Multikultur

Av Mathias Bismo

2018-02 Bokomtaler

Espen Goffeng:
Vikeplikt for høyre
2017, Kolofon forlag 257 s.

Espen Goffeng har skrevet en bok om det han oppfatter som venstresidas problematiske møte med multikulturen. Han leverer flere gode eksempler på hvordan dette møtet er problematisk, men dessverre så stopper det der – det er vanskelig å se at han har noe alternativ. Dermed fremstår boka mer som en utblåsning enn et konstruktivt innlegg til en viktig debatt.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Kolofon forlag

Når Goffeng skriver om multikultur, er han først og fremst opptatt av de muslimske miljøene i Norge og sammenlignbare land. Venstresidas problem i møtet med disse, mener han, er at den overlater til høyresida å flagge standpunkter som tradisjonelt har vært dens egne kampsaker, som kvinnekamp, ytringsfrihet, religion og homogenitet. Årsaken til dette ligger i en slags frykt for å legitimere eller å bli slått i hartkorn med høyresida. Derav tittelen – Vikeplikt for høyre.

Det ene temaet som han behandler særskilt, er den sosiale kontrollen kvinner utsettes for i muslimske miljøer. Her trekker han frem en rekke kritikere fra disse miljøene, både i innland og utland, og han har også snakket med flere av dem i arbeidet med boka. Felles er at de har blitt møtt med kraftige sanksjoner fra det miljøet de kritiserer. Selv om kampen deres er inspirert nettopp av den vestlige kvinnebevegelsens og venstresidas vellykkede kamp, har støtten de har fått fra den kanten, vært svært begrenset. Derimot har ikke høyresida nølt med å gi dem sin støtte og dermed gjort kvinnefrigjøring innen disse miljøene til sin sak.

Det andre temaet han behandler særskilt, er forholdet til ytringsfrihet og religionskritikk. Tradisjonelt er også dette saker venstresida har fremmet, og som høyresida har vært motstandere av. Men i møtet med multikulturen, fra Sataniske vers, via Muhammed-karikaturene, og frem til Charlie Hebdo, har det vært motsatt. Plutselig er det høyresida som er for å tillate blasfemi, mens venstresida har solidarisert seg med krenkede konservative imamer. Ja, enkelte har nærmest gått så langt som å hevde at om du opptrer krenkende, da er det din egen feil at du lever under en konstant dødstrussel eller at redaksjonslokalene dine blir angrepet og medarbeiderne dine drept. Dermed reduseres ytringsfriheten til et situasjonsbestemt prinsipp, noe ikke minst venstresida burde frykte.

Man kan selvsagt diskutere høyresidas beveggrunner for å innta disse tradisjonelle venstresidestandpunktene. Men som Goffeng spør, burde ikke venstresida glede seg over det? Burde den ikke glede seg over en høyreside som vil bekjempe sosial kontroll? Burde man ikke glede seg over en høyreside som vil forsvare ytringsfriheten mot konservative krefter? Det mener Goffeng venstresida ikke gjør. I stedet lar den høyresida sette dagsordenen og lar dem gjøre dette til sine saker. Frykten for å bli fremstilt som rasist, uansett hvor beskyldningene kommer fra, trumfer alt. Og da er det kanskje ikke så rart at de i de muslimske miljøene som fronter disse kampene, slutter seg til partier og bevegelser til dels langt ute til høyre?

Goffengs argumenter er overbevisende så langt. Men hva vil han egentlig gjøre med det? Hvordan bør venstresida møte multikulturen på sine premisser?

Høyresidas løsning er genuint individualistisk. De heier gjerne på en Abid Raja, en Amal Aden eller en Shabana Rehman Gaarder. Men det er den enkeltes ansvar å heve seg over sin bakgrunn. Klarer de ikke det, så er det ingen andres skyld. Dessverre er det vanskelig å se at Goffeng har så mye mer å tilby enn individualisme. Tvert imot, hans ankepunkt mot venstresida, er at den ikke, eller i hvert fall i alt for liten grad, stiller opp for dem som vil bryte ut av miljøene. Men hva med dem som fortsatt er en del av miljøene? Hva med dem som ikke er «skamløse jenter»? Det er jo, tross alt, disse det er flest av.

Det eneste stedet jeg egentlig finner ansporing til en særskilt venstresidetilnærming, er i en fotnote der han kritiserer en ensidig assosiasjon mellom innvandring og svekkelse av den gjensidige samfunnsmessige tilliten i Storbritannia, der han påpeker at dette ble målt i samme periode som nyliberalismen hadde sitt gjennombrudd. Men han går ikke videre langs dette sporet. Dermed blir det en debatt om overflatefenomen, der alt reduseres til kultur. Og det er da ikke akkurat det som har vært typisk for venstresida?

Ja, Goffeng har mange gode poenger. Det bør være et tankekors når venstresida gjør seg til støttespillere for konservative imamer. Han har også flere interessante betraktninger rundt hvordan og hvorfor det har blitt slik. Men hva bør venstresida gjøre? Så lenge han ikke går inn på dette, kan boka vanskelig bringe debatten videre.