Kampen om Spania fortsetter

Av Jo Stein Forbord Moen

Nr 3 2006

Det er 20. juni 2006 på East 49th Street, Manhattan, New York City. En fullsatt sal lytter til den britiske historikeren Antony Beevor som forteller om sin nye bok The Battle for Spain. Foredraget er ledd i Beevors boklanseringskampanje og står på vårens program til det spanske Cervantes-instituttet.

Blant tilhørerne er 91-årige Moe Fishman fra Queens, New York. Han har i forkant av foredraget skaffet seg en signert utgave av Beevors bok. Boka ligger under stolen, mens han hører briten fortelle hvordan den spanske borgerkrigen ble utkjempet, hvorfor republikanerne tapte og Franco seiret. Han hevder det langt på vei var venstresidens – og særlig kommunistenes – egen skyld.

Jo Stein Forbord Moen (f. 1972) er cand.mag. i historie ved NTNU. Han var politisk rådgiver i regjeringen Stoltenberg I og tidligere nestleder i AUF. Moen er nestleder i Nei til EU og nestleder i St Hanshaugen Ap. Hovedforfatter av boka Et nytt nei (Spartacus, 2004). Moen er seniorkommunikasjonsrådgiver i Røe Kommunikasjon

Rolf Sæther (f. 1937) er utdannet jurist. Han er tidligere administrerende direktør i Norges Rederiforbund og forhenværende styreleder i Folketrygdfondet. Sæther er boksamler og amatørhistoriker med særlig interesse for den spanske borgerkrig

Artikkelens forfattere arbeider for tiden med en bok om Norge og den spanske borgerkrigen


Antony Beevor: Kampen om Spania. Den spanske borgerkrigen 1936-39, Damm 2006


Etter foredraget er Fishman en av de første som tar ordet. Med dårlig skjult indignasjon imøtegår han Beevor. Den britiske forfatteren svarer kort før han gir ordet videre. Etter spørrerunden takker han høflig for seg og forlater rommet. Fishman går til disken og leverer tilbake Beevors bok, mens han ber om å få igjen pengene: "Denne boka er ikke verdt 15 dollar."

En amerikaner i Spania

Hvorfor reagerte den gamle mannen så sterkt? Bakgrunnen er som følger: I februar 1937 forlot unge Moses "Moe" Fishman bydelen Queens. 1930-tallets USA var preget av depresjon, og New York var intet unntak. I Europa var fascistene på frammarsj. De hadde seiret i land etter land. Men i Spania ble de møtt av væpnet folkelig motstand. Sammen med syv kamerater gikk Fishman, medlem av Young Communist League, om bord i et skip med kurs for Le Havre. De skulle slutte seg til de internasjonale brigadene i Spania. Med seg hadde han et hvitt silketørkle som skulle leveres til kontaktpersonen i den franske hovedstaden som tegn på at han ikke var provokatør eller spion. Flere sluttet seg til dem, og 20 unge menn forlot Paris.

På toget møtte de andre frivillige, og om lag hundre menn samlet seg ved foten av Pyreneene. Turen over fjellene begynte ved solnedgang. Guttene fra asfaltjungelen i New York City var ikke vant til å klatre i bratte fjellsider i mørket, men lot seg ikke stoppe når de hadde kommet så langt. Erfarne fjellførere tok dem over bratte heng og gjennom smale fjellpass mot det borgerkrigsherjede Spania.

På morgenkvisten kom gruppen til en gammel festning ved den spanske landsbyen Figueras. Derfra dro de med buss via Barcelona, før de endte opp i brigadenes treningssenter i Albacete vest for Valencia. Der fikk de noen ukers militær trening før fronten kallet. Moe var infanterist i den amerikanske George Washington-bataljonen, som var del av 15. internasjonale brigade. Først ble de satt inn som reservetropper ved Jaramafronten sørøst for Madrid. Natt til 2. juli fikk amerikanerne ordre om å marsjere vest mot Brunete for å delta i regjeringsstyrkenes offensiv for å avlaste Madrid.

Den 5. juli 1937, dagen før offensiven tar til for alvor, blir Moe Fishman truffet i beinet av et skudd fra en marokkansk snikskytter. Han bringes umiddelbart til et sykehus bak fronten. De påfølgende kampene ved Brunete fant sted i ulidelig varme, midtsommers på den kastiljanske høysletten, og etter en ukes kamp hadde mer enn 300 amerikanere falt. (1) Totalt mistet over 3.000 regjeringslojale soldater livet i kampene, deriblant flere nordmenn.

Skaden i beinet er alvorlig, og i påvente av kunne slutte seg til brigadene, tilbringer han et helt år bak fronten. I brev hjem skriver han at "det går bra med våre gutter" og han prøver å holde moralen oppe (2). I juli 1938 sendes Moe, svært skuffet, hjem til USA.

Samtidig som han er på vei tilbake over Atlanterhavet, begynner republikanernes siste krampetrekning, den såkalte Ebro-offensiven. Etter at opprørerne 15. april nådde Middelhavet ved kystbyen Vinaroz, hadde det republikanske Spania vært delt i to, med Catalonia og Barcelona skilt fra resten av republikken. Natt til 25. juli krysset store republikanske styrker Ebroelven i Catalonia for å trenge opprørerne tilbake og samle det republikanske området. Den desperate og overraskende Ebro-offensiven begynner bra for republikanerne, men ganske snart låser frontene seg mellom de små landsbyene Corbera og Gandesa. Etter måneders stillingskrig presses regjeringstroppene tilbake over Ebro. Regjeringshæren lider store tap, og mister 75.000 mann under offensiven, hvorav 30.000 blir drept. (3) Mange skandinaver døde ved Ebro. Ifølge en dansk frivillig, Leo Kari, kostet Ebro-slaget alene Danmark større tap enn den danske hær og flåte samlet led under kamphandlingene mot tyskerne 9. april 1940. (4) Etter den katastrofale Ebro-offensiven sommeren 1938 blir resten av borgerkrigen en kontinuerlig retrett for regjeringens tropper. De internasjonale brigadene sendes hjem i oktober samme år. Den 1. april 1939 er krigen over, etter nesten tusen dagers borgerkrig.

70 år senere er Moe Fishman fremdeles på sin post. Tre dager i uken er han på det lille kontoret til Veterans of the Abraham Lincoln Brigade midt på Manhattan. Lincolnbrigaden besto av de 2.800 amerikanske Spaniakjemperne, og Moe, en av 50 fremdeles i live, er sekretær i foreningen. Fra kontoret organiserer han møter og minnemarkeringer, holder foredrag og jobber med tidsskriftet The Volunteer og nettstedet www.alba-valb.org. Beinet hans har vært skadet siden Brunete i juli 1937.

Det er altså med en viss patos den aldrende brigadisten reiser seg i salen i Cervantes-instituttet. Det går et sukk gjennom salen da han presenterer seg, og det er helt stille idet han avslutter sitt kritiske innlegg med et retorisk spørsmål: "Mr. Beevor, mener du at den spanske borgerkrigen var en kamp mellom demokrati og fascisme, eller mener du det ikke?" Beevor svarer ikke entydig ja. Svaret er dråpen som får det til å renne over for Fishman, som bestemmer seg for å levere tilbake boka. Den spanske borgerkrigen har fremdeles sprengkraft.

Kart over stedene der Lincolnbrigaden kjempa

Beevors bok – årets beste?

De av oss som overvar Beevors presentasjon av boka Kampen om Spania i Fritt Ords lokaler i Oslo onsdag 10. mai i år, var vitne til en veltalende britisk militærhistoriker. Også her ble han møtt av mange spørsmål. Og hans mantra "det ville trolig blitt borgerkrig uansett. Dersom høyresiden hadde vunnet valget i februar 1936 ville nok venstresiden gått til krig", fikk flere til å heve øyenbrynene.

Et par uker etter at den norske versjonen var i salg, ble boka lansert i Storbritannia. Bokanmeldelsen i The Independent begynner med ordene "Venstresiden kommer ikke til å like Beevors bok om borgerkrigen." (5) Avisen tar nok ikke for hardt i, for Beevor er ingen upolitisk forfatter. Historikeren Lars Borgersrud skriver at "en fellesnevner i forfatterskapet er å kaste lys over kommunismens bestialiteter, enten den strekker sine fangarmer inn i Stalingrads forsteder, i Berlins ruiner, ved Ebro-fronten i Spania eller i Paris i 1944" (6). Det er en treffende vurdering. Beevor inntar i sitt forfatterskap et klart anti-kommunistisk standpunkt, og mener at venstresidens oppstand i Asturias i 1934 skapte grunnlaget for borgerkrigen. Det aller siste resonnementet i Beevors omfangsrike bok er spådommen om at "med en autoritær venstreradikal regjering ville Spania antakelig havnet i en lignende tilstand som folkerepublikkene i Sentral-Europa eller på Balkan helt til etter 1989". (7)

Beevor åpner kapittelet om Folkefronten i sin bok: "Enhver mulighet for kompromiss var blitt ødelagt av venstresidens revolusjonære oppstand og hærens og Guardia Civils grusomme undertrykkelse. På begge sider var følelsene for sterke til at demokratiet kunne fungere. Begge parter anvendte en apokalyptisk språkbruk som ledet tilhengerens forventninger mot et voldelig isteden for et politisk resultat. Largo Caballero erklærte: "Hvis høyresiden vinner valget, blir vi nødt til å gå direkte til åpen borgerkrig." Ikke overraskende reagerte høyresiden med lignende holdninger. Etter dens mening ville en valgseier for venstresiden nødvendigvis føre til en voldelig revolusjon og proletariatets diktatur, som Largo Caballero hadde lovet." (8)

Francisco Largo Caballero var den ubestridte leder i den sosialistiske Landorganisasjonen UGT og senere statsminister under borgerkrigen. Han var kjent som "den spanske Lenin", med tidvis meget sterk språkbruk og manglende strategiske evner. Caballero-sitatet, som Beevor også la stor vekt på i foredraget i Oslo 10. mai, og senere i New York, følges i boka av en fotnote som leder til et sitat i en bok av den franske historikeren Bartolomè Bennassar. (9)

Beevor har hentet sitatet fra Bennassar, som i sin tur har uttalelsen fra en tale Caballero holdt i Alicante ved årsskiftet 1935/36. Bennassar siterer også falangistlederen Jose Antonio Primo de Rivera: "Det er vår plikt å gjøre opprør", og lederen for det autoritære høyre, Calvo Sotelo: "Vi må kvitte oss med den konstitusjonelle staten" – altså innføre diktatur. Bennassar er troverdig nok, men vi er tilbøyelig til å mene at Beevor tillegger utsagnet fra Caballero overdrevent stor betydning. I et Spania på randen av sammenbrudd i 1935 og første del av 1936 erklærte både deler av høyre- og venstresiden død over demokratiet. Men sosialistpartiet var mer enn Caballero. Den mer moderate Prieto og hans tilhengere stod sterkt.

Da de militære under ledelse av generalene Sanjuro, Mola og Franco gjennomførte sitt kupp 18. juli 1936 var den spanske republikken ledet av en moderat, demokratisk valgt regjering utgått av Frente Popular – Folkefronten – etter en knapp valgseier i februar. Den moderate, intellektuelle republikaneren Manuel Azana var president. Regjeringen hadde problemer med å sikre lov og orden, men en overveldende del av landets befolkning ønsket ingen borgerkrig. Den ble drevet frem av ekstremister på begge fløyer.

Historieprofessor Øystein Sørensen skriver i sin bok Historien om det som ikke skjedde at kontrafaktisk historie er en form for historieskriving som er "gøyal å befatte seg med". (10) Men det er samtidig en krevende øvelse uten fasit. Hva som ville skjedd dersom høyrepartiene hadde vunnet valget i februar 1936, er det følgelig ingen som vet. Det vi vet er at høyresiden hadde evnen, viljen og det militære maktapparatet til å gjennomføre et statskupp. Venstresiden hadde sommeren 1936 verken våpen eller forutsetninger for en landsdekkende oppstand – så splittet og uorganisert som den var bak Folkefrontfasaden. Stanley G Payne påpeker at den var "særdeles rik på venstrerevolusjonære, radikale og liberale reformprosjekter". (11) Han nevner moderate liberale demokrater, nasjonalist- og autonomibevegelser i Catalonia, Baskerland m.fl., moderate republikanske venstre, radikale republikanske venstre, radikale og moderate sosialdemokrater, revolusjonære sosialister, leninister, trotskister, stalinister, syndikalister og anarkosyndikalister.

Et opprør fra venstresiden mot en demokratisk valgt høyreregjering ville trolig endt i et katastrofalt nederlag. Det innså nok de fleste av Folkefrontens ledere, tross for sin krigerske retorikk. De spanske kommunistene, med 17 av 473 parlamentsmedlemmer (12), var ingen sterk revolusjonær kraft sommeren 1936. Det er vanskelig å se at Beevor framfører overbevisende argumenter for at borgerkrig var uunngåelig. Det er ikke dokumentert at borgerkrigen i 1936 var umulig å unngå, selv om dette hevdes med stor styrke fra en ny generasjon spanske revisjonister som ønsker å "nyansere" bildet av borgerkrigen.

Det er vanskelig å si hvordan Spania ville ha utviklet seg hvis opprørerne hadde tapt krigen. Det er tvilsomt om landet på kort sikt hadde fått et stabilt demokrati. Til det var motsetningene innen Folkefronten for store. Et mulig scenario er væpnet oppgjør mellom anarkister, sosialister og kommunister, som i Madrid i borgerkrigens siste dager. Ingen vet. Det som imidlertid er et ugjendrivelig faktum er at demokratiet ble det første offer da Franco proklamerte sin totale seier. Opprørernes seier innebar førti års undertrykking, klappjakt og represalier mot de som hadde vært lojale mot regjeringen i 1936-39, og diktatur helt til 1975, da el Caudillo de España, por la gracia de Dios ("Føreren av Guds nåde") døde.

Litteratur om den spanske borgerkrigen

Det sies at det er skrevet mer om den spanske borgerkrig enn om annen verdenskrig. Det er nok en sannhet med visse modifikasjoner. Et søk hos nettbokhandelen Amazon.com viser at de har 9.602 titler om borgerkrigen i Spania og 53.054 om annen verdenskrig. Men at det er skrevet minst 30.000 bøker om borgerkrigen er hevet over tvil. Erindringslitteratur fra frivillige og bøker hvori ulike deler av venstresiden prøver å bortforklare nederlaget i et usminket og nådeløstblame game utgjør en stor del av bibliografien.

Mye ble skrevet mens kampene raste i Spania. Den britiske professor og poet Stephen Spender, selv brigadist i borgerkrigen, kalte den "poetenes krig". (13) Mange forfattere av internasjonalt format reiste til Spania under borgerkrigen, og utga bøker basert på egne erfaringer. (14) Ernest Hemingways For whom the bell tolls (Klokkene ringer for deg) er den mest kjente, men langt fra den beste. George Orwells glitrende bok Homage to Catalonia (1938) beskriver den interne splittelsen på venstresiden. Anbefales kan også André Malrauxs L'Espoir (Håpet) fra 1938, og Arthur Koestlers Spanish Testament (1937). Den beste nye roman om borgerkrigen er Soldiers of Salamis (2003) av spanske Javier Cercas. Hemingway skrev også skuespillet The Fifth Column and Four Stories of the Spanish Civil War, og Berthold Brecht skrev en-akteren Señora Carrers gevær, som for øvrig ble satt opp i Oslo i 1939. W H Auden og Pablo Neruda skrev dikt basert på egne opplevelser i Spania. Sistnevntes diktsamlingSpain in the heart: Hymn to the glories of the People at war fra 1937, er en sjelden samling lidenskapelige antikrigsdikt.

Mange bøker er resultat av seriøs forskning. En hel skole av internasjonale fagfolk publiserer jevnlig bøker om borgerkrigen. De fremste engelskspråklige er Stanley G Payne, Paul Preston, Gabriel Jackson, Raymond Carr, Helen Graham, Sebastian Balfour og Hugh Thomas. Sistnevntes monumentale bok The Spanish civil war (først utgitt i 1961, siden revidert tre ganger, senest i 1999), er ansett som den beste. Den er utgitt både på dansk (1962) og svensk (1997), men foreligger ikke på norsk.

I løpet av 2006 har de to førstnevnte publisert nye bøker om borgerkrigen. Stanley G Payne, professor ved University of Wisconsin-Madison i USA, har mange bokutgivelser om Spania bak seg. I sin siste bok analyserer han årene forut for borgerkrigen, perioden 1933-36, og konkluderer med at venstresiden til en viss grad hadde seg selv å takke både for opprøret og nederlaget. Han mener at kontrarevolusjonen skapte en radikalisme som var ekstremt voldelig, særlig de første årene, og innebar autoritært styre i nesten fire tiår. Slik sett mener Payne at prisen for den revolusjonære retorikken og prosessen var meget høy. (15)

Den av årets bøker om borgerkrigen som vi setter høyest er boka til professor Paul Preston ved London School of Economics (LSE), The Spanish civil war: Reaction, revolution & revenge. Den britiske professoren har gitt ut et titalls bøker om borgerkrigen, og anses som en av de aller fremste fagfolkene på området. Preston tilegner boka de som kjempet i de internasjonale brigadene, og er sympatisk innstilt til venstresiden. Han avslutter boka med et omfattende bibliografisk essay, der han skriver at "Hugh Thomas' bok er fremdeles standardverket om borgerkrigen (…) Antony Beevors The Spanish civil war (1982) er velskrevet, spesielt god på den militære siden." Han skriver om årets bok av Beevor at "hans mye mer omfattende bok The battle of Spain: The Spanish civil war 1936-39 (2006), med sitt medrivende narrative grep utfordrer Thomas." (16) Dette må sies å være raust av professor Preston, som selv utfordrer Beevor om å levere årets beste bok om borgerkrigen.

Ettersom ingen andre internasjonale verk om borgerkrigen er oversatt til norsk, blir Beevors nye bok, som er en revidert utgave av hans Spania-bok fra 1982, stående som standardverket på norsk. Den er velskrevet, grundig og innsiktsfull, og inneholder blant annet 60 sider med kildehenvisninger, 25 sider bibliografi og 40 sider med detaljerte kart. Men forfatterens politiske vurderinger bør leses kritisk og balanseres mot andres, særlig Paul Preston og Hugh Thomas for å sikre et helhetlig perspektiv.

Det er ikke skrevet mye om borgerkrigen av norske forfattere. Det er faktisk nesten mer litteratur på islandsk enn på norsk. Med unntak av samtidige forfattere som Nordahl Grieg, Lise Lindbæk, Olav Thorsrud og nazisten Per Imerslund, som alle var i Spania under borgerkrigen, samt en håndfull skjønnlitterære titler med borgerkrigen som tema, er det kun skrevet tre norske bøker om borgerkrigen; Norske frivillige i Spania: en dokumentasjon om antifascistiske frontkjempere i Spania (1938), Yngvar Ustvedts Arbeidere under våpen: Norske frivillige i den spanske borgerkrig (1975) og Pasaremos! To nordmenn i spansk borgarkrig (1982) av Jon Olav Myklebust og Ottar Årdal. Alle tre er informative bøker som begrenser seg til historien om norske frivillige.

Det foreligger således per i dag ingen samlet framstilling av Norge og den spanske borgerkrigen. Det er et arbeid vi nå er i gang med, og dersom lesere av Rødt! har tips og/eller ideer, er vi takknemlige for alle innspill.

Hvor mange frivillige?

Moe Fishmans opplevelser i Spania har mye til felles med det vi vet om de norske frivillige. Reiseruten fra Paris var lik, og det var de samme årsakene som brakte dem til Spania: Et intenst ønske å stoppe fascismens frammarsj. Men hvor mange var frivillige i de internasjonale brigadene? Anslagene varierer, både når det gjelder antall nordmenn og frivillige totalt.

Francos informasjonstjeneste påsto i 1952 at 140.000 frivillige utlendinger hadde kommet republikken til hjelp. Ifølge historieprofessor Finn Fugelstad ved Universitetet i Oslo tjenestegjorde 60.000 menn i brigadene. (17) Nyere internasjonal forskning, blant annet Beevor, Thomas og Preston, anslår imidlertid det reelle tallet mellom 35.000 og 45.000, fordelt på 55 land. Totalt reiste om lag 1.300 nordiske frivillige, hvorav tre fra Island og 500 svensker.

NRK Dagsrevyen fortalte i et intervju med Antony Beevor i mai 2006 at 300 nordmenn deltok som frivillige på regjeringssiden i Spania. Det samme tallet bruker historieprofessor Fugelstad. Men tallet 300 er altfor høyt. Den eneste navnelisten som per i dag er publisert, er Yngvar Ustvedts liste fra 1975, og den inneholder 202 navn, hvorav enkelte er ført opp flere ganger (18). Myklebust/Årdal har funnet 185 navn, og konkluderer med at antallet frivillige er nærmere 200 enn 300. (19) I sin hovedoppgave fra 1996 fastslår Arve Kvaløy, basert på grundig arkivarbeid i Moskva at tallet maksimalt ligger rundt 250 norske frivillige. Vi mener det reelle antallet nordmenn som reiste til Spania for å kjempe med våpen mot Franco, inkludert norsk-amerikanere, ikke overstiger 230. Flertallet tilhørte arbeiderklassen og det var kun en håndfull kunstnere og folk med høyere utdanning blant dem. De fleste var sjømenn og/eller kommunister, men flere sosialdemokrater vervet seg til det noen kaller "Kominterns arme". (20) To senere stortingsrepresentanter var i brigadene – en fra NKP og fra Høyre (!).

De brøt norsk lov ved å dra til Spania for å slåss for den lovlig valgte regjeringen. Det er tre monumenter over norske brigadister: statuen i Birkelunden på Grünerløkka, en minneplate i Folkets Hus i Kristiansund og en minnestein ved Lofotkatedralen for den falne brigadist Gunnar Skjeseth, reist av hans far, soknepresten. En håndfull høyreradikale nordmenn kjempet på Francos side.

Spania: hovedsak i norsk samfunnsdebatt 1936-39

Norge spilte naturlig nok en beskjeden rolle i den spanske borgerkrigen, men borgerkrigen spilte en hovedrolle i det norske samfunnet i 1936-39. Den var lenge den dominerende enkeltsak i mediene, og det var sylskarpe fronter i samfunnsdebatten. Den var gjenstand for en landsomfattende solidaritetskampanje, den første i sitt slag og direkte foranledning til stiftelsen av Norsk Folkehjelp. Det ble samlet inn om lag 2 millioner kroner og enorme mengder medisin, klær og mat ble sendt til Spania. Intet land samlet inn mer penger per innbygger enn Norge, og fagbevegelsen og den bredt sammensatte Hjelpekomiteen for Spania stod i spissen for arbeidet. Borgerkrigen var den enkeltsak som ved to anledninger gjorde at regjeringen Nygaardsvold holdt på å gå i indre oppløsning, og den var tema i Norges høyesterett.

Borgerkrigen var gjenstand for en kulturmobilisering som omfattet mer enn Hemingways bøker, Nerudas dikt, Capas fotografier og Picassos Guernica. En bred norsk kulturfront mot Franco besto av folk som Nordahl Grieg, Ingeborg Refling Hagen, Rolf Jacobsen og Arnulf Øverland, veversken Hannah Ryggen og maleren Willi Midelfart. Disse var blant mange som i samtiden bidro i den antifascistiske kampen med sin ånd. Forfatteren Sigurd Evensmo sier at han selv, i likhet med Nordahl Grieg var "besatt av Spanias skjebne". (21)

Sammen med svenskene opprettet solidaritetsbevegelsen i Norge et fullt utstyrt sykehus i Spania på størrelse med datidens Rikshospital. Femten norske leger og sykepleiere bemannet det norsk-svenske sykehuset i Alcoy i 1937. Borgerkrigen varslet om trusselen fra fascismen og endret synet til mange antimilitarister. De første årene under tysk okkupasjon ble norsk væpnet motstand ledet av kommunistene rundt Spania-kjemperen Asbjørn "Osvald" Sunde, og mange av medlemmene i Osvald-gjengen hadde kamperfaring fra Spania. (22)

Etter annen verdenskrig ble "Spania-saken" en stor utfordring for regjeringen Gerhardsen, og den første varme potet i fanget til utenriksminister Halvard Lange i 1946. I Nato var Norge i flere tiår "Franco-Spanias fiende nummer 1", ved vår vedvarende trussel om veto mot spansk medlemskap. Dette skyldtes ikke minst de sterke motstaden mot diktaturet i Spania i norsk arbeiderbevegelse. Den norske Spaniakomiteen holdt det gående helt til september 1979.

Sytti år senere

Den 18. juli 2006, på dagen 70 år etter generalenes opprør og borgerkrigens begynnelse, trykket den anerkjente spanske avisen El Pais et bilag om Guerra civil. Avisen presenterte en stor undersøkelse som avdekker holdningene til folk i dagens Spania om borgerkrigen. Det mest interessante er at to av tre spanjoler nå synes tiden er inne til å rehabilitere borgerkrigens ofre, og at drøyt 50 prosent mener at motsetningene fra den gang forsatt eksisterer. I svarene er det en klar polarisering mellom høyre- og venstrevelgerne. Det konservative Folkepartiet, Partido Popular, er opptatt av ikke å bryte landets "glemselspakt" og "åpne sårene" fra den bitre borgerkrigen, mens venstresiden mener tiden er moden for åpning av massegraver og å minnes de hundretusener som ga sitt liv for republikken. Halvparten av Spanias befolkning har ifølge El Pais lest en bok om borgerkrigen. På lederplass konkluderer avisen med at tiden er inne til å hedre de som mistet livet på republikkens side. Opprørernes falne ble hedret i 40 år, i motsetning til de som ofret sitt liv for regjeringen. Mange av dem ligger fortsatt i uåpnede massegraver. El Pais argumenterer for at landet nå har styrke til å gjøre opp med sin fortid, og konkluderer med at "historien er for historikere og ikke for politikere, men minnene tilhører folket". (23)

Da vi hadde gleden av å møte Moe Fishman i New York en glovarm sommerdag på dagen sytti år etter borgerkrigens begynnelse, møtte vi en vital og revolusjonær kjempe som er tro mot de idealer som brakte ham fra Queens til Brunete. Han insisterer fremdeles på at borgerkrigen var en kamp mellom fascisme og demokrati. Som kommunist er det en trossetning at kampen i Spania stod mellom fascisme og demokrati – slik budskapet var fra Komintern. For anarkister, POUM-militsen og venstresosialistene sto kampen mellom fascismen og revolusjonen. Moe erkjenner at de som kjempet i Spania ikke hadde oversikt over de pågående Moskva-prosesser og den form for kommunisme som vokste fram under Stalins jernhånd.

Gleden over å få oppleve et demokratisk Spania er ubeskrivelig. Selv har han tatt den legendariske spanske kommunistlederen Dolores Ibaruri – La Pasionara – på ordet. Da hun hyllet de internasjonale brigadene for sin innsats ved avskjedsseremonien i Barcelona i oktober 1938 takket hun dem med ordene "Kamerater i den internasjonale brigade. Dere er historie, dere er legende. Vi kommer ikke til å glemme dere. Når fredens oliventre igjen blomstrer, kranset med bladene av den spanske republikkens seier – kom tilbake til oss!" (24)

Moe Fishman har besøkt Spania syv ganger siden 1975. Nå forbereder han det han kaller "our last hurrah on Spanish soil" – et siste hurra på spansk jord. Det vil finne sted i oktober i år. Da leder han en gruppe amerikanske brigadister til Madrid, der de sammen med gjenlevende kamerater fra hele verden er invitert til mottakelse i den spanske kongressen. De skal også avdekke et monument over falne brigadister ved Morata de Tajuna i Jarama-dalen. Han avsluttet vårt møte med ordene "Salud. La lucha continua" – Kampen fortsetter. Og et varmt smil.


Noter

1) Peter N Carroll: The Odyssey of the Abraham Lincoln Brigade: Americans in the Spanish Civil War (Stanford University Press 1994), side 142 [Tilbake]

2) Brev fra Moe Fishman datert 12.01.38, arkivert i ALBAs samling i Tamiment Library, New York [Tilbake]

3) Antony Beevor: Kampen om Spania: den spanske borgerkrigen 1936-39 (Damm 2006), side 463 [Tilbake]

4) Leo Kari: De danske Spanienfrivillige (Rosenkilde og Bagger 1952), side 175 [Tilbake]

5) The Independent 23.07.06: "Antony Beevor: On the joys of history" [Tilbake]

6) Lars Borgersrud i artikkelen "Om Beevor og Grossmann", Rødt! nr 2, 2006, side 85 [Tilbake]

7) Antony Beevor: Kampen om Spania: den spanske borgerkrigen 1936-39 (Damm 2006), side 550 [Tilbake]

8) Ibid, side 73 [Tilbake]

9) Bartolomè Bennassar: La guerre d`Espagne et ses lendemains (Perrin, Paris 2004), side 51 [Tilbake]

10) Øystein Sørensen: Historien om det som ikke skjedde – kontrafaktisk historie (Aschehoug 2005), side 9 [Tilbake]

11) Stanley G Payne: The collapse of the Spanish Republic 1933-36: Origins of the Civil war (Yale University Press 2006), side 342 [Tilbake]

12) Ibid, side 176-180 [Tilbake]

13) Richard Crossman (red.): The God that failed: six studies of communism (Hamilton 1950) [Tilbake]

14) Valentine Cunningham (red.): Spanish front: writers on the civil war (Oxford University Press 1986) [Tilbake]

15. Stanley G Payne: The collapse of the Spanish Republic 1933-36: Origins of the Civil war (Yale University Press 2006), side 368 [Tilbake]

16. Paul Preston: The Spanish civil war: Reaction, revolution & revenge (Harper Perennial 2006), side 339 [Tilbake]

17. Finn Fugelstad: Spanias og Portugals historie – en oversikt (Cappelen 2004), side 197 [Tilbake]

18. Yngvar Ustvedt: Arbeidere under våpen: Norske frivillige i den spanske borgerkrig (Gyldendal 1975), side 279-281 [Tilbake]

19. Myklebust/Årdal: Pasaremos! To nordmenn i spansk borgarkrig (Det Norske Samlaget 1982), side 129-139 [Tilbake]

20. R. Dan Richardson: Comintern Army: The International Brigades and the Spanish Civil War (University Press of Kentucky 1982) [Tilbake]

21. Sigurd Evensmo: Inn i din tid (Gyldendal 1976), side 70 [Tilbake]

22. Lars Borgersrud: Nødvendig innsats – sabotørene som skapte den aktive motstanden (Universitetsforlaget 1997), side 57 [Tilbake]

23. El Pais 18.07.06: "70 años despues" [Tilbake]

24. Heart of Spain: Robert Capa's photographs of the Spanish civil war (Ministeria de Education y Cultura/Aperture 1999), side 123 [Tilbake]