Midtøsten på 200 sider fra 1820 til i dag
Av Petter Bauck
Odd Karsten Tveit:
Midtøsten på 200 sider fra 1820 til i dag
Oslo: Kagge Forlag, 2020, 200 sider
Av Petter Bauck, medredaktør av boka The Oslo Accord. A Critical Assessment. Jobber ved ambassaden i Kyiv.
Odd Karsten Tveit har skrevet en bok som er lett å lese. Gjennom 7 kapitler, som kronologisk følger utviklingen i regionen fra 1820 fram til i dag, presenteres de aktuelle landene og sentrale aktører. Bare en titt på innholdsfortegnelsen, med kapitteltitler som «Imperiet slår sprekker», «Det nye Midtøsten», «Olje, våpen og blod», «Året som endret alt», «Ingen fred å få», «Arabisk vår og vinter» og «De store spillerne», slår an tonen i det ambisiøse prosjektet forfatteren har gitt seg ut på. Samtidig får vi som lesere en introduksjon til sentrale aktører og milepæler som har preget Midtøstens historie i perioden.
Det var med spenning og litt uro at jeg gikk løs på boka. Spenningen var knyttet til i hvilken grad en slik bok på 200 sider ville gi en dekkende introduksjon. Vi snakker om et geografisk område bestående av en rekke ulike land, som gjennom det aktuelle tidsrommet har gjennomlevd en rekke kriger og konflikter, og som huser ulike folkeslag og religiøse grupper. En særskilt utfordring må være at Midtøsten, slik navnet indikerer, ligger midt mellom tilgrensende områder, som et brohode mellom Asia, Afrika og Europa. Uroen var nok mest knyttet til i hvilken grad denne boka, med sin avgrensing i antallet sider, makter å presentere også nyansene i de ulike samfunnene, knyttet til de ulike konfliktene, og relatert til de ulike aktørene. Midtøsten var og er tross alt en arena hvor aktører fra hele det globale samfunnet kives for å sikre egne interesser, enten det knyttes til naturressurser, militærstrategiske interesser eller religiøse overbevisninger.
Vi beveger oss fra det ottomanske imperiet, via fredsslutningen etter den første verdenskrigen, naturressursenes stadig større betydning, omveltningen i Iran i 1979, utallige kriger, som ikke minst involverer Irak og Iran, men også Libya, Israel og Palestina, og sjølsagt USA, gjerne med støtte fra diverse europeiske land og andre, til opprøret som startet den arabiske våren i Tunis og etter hvert berørte svært mange av de arabiske landene.
Når man skal skrive om et område av verden hvor hver dag bringer ferske nyheter, er det vanskelig å presentere en naturlig avslutning på en bok. For verden og Midtøsten går videre om boka er avsluttet. Tveit har valgt å løse dette med et avsluttende kapittel som omhandler de sentrale aktørene i Midtøsten. Så blir det opp til leserne, gjennom nyhetene og annen lesning å følge utviklingen videre.
Forfatteren har en viktig styrke i at han i flere år har arbeidet som journalist med base nettopp i Midtøsten. I den siste halvparten av boka fletter han på en god måte personlige møter og observasjoner inn i den historiske framstillingen. Dette kommer i tillegg til den omfattende bokproduksjonen om ulike sider ved forhold i nettopp Midtøsten Tveit har på samvittigheten.
Gjennom lesingen av de første kapitlene i boka følte jeg meg hensatt til historie- og samfunnskunnskapsundervisningen på skolen tilbake på 1960-tallet. Det var land, herskere og årstall. «Flere byer i Belgia» var et begrep som stadig vendte tilbake. På denne måten får Tveit plassert de ulike landene, aktørene og viktige utfordringer som man balet med. Noen anekdoter bidrar til å nyansere bildet at det ottomanske imperiet, som i de første 100 årene spilte den sentrale rollen i Midtøsten. Byggingen av Suez-kanalen fra Middelhavet til Rødehavet illustrerer på en god måte hvordan britiske interesser befestet seg, på kollisjonskurs med en voksende bevegelse i Egypt om løsrivelse fra det ottomanske riket. Hvilken rolle khedivens sønn og hans hang til å spise makaroni, en nytelse han fikk utløp for sammen med den franske konsulens sønn Ferdinand de Lesseps, fikk for kanalens bygging og kontrakten som fratok Egypt kontroll med kanalen, vites ikke. Ferdinand de Lesseps var nemlig personen som sto for byggingen.
Journalisten Tveit dykker ned i historien gjennom sitt arbeid i regionen de siste 40 årene. Det er ikke få statsledere og sentrale politikere han har møtt i perioden, fra en lang rekke land. Inntrykk og utsagn flettes på en god måte inn i den historiske framstillingen. Også holdningene og bevegelser på grasrota kommer med, om enn i mindre grad.
Palestinernes skjebne, og den israelske koloniseringen av «det lovede landet» er en sentral bærebjelke i boka, naturlig nok. Tveit har jo gjennom sitt forfatterskap viet nettopp dette komplekse konfliktbildet mye plass. Korrupsjonen som en fellesnevner mellom okkupanten Israel og ledelsen i det okkuperte Palestina trekkes fram. Det er viktig. At korrupsjonen på palestinsk side ikke nevnes som en av de utløsende årsakene til den andre Intifadaen i september 2000, forundrer en som bodde og jobbet i Palestina i det aktuelle tidsrommet.
På 200 sider er det begrenset hva du får plass til. Det som nok har lidd mest er muligheten til å utdype analysene rundt viktige milepæler, som en historisk gjennomgang nødvendigvis vil bygge på. Norges rolle i prosessen som ledet fram til Oslo-avtalen i 1993 er fri for det forspillet bl.a. Al Jazeera kunne presentere i markeringen av avtalens 20 års jubileum i 2013. Hans Wilhelm Longva kunne i et intervju fortelle om utfordringene som oppsto i kjølvannet av Khomeinis maktovertakelse i Iran i 1979. Med ett var Israel uten en sikker leverandør av oljeprodukter. USAs regjering henvendte seg til Norge, som nettopp hadde startet oljeutvinning i Nordsjøen. Longva fikk oppdraget å avklare palestinernes holdning til en eventuell norsk leveranse av olje til Israel. Yasir Arafat hadde ingen betenkeligheter, men … når tiden var inne, måtte Norge love å bidra til en hemmelig bakkanal for palestinske forhandlinger med Israel. Heller ikke noen inngående analyse av Arafats beveggrunner for å initiere en slik bakkanal i 1992/3, fem år etter utbruddet av den første Intifadaen, er det funnet plass til. Jeg tror ikke jeg tar for hardt i når jeg hevder at Oslo-avtalen i sterk grad har bidratt til å splitte den palestinske nasjonale bevegelsen. Som en tilrettelegger, og til dels aktiv forhandler, hadde Norge gode intensjoner, men ingen midler til rådighet for å utjevne styrkeforholdet mellom okkupanten og den okkuperte.
Norges rolle i Midtøsten kommer også fram i boka, fra Henrik Ibsen, som representerte Norge og Sverige ved åpningen av Suezkanalen, via tungtvann til Israel som basis for Midtøstens eneste atomvåpenmakt, til Palestina-Israel og Oslo-avtalen, og bombingen i Libya. Dette er opplagt ikke det mest sentrale i en bok om Midtøstens historie fra 1820 til i dag. Men når det er med, savner jeg en kritisk analyse av rollen Norge har spilt i regionen.
Et sentralt spørsmål, som har enorm betydning for en nyansert forståelse av utviklingen i området og intensjonene til de ulike aktørene, er hvordan en bibelsk historieskrivning de siste drøyt 100 årene har marginalisert palestinerne som folk og nasjonal enhet. Religiøs tilhørighet er omskrevet til etnisitet. Jøder fra Øst-Europa, Irak, Marokko og Etiopia blir med ett en felles etnisk gruppe. Nur Masalaha omtaler dette i boka Palestine – A four thousand year history”. Han torpederer sionistenes påstand om at jødene er «et folk uten land som kom til et land uten folk». Samtidig dokumenterer han at Palestina har vært et geografisk begrep og palestinerne et folk i flere tusen år.
Midtøsten er, som jeg har skrevet over, området som utgjør et brohode mellom Afrika i vest, Sør-Asia og Sentral Asia i øst og Europa i nordvest. Nettopp denne plasseringen gjør det utfordrende å skrive om områdets historie uten å trekke linjene også til nabo-områdene. Sovjetunionens oppløsning i 1991, Sovjets invasjon i Afghanistan i 1979 med den påfølgende krigen som siste kapittel i den kalde krigen, Taliban i Afghanistan fra 1994 til 2001, sterkt influert fra wahabismen i Saudi-Arabia og den amerikansk ledede invasjonen i Afghanistan i 2001 som ledd i krigen mot terror, er alt hendelser de siste over 40 årene i Midtøstens nabolag, som både har fått ringvirkningen på utviklingen i Midtøsten og som ofte har hentet ideologisk og økonomisk støtte fra nettopp Midtøsten. Tilsvarende relasjoner er jeg sikker på at man vil finne opp gjennom de 200 årene som boka på 200 sider skal dekke, både når det gjelder Afrika og Afrikas Horn og Europa. Jeg hadde gjerne sett at disse forholdene hadde vært omtalt noe mer utførlig.
Når dette er sagt, vil jeg gi honnør til Tveit for å ha gitt seg ut på et etter min mening hasardiøst prosjekt hvor 200 års historie i en region som Midtøsten skal dekkes på 200 sider. Da er det mye som må utelates. Boka gir en god innføring i sentrale problemstillingen knyttet til regionen og makter å plassere alle landene og deres sentrale utfordringer mellom de to permene. Noen enkle kartskisser, som plasserer geografiske steder og land, hadde hjulpet leseren som gjennom boka skal orientere seg i en region han eller hun har lite kjennskap til.