Mot illusjoner og forræderi

Av Eva Berg

Nr 1 1971

Spørsmålet om makt, om kampen for en revolusjonær omvelting av samfunnet – om proletariatets diktatur, har gjennom alle tider vært selve kjernepunktet i den vitenskapelige sosialismen; og det selvsamme kjernepunkt har nettopp vært det revisjonister og småborgere innen arbeiderbevegelsen har fryktet aller mest.

"Det er ikke for ingenting at Karl Marx har rettet sitt vitenskapelige søkelys mot de mest skjulte drivfjærene i det borgerlige samfunns økonomiske og politiske maskineri. Det er ikke for ingenting at han har kastet lys over dette samfunns handlinger og adferd helt inn til de fineste forgreninger av tanker og følelser som har sin opprinnelse i den grunnleggende kjensgjerning at dette samfunn som en vampyr lever av proletariatets blod», skrev Rosa Luxemburg for mer enn et halvt århundre siden da hun foretok en analyse av den revisjonistiske linje innen arbeiderbevegelsen.

Rosa Luxemburg innså klart kampens nødvendighet, framhevet den og ble en av revisjonismens farligste motstandere; en revolusjonær kjemper og kritiker som vi i år – l00 år etter hennes fødsel – best kan minnes ved å nyttiggjøre i dagens kamp mot revisjonismen og en småborgerlig og anti-revolusjonær reformisme.

Rosa Luxemburg ble født i 1871 i Polen. 1 en alder av 16 år ble hun medlem av Polens første marxistiske organisasjon, og i 2 år deltok hun aktivt i partiets virksomhet i Warzawa, men i1889 måtte hun rømme fra Polen for å unngå å bli arrestert av tsarens politi. I kommende år arbeidet hun sammen med polske og russiske revolusjonære flyktninger i Sveits, inntil hun gjennom et skinnekteskap med tyskeren Gustav Lübeck ervervet seg tysk statsborgerskap og flyttet til Tyskland hvor hun ble medlem av Tysklands Sosialdemokratiske Parti (SPD).

I likhet med Lenin opplevde Rosa Luxemburg den første store splittelsen innenfor den marxistiske arbeiderbevegelsen, og hun deltok aktivt i den indre partikamp som gikk forut splittelsen. Allerede samme år som hun fikk sitt medlemskap i SPD publiserte hun første del av en artikkelserie mot revisjonismen; en artikkelserie hvor hun for uten å stå fram som en revolusjonær og en sann forkjemper for den marxistiske arbeiderbevegelsen, markerer seg som en glimrende kritiker og polemiker. Det er en ille tilredt, en tufs og forkommen Eduard Bernstein som framstår med sitt revisjonistiske hovedverk: «Sosialismens forutsetninger og sosialdemokratiets oppgaver» (1899), etter å ha vært under behandling i Rosa Luxemburgs artikkelserie.

I sin kritikk av revisjonismen behandler Rosa Luxemburg først og fremst bakgrunnen til, karakteren og konsekvensene av dens utvikling. Aktualiteten av kritikken er det ikke tvil om ettersom revisjonismen er et mer eller mindre permanent fenomen innen arbeiderbevegelsen. Den er en faktor som vil bestå likelenge, og enda lenger, enn det borgerlige samfunn – det samfunnet som er revisjonismens egentlige årsak og derfor i hovedsak også dens betingelse. Selvsagt vil revisjonismens ulike uttrykk forandre seg under ulike historiske perioder, men dens innerste vesen og karakter vil forbli uendret: dens redsel for og kamp imot den sosialistiske revolusjon – mot proletariatets diktatur!

I et forord til en samling av Rosa Luxemburgs artikler som kom ut i Sverige for en del år tilbake, foretok Bo Gustafsson en sammenligning av revisjonismen før første og etter andre verdenskrig:

«Da som nå ble den båret oppe av en eksepsjonelt lang høykonjuktur, som tilfeldigvis mildnet kapitalismens konflikter og fødde illusjoner om en krisefri kapitalisme. Da som nå hadde revisjonismen fotfeste innenfor de offisielt revolusjonære partiene. Da som nå ble revisjonismen iblant bekjempet av de offisielle partiinstansene i ord – og praktisert i handling. Da som nå ble revisjonismen. båret oppe av et politisk korrumpert skikt av funksjonærer og stortingsmenn, mens marxismen ble framholdt av revolusjonære arbeidere og intellektuelle. Da som nå gjaldt hovedspørsmålet proletariatets diktatur og den sosialistiske revolusjonen. Da som nå førte revisjonistene fram reformer ('strukturreformer') som alternativ til den sosialistiske revolusjonen. Da som nå proklamerte revisjonistene sin forbeholdsløse oppslutning om det borgerlige demokratiet, som ble opphøyet til demokrati i alminnerlighet. Da som nå ble det sagt at 'det politiske demokratiet' var virkeliggjort i og med den almene stemmeretten, og det eneste som gjensto var 'det økonomiske demokrati'. Da som nå ble arbeiderbevegelsens økonomiske kamp (økonomisme), i motsetning til dens politiske, tillagt avgjørende betydning for virkeliggjørelsen av sosialismen – og dermed unnslapp man det avgjørende, men for småborgeren så ubehagelige, spørsmålet om staten og proletariatets diktatur. Da som nå baserte revisjonistene sin politikk – ikke på kapitalismens objektive motsetninger og den derav framvoksende klassekampen, men – på abstrakte rettsforestillinger og 'sosialistiske vurderinger', sammenfattet i den borgerlige revolusjonens paroler: frihet, likhet og brorskap. Da som nå ringaktet revisjonistene teori i alminnerlighet og avskydde revolusjons teori som pesten. Da som nå betegnet revisjonistene det marxistiske venstre som revolusjonsromantikere , 'voldsdyrkere', 'kuppmakere' osv.

«Denne sammenligningen bekrefter ikke bare at revisjonismens innerste vesen er uforandret, og at dens karakteristiske trekk stort sett er de samme i dag som den gang revisjonismen fikk sin teoretiske utforming i og med Eduard Bernsteins før omtalte bok; sammenligningen forteller også at revisjonistene gjennom årene har gjort alt for ikke å avsløre seg som borgere, men gi inntrykk av å stå på proletariatets og sosialismens side. Rosa Luxemburg tok også dette sentrale punktet opp i sin kritikk. Hun klargjorde at revisjonismen i begynnelsen var tvunget til å bekjempe marxismen nettopp ved hjelp av marxismen: «enhver ny retning i teoriens og politikkens utviklingshistorie tilpasser seg på begynnelsesstadiget den opprinnelige retningen, selv om den i sin kjerne står i diamentralt motsetningsforhold til denne. Den nye retningen antar de former som allerede finnes og snakker det språk som ble talt før den gjorde seg gjeldende. Med tiden vokser den nye kjernen fram av det gamle skallet, og den nye retningen finner egne former og et eget språk».

Som et konkret eksempel på dette kan vi ta for oss de sosialdemokratiske partiene. På Rosa Luxemburgs tid måtte de forsøke å bekjempe marxismen ved å søke støttepunkter for bekjempelsen i denne læren selv. I dag behøver de ikke engang nevne ordet marxisme, og de har fjernet seg helt fra den vitenskapelige sosialismens innhold. Men i den samme situasjonen som de sosial-demokratiske partiene sto dengang, står de revisjonistisk «kommunist» partiene i dag; bekjemper marxismen-leninismen samtidig som de desperat forsøker å gi inntrykk av at de står på dens grunnlag. Annerledes kan en heller ikke vente det, for som Rosa Luxemburg sier:

«Man undervurderer den vitenskapelige sosialismens makt om en venter seg at en opposisjon helt fra begynnelsen klart og med beinhard konsekvens skulle gi uttrykk for sitt innerste vesen, at den åpent og skarpt skulle fornekte sosialdemokratiets teoretiske grunnlag. Den som i våre dager vil gå til kamp mott Marx' lære, det mest gigantiske produkt menneskelig ånd har skapt i dette århundre, han må først og fremst erklære seg som tilhenger av denne lære og søke argumenter for dens bekjempelse nettopp i marxismen. Disse manipulasjoner kaller han senere for en videreutvikling av læren. Derfor må en ikke la seg forvirre av de ytre former, men skrelle seg fram til den skjulte kjernen i Bernsteins teori – og nettopp dette er en påtrengende nødvendighet for de bredeste lag av industriproletarer i vårt parti.

Det finnes ingen grovere fornærmelse, intet større hån mot arbeiderne enn påstanden: teoretiske oppgjør er bare 'akademikernes' sak. Allerede Lassalle sa i sin tid: Først når vitenskapen og arbeideren, disse motpolene i samfunnet, forener seg, vil de kvele alle kulturens hindringer i sine jernharde armer. Hele den moderne arbeiderbevegelsens makt beror teoretisk erkjennelse.

Dobbelt viktig er imidlertid denne erkjennelse for arbeiderne i dette tilfelle, fordi det nettopp dreier seg om den og deres innflytelse i bevegelsen, fordi det er deres eget skinn sola her bæres fram til markedet.»

I dag hvor utviklingen er kommet dithen at det eksisterer land hvor revisjonismen har etablert seg som statsmakt og søker støttepunkter for bekjempelsen av sosialismen nettopp i marxismen-leninismen, er det meget viktig at arbeiderbevegelsen – både i og utenfor disse land – skreller seg fram til kjernen i den revisjonistiske teori. Og hele denne teorien, sier Rosa Luxemburg, «munner i praksis ikke ut i annet enn et råd om å oppgi den sosiale omveltning, sosialdemokratiets endelige mål, og på den annen side å gjøre sosialreformen fra et middel i klass-kampen til dens mål. Bernstein har selv klarest og skarpestformulert sitt syn: 'Det endelige mål, hva det enn måtte være, er ingenting, bevegelsen er alt'.»

Men, sier Rosa Luxemburg videre: «siden det sosialistiske endelige mål er det eneste avgjørende moment som skiller den sosialdemokratiske bevegelse fra det borgerlige demokrati og den borgerlige radikalisme, et moment som omdanner hele arbeiderbevegelsen fra å være et nytteløst lappverk for å redde den kapitalistiske ordningen, til å bli en klassekamp mot denne ordningen, en kamp for opphevelsen av denne ordningen, er spørmålet 'Sosialreform eller revolusjon' slik Bernstein stiller det for sosialdemokratiet, samtidig spørsmålet: Være eller ikke være?»

Hvor avgjørende dette spørsmålet er, som i egentlige og siste instans er spørsmålet om makt, fikk den tyske arbeiderklassen spesielt erfare i januardagene i 1919 da den sosialdemokratiske Ebertregjeringens kontrarevolusjonære soldatbander slo, ned arbeidernes kamp med kuler og geværkolber, og myrdet Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht – og tusenvis av tyske revolusjonære arbeidere.

Hvor avgjørende spørsmålet om makten er har også den sovjetiske arbeiderklassen fått erfare gjennom en gradvis revisjonistisk maktovertagelse.

Hvor avgjørende spørsmålet om makten er får arbeiderklassen i hele verden gjennom den daglige kamp stadig erfare.

Derfor har det som Rosa Luxemburg ga, både som kritiker av revisjonismen innen den marxistiske arbeiderbevegelsen og som en av novemberrevolusjonens ledere, sin prinsipielle og derfor også aktuelle betydning og interesse.

Til en viss grad undervurderte Rosa Luxemburg selv betydningen av en fast, organisert ledelse for den revolusjonære kampen, noe som en tid ble et av stridsspørsmålene mellom henne og Lenin. Dette feilgrepet hos Rosa Luxemburg har delvis sin forklaring i hennes grenseløse tro på massens oppfinnsomhet og skaperkraft, men det har også sin bakgrunn i det tyske sosialdemokratiets byråkratiske sentralisme som gjorde massene ensidig avhengige avlederne; d.v.s. partimedlemmene foretok seg ikke noe som helst uten ledelsens direktiv, noe som selvsagt passet den byråkratiske partiledelsen utmerket.(Jamf. NKP-ledelsens politikk).

I diskusjonene omkring organisasjonsspørsmålet trakk Rosa Luxemburg fram en rekke viktige ting angående partidisiplinen og påpekte bl.a. det feilaktige_ved å betegne «to så motsatte ting som vilje- og tankeløsheten hos en mangebenet kjøttmasse, som dirigert av en taktstokk utfører mekaniske bevegelser, og den frivillige koordineringen av bevisste politiske handlinger innen et samfunnsmessig lag kort og godt som 'disiplin'; to så motsatte ting som en undertrykt klasses kadaverdisiplin og det organiserte opprør av en klasse som kjemper for sin frigjøring. Ikke ved å bygge på den disiplin som er en arv fra den kapitalistiske stat- hvor bare taktstokken flyttes fra borgerskapets hånd over til en sosialdemokratisk sentralkomite –, men bare ved å bryte gjennom og tilintetgjøre denne slaviske disiplinånden kan proletariatet oppdras til den nye disiplin – til sosialdemokratiets frivillige selvdisiplin.»

Ut fra de samme overveielser mente Rosa Luxemburg at det skulle være innlysende at sentralismen i det revolusjonære partiets mening i det hele tatt ikke er noe absolutt begrep som kan gjennomføres likt på hvert trinn i arbeiderbevegelsen, men at den tvertimot må oppfattes som en tendens, hvis virkeliggjøring må skje i takt med arbeidermassens opplysning og politiske skolering i kampprosessen. Og ut fra denne bakgrunn påpekte Rosa Luxemburg at det revolusjonære partiets kamptaktikk «blir i dens hovedtrekk i det hele tatt ikke 'oppfunnet', den er et resultat av en kontinuerlig serie av skapende akter i den eksperimenterende, ofte elementære klassekamp. Også her går det ubevisste forut for det bevisste, logikken i den objektive historiske prosess går forut for dens bæreres subjektive logikk».

Med eksempler fra historien påviste Rosa Luxemburg massens handlekraft, dens spontane og ofte uorganiserte opprør som dannet bakgrunnen for proletariatets masseaksjoner. Hun slo fast at «i begynnelsen var 'dåden'. De sosialdemokratiske organisasjoners initiativ og bevisste ledelse spilte en ytterst beskjedenrolle». Og dette, framholdt hun, skyldtes hverken disse organisasjoners mangelfulle forberedelser til sin rolle – selv om dette moment kan ha vært en ganske vesentlig medvirkende faktor –eller at de satt uten noen allmektig sentralmyndighet som sendte ut sine vedtekter og direktiver. «Det er ikke vedtektenes ordlyd, men den mening og den ånd som de aktive kjempere legger idem som avgjør en organisasjonsforms verdi» – hevdet hun.

Den byråkratiske sentralismen ble naturlig nok holdt i hevd og var til stor hjelp for den tyske arbeiderklassens forrædere, de sosialdemokratiske, junkertro lederne – spesielt da de hadde overtatt regjeringsansvaret. De forsvarte det bestående klassesamfunnet samtidig som de ga seg ut for å representere arbeiderklassen og ivareta dens interesser – og Rosa Luxemburg påpekte:

«I alle tidligere revolusjoner gikk de kjempende i bresjen med åpent visir: klasse mot klasse, program mot program, skjold mot skjold. I den nåværende revolusjonen går den gamle ordningens beskyttelsestropper i bresjen – ikke under de herskende klassers egne skjold og våpen, men under et 'sosialdemokratisk partis’ fane. Om revolusjonens kardinalspørsmål stiltes åpent og ærlig: i proletariatets store masse.»

Den sosialdemokratiske, junkertro ledelsen hadde sviktet, men som Rosa Luxemburg også sa: «Ledelsen kan og skal nyskapes av massen. «Og det forteller sitt om det tyske proletariatets politiske potensial at denne ledelsen ble utviklet av de sanne revolusjonære krefter innenfor sosialdemokratiet under revolusjonens korte, hektiske forløp. Rosa Luxemburg ble en av disse lederne og under revolusjonens forløp trakk hun lærdommer og nye erkjennelser og endret ikke bare sitt syn på bolsjevikernes strategi og taktikk under den russiske revolusjonen (som hun under sin fengselstid tidligere delvis hadde feilbedømt), men også i sitt program for den tyske revolusjonen – som hun la fram på Tysklands Kommunistiske Partis (Spartakusforbundet) konstituerende kongress den 30. desember 1918 – fjernet hun alle illusjoner og formulerte i klare og skarpe setninger kjernespørsmålet for den sosialistiske revolusjonen: spørsmålet om makten, spørsmålet om kapitalisme eller sosialisme.  Hun formulerte det spørsmålet som revisjonistene og småborgerne fryktet aller mest og som de for enhver pris ville unngå – da som nå. Spørsmålets om gjorde «tvil og vakling umulig i proletariatets store masse».

Derfor var Rosa Luxemburg meget farlig for borgerskapet og forræderne innen arbeiderbevegelsen. Derfor måtte hun ryddes av veien. 100000 Mark ble utbetalt av rustningmagnatenes kasse til dem som utførte mordet på henne og Karl Liebknecht den 15.januar 1919, og det nazistiske regimet gjorde morderne til store forbilder for den tyske nasjon. Men da Rosa Luxemburgs livløse kropp ble kastet i Landwehrkanal i Berlin forteller Paul Frøhlich at det gikk som en løpeild gjennom de tyske arbeiderkvarterene at dette var ikke sant, hun var ikke myrdet, hun levde, hun hadde reddet seg – og hun skulle igjen stille seg i spissen for den revolusjonære bevegelsen når den tiden kom. «Man ville ikke tro at en så stor viljestyrke, en slik entusiasme og åndelig kraft kunne tilintetgjøres ved et kolbeslag. Denne tro er riktig.

Loven om energiens uforstyrrelighet gjelder ikke bare den fysiske verden. Intet bål og ingen diktators ordrer kan i lengden ødelegge det som en gang har vært levende i massens sinn. Det som går imot historiens utvikling, det som vil drive den tilbake, går under –hvor fryktelig det enn må oppfattes. Men framtidens ideelle sædbærer frukt. Hvem kjenner mannen fra Thermidor? +) Men Babeufs ideer satte liv i det franske proletariatets revolusjonære bevegelse tretti år etter hans død. Barbariets seierstog kommer til å støte på sin grense. Acheron skal igjen komme i bevegelse.

Av Rosa Luxemburgs ånd skal seirer oppstå. «Selv var Rosa Luxemburg viss på proletariatets seier, og uten frykt tok hun kampen opp mot borgerskapet og forræderne. Hun rettet sin skånselsløse ironi mot revisjonistene: «Er det alt dere har å komme med? Ikke et fragment av en ny tanke! Ikke eneneste tanke som ikke for årtier siden ble trampet ned, knust, forhånet og tilintetgjort av marxismen!" Hun visste også at det var «en vanvittig illusjon å tro at kapitalistene frivillig skulle bøye seg etter det sosialistiske parlamentets beslutning, at de godvillig skulle avstå fra sin eiendom, sin profitt, retten til å utsuge".

Hun visste at det avgjørende spørsmålet for proletariatets seier er spørsmålet om makt:

«Kampen for sosialismen er den voldsomste innbyrdeskrig som verdenshistorien har skuet, og den proletære revolusjonen må skaffe seg den nødvendige rustningen for denne innbyrdeskrigen, den må lære seg å bruke den – å kjempe og seire.

En slik utrustning for de kompakte, arbeidende folkemassene med hele den politiske makten samlet i sin hånd for revolusjonens oppgaver – det er proletariatets diktatur og derfor også det virkelige demokratiet. Ikke der lønnsslaven sitter ved siden av kapitalisten, jordproletaren ved siden av junkeren i bedragersklikeverdighet for på parlamentarisk vis å debattere sine livsproblemer, men der den millionhodete proletære massen griper hele statsmakten med sin veldige neve for likt guden Tor med sin hammer å slå den i skallen på de herskende klassene, bare der er demokrati som ikke er et bedrageri mot folket.»

 

Merknad:

+) De kontrarevolusjonære som under den franske revolusjonen den 27. juli (9 Thermidor) 1794 styrtet småborgerskapets revolusjonære diktatur, med Robespierre i spissen, og opprettet storborgerskapets diktatur. Babeuf (1760-1797) forsøkte sammen med andre revolusjonære demokrater å styrte dette diktaturet, men mislyktes og ble henrettet.