Darwins to ansikter

Av Morten Falck

2009-03

Det er den borgerlige engelske overklassens vennlige humanisme som former Darwins syn. Den overklassen som engasjerte seg sterkt i dyrevern, samtidig som den slaktet ned opprørske indere, kinesere, tasmanere, zuluer eller irer når det var nødvendig for å sikre koloniriket og superprofittene derfra.

Morten Falck er journalist, og har blant annet oversatt Det kommunistiske manifest.

Det er 200 år siden Charles Darwin ble født, og 150 år siden han ga ut sitt hovedverk Om artenes opprinnelse. Slike dobbeltjubileer er sjeldne, og store ord flyr gjennom lufta om det store geniet som ga oss svar på alle spørsmål, og som all vitenskap må basere seg på. Selv var han fremmed for slike svulstigheter. Den store teoretikeren var jordnær og konkret, arbeidet hardt – og avsluttet karrièren med en bok om noe så prosaisk som meitemark. – Nytter det å finne den virkelige Darwin bak alt pratet?

Evolusjonen i arv

England står for oss som et fredelig land, der landsbyfreden bare avbrytes av de tradisjonelle mordene som mer er intellektuelle gåter for skarpskodde detektiver enn egentlige tragedier. Dette fredelige bildet dekker selvsagt også i vår tid over et samfunn med store sosiale motsetninger og skarpe konflikter. For to hundre åre siden lå motsetningene klart oppe i dagen. Charles Darwin ble født inn i et England der opprør hørte til dagens orden, og de herskendes ryggmarg fortsatt skalv av skrekk etter Den store franske revolusjonen. Det var en offisiell sannhet at Jorda og Sola, hav og himmel og alt under himmelen, ble skapt slik vi kjenner det, klokka ni om morgenen den 23. oktober 4004 før Kristi fødsel. Selv skulle Darwin komme til å revolusjonere naturvitenskapen og bli den enkeltperson som framfor noen forviste dette antikverte verdensbildet til historiens skraphaug, mens prester og biskoper gneldret som et bikkjekobbel under en tradisjonell engelsk revejakt. Men han ble gravlagt i Westminster Abbey, som en av nasjonens store sønner.

Charles Robert Darwin ble født 12. februar 1809 i Shrewsbury i Shropshire, nordvest for Birmingham i England, som femte barn og annen sønn av doktor Robert Waring Darwin og hans hustru Susannah. Han ble født inn i et miljø av velstående liberalere og fritenkere. Farfaren var doktor Erasmus Darwin, berømt for sine erotiske dikt og sitt store verk «Zoonomia», der han hevder at livet på Jorda har utviklet seg fra primitive urvesener i havet – uten noen skaper. Gamle Erasmus, som ordinerte sex som middel mot hypokondri, var en sønn av opplysningstida, en hardbarket fritenker full av begeistring for opplysningsfilosofenes frihetsidealer. Han er blitt beskrevet som «denne kjærlighetens og maskinenes poet, som sprer frihetens glade smitte». Mange av idealene sine delte han med sin nære venn Josiah Wedgwood, Charles’ morfar og grunnleggeren av den kjente engelske porselensfabrikken.

Josiah Wedgwood, pottemakeren med trebeinet, var en drivkraft i den engelske anti-slaveri-bevegelsen, som flammet opp på slutten av 1700-tallet. Som et resultat av denne motstandsbevegelsen ble slavehandel forbudt i britiske dominions i 1807, og slaveriet ble opphevet i de britiske koloniene i 1833. Wedgwood lagde sin tids Mao-merke: medaljongen med en knelende afrikaner og teksten «Am I not a Man and a Brother?» Den var ikke å få kjøpt, men Wedgwood produserte tusenvis for egen regning, og spredte dem som et ledd i propagandaen mot slaveriet – for eksempel fikk Benjamin Franklin en porsjon. Bevegelsen grep begge familiene – doktor Darwin bidro med sin skarpe penn og sin evne til å utrykke seg på vers. Darwin- og Wedgwood-familiene var iherdige abolisjonister gjennom flere generasjoner.

Ironisk nok skulle den franske revolusjon bety et tilbakeslag for frihetsidealene i England. Det engelske borgerskapet hadde selv gjort revolusjon hundre år tidligere, og satt med makta i den engelske staten. For dem ble ideene om forandring og omveltning truende, og de slo dem ned så godt de kunne. Det ble lagt sterke bånd på ytringsfriheten. Møter, forsamlinger og fagforeninger ble forbudt, og folkelige protestbevegelser slått ned med hard hånd og ved hjelp av alle midler. Samtidig var undertrykkinga hard, skattetrykket økte kraftig, matprisene steg og lønningene sank, landarbeidere og selvstendige bønder ble drevet fra gård og grunn og barnearbeid florerte i gruvedrift og tekstilindustri, med arbeidsdager opp mot 18 timer. Nøden var enorm.

England kom seirende ut av Napoleonskrigene. Mens andre europeiske nasjoner opplevde en framgang som resultat av krigene, en smadring av den føydale tilbakeliggenheten og en tilrettelegging for kapitalistisk økonomi, en nasjonal oppvåkning, høstet England ingen gevinst i form av bedre vilkår på hjemmebane. Det England vant var et verdensomspennende kolonirike som ingen makt kunne true, et verdensmarked for engelske industriprodukter og suveren tilgang til råvarer. Den engelske flåten var herre over de sju hav. Men for folkelige bevegelser i hjemlandet, fagbevegelse, arbeiderbevegelse, utopiske sosialistiske retninger, ja for opposisjonelle generelt, var det harde tider.

For Darwin- og Wedgwood-familiene ble det om å gjøre å gå stille i dørene med sine kjetterske tanker. Doktoren, Charles’ far, etablerte seg som jordeier og tjente godt på sine pengeplasseringer og sin utlånsvirksomhet, som etter hvert ble en viktigere del av økonomien enn legepraksisen. Charles vokste opp under sorgløse økonomiske vilkår, selv om faren var en nøysom og påholden herre. Moren døde da han var åtte år gammel, og faren giftet seg aldri igjen. Men Charles hadde tre eldre søstre som forgudet ham, og doktoren hadde også en spesiell forkjærlighet for sin yngste sønn, og likte å diskutere med ham. Noe skolelys var Charles ikke, men han var oppvakt og vitebegjærlig og samlet på alle slags gjenstander, slik små gutter ofte gjør, og strakte seg langt for å tilfredsstille andre.

Han var mye mer opptatt av naturen rundt seg og av kjemi enn av skolens pensum av greske filosofer og antikke diktere. Det var morsommere å gå på jakt og skyte fugl. Da han var seksten år gammel, tok faren ham ut av skolen, og sendte ham sammen med broren til Edinburgh for å studere ved universitetet der. Der hadde både farfaren og faren utdannet seg til leger. Hvorfor skulle ikke Charles også følge familietradisjonen? Lege var et akseptabelt yrke for en mann av hans stand, og det ville tillate ham å forfølge sine naturhistoriske interesser.

Men Charles var ikke interessert i medisinstudiet. Han fant det umåtelig kjedelig, og var mye mer interessert i jakt og bøker om naturhistorie. Han leste sin bestefars store verk Zoonomia, og en mengde annen naturhistorisk litteratur, og tok et kurs i utstopping hos den dyktige John Edmonstone, en frigitt slave fra Guinea, som også kunne fortelle ham om slavenes kår på sukkerplantasjene i Vest-India. Det var kunnskaper som skulle bli bestemmende for ham.

Edinburgh gikk under navnet «Det nordlige Athen», og universitetet der var mye mer åpent for nye tanker enn Oxford og Cambridge. Ikke minst var det et frodig miljø av forelesninger og kurs utafor universitetet, der opposisjonelle og dissidenter livberget seg i direkte konkurranse med universitetets egne forelesere. I dette miljøet var tanker om at livet hadde utviklet seg fra mer primitive former dagligkost.

Den viktigste kontakten Darwin fikk her, var Robert Edmond Grant, en frankofil radikaler og uhemmet evolusjonstilhenger, som aldri ble lei av å prise den franske naturforskeren Lamarck og hans teorier om evolusjon. Av Grant lærte Darwin teknikk, hvordan man studerer dyrelivet i havet og hvordan man preparerer, dvs. tar vare på, innsamlede eksemplarer av virvelløse sjødyr – snegler, mark, sjøstjerner, krepsdyr, polypper og svamper. Han lærte hvordan han skulle dissekere dem så han kunne studere de små og utydelige indre strukturene deres. Det var kunnskaper som skulle komme godt med. Grant var den som øvde størst innflytelse på Darwin i denne perioden, sier Desmond og Moore i sin monumentale biografi – men Darwin takket aldri for hva han lærte.

Det skyldtes ikke bare at han var redd for å bli slått i hartkorn med den materialistiske og revolusjonære Lamarck, men også en kontrovers om opphavsrett til en oppdagelse. Grant tok sin elevs funn og publiserte dem som sine egne – noe som slett ikke er enestående i universitetsmiljøer. Men Darwin tilga det aldri, og hadde ingen kontakt med Grant etter oppholdet i Edinburgh.

En ung døgenikt?

Medisinstudiet gikk mindre bra. Ikke bare var foreleserne kjedelige, men da Darwin skulle overvære en operasjon på en 12 år gammel jente, ble det mer enn han greide. Bedøvelse var det ikke snakk om, anestesi lå fortsatt i framtida. Charles forlot auditoriet og vendte ikke tilbake.

Det tok tid før han fikk fortalt det til faren, og en stund levde han studentenes sorgløse liv uten å følge opp annet enn det han hadde lyst til: zoologi, geologi, men ikke medisin.

Men hvem betaler for et liv i sus og dus? Til slutt måtte han ut med språket. Faren betalte studiene, og bestemte også hva sønnen skulle bli. Ikke mange retninger sto åpne, om han skulle få seg et passende yrke. Naturhistorie fantes knapt som egen disiplin – og i hvert fall ikke som yrke. Han var for dårlig i matematikk til å bli bankmann. Sakfører egnet han seg ikke til, siden han manglet interesse for klassisk litteratur. Når han ikke ville bli lege, bestemte doktoren at Charles skulle bli prest, og flyttet ham fra Edinburgh til Cambridge. Som landsbyprest kunne han få et respektabelt liv og tilstrekkelig utkomme til å fortsette med sine naturhistoriske sysler – og tilstrekkelig fritid. Det var nok av prester som var naturhistorikere på si.

Darwin godtok denne løsningen. Han tenkte at et liv som landsbyprest ville være tilfredsstillende for ham. Han var overbevist om at de talløse eksemplene på perfekt tilpasning som naturen kan framvise, måtte bety at Gud eksisterte, og at han hadde skapt hvert dyr, hver plante, hver tilpasning bevisst og separat. Men han fortsatte sine naturhistoriske studier – inspirert av fetteren William Darwin Fox begynte han å samle på biller, han studerte botanikk og ble venn med botanikkprofessoren John Steven Henslow og geologiprofessoren Adam Sedgwick.

Mens han var ute på tur med Sedgwick for å studere geologien i Wales i august 1831, ankom et brev fra Henslow. Professoren var blitt bedt om å anbefale en naturhistorisk interessert ung mann som passende reiseselskap for kapteinen på ekspedisjonsskipet «HMS Beagle», som snart skulle forlate England på et tokt «til Ildlandet og hjem via Ostindia». Det skulle være en dannet, ung gentlemann som kunne betale for sin egen reise og virksomhet, av så god avstamning at han kunne spise ved kapteinens bord, og samtidig en person som kunne samle inn observasjoner og eksemplarer av alt som hadde naturhistorisk interesse. Henslow skrev: «Jeg forsikrer deg at jeg tror du er nøyaktig den mannen de søker.»

Doktor Darwin sa nei, men med det forbehold at han kunne endre oppfatning hvis Charles fikk anbefaling fra en fornuftig mann. Og Charles visste hvem han skulle spørre. Onkel Jos Wedgwood gikk i forbønn for ham. Slik kom den unge teologistudenten Charles Darwin til å starte sin karrière som naturvitenskapsmann med den legendariske ferden med «Beagle». Reisen skulle komme til å ta fem år – to år mer enn planlagt. Darwin var hele veien plaget av sjøsyke, og kahytten der han sov var så trang at han hver eneste natt måtte trekke ut en skuff for å få plass til føttene.

Det at han selv (dvs. faren) betalte reisen, gjorde at de omfattende samlingene han sendte hjem til England, tilhørte ham privat, og dermed ble et viktig vitenskapelig grunnlag for hans kommende naturvitenskapelige virksomhet.

Skjell i fjellene

I de selvbiografiske notatene han mange år seinere skrev til sine barn og barnebarn, bedyrer han at han var helt på linje med den offisielle kirkelige bibeltroen helt til han kom hjem fra reisen med «Beagle». Artene kunne ikke forandre seg, de var skapt av Gud sånn som de er. Å si noe annet truet den bestående orden, den herskende moral og imperiets eksistens. Det var opprørsk, utenkelig, kjetteri. Bare franskmenn og kommunister kunne hevde at artene utviklet seg.

Riktignok hadde man funnet fossiler av utdødde arter – fiskeøgler, svaneøgler, den irske kjempehjorten, osv. Men dette var arter som Gud hadde vært misfornøyd med, og hadde latt gå til grunne for å skape noe nytt og bedre. Til slutt hadde han med et veltilfreds smil skapt mennesket i sitt eget bilde, gitt det en udødelig sjel og en kristen moral, og plassert det på toppen av skaperverket.

Blant bøkene Darwin hadde med seg, var første bind av Charles Lyells Geologiens prinsipper. Lyell hevdet at verden ikke alltid har sett ut som nå, men var i stadig forandring. Klodens nåværende utseende er et resultat av krefter som stadig virker rundt oss, og som har vært virksomme i små, små steg gjennom lang tid. Gradvis har fjell steget opp av havet, for så å bli tæret ned av vær og vind. Men disse prosessene krevde lengre tid enn de seks tusen årene som kirken hadde regnet ut var gått siden skapelsen. Så Darwins professorvenner ba ham lese Lyell med et kritisk blikk, og for Guds skyld ikke godta alle mannens påstander!

Annet bind av Lyells bok fikk han tilsendt under reisen. Han leste det også, og lot vennenes formaninger fare. For Lyells teorier stemte jo! Høyt oppe i Andesfjellene fant han skjellbanker. Det kunne bare forklares hvis området en gang hadde vært havbunn. I Chile opplevde han jordskjelv – og at landet hevet seg. Verden var ikke stabil, den endret seg hele tida.

Om bord på «HMS Beagle» var Darwin flittig og energisk, initiativrik, systematisk og ordentlig. Han samlet inn dyr og planter, mineraler og fossiler, og sendte det hjem til England. Med hjelp fra skipets offiserer og mannskap etablerte han en stor samling, som det skulle ta mange år å bearbeide.

Han fant fossiler av dyr som lignet på nålevende arter. Kjempedovendyr, kjempebeltedyr – hvorfor var de utdødd, mens mindre former overlevde i det samme området? Han hørte om en nandu (søramerikansk strutsefugl) som var mindre enn den vanlige, og da han endelig fant den, holdt han på å spise den opp før det gikk opp for ham hva han hadde for seg. Men han greide å redde nok av skjelettet og skinnet til å sende det hjem. Hvorfor fantes det to slags strutsefugler i Argentina – og hvordan var de fordelt geografisk? Det var nok å diskutere og tenke over, allerede før han kom til Galapagos, der hver øy hadde sin form av kjempeskilpadde.

Han sendte materialet sitt hjem til Henslow, som hadde påtatt seg å ta vare på det. Og han sendte dagboka si og omfattende brev. Henslow fant deler av dette så interessant at han offentliggjorde det. Så da Darwin kom hjem i 1836 var han allerede en kjent naturforsker. Men det var ingen laurbær å hvile på, han måtte utnytte situasjonen. Darwin tok fatt på et intenst arbeid med å bearbeide materialet, og skrive ut dagboka til en leselig reisebeskrivelse. Å fortsette teologistudiet ble det aldri mer snakk om.

Samtidig som han organiserte beskrivelsen av funnene, sendte materiale til ulike eksperter, organiserte illustratører og finansiering av trykking, redigerte bøker om pattedyr, fugler, reptiler, fisk og fossiler og skrev om sine geologiske iakttakelser (deriblant en teori om hvordan korallatoller oppstår, stikk i strid med det som hadde vært god latin fram til da) – startet han å tenke over spørsmålet om hvordan arter oppstår. Allerede i 1837 hadde han teorien klar i grunntrekkene. At det gikk så fort, viser at han nok hadde spekulert over temaet underveis på reisen med «Beagle» også.

Men det er neppe tilfeldig at det ble nettopp ham som utviklet evolusjonsteorien, teorien om hvordan artene utvikler seg gjennom naturlig utvalg. Han var vokst opp i et miljø der evolusjon ikke bare ble sett på som en mulighet, men nærmest tatt for gitt. I Edinburgh hadde Grant dyttet ham videre i samme retning. Dette må ha betydd noe for hans måte å tenke på, og gjort det enkelt for ham å se løsninger som de fleste andre var forhindret fra å se, på grunn av religiøse og sosiale fordommer. Han visste selv at han med denne teorien beveget seg inn på farlig område. Men han rygget ikke tilbake for den, han fulgte logikken helt ut, og skapte en teori der livet ikke beveger seg i noen bestemt retning, der begreper som «høyere» og «lavere» er meningsløse. En teori som river naturen ut av religionens hender, og baserer den på logiske, materielle drivkrefter – og tilfeldighet.

Teorien er slående enkel. Den sier: Alle arter varierer. Og alle arter får mer avkom enn det er ressurser til å fø opp. I kampen om ressursene vil de variantene som er best tilpasset miljøet, ha størst sjanse for å overleve. Gradvis vil dette føre til at det utvikler seg så store forskjeller mellom individene, at det er snakk om egne arter.

Det var nå én ting med planter og dyr. Men Darwin satte ikke noen grenser. Tvert imot var hovedhensikten hans å skape en teori som viste at alle mennesker var beslektet, og at også sjelsevner, moral, følelser og intelligens var resultat av en utvikling.

Menneske og bror

Det gjorde et uutslettelig inntrykk på Darwin å komme til Brasil, der slavehold var utbredt, og oppleve at slaver ble pisket som dyr. Han ble opprørt, og kom i krangel med kaptein FitzRoy, som var av adelig byrd og en mer konservativ herre. Da Darwin opponerte mot hans påstand om at slavene hadde det bra, eksploderte kapteinen. Han var ikke langsint, og ba om unnskyldning samme kveld. Men de unngikk temaet for all tid etter dette.

FitzRoy hadde med seg tre ildlendere. Dem hadde han «samlet» på sin forrige reise til Ildlandet, tatt med til England, og gitt dem utdannelse. Nå var planen å etablere et brohode for engelsk misjonsvirksomhet ved hjelp av disse tre og en misjonær. Tanken var at de tre «siviliserte» ildlenderne, som snakket engelsk, kledte seg skikkelig og kunne spise med kniv og gaffel, skulle virke som et forbilde for sine usiviliserte stammefrender.

Det gikk ikke så bra. Etter en tid var tvert imot de tre falt tilbake til sin opprinnelige tilstand som usiviliserte, de sluttet å kle seg i engelske klær, og oppførte seg akkurat som de ikke hadde lært noen ting. For kapteinen var dette en stor skuffelse, og det var et sjokk også for Darwin. Men han hadde opplevd dem både som siviliserte og usiviliserte. Det viste ham at menneskene var fleksible, og at det ikke var noen forskjell mellom forskjellige folkeslag når det gjaldt åndsevner. Det bekreftet inntrykket han hadde fått av John Edmonston i Edinburgh. «Jeg pleide ofte å sitte sammen med ham, for han var en meget behagelig og intelligent mann,» skrev han seinere, uten snev av den rasistiske selvgodheten som var typisk for det britiske samfunnet fra midten av 1800-tallet.

På reisen rundt jorda opplevde han hvordan den britiske kolonialismen for fram mot «mindreverdige raser». Han hørte om hvordan tasmanerne ble utryddet, hvordan Australias urinnvånere ble forfulgt, og hvordan «hottentotter» ble skutt, stoppet ut, og samlet inn som rare dyr. Han var vokst opp blant liberale og humane mennesker, midt i en strøm av pamfletter og skrifter mot slaveriet. Men nå fikk han direkte syn for sagn, og det virket mye sterkere enn medfølende traktater.

Det var på denne tida den «vitenskapelige rasismen» ble formet. Slaveeierne mente menneskene besto av flere arter, skapt hver for seg. Og med svært forskjellig «verdi». Det skulle rettferdiggjøre at slavene ble behandlet som dyr – ja, verre enn det. Dette var teorier som Darwin avskydde.

Derfor ble det viktig for ham å skape en teori som kunne forklare hvordan også menneskets tenkeevne, følelsesliv og moral, hele menneskets sjel, var utviklet fra dyrene. Dette var utgangspunktet for teorien om evolusjonen. I små, små trinn var mennesket gradvis blitt menneske, i en umerkelig langsom utvikling fra ape til engelsk gentlemann. Teorien var klar i hovedtrekkene fra 1837. Resten av livet brukte Darwin på å utarbeide detaljene, og samle argumenter for teorien.

I mer enn 20 år holdt han teorien strengt hemmelig. Det var ikke en teori han kunne offentliggjøre uten at den var nærmest ugjendrivelig begrunnet. Det viste seg i 1844, da en skotsk publisist anonymt ga ut boka Spor av skapelsens naturhistorie, med en tilsvarende, men dårlig begrunnet teori. Den høstet storm. Hele det vitenskapelige etablissementet, alle Darwins venner, dømte boka nord og ned og gjorde hva de kunne for å frata boka og den ukjente forfatteren enhver ære.

Det var en nyttig advarsel. Darwin hørte til den velstående middelklassen. Han levde av formuen, og drev sin forskning uavhengig av alle institusjoner. Som forsker sto han ved et tidsskille. Han var en av de siste av sitt slag. Etter ham kom det profesjonelle med institusjonstilknytning, ansatte forskere ved museer og universiteter. Darwin var avhengig av anerkjennelsen fra den øvrige forskerverdenen for å kunne drive sin forskning, han trengte kommunikasjonen med forskermiljøet. Å legge seg ut med dem ville være skjebnesvangert.

Dessuten: Han hadde ikke noe ønske om å undergrave det bestående. Hans liv var godt, han hadde det han ønsket seg og kunne bruke tida som han ville, til det han fant nødvendig. Men han arbeidet med teorien sin i disse 20 årene – for å skaffe argumentene han trengte.

Åtte år for rur

Med noen nære venner diskuterte han deler av teorien, og fortalte at han jobbet med saken. En av dem var Charles Lyell, som han var blitt kjent med etter hjemkomsten. En annen var den fremragende botanikeren Joseph Hooker, som skulle bli direktør i den botaniske hagen i Kew, og en av dem som skulle komme til å stå ham aller nærmest.

Hooker stilte skarpe spørsmål. Hva mente Darwin med art? Visste han hvordan han skulle definere begrepene?

Darwin følte seg truffet, og fant ut at han måtte beskrive en art skikkelig, så han kunne parere Hookers spørsmål. Han hadde rur i samlingen sin fra reisen med «Beagle», og ga seg til å studere. Men han var en grundig mann, og arbeidet grep om seg. Det skulle ta ham åtte år, og var så omfattende at det fortelles at en av sønnene hans spurte en skolekamerat: «Hvor holder pappaen din på med sine rur?»

Arbeidet resulterte i fire bind med beskrivelse av alle kjente arter av rur (en slags krepsdyr) og andeskjell. To bind om alle kjente nålevende arter, og to bind om fossile arter. Darwin ble verdensautoritet på disse små krepsdyrene, som alle som har badet fra svaberg langs kysten, har skåret seg opp på. De ser ut som små skjell eller belter av skarpe, hvite vorter, og når de føler seg trygge, «vinker» de med lange armer for å fange smådyr i vannet, nesten som polypper. Men de er små krepsdyr, som sitter fastgrodd med hodet ned der de finner passende underlag. Darwin beskrev nye arter, og klassifiserte. Han fikk tilsendt materiale, ofte hele samlinger, fra alle verdens kanter. Både private samlere og museer forsynte ham med materiale. Blant annet oppnådde han ved hjelp av en god forbindelse å få låne hele rursamlingen til det britiske naturhistoriske museet hjem til Down House i Kent, hvor han bodde og forsket fra 1842. Han dissekerte og studerte, og ble slått av det utrolige mangfoldet av former, den ufattelige variasjonen.

Disse åtte årene er blitt tolket som et påskudd for å utsette arbeidet med teorien om artenes utvikling. I virkeligheten var det et nødvendig forarbeid. Darwin måtte studere en avgrenset gruppe av organismer grundig før han kunne generalisere.

Samtidig bygget han opp et stort nettverk av forbindelser over hele kloden. Det begynte med reisen med «Beagle», og skulle fortsette livet ut. For å begrunne teorien sin, trengte Darwin opplysninger om de underligste detaljer. Han var heldig: Victoria-tida var tida da det britiske postvesenet ble bygget ut, og til og fra Downe House gikk det brev i en strid strøm. Hele det britiske imperiet sto til hans rådighet. 15 000 brev er bevart, og det er antakelig bare halvparten. Dette enorme nettverket er typisk for Darwin, han diskuterte resultatene av sine egne eksperimenter, og fikk opplysninger om forhold han ikke kunne iaktta hjemme.

Uten dette kunne han ikke ha gitt den grundige dokumentasjonen som er så typisk for bøkene hans. «Det var alltid andre mennesker gjemt bak Darwins direkte resultater,» sier biografen Janet Brown.» (Brown: vol. 1, p. 104)

Den 9. september 1854 skrev han lettet i dagboka:

«Gjorde meg ferdig med å pakke sammen alle rurene. (–) Begynte å sortere notater til teorien om artene.»

Endelig skulle han skrive ut boka om artenes utvikling.

Han hadde fått så mye støtte for teorien sin fra de vennene og kollegene han hadde betrodd seg til, at han mente det var på tide å gå ut offentlig. Han hadde samlet uhorvelige mengder materiale, og eksperimentert med dueraser og kaniner og hvordan frø kunne spire etter opphold i saltvann, osv. Ikke noe ledd i argumentasjonsrekka sto ubegrunnet.

Men med hans vanlige grundighet svulmet manuskriptet opp. Han var langt fra ferdig da han i juni 1858 fikk et brev fra den 16 år yngre naturforskeren og samleren Alfred Russell Wallace i Malaya. Brevet inneholdt et essay «Om varietetenes tendens til å avvike i det uendelige fra den opprinnelige typen». Sjokkert oppdaget Darwin at Wallace hadde kommet fram til samme teori som han selv: Naturlig utvalg var mekanismen som drev utviklinga av artene framover. Var 20 års arbeid forgjeves? Hadde Wallace kommet ham i forkjøpet?

Det ble vennene Lyell og Hooker som reddet ham fra kattepinen. De overtalte ham til å publisere teorien samtidig med Wallaces essay, ved høytlesing på et møte i Linnéselskapet 1. juli. Darwin var ikke selv tilstede. Det som ble lest var utdrag fra en skisse han hadde skrevet i 1844, og et brev han hadde skrevet til den amerikanske botanikeren Asa Gray i september året før. De tilstedeværende lyttet adspredt – ingen lot til å bli sjokkert.

Darwin satte i gang med å skrive et kort sammendrag av teorien sin, for å vise at han hadde arbeidet grundig med den i mange år. Tretten måneder seinere hadde han manuskriptet klart, og 24. november 1859 ble boka utgitt under tittelen Om artenes opprinnelse gjennom det naturlige utvalg, eller de begunstigede rasenes bevarelse i kampen for tilværelsen.

Nyttig nettverk

Denne gangen ble det ballade. Kirken hylte opp, de konservative gikk til angrep. Men Darwin var forberedt. Han hadde meget systematisk sendt ut boka til venner og kolleger som han mente kunne gi ham støtte, og samlet en hær til forsvar. Først og fremst Lyell, Hooker og Thomas Henry Huxley, den siste meget aggressiv og ivrig etter å angripe de konservative og teologene. Huxley ledet an i den framvoksende falanksen av profesjonelle naturforskere, og førte en utrettelig maktkamp for å erobre alle viktige posisjoner fra de gamle adelige og presteutdannete naturviterne. For ham kom Darwins bok som manna fra himmelen – han kastet seg inn i striden og ble snart kjent som «Darwins bulldog». I USA var hans fremste forsvarer botanikkprofessor Asa Gray ved Harvard, i Tyskland var Ernst Haeckel en ivrig våpendrager.

Janet Browns store Darwin-biografi fra 2002 er den første som har lagt merke til hvordan Darwin i realiteten organiserte en enorm, men usynlig PR-kampanje for boka. Og resultatet lot ikke vente på seg. Den ble ikke bare slaktet, men fikk også strålende anmeldelser fra tilhengerne. Forfatterens dype redsel for å bli utstøtt og marginalisert viste seg ugrunnet. Til og med hans bitreste fiender måtte berømme ham for hans overveldende grundighet. For noen sto teorien fram som nesten selvinnlysende. Huxley reagerte med å si: «så tåpelig ikke å ha tenkt på det!»

Darwin nevner paradoksalt nok nesten ikke mennesket i boka. Først på nest siste side sier han:

«I den fjerne fremtid ser jeg nye, langt viktigere forskningsfelter åpne seg. Psykologien vil bli bygget på et nytt grunnlag, det at enhver åndelig evne og ferdighet nødvendigvis erverves i gradvise trinn. Lys vil bli kastet over menneskets opprinnelse og historie.»

Selv denne forsiktige og nesten bortgjemte formuleringen var for mye for presteskapet og de konservative. De tok poenget umiddelbart. Den menneskelige moral, kultur og tradisjon, menneskets udødelige sjel var ikke skapt av noen gud, men utviklet «tilfeldig » gjennom naturlig lovmessighet. Hvor var menneskets gudegitte plass på toppen av skaperverket? Hvor var den sosiale rangordningen? Hvordan kunne vi nå begrunne at den velstående hvite mann var overlegen og måtte styre samfunnet? Hvor var spranget mellom aper og mennesker – var det bare snakk om en gradsforskjell i mentale evner?

Men det var ikke lenger 1830-åra. Industrialismen hadde skutt fart, og for industrikapitalistene, imperiets nye herrer, var forandring en nødvendig del av tilværelsen. Alle ting forandret seg og utviklet seg, fabrikkene vokste, jernbanen slynget sine spor gjennom Englands grønne landskaper, og imperiet ble større og større. Alt utviklet seg nettopp slik Darwin sa: gjennom gradvise, nesten umerkelige forandringer, økning eller minsking av den ene eller den andre egenskapen. Ideen om evolusjonen hadde sluttet å være en trussel, den var i ferd med å bli en allmenn sannhet. Evolusjonsteorien ble forbausende fort akseptert som en viktig teori, om den enn var omstridt. Det gikk ikke av seg selv. Det måtte kamp til – akkurat som støv og skitt blir liggende i krokene til man tar skurekosten fatt. En av de mest effektive kostene viste seg å være alle karikaturene og satirene som ble lagd om Darwin og menneskets slektskap med apene. De spredte ideene mer effektivt enn noe annet.

Darwin selv deltok ikke direkte i debatten. Han holdt seg i bakgrunnen og trakk i trådene, organiserte felttoget ved hjelp av sitt enorme kontaktnett, og forsket videre. Og ga ut flere bøker for å dekke andre sider ved teorien, og svare på kritiske spørsmål og innvendinger. Alle var grundige og med en overveldende mengde detaljer. Gradvis fikk han status som et nasjonalt symbol, den tilbaketrukne vismannen, forskeren som i landlig isolasjon søkte etter sannheten. Han var kjent som en vennlig mann med et behagelig vesen, som ikke gjorde en katt fortred. I beste fall er dette bildet bare en del av sannheten. Han var en meget bevisst strateg, og den engelske høfligheten kan skjule mange mindre sympatiske trekk. Det var ikke alle som bidro til hans forskning som fikk den takken de fortjente, og han trakk seg mer og mer unna sosiale begivenheter han ikke selv hadde noe å tjene på.

Han hadde en heldig hånd med penger. Han hadde arvet nok til å leve sorgløst resten av livet, og ved dyktige investeringer økte han formuen betraktelig. Det var ingen tvil om at han hørte til på solsida i det engelske samfunnet, Darwin var og forble en borgerlig intellektuell, en representant for sin klasse. Det synes i bøkene.

Karl Marx

Karl Marx leste Darwin med stor interesse, og skrev i et brev til Engels den 19. desember 1860:

«Selv om argumentasjonen er utviklet på den grove engelske måten, er (Darwins bok om naturlig utvalg) den boka som på naturhistoriens område legger grunnlaget for våre synspunkter. »

Til Ferdinand Lassalle skrev han 16. januar 1861:

«Darwins verk er svært viktig og passer mitt formål på den måten at det forsyner den historiske klassekampen med en naturvitenskapelig basis. Man må selvfølgelig holde ut med den klossete engelske måten å argumentere på. Til tross for all dens utilstrekkelighet er det her «teleologien» i naturvitenskapen ikke bare for første gang blir tildelt et dødelig slag, men dens rasjonelle betydning blir forklart empirisk.»

Den 18. juni 1862 skrev han til Engels:

«Det morer meg at Darwin, som jeg har tatt en ny titt på, sier at han også anvender den «malthusianske» teorien på planter og dyr, som om det i herr Malthus’ tilfelle ikke nettopp er hele saken at teorien ikke anvendes på planter og dyr, men bare – med sin geometriske vekst – på mennesker i motsetning til planter og dyr. Det er påfallende hvordan Darwin blant dyr og planter gjenoppdager det engelske samfunnet med dets arbeidsdeling, konkurranse, åpning av nye markeder, «oppfinnelser» og malthusiansk «kamp for tilværelsen». Det er Hobbes’ bellum omnium contra omnes (alles kamp mot alle) og minner om Hegels Fenomenologi, der det sivile samfunnet framtrer som et «intellektuelt dyrerike», men dyreriket hos Darwin framtrer som det sivile samfunn.»

Ja, Darwins bok hadde lite til felles med de evolusjonære skriftene fra tidligere i århundret. De beskrev en opprørsk utvikling som var drevet nedenfra, og som ville resultere i et oppadstigende uunngåelig framskritt mot et fullstendig kooperativt samfunn. Det Darwin klekket ut, var «en malthusiansk vitenskap for den framvoksende industrielle og embetsbaserte middelklassen,» sier Adrian Desmond i boka The Politics of Evolution fra 1989.

Darwin frigjorde biologien fra kirkens klamme grep, og fjernet – som Marx bemerket – grunnlaget for ideen om at utviklingen av livsformene hadde noe høyere mål. Om dette sier han selv:

«Vi kan tillate at satellitter, planeter, soler, universer, ja hele univers-systemer styres av lover, men vi ønsker at selv det minste insekt skal være skapt fullt ferdig ved en spesiell skapelsesakt. »

I et berømt brev til Asa Gray den 22. mai 1860 skriver han:

«Jeg kan ikke overtale meg selv til å tro at en god og allmektig Gud med overlegg ville ha skapt snyltevepsene med den uttrykkelige hensikt at de skulle ernære seg inni kroppen til levende larver, eller at en katt skulle leke med mus.»

Evolusjonsteorien gir den levende verden sammenheng og system. Den gjør det mulig å forstå naturen, ikke bare registrere den. Det at alle arter, planter, sopp, dyr og mikrober er beslektet, gjør det mulig å systematisere det vrimlende mangfoldet rundt oss på en meningsfull måte – det naturlige systemet som Linné tok sikte på, men aldri kunne oppnå.

Mann av sin tid

I 1871 tok Darwin endelig bladet fra munnen om menneskets utvikling, i boka Menneskets avstamning og utvelgelse i forhold til kjønn. Her lanserer han en mekanisme som tar sikte på å forklare utvikling av «unyttige» trekk – som påfuglhanens overdimensjonerte hale. De lange halefjærene gjør påfuglen synlig og hindrer den i å komme raskt unna. Men de gjør den uimotståelig i påfuglhønas øyne, og dermed øker de sjansene for at den hanen som har den største halen, skal få forplante seg til fortrengsel for mindre velutstyrte medbeilere.

Det er en bok med mange uttalelser som ikke vil finne særlig støtte i våre dager, som disse:

«Hos siviliserte folkeslag har kjevenes reduserte dimensjoner, som er et resultat av mindre bruk, vanen med å spille med forskjellige muskler som tjener til å uttrykke ulike følelser, og den økte hjernestørrelsen som skyldes større intellektuell virksomhet til sammen frambrakt en betydelig virkning på deres generelle utseende sammenlignet med ville.»

«Det innrømmes generelt at hos kvinner er evnen til intuisjon, rask oppfattelse og kanskje etterligning, sterkere utviklet enn hos menn, men i det minste noen av disse evnene er karakteristiske for lavere raser, og derfor for et forgangent og lavere stadium av sivilisasjon.

Det viktigste skillet i de to kjønnenes intellektuelle evner viser seg i at mannen når en større dyktighet i hva han enn foretar seg, enn kvinnen kan oppnå – enten det krever dyp tankevirksomhet, fornuft, eller forestillingsevne, eller bare bruk av sansene og hendene.»

Slike passasjer gjør det likevel ikke rimelig å ta Darwin til inntekt for de forskjellige sosialdarwinistiske retningene som prøvde å bruke hans teorier som utgangspunkt for rasisme og undertrykking. Sammenlignet med samtidige skrifter er det bemerkelsesverdig hvor lite man finner av slike uttalelser hos Darwin. Han tilhørte sin klasse og sin tid, og kunne ikke bytte ham. Fordommene var ikke hans personlige, de var klassebestemt. Og anti-rasisten i ham var like levende.

I Darwins verden er overgangene mellom artene glidende, gradualistiske, – han insisterte på at naturen gjør ingen sprang – «Natura non facit saltum». Det er ingen klare sprang mellom de forskjellige rasene av mennesker, vi har alle de samme mentale egenskapene og de ytre forskjellene er helt overflatiske. Mennesket er én og samme art, og utviklet fra en felles stamfar vi deler med de store menneskeapene. Det finnes raseforskjeller – det stiller han aldri spørsmål ved – og vår europeiske sivilisasjons overlegenhet viser seg ved evnen til å behandle de primitive rasene med samme humanisme som vi viser våre likemenn. Det er den borgerlige engelske overklassens vennlige humanisme som former dette synet. Den klassen som både kunne engasjere seg sterkt i dyrevern på hjemmebane og samtidig slakte ned opprørske indere, kinesere, tasmanere, zuluer eller irer når det var nødvendig for å sikre koloniriket og superprofittene derfra.

Huxley og steriliteten

Det var problemer i teorien som Darwin slet med hele livet og ikke fant noen god løsning på. Huxley kritiserte ham på et viktig område. Det som skiller arter fra hverandre, er at de ikke kan pare seg med hverandre og få fruktbart avkom. De er innbyrdes sterile. – Du har gjort det unødvendig vanskelig for deg selv ved å gå så fullt og helt inn for «Natura non facit saltum, » sa Huxley. Han etterlyste sprangene. For dersom evolusjonen bare frambrakte ørsmå gradsforskjeller – hvor kommer da de sprangene fra som kvalitativt skiller en art fra en annen?

Darwin kjente ikke arvelovene, og lette fortvilet etter en mekanisme som kunne forklare hvordan egenskaper ble nedarvet fra foreldre til avkom. For å imøtegå kritikk på dette punktet gikk han etter hvert ganske langt i å åpne for at ervervede egenskaper kunne nedarves, slik Lamarck hevdet. Mens det til å begynne med var avgjørende for Darwin å avgrense seg fra den revolusjonære franskmannen, ble skillet mindre og mindre skarpt. Men vi vet jo at arv følger «kimbanen», en person som har mistet en arm får ikke enarmede barn.

I 1868 ga Darwin ut en bok om hvordan husdyr og dyrkede planter varierer. Det var to tykke bind, og inneholdt hans forslag til løsning på problemet med arv. Han kalte det «pangenese», og det var en teori han kjælte mye for uten noensinne å kunne bekrefte den verken gjennom eksperimenter eller observasjon på noe område. Han mente at alle organer i kroppen skilte ut ørsmå partikler, «gemmules», som fant veien til blodet og derfra til kjønnscellene. Slik ble egenskaper ført videre via ørsmå «byggesteiner». Om dette skrev han mye tull. Den store teoretikeren tok feil, men hadde så stort behov for en forklaring at han ikke greide å forkaste hypotesen sin.

Ved en skjebnens ironi var det akkurat på denne tida den østerrikske munken Gregor Mendel offentliggjorde resultatene av sine eksperimenter med å krysse erter. I klosterhagen i Brno oppdaget Mendel arvelovene og grunnla med det genetikken. Men hans resultater kom aldri i hendene på Darwin. Da de ble «gjenoppdaget» på begynnelsen av 1900-tallet, førte det for en tid til mindre oppslutning om darwinismen, inntil de to teoriene ble syntetisert omkring 1930. I våre dager er evolusjonsteorien ugjendrivelig bevist, og ett av de sterkeste argumentene ligger i genetikken. Det at man i moderne genteknologi kan flytte egenskaper fra trær til fisk eller fra bakterier til pattedyr, beviser at alt levende er i slekt.

Jeg ser nye felter åpne seg …

Samtidig som darwinismen er en av de mest veldokumenterte og best bekreftede teoriene i naturvitenskapen, er den fortsatt omstridt. Er det bra eller dårlig? Begge deler. En teori det ikke står strid om, har sluttet å utvikle seg. Den er ferdig, og i ferd med å størkne til dogmatikk.

Den motstanden som kommer fra religiøse kretser, fra fundamentalistiske kristne i USA eller forstokkede imamer i Tyrkia og andre muslimske land, er et resultat av klassemotsigelsene og historien, den går ikke vekk av seg selv. Den må nedkjempes i debatt, ikke ved kamp mot religionen som sådan. Et moderne samfunn vil ikke kunne eksistere uten kjennskap til darwinismen, til det er biologien blitt en altfor sentral vitenskap. Alle verdens folk er fornuftige folk, og de fleste av dem er troende på ett eller annet vis. Det betyr ikke at de er antidarwinister – selv Paven har forsonet seg med Darwin.

Vi trenger Darwin for å forstå hvordan naturen henger sammen. Jo mer natur vi raserer, forurenser og legger øde, jo flere arter vi utsletter, jo viktigere blir det å forstå naturens mekanismer, dens muligheter og dens begrensninger. Ganske enkelt for å kunne overleve på denne vesle kloden.

Men hva er darwinisme i dag? Det er ikke en lukket vitenskap, der vi kjenner alle mekanismer og lovmessigheter. Vi lærer stadig noe nytt, og økt innsikt gjør det mulig å utvikle teorien videre. De siste femti åra har genetikken fått en stadig mer sentral plass. Nå kjenner vi arvestoffet, vi kan lese genene. Det ga oss ikke løsningen på alle gåter, det ga oss en uendelighet av nye gåter å løse. Det viser seg at arv og utvikling har flere mekanismer, bildet er ikke enkelt og liketil. Og også innen vitenskapen er det skarpe motsetninger som fører til bitter strid.

Det store naturhistoriske museet i Kensington i London viste på vårparten i år en fantastisk utstilling om darwinismen, «Darwin’s great idea». Utstillingen var laget i USA, og hadde tidligere vært vist ved det naturhistoriske museet i New York. Faglig ansvarlig for innholdet var den amerikanske zoologen Niles Eldredge, som også har gitt ut boka Darwin. Discovering the tree of life som et supplement til utstillinga. Det er en spennende bok, som forklarere hvordan Darwin utviklet teorien om det naturlige utvalget. Men verken i det britiske museet, i noen av Londons bokhandler, eller i Darwins hjem, Down house i Kent, som også er museum, var boka å se.

Det skyldes antakelig at Eldredge er en omstridt person i Darwin-sammenheng. Sammen med paleontologen Stephen Jay Gould lanserte han i 1972 teorien om «punktert likevekt», som gir en løsning på det problemet Huxley stilte, problemet med steriliteten mellom ulike arter. Darwin gikk inn for at all forandring skjer gjennom gradvis økning og minsking av arvelige egenskaper ved artene. Men det forklarer ikke de kvalitative sprangene mellom gammel og ny art. Utvikling går ikke på den måten Darwin forestilte seg. På et visst punkt oppstår alltid noe kvalitativt nytt. Darwin ville avgrense seg fra de revolusjonære og opprørske evolusjonsteoriene som fantes på hans tid. Han skapte en teori preget av den rike middelklassens syn på utviklingen som en jevn prosess, et syn som også kan begrunne at kapitalismen alltid har eksistert og alltid vil eksistere. Men hvert minste, lille frø gjennomgår jo en sprangvis utvikling, fra frø til spire til voksen plante, fra knopp til blomst til frøanlegg til modent frø. Darwins sosiale posisjon ble en hindring for tenkningen.

Eldredge og Gould mente at utviklingen ikke går jevnt, men i rykk og napp. Det bildet vi ser i naturen og som Darwin prøvde å bortforklare, blant annet ved å peke på at fossilene gir et ufullstendig bilde, så likedan ut mer enn 100 år seinere, og måtte dermed være reelt. Så mange fossiler som var gravd ut siden Darwins tid, burde de vise en jevn utvikling – hvis den fantes. Eldredge forsvarer teorien om punktert likevekt i boka, og peker på hvordan Darwins syn var mer fleksibelt til å begynne med enn det han kom til etter hvert.

Men teorien om punktert likevekt er ikke populær blant engelske naturforskere. De skjeller og smeller og insisterer på at Darwin må tas bokstavelig. Man kan nesten tro de synes det er forsmedelig at to amerikanere skal belære verden om darwinismen. Eldredge og Goulds videreutvikling gjør det også mulig å overvinne de innvendingene Marx kom med. Ingen har patent på darwinismen.

De siste tiårene har det også stått strid mellom forskerne om det man kan kalle «ultradarwinismen». Ganske mange mener å finne «darwinistiske» forklaringer på alt, fra religion til samfunnsutvikling, kjønnsrollemønster og lønnsforskjeller. Det finnes en uendelighet av populærvitenskapelig litteratur som forklarer alt som styrt av genene og darwinistisk utviklet. «Svært lite i naturen er tilfeldig,» som Bjørn Vassnes skriver i boka Livets dans. Denne litteraturen er i ferd med å utvikle darwinismen til en borgerlig overideologi, der vi blir foret med tanker som skal få oss til å avfinne oss med tilværelsen: «Sånn er vi, og det skyldes genetikken. Det er umulig å endre på det, vi må lære oss å leve med det.»

Samtidig klager man (for eksempel Vassnes) over at sosiologien og kjønnsforskningen ikke tar darwinismen inn over seg. Men Darwin var derimot åpen for at mye var tilfeldig. Han tok ikke sikte på å forklare alle fenomener. Mennesket er utviklet evolusjonært, med sine mentale og psykiske evner og ferdigheter. Men tilfeldigheter kan føre til utvikling av egenskaper som kan brukes til helt andre ting enn det som drev fram utviklingen av dem. Dinosaurene utviklet hudens skjellkledning til fjær, ikke til å fly med, men til å holde varmen. Men det ga dem muligheten til å fly. Pattedyr hadde ikke slike skjell i huden, men hår som dannet en isolerende pels. Pattedyr som flyr, har utviklet evnen til det ved å utvikle hudmembraner som kan bære kroppen gjennom lufta. Menneskets store hjerne er utviklet for helt andre ting enn å spille dataspill eller lese tidsskrifter. Men den kan brukes til det og.

Disse stridighetene innenfor naturvitenskapen er en god ting. De fører til forskning, til prøving av hypoteser, til utvikling av teorien. Darwinismen er fortsatt en ung teori, som må utvikles for å kunne forklare nye oppdagelser.

Men vi er også preget av våre omgivelser. Det var ikke genene som fikk Darwin til å skape en teori om gradvis utvikling. Det var den sosiale posisjonen hans. Samfunnet utvikler seg ikke-darwinistisk, vi lærer av erfaring og kan kommunisere med hverandre. Like mye som de humanistiske vitenskapene må ta darwinismen inn over seg, må den darwinistiske naturvitenskapen se sine begrensninger, og akseptere at den ikke kan forklare alt. Det naturlige utvalget kan ikke forklare finanskrisa. Og selv om Siv Jensen er utstyrt med en darwinistisk utviklet tenkeevne, er det ikke genetikken som bestemmer hva hun tenker. Dessverre.