Å nedlegge er å bevare

Av Morten Falck

Nr 3 2008

AKP ble slått sammen med RV i mars i fjor. I mange av lagene var det avslutningsarrangementer. Vestfold AKP avholdt for eksempel sitt siste møte i Sverige, inspirert av Dag Solstad. Ø stensjø AKP hadde avslutningsmøte 4. juni i fjor. Vi trykker Morten Falcks tale.

Kjære kamerater!

Det er et visst vemod i å sitte her og se seg rundt i forsamlingen. Tida går, og vi har kjent hverandre lenge. Midt i denne vakre forsommeren, hvor syriner og liljekonvall akkurat er i ferd med å bli avløst av pioner og prestekrager, mens tjæreblom flammer over bakker og bergskorter, tvinges vi til å innse at vi begynner å bli gamle. Min oldefar var født på første mai og svermet for den franske revolusjonen. På Bjørnsons initiativ ble han redaktør for en venstreavis på Hamar, for å sikre oppslutning om norsk selvstendighet. Det er tankevekkende at da han var så gammel som jeg er nå, hadde han allerede vært død i et halvt år. Livet vokser og gror og flakser og svirrer omkring oss, men det varer ikke evig. Vi må huske å leve mens vi gjør det.

Vi har brukt mange år av livene våre på å forsøke å realisere den største av alle menneskenes drømmer, drømmen om en bedre verden. Ikke hvilken som helst drøm om en bedre verden heller. Drømmen om en verden uten utbytting og undertrykking, en verden av likestilte, frie mennesker som kan utfolde sin skaperkraft og utvikle sine evner i frihet, uten å ta de samme rettighetene fra andre, og uten å skade miljøet de lever i og av. En gang trodde vi kanskje vi skulle få oppleve å se den drømmen gå i oppfyllelse. Nå vil vi vel si det var litt naivt. Det tar lengre tid enn vi trodde, og elendigheten i verden blir større og jævligere underveis. Men vi lever fortsatt, vi har ikke gitt opp, og det kommer nye til. Heldigvis. For jeg har etter hvert begynt å regne det som sannsynlig at jeg kommer til å møte døden før kapitalismen styrtes i Norge, ja før imperialismen bryter sammen og går under.

 

 

Alt gammelt må ryddes av veien, det må dø og opphøre å eksistere, for å gi plass for det nye. Sånn er det med plantene. Spør etter syrinblomstene om fjorten dager! Sånn er det med mennesker. Og sånn er det med partier. Det er ikke farlig. Det viktige er om man har hatt et liv som har brakt kampen
framover, om man har bidratt til menneskenes frigjøring. Det gjelder for mennesker – og det gjelder for partier. Døden er sluttpunktet for det gamle, men startpunktet for noe nytt.

 

 

Det finnes jo andre muligheter, iallfall i folketroen. Den ene er et evig liv, enten oppe eller nede. Det frister ikke. Men det har vært offisiell ideologi. Men i skyggen av dette har vi sagnverdenens mørke tåkedal, der de levende døde bor. De vandøde, som hvileløst flakker omkring i en ikke-eksistens. Som ikke får dø, men som heller ikke lever. Den muligheten står åpen for partier også. Bare se på NKP.

Etter en ærerik fortid har NKP sluttet å eksistere i virkeligheten. Det har ingen betydning for hva som skjer eller ikke skjer, men det fortsetter å flakke rundt i skyggene, der ingenting skjer. Det sprer intethetens kulde rundt seg, men får aldri noe til å gro. Det er som Hufsa: der hun har sittet i skyggen under buskene og stirret på deg med de gule øynene sine, er det en frossen flekk. Der blomstrer ingenting.

Vi bygget et parti for å endre verden, og det fikk stor betydning. Norge ble et annet land. Mindre konformt, mindre knugende. Det ble mer naturlig å slåss, og partiet ga folk sjøltillit og mot til å ta opp kampen for sine egne rettigheter. AKP var kjernen, eller motoren, i nesten alle folkelige kamper i flere tiår. Var det nødvendig å sykle på vannet, så syklet vi på vannet. Vi organiserte folk og utrettet mirakler. Vi var urokkelige, og vi nektet å gjøre avbikt. Derfor ble vi også
hatet, forfulgt og hetset.

Det går opp og ned her i verden, heter det. Behovet for et sånt parti som AKP er ikke blitt mindre, snarere tvert imot. Likevel har vi nedlagt partiet vårt. Forslaget om å slå sammen AKP og RV kom ikke fra oss. Men når det først kom, var det et spørsmål om å se hvilke muligheter det kunne åpne. Det var et spørsmål om å gripe en konkret situasjon, utnytte en mulighet, en åpning i historien. Partiet vårt var blitt ganske lite, og slet med å fylle oppgavene sine. Men det var ikke dødt. Det var høyst levende. Det mener jeg vi har vist gjennom å gå inn for sammenslåing.

Vi var i stand til å gripe en mulighet idet den åpnet seg, og utnytte den til vår fordel. Det beviser at partiet var levende, på samme måte som Hagtvets voldsomme hetskampanje viste at vi var viktige. Vi hadde andre muligheter. Vi kunne ha tviholdt på de formene som var, insistert på å opprettholde AKP, nektet å dø, men ikke greid å opprettholde livet. Da ville vi ha endt som enda et vandødt NKP, evig flakkende om i skyggene, med stadig mindre evne til å delta i og lede folkets kamper. Og der vi hadde sittet i skyggen under syrinbusken, ville gresset ha frosset.

Nå tar vi i stedet et sprang. Vi slår oss sammen med andre, vi bryter ut av den lune, lille bakevjen der vi kjenner hver stein og hvert strå og hver tråd med glatte alger. Vi kaster oss på nytt ut i den rivende strømmen, der det er vannføring nok til å flytte på grus og vende på stein. Her er vannet kaldere og strømmen stri, men det er oksygen i vannet, det er her livet foregår. Så får vi prøve å takle de utfordringene som kommer.

AKP er blitt historie. Men vi skal bygge Rødt. Vi har tatt spranget ut i framtida – der utallige utfordringer venter oss.

Hurra, kamerater, vi lever!

 

Morten Falck