Ukategorisert
av Peter M Johansen
Kuliene har ingen minstelønn; mennene og kvinnene i Kalandar Colony har ingen åttetimersdag. Den gjelder ikke i industrisonene som ligger som årringer rundt Delhi og rett over delstatsgrensene til Uttar Pradesh eller Haryana.
Å gå inn i Kalandar Colony er som å gå inn i en labyrint hvor en alltid kommer fram fordi alt fortoner seg som det samme. Smale slumsmug, en meter eller halvannen bred, hvor så mye aktivitet som mulig foregår i forlengelsen av dørtersklene. Et dimmet kveldslys fanger opp nyvasket hår som blir kjemmet ut i pausen før kveldens hussysler.
Folk står og huker seg i døråpningene for det er i smugene ting skjer. Intet går hus forbi. En ustø sykkel som veiver mellom nakne føtter og åpne sandaler, lettskremte og bedagelige bikkjer, geiter og en og annen ku som endevender søppelhauger. Mylderet som blir fanget opp av labyrinten og holder ting på plass.
Fattigkolonien er deres, om ikke annet som en felles tilværelse. De kom fra vidt forskjellige steder, og dagen er spredt og like usikker som den neste. Folk her vet at de har få steder å gå.
Den kastelige fatalismen har i det minste god næring, noe lokale veldedighetsorganisasjoner med forankring i den hindusjåvinistiske bevegelsen rundt regjeringspartiet Bharatiya Janata Party (BJP) gjør alt for å utnytte. Ikke minst når det stunder til valg og kasteskillene plutselig ikke spiller stor rolle. De går uansett på tvers i Kalandar Colony, ikke horisontalt, like ubevegelig og urørlig som klasseskillet.
Det fins dessuten to verdener utenfor Kalandar Colony, og en av dem er verre.
I et trangt smug ligger fagforeningskontoret, om en er villig til å gi og ta med betegnelsene. Det er ingen reell fagforening i legal sammenheng, men en organisering rundt det at folk arbeider. Kontoret er strie og filttepper og filtkveiler på gulvet og en stabel med papirer i et hjørne. Dette er like fullt organisasjonen i Kalandar Colony. Blant kamerater, asjon, er Lalchand innflytter fra delstaten Uttar Pradesh, den folkerikeste i landet med vel 170 millioner innbyggere. Få land i verden har et høyere folketall, ikke flere enn fem og med høyere tilvekst enn Brasil.
«Jeg kom fra Varanasi, ved Ganges, i 1991. Familien hadde ikke nok land til at det kunne livnære alle da arven kom,» sier Lalchand forsiktig. «Jeg dro til Delhi og fikk jobb på Sahani Tyres. Ledelsen sa at de ville ha inn transfer workers og byttet adresse. Jeg fikk sparken, kort og godt,» sier han. Nå tar han jobber som maler, fra hus til hus.
Biharis
Ansiktene i det trange rommet er som et kart over Nord-India. De snakker om hendelsene som utspiller seg i Bihar og Assam. 9. november gikk ungdommer i Assam til angrep på eksamenslokalene til de indiske statsbanene i Guwahati. De stormet lokalene for å forhindre biharis (fra Bihar) i å avlegge eksamen som ville gjøre dem kvalifisert til å få jobber i kategori C og D ved jernbanen i Assam.
Biharis ble banket opp, trakassert, hundset, og svaret kom to dager etter. Biharis raider jernbanestasjonen i Kishanganj på jakt etter folk fra Assam. I flere dager blir togene fra Nordøst-India trålet når de passerer Bihar. Konflikten eskalerer; nye politiske overtoner spiller inn. Seks dager etter utbruddet blir husene til biharis i Assam stukket i brann, og to biharis blir drept i Tinsukla, den eneste byen i Assam hvor de er i flertall, og Dhubri, helt i det nordøstre hjørnet av delstaten, lengst vekk fra Bihar. De neste dagene fortsetter klappjakten på biharis i Guwahati, og 17. november gjennomfører Assam-ungdommen en bandh, streik hvor de tvinger butikkeiere til å rulle ned jerngitrene.
Dagen etter blir fire lastebilsjåfører fra Bihar drept i Bauxirhat, og seks medlemmer av en bihari-familie hakket i hjel i Kheronipathar. Hæren blir kalt inn, og alle tog fra nordøst som går gjennom Bihar, har styrker fra Railway Protection Force ombord helt fram til Mughalsarai, først stopp i nabodelstaten Uttar Pradesh.
Da var 30 drept i de etniske sammenstøtene i kampen om offentlige jobber. Åtte byer i Assam var underlagt unntakstilstand. Ingen sammenstøt fant sted utenfor de to delstatene.
«Endringer i rekrutteringspolitikk fra New Delhi har gjort at folk i nordøst føler seg krenket, men det gir dem ikke rett til å ta loven i egne hender,» uttalte Assams delstatsminister Tarun Gogoi.
Mennene har gått langs de samme skinnegangene, på tvers av delstatsgrensene. De jakter selv på jobber på «fremmed jord». Delhi har alltid vært et trekkplaster, som Mumbai og Kolkata, Hydrabad og Chennai (Madras). Føderasjonshovedstaden har i sin offentlige virksomhet vært åpen for alle som en del av det indiske prosjektet etter Friheten i 1947, og mangfoldet er lett å få øye på sentralbanestasjonen, hvor det ennå fins et hvilerom for kulier fra kolonitida.
Tidligere kom de for å mekke sammen Ambassador ved Hindustan Motors som i dag går som hvite drosjer. Nå er det Maruti Suzuki og Hyandai Santro, fabrikkert i Delhi, som gjelder. Men det meste av bilindustrienes investeringer går til Kina.
Det er langt til jobbene her for folk i Kalandar Colony eller til eksportsonen ved Noida i Uttar Pradesh rett over delstatsgrensa.
Arbeiderklassen er dårligere organisert i Delhi enn i Mumbai, og de beste daglønnene for kulier er på 100 rupi i måneden. Verdensbankens fattigdomsmål på to dollar dagen lar seg oversette til vel 90 rupis etter dagens kurs.
Det bor rundt 2.500 til 3.000 husholdninger i Kalandar Colony, men det kan i virkeligheten være 5.000 familier her, forteller Sukhabir. Spriket røper hvor uoversiktlig ting er; ytterveggene i labyrinten faller fra hverandre. Det fins ingen organisering i nabolaget utover dette rommet. Folk er overlatt til seg selv som en landsby i byen uten landsbyens sosiale struktur.
«Vi ser ikke resultater av all kampen vi har gjort, den legale kampen gjennom fagbevegelsen. Etter så mange år har jeg intet håp om at situasjonen for oss arbeidere vil endre seg,» sier Lalchand.
De lot seg lokke av håp, byen med navnet New Delhi og med nye bydeler som Model Town I, II og III, av paradene rundt Lal Fort, «Det røde fortet». De fem bruene over Yamuna-elva er som tømmervaser under fløtinga. Yamuna-elva flyter ikke som en kloakk, den siger.
Myndighetene døpte den lengste gata til Development Road. Skattedirektoratet ligger tvers overfor Delhis politihovedkvarter. Begge driver med innsamling av penger på hvert sitt vis, og politiet med større effektivitet; skattedirektoratet med vekslende hell, med betoning på vekslende.
Forurensingen får en annen valør i Delhi; smogen er stikkende, særlig om kvelden og vintermånedene når kulda legger seg som et lokk. Myndighetene appellerer friskt: Green Delhi, clean Delhi.
En kunne ha lagt til Mr. Bean, Delhi, selv om byggingen av Delhi Metro – etter alle disse årene – gir både arbeid og forhåpninger om reinere luft. London klarte det jo. De lyseblå gjerdene som skjermer bygningsarbeidet, spiser seg inn i Connought, hotellområdet for den gemene vestlige hop, og sperrer av veier som knapt gjør kaoset verre.
Det hviler en britisk arroganse over det faktum at Delhi ikke har fått t-bane før nå – og dermed den avstanden det er mellom Delhi, i betydningen myndighetene, og folket etter Friheten.
Metroen er folkelig, og dessuten hadde Tata monopol på busser. Tata, Birla og Congress, to økonomiske og et politisk dynasti, Nehru Gandhi, i kompaniskap. I dag sliter Tata-bussen seg fram som et annet dynasti gjennom den kulørte skiltjungelen en møter i Delhi: hindi og engelsk i skrikende farger.
Igjen en verden bortenfor Kalandar Colony, hvor sykkelkuliene tråkker sine fulle lasteplan på hver pedal, ikke som en roterende bevegelse, men med tyngdeoverføring fra det ene beinet til det andre, langsomt, seigt, tråkk for tråkk, slik menn tidligere trampet skovler på føydalherrenes vanningsanlegg. Lærlegger, årer som røtter på et bamyian-tre.
Minstelønna er beregnet ut fra åttetimersdagen. Kuliene har ingen minstelønn; mennene og kvinnene i Kalandar Colony har ingen åttetimersdag. Den gjelder ikke i industrisonene som ligger som årringer rundt Delhi og rett over delstatsgrensene til Uttar Pradesh eller Haryana.
Kalandar Colony er en av industriens årringer. Utenfor ligger Okhla med forrige industrigenerasjons bedrifter. De er mindre eller mellomstore, men arbeidsintensive. Over 80 prosent er midlertidig ansatte; de er ikke organiserte, og rundt 75 prosent av dem lever i slumgettoer som er verre stilt enn Kalandar Colony.
De bygger gettoene selv, på områder som er lagt ut av bedriften som igjen har fått utleien fra kommunen. Det som finnes av helsetilbud og skoler, drives av ikke-statlige organisasjoner, veldedighet. Her finner en også innflyttere fra øst: Bihar, Uttar Pradesh, Jharkhand, over 60 prosent. Om lag ti prosent er sørfra, hovedsakelig i serviceyrker fordi lese- og skriveferdigheten er bedre blant folk fra delstaten Kerala. Få er fra Delhi.
Arbeidere vet ofte knapt nok navnet på bedriften. De får utdelt et nummer hvor de skal henvende seg når de blir plukket ut foran ansettelseskontorene. Her holder Indias største selskap til. Reliance innen petrokjemisk og tekstil som har vokst seg stort de siste tjue åra under Dhiru Bhai Ambani fra delstaten Gujarat. Tata Iron and Steel Company (TISCC) som Tata-familien bygde opp med britisk kapital.
I Okhla arbeider folk opptil 80 timer i uka for å overleve. De som jobber innen tekstil, vet knapt hva fridager er. Innen bransjen kommer og forsvinner jobber like fort som andre skifter skjorter. India skiller seg ikke fra Bangladesh eller Indonesia, Guatemala eller Mexico. Konglomerater som CCI, spinner seg inn i Okhla for å finne underleverandører og bytter når de selv finner det for godt.
I Okhla bor det opp mot 300.000 mennesker. Det er et anslag; naturligvis er det ingen som riktig vet. 5 x 7 kilometer; 35 km2 til rådighet. Alt tyter ut og velter inne over gater og smug. Krypinn hvor bakveggen er fabrikkens murer, med enorme hauger av avfallspapir og plast på takene. Det kan gi en slant. En gruppe unge menn reagerer mot å bli fotografert i slike omgivelser. Det er påtrengende, som lukten og smaken som slår imot.
«Å ta bilder er en fornærmelse. Vi kan ikke engang gifte oss,» sier en av de unge og slår han ut med hendene.
Området med små tekstil- og lærfabrikker er 2 x 3 kilometer; de fleste har 40-50 ansatte. Fagforbundet Delhi Leather Karigar Sangatan har 5-6.000 medlemmer her, av vel 20.000 innen bransjen. For fire år siden var det et spontant arbeideropprør mot arbeidsforholdene. 5.000 demonstranter stormet noen fabrikker. Etterpå fagorganiserte mange seg.
Arbeidsløsheten er annerledes på dette stedet enn ellers i India; på grunn av kapitalismen og på grunn av mangelen på kapitalisme.
«Vi lever i både lys og mørke,» sier en fagforeningsaktivist. «Å leve i fullstendig mørke er en ting. Å leve i lys og mørke, er verre,» legger han til.
Neste industrigenerasjon har slått seg ned i Noida i Uttar Pradesh. En industripark er rullet ut på dyrket mark tett ved hovedstaden. Attraktive tomter for den nye high-tech industrien. Boligområdene her har betydelige høyere standard. Så er det heller ikke arbeidere fra Okhla eller Kalandar Colony som blir hentet ut hit.
Boligbyggingen har blitt en bransje for seg. Bønder bruker sin jord for å bygge for utleie. Opptil 500 rupi i måneden.
Industriområdet er muret inn. Det ene feltet dekker 153 bedrifter med 16.000 ansatte som daglig passerer de tettet sikkerhetsportene. Juvelindustri, software, tekstil, elektronikk. All produksjon er eksportinnrettet. Industrien har fått sine særrettigheter og skatteletter; de ansatte har blitt fratatt sine. Det er ikke lov å streike; heller ikke å ha organisasjonsmøter utenfor fabrikkområdet. Innsynet stanger i muren.
Timex holder stengt. Andre merkevarer, logoer, kommer på rekke og rad: Suzuki, Daewo, Honda, Samsung, Panasonic. Lenger ut på neste felt som ennå er åpent: Yamaha, Pepsiu, Cargill, Musebaer.
Det er denne delen av India som nå blir vist fram når vekstratene i den nye økonomien blir beskrevet og tegnet videre inn i framtida. Veien er blitt bredere; smugene i Kalandar City blir trangere når det støvfylte vintermørket legger seg over Delhi.
«De utenfra» og «jordas sønner»
Jakten på arbeid går langs Indias velfylte jernbanenett, på tvers av delstatene, over kulturelle skiller, over språkgrenser og religiøse barrierer, men for hinduene med kasten og klassen i bagasjen. Nesten til enhver tid er spørsmålet om å reservere offentlig ansettelser til «jordas sønner», de som hører hjemme i delstaten, gjenstand for debatt i en halvt dusin delstater, ifølge New Delhi-avisa Times of India.
Det siste halve året har det vært voldsomme konflikter i Andhra Pradesh, Maharashtra, Jharkhand, Uttaranchal Pradesh og Jammu & Kashmir, samt i Assam og Bihar. I Assam ble over 30 biharis drept.
I Maharashtra har gujaratiene, tamiler og biharene ofte blitt angrepet som utenforstående selv i smeltedigelen Mumbai, særlig etter at det hindufascistiske partiet Shiv Sena, ledet av filmmannen Bal Thackeray, vokste fram til makta i 1969/70. Partiet akseptere bare «jordas sønner».
I Assam ble første bengalerne og deretter marwariene utsatt for angrep som utenforstående fra den sjåvinistiske organisasjonen Asom Gana Parishad på 1980-tallet.
Over hele India blir folk fra delstatene i nordøst – Mizoram, Tripura, Manipur, Nagaland, Arunachal Pradesh, Assam og Meghalaya – utsatt for diskriminering og angrep; ofte blir de tatt for å være fra Nepal, Myanmar (Burma) eller Kina.