Moroenes økonomi
Av Peter M. Johansen
Jordbruk er moroenes økonomi. Moroene har et annet jordbegrep; de eier avlingene, men har ikke egne skjøter på jorda slik det ble fastlagt for Filippinene i 1902 gjennom Land Register Act. Det gjorde at moroene ble fortrengt fra landet; her sto moroelitene sammen med filippinerne med å sikre seg land. Moroene ble gradvis drevet fra sine områder, fra General Santos og nordover. De tapte fordi myndighetenes lover var imot dem.
Situasjonen ble verre under diktator Ferdinand Marcos. Da ble landet regelrett stjålet, kjent som Ilongo Landgrabers’ Association.
Flere massakrer 1971-74 ryddet vei for en nykolonisering av Mindanao gjennom store rancher og av multinasjonale selskaper. Bondebevegelsen vokste, angivelig for å avsløre militærets overgrep, men den opprettholdt samtidig retten til jorda ut fra de eksisterende lovene.
President Corazon Aquino lovet landreform under slagordet «land til den som dyrker den». Men moroene ble aldri en del av de små endringene som ble gjort. Det ble aldri gitt noen garantier for å gi Bangsamoro tilbake land, heller ikke i Maguindanao hvor 75 prosent av befolkningen er moro. I Cotabato Sur er det meste av landet okkupert av filippinske bønder. Moroene er landarbeidere som tjener i høyden 50 peso om dagen.
Moroene har ingen kontroll over produksjonsprosessen: De har ikke land, de er avhengig av lokale forhandlere for såkorn og for og kunstgjødsel. United Moro Farmers’ Association (UMFA) er blitt opprettet i et forsøk på å skape alternativer.