Sjørøver-Jenny – eller revolusjon
Av Morten Falck
Det hender jeg har mareritt: Jeg har forklart om alt det fine med kommunismen – ingen klasser, ingen krig, ingen undertrykking, ingen penger – mat og klær og medisiner og Internett til alle, bevaring av miljøet, fornuftig bruk av ressursene, mennesket i pakt med naturen, frivillig, fredelig samarbeid om felles mål …
Og så spør programlederen: Og dette skal dere altså innføre med væpnet revolusjon?
Morten Falck er skribent og har blant annet oversatt Det kommunistiske manifest til norsk.
Jeg har så mange gode standpunkter å legge fram, så mange fine ting jeg vil si. Men fra nå er jeg på anklagebenken, mistenkt for blodtørst og sadistisk herskertrang. Hva jeg enn sier eller foretar meg, gjør det bare verre …
Marerittet er ikke privat. Vi har opplevd det alle sammen. Det er bare en vanlig valgsending, som NRK børster støvet av og sender i reprise annethvert år …
Hvorfor har vi – dvs vi som tilhører ml-tradisjonen fra AKP, via RV til Rødt – aldri vært i stand til å svare et klart og tydelig NEI og parkere dette tøvet for godt? Saka er jo at folk flest i Norge oppfatter begrepet "væpna revolusjon" som en væpna maktovertakelse på tvers av folkeviljen. Og det ønsker de ikke. Det gjør ikke vi heller.
Men som marxister sitter vi fast i den tysk-russiske tradisjonen fra første verdenskrig. Vi har lært at her går skillet mellom de ekte revolusjonære og dem som selger arbeiderklassens interesser for en rett linser. Men har det politiske vannskillet stått på stedet hvil i 100 år? Er vi i samme situasjon som Lenin?
Det ser ut til at enkelte mener det. Det finnes små grupper på den norske venstresida som av prinsipp vil hevde at de er for væpna revolusjon. Å bekjempe borgerskapet med våpen i hånd er et strategisk prinsipp, og bare taktiske hensyn hindrer dem i å sette det ut i livet. Imperialismen er den samme i Norge som i Nepal. Derfor må revolusjonen være voldelig, og vi må alltid si det, mener de – noe annet vil være et svik mot arbeiderklassen.
Men prinsippet for å lede en revolusjon er først og fremst å mobilisere det store flertallet av folket til handling. Da kan en ikke gå ut over det folket støtter. Det vil si at politikken må utformes ut fra det store flertallets bevissthetsnivå. Hvis flertallet av folket ikke støtter væpnet kamp, er væpnet kamp feil politikk, fordi det isolerer kommunistene fra folket. Det samme gjelder en stadig insisterende terping på "væpna revolusjon". Det er bare i situasjoner der folket er så hardt undertrykt at det ønsker væpnet kamp, at kommunistene kan organisere dette. Mao sier dette rett ut: "Å være god til å omsette partiets politikk i handling fra massenes side, å være god til å få ikke bare de ledende kadrene men også de breie massene til å forstå og mestre enhver bevegelse og enhver kamp vi starter – dette er kunsten å lede på marxist-leninistisk vis. Det er også skillelinjen som bestemmer om vi gjør feil i arbeidet vårt eller ikke. Hvis vi prøvde å gå til offensiv når massene ennå ikke er vekket, ville det være eventyrpolitikk. Hvis vi insisterte på å lede massene til å gjøre noe mot sin vilje, ville vi helt sikkert mislykkes. Hvis vi ikke gikk fram når massene krever at vi skal gå på, ville det være høyreopportunisme." (Mao Zedong: "En tale til redaksjonsstaben i Shansi-Siyuan dagblad", 2. april 1948, Selected Works of Mao Tse-Tung, Peking 1961, s. 242–243.) Mao er ikke til å misforstå.
Dette er helt avgjørende. Å starte væpnet kamp uten at folket ønsker det, er eventyrpolitikk. Det kalles også Guevarisme, etter Che, som måtte bøte med livet for en slik politikk. Det er en type feil som vanligvis kalles venstreavvik, fordi formen er mer revolusjonær enn innholdet – som er å løsrive seg fra folket. Som Mao sier det: Når du går i grøfta, spiller det liten rolle om du faller utfor på høyre eller venstre side av veien, resultatet er det samme. Venstre i ord, høyre i innhold, er også en bra oppsummering.
Det var ikke slik at kommunistene i Nepal dro ut med våpen i hånd til et folk som ikke støttet væpnet kamp. Det var ikke sånn at Mao gjorde det i Kina heller. Mao skjønte at veien til frigjøring av Kina var å mobilisere bøndene til væpnet kamp, og opprette baseområder på landsbygda der fienden var svakest, for å bygge opp styrker som kunne erobre byene. Grunnlaget for den vellykte politikken var en grundig analyse av de faktiske forholda i landet, hvilke klasser som sto mot hverandre, hvilke motsigelser som var antagonistiske (uforsonlige) og hvilke som var motsigelser i folket. Det var analyser som ble utviklet av mange mennesker gjennom felles revolusjonær praksis, og det var et arbeid som tok mange år. Og det omfattet også utvikling av metoder for ledelse, metoder for politisk arbeid, det vi gjerne kaller "masselinja".
Dette arbeidet sto i samsvar med forholdene der og da. Dette er ikke et taktisk spørsmål, men et strategisk. Fordi det er folket som må gjøre revolusjon, den kan ikke komme utenfra, den kan ikke gjøres på vegne av folket. Det arbeidende folket må selv erobre makta hvis det skal bli noen virkelig frigjøring. Den som forveksler taktikk og strategi her, vil logisk sett kunne påta seg å ta kampen opp på vegne av folket – altså som Rote Armé Fraktion, Baader-Meinhof og lignende.
Moralsk sett har sjølsagt ingen rett til å utbytte fattige folk i den tredje verden (eller noe annet sted), men politikk og moral er faktisk forskjellige ting. Vel mener jeg at politikken bør være moralsk, men den skal styres av analyser og fornuft, ikke av moral. Moralsk sett er det grunn til å nære et brennende raseri mot kapitalismen, men det er ikke lurt å la politikken styres av det raseriet.
Dessuten: Ønsker vi krig? Nei, vi gjør ikke det. En av de viktigste grunnene til at vi vil forandre samfunnet, er at vi er mot krig. Vi ønsker en revolusjon med så fredelige midler som overhodet mulig. Vi ønsker at folket skal være så sterkt, opinionen så klar og entydig, fienden så isolert og desorganisert at det ikke kommer til voldsutgytelser. Når det gjelder oss, vil vi helst ikke slåss en eneste dag, som Mao sier. Vi har alltid sagt at vi må være forberedt på at borgerskapet vil forsvare utbyttersystemet sitt med våpenmakt. Det er for å unngå det at vi selv må kontrollere våpenmakta. At vi selv må være tydelig og overbevisende sterkest. Men dette dreier seg om politikk, om bevisstheten til folk, ikke om å løpe rundt i skog og hei med skytevåpen. Det dreier seg om å bygge enighet og bilegge splittelser like mye som våpentrening.
Med de bestialske våpenarsenalene imperialistene rår over i våre dager, er det ingen grunn til å ta lett på dette spørsmålet. Revolusjonen i Russland ble møtt med rå terror og hemningsløs vold. Disse årene med krig og barbari ødela store menneskelige og materielle ressurser, påførte revolusjonen store skader og satte mulighetene til å bygge ei bedre framtid et langt stykke tilbake. Mennesket er den viktigste ressursen i enhver revolusjon, og krig er ødelegging av mennesker.
Vi står i en helt annen situasjon enn Lenin, i et rikt, lite imperialistland med lange fredelige og parlamentariske tradisjoner. At vi ikke kan oppføre oss som kommunister i et tredje verden-land, skjønte iallfall Mao: "… oppgava til proletariatets parti i de kapitalistiske landa (er) å skolere arbeiderne og samle krefter gjennom en lang periode med legal kamp, og på den måten forberede seg på å styrte kapitalismen for godt. I disse landa dreier det seg om en langvarig legal kamp, om å utnytte parlamentet som talerstol, om å gjennomføre økonomiske og politiske streiker, om å organisere fagforeninger og om å skolere arbeiderne. Der er organisasjonsforma legal, og kampforma ublodig (ikke-militær)." (Mao Zedong: "Problemer i krig og strategi", Verker i utvalg, bind 2, s. 217–218.)
Når det gjelder oss revolusjonære i Norge i dag, så står vi overfor en mengde spørsmål vi ikke har noen løsning på. En del kamerater tror det er en løsning å organisere seg "kommunistisk" – og tror de kan opprette et kommunistisk parti bare ved å følge Lenins retningslinjer på papiret. Jeg tror de kameratene undervurderer oppgaven ganske ettertrykkelig. Vi lever under forhold som er svært forskjellige fra Tsarrussland i 1902, og vi er svært få og svake.
I Brechts Tolvskillingsoperaen står Sjørøver-Jenny over oppvasken og drømmer om hevnens time. Da skal et skip med åtte master og femti kanoner klappe til kaia, og skyte byen i grus. Bare det lurvete hotellet der Jenny holder til, blir spart. Sjørøverne kommer i land og legger hele byens befolkning i lenker – og så spør de Jenny om hvem de skal drepe: "Da blir det nok stille på havna, når man spør meg hvem som må dø! Og da vil dere høre meg si: Alle! Og hver gang et hode faller, sier jeg: "Hoppla!""
Sjørøver-Jenny er aleine, hun er ute av stand til å se hvem som er venner og hvem som er fiender. Hun er hardt undertrykt, og drømmer desperat om en annen verden. Men hennes drøm blir en lettvint drøm om hevn, som ikke inneholder noe perspektiv for grunnleggende endring.
En revolusjon er en omveltning, der hele samfunnet gjenomgår en kvalitativ forandring. Men når vi ser på de siste hundreårenes revolusjoner, sier det seg ikke selv at de mest blodige er de "mest revolusjonære", de som forandret samfunnet mest gjennomgripende og som ikke lot noen vei tilbake stå åpen.
Hovedspørsmålet for oss er å se hvem som er våre venner og hvem som er våre fiender, og å skape en virkelig enhet blant folket og de revolusjonære. Vi må overvinne alle splittelser og sektvesen. Dette vil ha strategisk betydning.
Vi skal ikke innføre kommunismen i 1800-tallets industrisamfunn, ikke i 1920-tallets Sovjetrussland eller 1950-tallets Kina, ikke engang i 1970-tallets Norge. Vi lever i en annen verden og i en annen tid, i datateknologiens, miljøkatastrofenes og oljeimperialismens sosialdemokratiske Norge. Kommunismen er mer nødvendig enn noensinne, men vi vet ikke hvordan vi skal komme dit, oppskriftene hjelper oss ikke, de er for gamle og utilstrekkelige, lagd for andre vilkår, og erfaringene med dem er ikke engang oppsummert. Samtidig modner kommunismen foran øynene på oss – vi kan se mer av den nå enn vi kunne på 1970-tallet. Vi må rense hodene våre for gammelt slagg, samtidig som vi lærer av det som har vært riktig. Og først og fremst finne nye svar, som svarer til vår virkelighet. For å finne de svarene, trenger vi alle de hodene vi har i Rødt i dag, og mange flere, både i og utafor partiet. Som Tron Øgrim sa det: Vi trenger både trekanthuer og firkanthuer – det store mangfoldet av tenkeevne og skaperkraft. Det er ingen liten og lettvint jobb å utvikle analyser og teorier.
Skal vi skape et kommunistisk parti, holder det ikke å stirre seg blind på gamle analyser laget for andre tider og andre forhold. Det holder ikke med lettvinte kjappis-løsninger. Marxismens levende sjel er den konkrete analysen av den konkrete virkeligheten, vi må studere sannheten fra fakta, vi må undersøke og ikke prate tull. Det er ikke gjort i en håndvending, det er ingen lettvint jobb. Det krever felles praksis i stor skala og over lang tid for å studere virkeligheten. Det krever at partiet forener seg med det norske folket og deltar i folkets kamper, oppsummerer erfaringene og bringer ny erkjennelse tilbake, slik at kampen kan utvikles og analysene forbedres.
Lenins parti ble stort og sterkt, men hvor er det i dag? Erfaringene må oppsummeres. Lenins parti og Maos parti har utviklet seg til nye klassestrukturer, til svarte undertrykkerregimer og utbyttere. Kan denne partimodellen være svaret på hva vi trenger? Etter mitt syn står vi overfor et dilemma: Vi trenger en generalstab som er sterk nok til å erobre makta, men som samtidig er så innstilt på demokrati at den ikke blir sittende med makta over folket. Lenin hadde svaret på den ene sida i denne motsigelsen, men ingen har klart å finne noe tilfredsstillende svar på den andre sida.
Det å skape det partiet som kan lede oss fram til et klasseløst samfunn, kan ikke gjøres i dag, fordi vi ikke engang kjenner hovedparolen for kampen. Det er en svær oppgave, som krever stor innsats, og som krever mange hoder og mange slags erfaringer. Derfor er debatt om norsk virkelighet mer interessant enn noen frasefylt disputt om hvem som er mest revolusjonær. Det haster – derfor må vi vise tålmodighet og gjøre grundig arbeid.