Ukategorisert
av Tollef Hovig
Politisk økonomi er nøkkelen til å forstå samfunnsutviklingen. Det er et godt gammeldags marxistisk standpunkt. Skal man først gå løs på mlm-visjonen, må dens teorier om politisk økonomi være noe av det første som legges under lupen.
For å pirre leserens interesse har jeg lyst til å si litt om hva jeg oppfatter som noen av konsekvensene av en sånn kritikk.
- 1. Sosialistiske revolusjoner i land med lite utviklede produktivkrefter som Kina, Sovjet, Korea osv er umulig.
- 2. Sosialisme i ett land blir umulig.
- 3. Forholdet mellom kortsiktig og langsiktig kamp må omvurderes.
- 4. Omfordelingspolitikken som føres, får en mer sentral plass.
- 5. Hele vår sosialismetenking må omvurderes, f.eks. planøkonomiens rolle.
Mlm-visjonens politiske økonomi baserer seg på tolkninger av tenkingen til «de fem store», Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao, tolkninger som for en stor del er blitt gjort av sovjetiske økonomer, som de kommer fram i Lærebok i politisk økonomi, skrevet mellom 1951-54.
Likhetstrekkene mellom mlm-visjonens politiske økonomi, og den politiske økonomi som ble utviklet i Sovjet på 1950-tallet er etter min mening så store at det kunne være fristende å framstille dem under ett. Det grunnlaget jeg har brukt for å påvise mlm-visjonens politiske økonomi er det ml-bevegelsen har gitt ut av studiesirkler og hefter om temaet i sin levetid, pluss Røde Fane i perioden fra 1972-80, da det fungerte som et programmatisk blad, og ikke som det debatt-bladet vi kjenner i dag.
Marx har en omfattende filosofisk produksjon bak seg. Konklusjonen på de arbeidene var at utviklingen av produktivkreftene var samfunnets drivfjær. De blir på forskjellige stadier motsvart av samfunnets produksjonsforhold, eller for å si det med Marx selv fra Forord til kritikk av sosialøkonomien, 1859: «Det allmenne resultat jeg kom til og som – da det en gang var funnet – ble en ledetråd for mine studier, kan i korthet formuleres slik: I den samfunnsmessige produksjon av sitt liv inngår menneskene bestemte, nødvendige, av deres vilje uavhengige forhold, produksjonsforhold, som svarer til et bestemt utviklingstrinn av deres materielle produktivkrefter. Disse produksjonsforhold i sin helhet danner samfunnets økonomiske struktur, den reelle basis som det hever seg en juridisk og politisk overbygning på og som motsvares av bestemte samfunnsmessige bevissthetsformer …». Dette danner det marxister kaller kapitalismens grunnleggende motsigelse, men disse setningene åpner også for forskjellige tolkningsmuligheter.
Engels skrev i 1882 et hefte kalt Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap, som er flittig brukt innenfor mlm-visjonen. Den underbygger en tolking som for så vidt også Det kommunistiske manifest (Marx/Engels 1848) åpnet for, nemlig at eiendomsforholdene var det sentrale element i produksjonsforholdene, sitat:
«Statseie av produktivkreftene er ikke løsningen av konflikten, men det skjuler i seg de tekniske vilkår som utgjør elementene til løsningen av den. Denne løsningen kan bare ligge i at de moderne produktivkreftenes samfunnsmessige natur praktisk blir anerkjent, at altså produksjons-, tilegnelses- og fordelingsmåten blir brakt i samsvar med produksjonsmidlenes samfunnsmessige karakter».
Her aner vi konturene av grunnpilarene i østblokkens og mlms politiske økonomi.
Lenin går videre på dette tolkningsalternativet i boka Imperialismen. Han mener kapitalismen har utviklet produksjonsforholdene (les: eiendomsforholdene) gjennom flere stadier. Først frikonkurranse i 1860-70 årene. Så etter krisen i 1873 en omfattende kartelldannelse (dvs sammenslutning av frittstående i grupper). Så etter krisen rundt 1900-1903 blir kartellformen et av grunnlagene for det økonomiske liv (side 26-27). Så kommer monopolkapitalismen som det høyeste stadium. Eller for å si det med Lenin selv, side 97-98 (Elan-utgaven):
«Monopolet er den direkte motsetning til frikonkurransen, men frikonkurransen selv begynte midt for øynene på oss å forvandle seg til monopol, idet den skapte storproduksjon, fortrengte små bedrifter, erstattet store bedrifter med enda større, kort sagt førte konsentrasjonen av produksjon og kapital så vidt at monopolet oppsto, og stadig oppstår av den, nemlig karteller, syndikater, truster og med dem sammensmeltet kapital fra ei-tolv milliardbanker. Og samtidig ser vi at monopolene ikke opphever den frie konkurransen som de er vokst fram av, men består ved siden av den og over den, og framkaller på denne måten en rekke særlig krasse og skarpe motsetninger, gnidninger og konflikter. Monopolet er overgangen fra kapitalismen til en høyere ordning.»
Dette blir så videre utviklet av sovjetiske økonomer tidlig i 1950-åra og utgitt i Lærebok i politisk økonomi. Her blir statsmonopolkapitalismen lansert som kapitalismens høyeste og siste stadium, side 254:
«I økende utstrekning opptrer de største kapitalmagnatene personlig i ledende funksjoner i statsapparatet. Monopolkapitalisme blir til statsmonopolkapitalisme. Allerede den første verdenskrig påskyndet og skjerpet denne prosessen i meget høy grad.»
Dette er etter mitt skjønn mlm-visjonens historiske røtter, som de er lagt fram programmatisk, når det gjelder samfunnsutviklingen i de kapitalistiske land og hvorfor kapitalismen må bryte sammen.
Denne teoriens logikk fører med seg det ene store spenningsfeltet i sosialismens historie, nemlig motsigelsen mellom statlig og privat eiendom. I følge denne teorien er det klart at statlige eiendomsformer er mest «sosialistiske», og private mest kapitalistiske og modne for historiens skraphaug. Hvordan man skal oppnå et av kommunismens sentrale mål, å bygge ned staten, sier denne teorien logisk nok ingenting om. Østblokk-landene og partier som NKP knytter det meste av sin sosialistiske tenking til disse problemene.
Det andre som er verd å merke seg, er hvordan denne teorien passer til utviklingen i Sovjet tidlig på 1900-tallet. Lenin snakket om monopolkapitalisme som den eksisterte på hans tid som kapitalismens siste fase, noe virkeligheten har avvist. Så kom teorien om statsmonopolkapitalismen som den siste fase og sosialismen som den neste, noe som harmonerte med Sovjets behov i 1930-50-årene, hvor statlig sektor og eiendom ekspanderte voldsomt og var beviset på sosialismen. Det tredje som er verd å merke seg, er at denne teorien legger vekta på produksjonsforholdene, dvs eiendomsforholdenes utvikling, som kriterium på om det er sosialisme. Hvis man forandrer eiendomsforholdene korrekt, kan man oppnå sosialisme.
Det gjør det mulig å se vekk fra hvilket nivå produktivkreftene er på, de var jo for så vidt i følge Lenin utviklet tilstrekkelig allerede rundt 1900. Dette er en teori som gjør at alle «underutviklede» land i prinsippet kan innføre sosialismen først – og ordne opp med produktivkreftene senere. Som f.eks. Sovjet som gjennom satsing på tungindustri skulle oppnå sosialistiske produktivkrefter hurtigst mulig. Det er også en teori som gjør det meningsfylt å snakke om sosialisme i Nord-Korea.
Så til det andre sentrale elementet av de historiske røttene. Det er teoriene om krisene under kapitalismen. Marx selv beskrev datidens sykliske kriser, og deres fire faser. Han antydet at årsaken til dem lå i kapitalens «stigende organiske sammensetning», dvs økende automatiseringsgrad, og en viss ubalanse mellom bransjene (Kapitalen, første bok, del 4, side 88, Oktober-utgaven). Men i Sovjet ble det utviklet andre teorier om årsakene til kriser under kapitalismen. Lærebok i politisk økonomi, side 211:
«De kapitalistiske kriser er overproduksjonskriser. Krisen kommer framfor alt til uttrykk ved at varene ikke finner avsetning, at det blir produsert mere av dem enn de viktigste forbrukerne – folkemassene – kan kjøpe, fordi deres kjøpekraft under de kapitalistiske produksjonsforholds herredømme er strekt begrenset.»
Eller for å sitere J Stalins tale til den 18. partikongress:
«Den økonomiske krisa vi nå ser er en overproduksjonskrise. Dette tyder på at det er blitt produsert mer varer enn markedet makter å svelge. Det vil si at mer tekstilvarer, brensel, industriprodukter og matvarer er blitt laga enn storparten av forbrukerne kan kjøpe for rede penger. Det vil si at folkemassene har inntekter som har blitt liggende på et lavt nivå. Men i og med at kjøpekraften til de store folkemassene stadig ligger på et nivå som er så lavt som råd under kapitalismen, så holder kapitalistene «overflodsvarene» sine på lager. Ja, de kan til og med ødelegge dem for å holde prisene oppe. Så skjærer de ned produksjonen og sparker arbeiderne sine. Flertallet av folket må li nød, fordi det er produsert for mye varer».
Dette er østblokkens utlegninger av kriseteori. De peker rett på det andre store spenningsfeltet i sosialismens historie. Forholdet mellom planøkonomi og markedsøkonomi. Man må ha en plan sånn at forbruksmarkedet er tilpasset produksjonsvolumet. Forskjellen på «sosialistisk økonomi» og «kapitalistisk økonomi» har blitt og blir svært ofte beskrevet som skille mellom planøkonomi som sosialistisk og markedsøkonomi som kapitalistisk.
Et av de senere eksemplene er Kjersti Ericsson i forbindelse med prosjektet Ut av det brennende huset. Eller Trond Andresens pamflett laget i forbindelse med RVs landsmøte i år.
Sosialister med tilknytning til østblokken og for så vidt mlm-visjonen har alltid framhevet dette. Planøkonomi har vært ett av kronargumentene for at sosialismen er overlegen kapitalismen.
Skiller mlm-visjonens politiske økonomi seg noe vesentlig fra denne Sovjet-dominerte skolens? Svaret må dessverre bli nei! Snarere tvert imot, mlm-visjonen som det framgår av det gjennomgåtte skriftlige materialet, forsøker nærmest å videreutvikle disse teoriene og å tilpasse dem til norske forhold. De ligner på den samme tolkingen av den grunnleggende motsigelsen som østblokken gjør. Dette slås fast i nær sagt alt skriftlig materiale som er gitt ut, det være seg studiesirkler, Røde Fane, hefter – hva som helst.
Røde Fane nr 3, 1978 har en lengre artikkel signert HG, som informerte kilder står for Hallvard Gråtopp alias Pål Steigan. Her har han en lengre utlegning om «Kapitalismens uløselige motsigelse» og konkluderer slik:
«Slik kommer den grunnleggende motsigelsen i den kapitalistiske produksjonsmåten til uttrykk: motsigelsen mellom den samfunnsmessige produksjonen og den private tilegnelsen.»
Vi legger merke til at det Marx omtaler som produksjonsforholdene, her er blitt til den privat tilegnelsen, som er samme tolking som østblokken har gjort.
Man adopterte videre teorien om utvikling av den private tilegnelsen i retning mer og mer samfunnsmessig, som svar på produktivkreftenes utvikling. Teorier om dette ble presentert i flere Røde Fane opp gjennom 1970-tallet. F.eks i nr 6, 1975 har signaturen MV en lenger utlegning om statsmonopolkapitalismen. «Den (dvs staten) kan, som vi har sett foran, øke graden av felles planlegging i økonomien, selv om staten ikke kan avskaffe anarkiet i produksjonen så lenge utbyttinga og kampen mellom de ulike monopolgruppene består. Den høyeste formen for slik samordning er statsdrift.» Eller som kapittel 3 sier: «Statsmonopolistisk kapitalisme er en høyere organisering av produktivkreftene, og kan på kort sikt løse herskerklassens mest brennende problem», eller kapittel 5: «Statsmonopolistisk kapitalisme er ingen løsning av kapitalismen motsigelser.»
Teorien var helt lik østblokkens, statsmonopolkapitalisme var den siste og høyeste fasen i utviklingen av den grunnleggende motsigelsen, og sosialismen var neste fase. Mlm-visjonens syn på Sovjets sosialisme og kontrarevolusjonen er en logisk følge av dette synet. Statsmonopolkapitalisme og sosialisme er de nærmest beslektede formene.
Hva er det som skiller dem fra hverandre? I følge Røde Fane nr 4, 1974 (Sovjet i dag) er det spørsmål om hvem som har makt over staten: «Det avgjørende blir hvilken klasse som har makta i samfunnet, og derigjennom har disposisjonsrett over produksjonsmidlene.» Og det er logisk at det må være sånn. Ved en utviklet statsmonopolkapitalisme er tilegnelsen på statlige hender, staten disponerer store deler av produksjonsmidlene. Den som har makta i staten vil jo følgelig ha makta over produksjonsmidlene (les: eiendommene) i samfunnet.
Sånn kan man også forklare den mye omtalte kontrarevolusjonen i Sovjet; borgerne erobret staten og pling – man hadde statsmonopolkapitalisme i stedet for sosialisme. I sakens anledning innledet man en omfattende polemikk med SVeren Hans Ebbing m.f,. som hevdet at Sovjet var et overgangssamfunn og verken kapitalistisk eller sosialistisk, men kanskje mest sosialistisk tross alt. Revisjonister ble definert å være politiske uttrykk for statsmonopolkapitalismen (Røde Fane nr 6, 1975).
Mlm-visjonens kriseteorier har også til forveksling vært lik østblokkens. La oss gi ordet til den før nevnte HG i Røde Fane nr 3, 1978:
«For å øke kapitalen er kapitalismen nødt til å finne et marked for varene sine, ellers blir ikke merverdien realisert, og det kan ikke investeres i ny produksjon. Men markedet kan ikke holde tritt med den økte produksjonen. Ved å holde lønningene nede, og kaste arbeiderne ut i arbeidsledighet, sørger jo kapitalistene sjøl for å begrense markedet sitt. … Nettopp det er det som fører til overproduksjonskriser.»
Eller fra forberedelsesheftet til sommerleirene i 1978, av Pål Steigan:
«Det avgjørende markedet til kapitalistene er de arbeidende massene sjøl. Dem har kapitalistene på forhånd sørga for å begrense kjøpekrafta til. Først ønsker kapitalistene å utbetale minst mulig lønn, og deretter vil de selge mest mulig varer. Det sier seg sjøl at dette ikke går. Utbyttinga sager av den greina kapitalistene sitter på. Derfor oppstår det gang på gang overproduksjonskriser.»
Som vi ser er dette helt identisk med østblokkens kriseteori. Til alt overmål har man adoptert teorien om kapitalismens allmenne krise (Lærebok i politisk økonomi side 260, Røde Fane nr 6, 1975), som er en usedvanlig dårlig teori som i grunnen ikke sier annet enn at det går dårlig for kapitalismen, særlig etter at det ble så mange sosialistiske land.
Så de som sier at sammenbruddet for sosialismen i Øst-Europa ikke betyr noe for oss, eller er bra for oss, for vi har alltid vært imot de «falske» sosialister i øst, tar etter min mening feil. Det vi er vitne til er intet annet enn sammenbruddet for mlms politiske økonomi, etter at den har vært prøvd i praksis. Dette sammenbruddet må vi ta inn over oss og lære av. I dag kan det virke som de som ønsker å bevare mlm-visjonen er ute av stand til å innse at virkeligheten har vist at bærebjelken i mlm-visjonen, dens politiske økonomi, har vært forfeilet.
Så langt virkelighetens dom, la oss se på noen teoretiske innvendinger mot østblokken og mlm-visjonens politiske økonomi. For ikke å sprenge alle rammer vil jeg bare peke noen få sentrale ting innenfor de tre hovedelementene. 1. Den grunnleggende motsigelsen. 2. Den generelle samfunnsutviklingen. 3. Kriseteorien.
Mlm-visjonen beskriver som regel den grunnleggende motsigelsen slik: det er «motsigelsen mellom den samfunnsmessige produksjonen og den private tilegnelsen». Her gjøres den første og kanskje viktigste tolkingen, som forøvrig er på linje med østblokkens. Etter mitt skjønn er dette en alvorlig feiltolkning, som består i at det Marx kaller produksjonsforholdene reduseres til eiendomsforhold. Det fins skrifter av Marx og Engels som kan underbygge en sånn tolkning, f.eks. Det kommunistiske manifest og Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap, men det fins også materiale som underbygger andre tolkninger.
F.eks det før omtalte skriftstykket Forord til kritikk av sosialøkonomien. Her slår Marx fast at eiendomsforholdene bare er juridisk uttrykk for produksjonsforholdene, og følgelig ikke identiske. Men det han skriver, som for så vidt er mer interessant er følgende: «En samfunnsformasjon går aldri under før alle de produktivkrefter som den er vid nok for, er utviklet, og mye høyere produksjonsforhold oppstår aldri før de materielle eksistensvilkår for dem er modnet innen rammen av det gamle samfunn selv.» Etter mitt skjønn viser denne setningen at mlm-visjonens tolkning av den såkalte grunnleggende motsigelsen må være feil. Den betyr vel i klartekst at en sosialistisk revolusjon kun er mulig i et fullt utviklet kapitalistisk land, det er ikke nok å tukle litt med eiendomsforholdene, og så erklære sosialismen for innført a la Sovjet. En sosialistisk revolusjon krever fullt utviklede kapitalistiske produktivkrefter, og hva det kan bety skal jeg komme tilbake til.
2. Teorien om den generelle samfunnsutviklingen, dvs teorien om eiendomsformenes utvikling fra fritt marked, via karteller, monopoler, statsmonopol til sosialisme. Denne teorien henger nøye sammen med hvordan man tolker «den grunnleggende motsigelsen». Kun hvis man gjør produksjonsforhold om til tilegnelsesformer blir mlm-teorien om samfunnsutviking meningsfylt. Men selv da er den mangelfull. Den kan f.eks ikke forklare de siste års privatiseringsbølge i de kapitalistiske land, dersom da produktivkreftene ikke har utviklet seg bakover de siste år.
Teorien er også svært vanskelig når det gjelder kommunismen/sosialismens langsiktige målsetning om å få staten til å forsvinne. Teorien nødvendiggjør bygging av en stor, sterk og nærmest altomfattende stat som forutsetning for sosialismen. I tillegg mener jeg det er svakheter i dens ensidige fokusering på kapitalens tendens til sentralisering. Jeg tror det er riktig at det fins en stadig tendens i kapitalen til sentralisering. Men samtidig er det også en tendens til stadig opprettelse av nye kapitalgrupperinger som motvirker den første tendensen. Og konsekvensen av sentraliseringstendensen for eiendomsforholdene er sterkt overdrevet.
3. Kriseteorien. Mlm-visjonens kriseteori (se foran) gått utpå at kapitalistene hver for seg presser lønna ned. Det fører til at markedet blir for lite, arbeiderne har ikke råd til å kjøpe det de selv produserer, og overproduksjonskriser er et faktum. Problemet er altså at det såkalte merverdigapet (profitten) blir for stort.
En innvending som har blitt reist mot denne teorien er at profitten eller merverdien blir satt inn i sirkulasjon igjen, uansett om det er luksusforbruk, investeringer eller noe annet. Markedet forandrer seg, men krymper ikke, det forutsetter at profitten blir trekt ut av sirkulasjonen. Til dette sier mim at det hjelper ikke, for forbruksvaremarkedet er det endelige markedet, og hvis det går ned, og det avgjøres av lønningene, blir det overproduksjonskrise uansett. Jfr Pål Steigans vektlegging i sommerleirheftet 1978:
«Det avgjørende markedet til kapitalistene er de arbeidende massene sjøl.»
Marx deler i Kapitalen bind 2 markedet inn i to avdelinger (Kapitalen, bind 2, side 248, Bo Cavefors forlag): avdeling 1 – produksjonsmiddelsektoren og avdeling 2 -forbruksvaresektoren. Disse sektorene betinger hverandre og den ene kan ikke eksistere uten den andre. Disse eksisterer hele tiden og størrelsen mellom dem kan forandre seg – men ingen av dem er mer endelige eller avgjørende enn den andre. Da måtte man forestille seg at «endetiden» var nær og avdeling 1 – produksjonsmiddelindustrien – kunne opphøre for det var nok forbruksvarer på lager til «endedagen» kom.
Men en annen del av denne teorien kan brukes. Det er sånn at kapitalen flyter til den bransjen som i øyeblikket gir høyest avkastning, noe om ofte fører til overproduksjon innen den bransjen – og følgelig ubalanse i det kapitalistiske systemet. Men den ubalansen klarer, har iallfall klart det til nå, de kapitalistiske land å ta inn igjen.
Innenfor disse problemene om ubalanse i det kapitalistiske systemet tror jeg diskusjonen om plan og marked er viktig. Hvilket av disse to virkemidler, evt blandingsforholdet mellom dem, som fungerer best til å holde et lands økonomi i balanse er avhengig av det aktuelle lands økonomiske utviklingsnivå, og må vurderes konkret. Mlm-visjonens påstander om at plan er sosialistisk og marked kapitalistisk tror jeg ikke har noe hold i virkeligheten.
Alle kapitalistiske land har en mer eller mindre utviklet planøkonomi uten at de er mer eller mindre sosialistisk av den grunn, og hvordan det har gått med de «sosialistiske» lands planer er det ingen grunn til å juble for.
Forvirringen i disse spørsmåla har ofte fått rare konsekvenser. Mlm-teoretikere har f.eks alltid vært negative og skeptiske til såkalte reformvennlige økonomer i de «sosialistiske» land, fordi de som regel alltid har villet redusere planens innflytelse, og da har de endt med en omfavnelse av de etablerte økonomiske teoretikere, samtidig som de har vært imot sosialismen i østblokken og for forandringer.
Mlm-teoretikerne har framholdt planøkonomi som selve kriteriet på sosialisme, men da med det forbehold at den måtte springe ut av folket, eller som Kjersti Ericsson stadig framholder, være demokratisk. Røde Fane nr 4, 1974 slår fast at planen har klassekarakter og i Sovjet er den kapitalistisk, i Kina/Albania derimot er den folkelig. Et lite sitat for moro skyld:
«Hvis vi sammenligner arbeiderklassens forhold til produksjonsmidlene i Sovjet og i Kina/Albania er det slående forskjeller. I Kina/Albania utformes planene for økonomien gjennom svære massediskusjoner, hvor både folkets behov for forbruksvarer og behovet for langsiktig investering i industriell sjølberging … blir diskutert både prinsipielt og konkret. Disse diskusjonene følger den demokratiske sentralismen, hvor arbeiderklassens fortropp, partiet, utformer kursen på grunnlag av partiets nære kontakt med massene. Denne kursen diskuteres og justeres gjennom massediskusjon, og partiet og statsorganene oppsummerer og vedtar planene. Hele tida pågår det en arbeiderkontroll på tre måter, nedenfra og opp, horisontalt, …, og ovenfra og ned osv osv.»
Jeg synes denne troen på planøkonomi ligner mest troen på et trylleformular, og finner lite hold for det i virkelighetens verden.
Finnes det så alternativer? Jeg skal kort peke på noen muligheter. La oss holde fast ved at det finnes en grunnleggende motsigelse mellom produktivkrefter og produksjonsforhold, men la oss også holde fast ved at tolkningen som sier at en samfunnsformasjon aldri går under før alle de produktivkrefter den er vid nok for, er utviklet, er vår rettesnor. Jeg tolker det sånn at kapitalismen ikke går under før de produktivkrefter den er vid nok for, er fullt utviklet.
Hva er det ved produktivkreftenes utvikling under kapitalismen som gjør dem så eksplosive? Marx har behandlet det i Kapitalen bind 3. Han kaller det kapitalens stigende organiske sammensetning. Marx første forutsetning er at det bare er levende arbeid som skaper merverdi. En maskin bare overfører allerede skapt verdi til nye produkter. Etter hvert som produktivkreftene utvikles forandres de. Kapitalen søker størst mulig profitt, og det oppnås gjennom å gjøre stadig nye oppfinnelser, som mekaniserer produktivkreftene. Dette fører på sikt til at produktivkreftene relativt sett får en stadig større andel maskiner og en stadig mindre andel levende arbeid. Det er altså at maskinandelen i produksjonsprosessen stadig øker, som er kapitalens økende organiske sammensetning.
Hvis man så aksepterer at det bare er levende arbeid som skaper merverdi, må man trekke den slutning at profittmulighetene blir stadig mindre. En slutning Marx trekker og som han skriver 100 sider om i Kapitalen bind 3, under overskriften Profittratens fallende tendens. I dette tilfellet kan man virkelig snakke om en uløselig motsigelse under kapitalismen og at produktivkreftenes utvikling vil sprenge produksjonsforholdene.
Det finnes en lite påaktet retning innen marxismen som tar opp disse problemstillingene, representert ved Kondratieff og Mandel. De inndeler kapitalismen i ulike teknologiske utviklingsfaser, og mener profittraten har sunket i takt med disse fasenes utvikling. I følge disse teoriene kan man etter min mening forklare f.eks kapitalismens relativt stabile utvikling i etterkrigstiden, og den turbulens vi ser i dag.
Etter krigen hadde man en teknologisk utvikling og akkumulasjonsmodell, basert på industrielt lagede forbruksvarer. Produksjonsvolumet ble stadig utvidet, og den teknologiske utviklingen forandret ikke den organiske sammensetningen i stor grad. Så kom man i en fase hvor markedene var relativt mettet på hvitevarer, tv-er, biler osv, og det var tendenser til stagnasjon. Da banket datarevolusjonen på døren, og en ny teknologisk revolusjon var på gang. Det spesielle ved denne teknologiske revolusjonen var at den forandret den organiske sammensetningen voldsomt. Maskinandelen i produksjonsprosessen føk i været. Datamaskiner, roboter, digitalteknikk osv kan være stikkord her.
Det er fruktene av den revolusjonen vi ser nå. Permanent arbeidsledighet, problemer med å opprettholde profittraten i nesten samtlige kapitalistiske land, den voldsomme veksten i «uproduktive» kontorarbeidsplasser osv. Denne økonomiske tradisjonen har aldri hatt noen plass innenfor mlm-visjonen, men jeg tror at en analyse av kapitalismen og en ny sosialismeforståelse må bygges på denne tradisjonen innen politisk økonomi.
Dersom vi gjør det, vil vi komme ut med ganske andre svar på en rekke sentrale spørsmål enn de mlm-visjonen gir oss. Det gjelder spørsmål som forholdet plan-marked, statlig-privat, revolusjon i tilbakeliggende land, revolusjon i ett land, hvordan en sosialistisk økonomi bør bygges osv. Det skadelige ved mlm-visjonens politiske økonomi er at den på en måte har presentert sin analyse av kapitalismen som ferdig utviklet, og derigjennom lagt lokk på diskusjonen om disse problemene. Noe som har vært katastrofalt for videreutviklingen av marxismen.