Ukategorisert

Monopol, superprofitt og død

Av

Hege Skarrud

Av Hege Skarrud, politisk økonom og aktivist. Skarrud er tidligere leder i Attac Norge og Spire, spaltist i Klassekampen og jobber nå som politisk rådgiver for SVs Stortingsgruppe.

Hvordan kunne legemiddelindustrien – med støtte fra verdens ledere – skape et überprofittabelt vaksineapartheid i koronapandemien? For å få svar må vi se på den nykoloniale historien til avtalen om immaterielle eiendomsrettigheter, TRIPS-avtalen, i Verdens handelsorganisasjon.

Vaksineapartheid

Pfizer håvet inn rundt 370 milliarder kroner i 2021 på koronavaksinen ene og alene. Moderna tjente samme år 185 milliarder kroner på sin vaksine. Mot slutten av 2021 høstet Moderna og Pfizer en samlet profitt på 10 000 kroner i sekunder. I 2022 forventer Pfizer å tjene rundt en BILLION kroner totalt! I de seks første månedene av det som blir überprofittåret til legemiddelselskapene, ble aksjonærene til Pfizer tildelt 65 milliarder kroner i tilbakekjøp av aksjer og utbytte, og Moderna lover utover høsten ytterligere 30 milliarder i tibakekjøp. Samtidig brukte selskapet 51 milliarder på forskning og utvikling av legemidler, som jo er bedriftens formål.

Et av hvert femte liv tapt i lavinntektsland kunne vært reddet om ikke vi levde under vaksineapartheid. Flere land er i tillegg kastet ut i sine største gjeldskriser noensinne, og en rekke land ruller ut innstrammingspolitiske tiltak.

I det griske valget om å la seg selv bade i en Onkel Skruete pengebinge av korona-superprofitt, skapte legemiddelindustrien et vaksineapartheid verdens ledere nektet å rikke ved. Veien dit er et nykolonialt, rasistisk og jusstørt sammensurium av bedriftsdirektører, trusler og multilateralt regelverk som strekker seg tilbake til etterkrigstida.

Veien til monopol-mekka

Essensen i fortellingen er enkel: legemiddelindustrien er kronet med et regelstyrt monopol som lar dem bestemme hvordan vi blant annet møter folkehelsekriser, fordi politikerne tillater det. Det betyr altså at i frihandelsløvens munn, Verdens handelsorganisasjon (WTO), finnes en paradoksal avtale som begrenser frihandelsprinsippet.

Monopolregelverket for immaterielle rettigheter er et ganske nytt tilskudd i den globale kapitalismens reisverk. Før ble livsnødvendig kunnskap vurdert som et offentlig gode, til og med av privatiseringsmaskinen USA. Å la et fåtall selskaper akkumulere politisk og økonomisk makt over og på grunn av monopol på legemidler, i stor grad finansiert av det offentlige, ble vurdert umoralsk. Nå har pipa fått en annen lyd, takket være legemiddelindustriens jurister og lobbyisters årelange angrep på den tidligere forståelsen.

I 1994 kunne de høste frukter fra offensiven, med TRIPS-avtalen i Verdens handelsorganisasjon (WTO). TRIPS står for «Trade-Related Aspects of Intellectual Property Rights», og kan konseptuelt oversettes til norsk som den internasjonale avtalen for immaterielle rettigheter. Avtalens kjernemål er å sette minimumsvern for eierskapsbeskyttelse over blant annet opphavsrett, patent, design og forretningshemmeligheter. Mye av dette er kunnskap som det slås lovlig, avtalefestet privat eierskap over. Det tar lang tid og er kostbart å nå markedet med nye medisiner, og legemiddelindustrien mener derfor at det er essensielt for dem å ha immaterielle rettigheter for å sikre medisinsk innovasjon. Makten har de likevel valgt å utnytte for egen vinning mer enn innovasjon som driver verden i riktig retning (ref. utbyttene til Pfizer-aksjonærene).

Legemiddelindustriens «vare» – kunnskap og ideer – er «ikke-rivaliserende». For å sikre makt og vinning over en ressurs det ikke er mangel på må det skapes fiktiv knapphet. Slik spiste kommunikasjons- og lobbykampanjer opp større deler av legemiddelindustriens forskning- og utviklingsbudsjett fra slutten av 1950-tallet. Industrien fryktet å se sine allerede da superprofitter svinne hen (profitt de kunne takke offentlige penicillin-kontrakter under krigen for), og en eventuell spredning av det vi kan kalle det «indiske eksempelet». India vedtok i 1970 en lov som forbød medisinske patenter. Landet inngikk også en avtale med FN på 1950-tallet om støtte for offentlig produksjon av penicillin, noe som ga grobunn for Indias offentlige medisinske produksjonskapasitet. Flere av G77-landene (de 134 fattigste landene i verden) fulgte i Indias patentlov-fotspor. G77 så immaterielle rettigheter som nok et nykolonialt sugerør for å flytte verdier og verdighet fra Sør til Nord. Lavinntektslandenes pondus svekket legemiddelindustriens normative makt over kunnskap og prissetting. De måtte nå befeste makten i et multilateralt avtaleverk.

 

Et stk militant Pfizer-direktør, Edmund Pratt Jr., la opp en forsvarsstrategi for industrien. Han samlet en hær av direktører i legemiddelindustrien for å utføre slagplanen. Likeså ble direktører innen kultur og teknologi – en annen gjeng med interesse i privat eierskap over kunnskap – hentet inn. Tolv direktører satt ved det USA-baserte hærbordet, som til slutt ble til Intellectual Property Committee (IPC). I ekte nyliberal geopolitisk ånd ble det skapt allianser med europeiske og japanske ekvivalenter av IPC.

 

Det som fulgte for IPC, var årevis med nådeløst lobbyarbeid for å få presset gjennom dominansen over den globale folkehelsen. Legemiddelindustrien slapp så ut angrepshundene sine, advokatene, til en rekke forum som FN og Verdens helseorganisasjon (WHO). De gikk også til intensive søksmål mot land for å befeste rett til eierskap via dommer. Mye uten hell.

 

Så kom gullkalven: opprettelsen av WTO. Snart skulle en rekke land reformere det som da var GATT-avtalen til WTO gjennom den såkalte Uruguay-runden i 1986. WTO var den perfekte arena fordi arven organisasjonen bygger på, Bretton Woods, ble brukt i favør av de rikestes interesser. Lobbyarbeidet ble nå til trusler og geopolitisk press mot en rekke av G77-landene fra USA (som nå var i stor grad temmet og indoktrinert av IPC-hæren). Alliansen av patent-sultne direktører skrev et avtaleforslag for immaterielle rettigheter til forhandlingene om WTO-avtalen. Forslaget deres var utelukkende basert på industriens ønsker. Rundt samme tid ble Pratt Jr. og direktøren av IBM hentet inn av ingen andre nyliberale ringere enn Ronald Reagan til å lede den rådgivende komitéen for handelspolitikk og forhandlinger (Advisory Committee for Trade Policy and Negotiation). Her satte gutta ned en arbeidsgruppe på nettopp immaterielle rettigheter. Gruppa og hæren maktet å markedsføre immaterielle rettigheter som viktig for amerikansk konkurranseevne. Alle som motsa seg dette var imot arbeidsplasser i Detroit og innovasjonen i Silicon Valley. Amerikanerne var solgt og annonserte at immaterielle rettigheter vil ligge på forhandlingsbordet under Uruguay-runden om fire år. India og Brasil nektet å godta en slik avtale, likeså en rekke andre i G77. USA startet å huke landene inn i lukkede møter for å tvinge dem til å gå med på avtalen. Her ble de møtt med trusler om sanksjoner og tilbaketrekking av bistand. Våpenet deres var en amerikansk lov fra 1974; Seksjon 301. Handelsloven ga USA rett til å innføre sanksjoner mot en handelspartner dersom partnerens nye tiltak ble ansett som diskriminerende eller tyngende for USA. Opp til avslutningen av Uruguay-runden i 1994 brukte USA Seksjon 301 rundt et dusin ganger i konfrontasjoner med lederne av G77. Anti-TRIPS-landene ble tvunget til retrett, med India som den siste forsvareren. Innføringen av TRIPS-avtalen viste at amerikansk privatiseringspress i aller høyeste grad fungerer.

Koronamonopolet

Legemiddelindustriens propagandamaskineri opererte for full kraft under koronapandemien for å ivareta monopolmakten. Corporate Europe Observatory har funnet ut at legemiddelindustrien bruker minst 360 millioner kroner årlig på lobbyarbeid for å ivareta monopolmakten sin – eller utvide den – kun i Brussel. På grunn av mye hemmelighold rundt lobbybudsjetter og lobbymøter kan en forvente at summen er langt høyere. Resultatet av propagandaen ble vaksine-produksjonsfabrikker produserende på lav kapasitet og land som ikke fikk ta i bruk kunnskapen og teknologien til å utvikle, distribuere og bruke egne koronavaksiner. Selv om det var for å sikre egen befolkning rett til liv og en effektiv håndtering av pandemiens nå dyptgående ringvirkninger. I tillegg var det de samme landenes skattebetalere som betalte for lobbykampanjer og superprofitter.

 

Tidlig i utviklingen av koronavaksinen så flere TRIPS-avtalen som et hinder for rettferdig pandemibekjempelse. I oktober 2020 la derfor India og Sør-Afrika et forslag på bordet i WTO om å gjøre unntak fra TRIPS-avtalen. Dette selv om det på papiret er en rekke unntaksbestemmelser i TRIPS-avtalen, som har vist seg for vanskelige å bruke. Land som Sveits, Storbritannia, USA og EU-klanen nektet å gå med på et bredt unntak slik India og Sør-Afrika ville, og kom heller med egne forslag. Spesielt EU. EU sitt forslag ble oversendt til WTOs medlemmer kun uker før toppmøtet i juni 2022 skulle bli enige om hva de skulle gjøre med TRIPS-avtalen. Det var det eneste forslaget som ble realitetsbehandlet, selv om India og Sør-Afrika sitt forslag lå på bordet i WTO i over 18 måneder. EUs forslag var tydelig legemiddelindustriens oppgulp. EU hadde falt for propagandamaskineriet: «det er de immaterielle rettighetene som har ført medisinen videre.» Uten slik beskyttelse vil verden tilsynelatende gå tilbake til å dø av papirkutt, bæsje i grøftekanter og se gjenoppstandelsen av primitive sykdommer. Eventuelt vil noens superprofitt kuttes kraftig.

 

Det er et viktig element industrien ikke nevner: offentlig finansiering. Den amerikanske staten ga Moderna nærmere 100 milliarder kroner for forskning og utvikling av vaksinen. Over lengre tid har også staten spyttet i milliarder av dollar på mRNA-forskning. Mesteparten av Modernas koronavaksine er finansiert med offentlige midler.

 

Historien er i ferd med å gjenta seg. Utbruddet av apekopper startet i 2017 i Vest-Afrika, men Verdens helseorganisasjon og det resterende multilaterale «samarbeidet» ga spredningen minimalt til ingen oppmerksomhet, før apekopper ble påvist i Vesten i 2022. Da startet kappløpet for å utvikle vaksiner, og hamstrings-budrunden fra rike land. Den globale kapitalismen fordrer hamstringen gjennom teoriene som handelsregelverket bygger på. Med mindre vi endrer både det teoretiske grunnlaget og regelverket som opprettholder det, vil vi aldri kunne rettferdig møte helsekriser.

 

Patenter er en samfunnskontrakt mellom legemiddelindustrien og oss andre. Ideen er at legemiddelindustriens enerett på å bruke patentene som ligger åpent for at alle kan se dem i en gitt periode, vil sikre lønnsomhet for forskning og utvikling av et legemiddel. Det vil igjen sikre teknologisk utvikling i framtiden. Legemiddelindustrien bryter likevel samfunnskontrakten når de hegner om monopolene sine i den forstand at de raderer ut andre samfunnsområder som de gjorde under koronapandemien. At politikere verden over tok på skylapper og nektet å forstå at pandemiens herjing var et ypperlig tidspunkt for å se alternativer til dagens regelverk er uansvarlig. Det er ingen god grunn til at vi skal ha TRIPS-avtalen slik den er i dag på grunn av den maktubalansen og dårlige beredskapen den fører med seg. Vi må bygge opp alternativer til den private legemiddelindustrien, som betyr å samtidig bygge ned makten TRIPS-avtalen har.