Kapitalens behov mot menneskenes behov

Av Michael A. Lebowitz

2007-02

Som andre sosialister på første del av attenhundretallet, hadde også Karl Marx en visjon om det gode samfunnet som et samfunn som kunne lede til full utvikling av alt som bor i mennesket. (1) «Hva er kommunistenes mål?» spurte Marx’ kamerat Friedrich Engels i et tidlig utkast til Det kommunistiske manifest. «Å organisere samfunnet slik at alle samfunnsmedlemmene kan utvikle og bruke alle sine evner og krefter i fullstendig frihet, uten dermed å bryte med grunnvilkårene for dette samfunnet.» I Marx’ endelige versjon av Manifestet er dette nye samfunnet en «forening der den enkeltes frie utvikling er et vilkår for alles frie utvikling.»

Denne ideen om utvikling av alt som bor i mennesket er gjennomgående i Marx’ verk – muligheten for rike mennesker med rike behov, muligheten for å skape mennesker som har så rike behov og evner som mulig. «Hva er egentlig rikdom», spurte han, «annet enn helheten av individuelle behov, evner, gleder og produktivkrefter? ». Tenk på «utviklingen av den rike individualiteten, som er like allsidig i sin produksjon som i sitt forbruk»; tenk på «den absolutte utfoldelsen av hans skaperkraft». Det virkelige målet er «utvikling av alle menneskelige evner som et mål i seg sjøl».

Men virkeliggjøringen av dette potensialet kan ikke komme dalende fra himmelen. Det krever at vi utvikler et samfunn der folk ikke ser på hverandre som adskilte, et samfunn der vi bevisst erkjenner vår avhengighet av hverandre og samarbeider fritt på grunnlag av den erkjennelsen. Når vi forholder oss til hverandre som mennesker, påsto Marx, produserer vi for hverandre ganske enkelt fordi vi forstår at andre trenger produktene av vår aktivitet, og vi blir glade og tilfredse av å vite at vi utfører noe som er verdt å gjøre. Ditt behov vil være tilstrekkelig til å sikre at jeg handler, og når jeg oppfyller det, blir jeg «bekreftet både i din tanke og kjærlighet». Det Marx beskriver er sjølsagt ideen om en menneskelig fellesskap.

Marx’ visjon om et samfunn av fritt forente produsenter, en dypt moralsk og etisk visjon, ledet ham ganske tidlig i livet til å stille visse analytiske spørsmål. Hva er det med dette samfunnet som vi nå lever i, som gjør at hvis du skulle fortelle meg at du hadde et behov for noe som jeg var i stand til å tilfredsstille, ville det bli sett på som en bønn, en ydmykelse, og følgelig måtte du «framføre det med en følelse av skam og fornedrelse»? Hva kommer det av, spurte han, at snarere enn å være en bekreftelse på at jeg er istand til å gjøre noe godt for et annet menneske, er dine behov i stedet en kilde til makt for meg? «Så langt fra å være middelet som ville gi deg makt over min produksjon, er de [dine behov] snarere middelet til å gi meg makt over deg.»

Marx trakk slutningen at så lenge vi ikke forholder oss til hverandre som medlemmer av et menneskelig fellesskap, men som egoistiske eiere, vil dette perverterte skillet mellom mennesker bli gjenskapt hele tida. Slik ble Marx ledet til å utforske karakteren av de samfunnsmessige forholdene som finnes mellom folk og karakteren av forholdene de inngår i for å produsere: både produksjon for egne behov og produksjon for hverandre. Slik hadde det seg at han gikk videre og analyserte kapitalismen.

Kapitalistiske produksjonsforhold

Økonomene som hyller kapitalismen forteller oss at konkurranse og markeder vil sikre at kapitalistene vil tilfredsstille folks behov – ikke på grunn av menneskekjærlighet og trang til å gjøre godt, men som Adam Smith forklarer, «av egeninteresse». De tvinges (som av en usynlig hånd) til å tjene folket på grunn av konkurransen med andre kapitalister på markedet. Men Marx ser denne opptattheten av konkurranse og markeder som nettopp det som skygger for det som kjennetegner kapitalismen framfor andre typer av markedsøkonomi – kapitalismens spesielle produksjonsforhold. Det er to sentrale sider ved de kapitalistiske produksjonsforholdene, kapitalistenes side og arbeidernes side. På den ene sida har vi kapitalister – eierne av rikdommen, eierne av de fysiske og materielle produksjonsmidlene. De er opptatt av å øke sin rikdom. Med utgangspunkt i en kapital av en viss størrelse i form av penger, kjøper kapitalistene varer med sikte på å tjene mer penger, tilleggsverdi, merverdi. Og det er poenget – profitt. Som kapitalister er det å få kapitalen til å vokse det eneste de bryr seg om.

På den andre sida har vi arbeiderne, folk som verken har fysiske varer å selge eller materielle midler til å produsere de tingene de trenger sjøl. Uten slike produksjonsmidler kan de ikke produsere varer som kan selges på markedet, slik at de kan kjøpe det de trenger. Så hvordan får de tak i det de trenger? Ved å selge det eneste de har å selge, sin arbeidskraft. De kan selge den fritt til hvem de vil, men de kan ikke velge om de skal selge arbeidskrafta si eller ikke, hvis de skal overleve.

Før det kan være snakk om kapitalisme, må det derfor allerede finnes visse betingelser. Ikke bare må det finnes en vare- og pengeøkonomi der noen eier produksjonsmidlene, men det må også finnes en særskilt vare på markedet, arbeidskraft. For at det skal være tilfelle, må arbeiderne først være fri i dobbel forstand, sa Marx. De må være fri til å selge arbeidskrafta si (det vil si å ha eiendomsrett til sin egen arbeidskraft, noe en slave, for eksempel, ikke har), og samtidig må de være «fri for» produksjonsmidler (det vil si at produksjonsmidlene må ha blitt skilt fra produsentene). Med andre ord, en unik egenskap ved kapitalistiske produksjonsforhold er at de kjennetegnes ved at det finnes folk som mangler produksjonsmidler og derfor må selge det eneste de har eiendomsrett over, retten til å disponere over sin egen arbeidskraft. De må selge sin produksjonsevne for å få penger til å kjøpe det de trenger.

Likevel er det viktig å være klar over at sjøl om atskillelsen av produksjonsmidlene fra produsentene er et nødvendig vilkår for kapitalistiske produksjonsforhold, er det ikke et tilstrekkelig vilkår. Hvis arbeiderne er atskilt fra produksjonsmidlene finns det to muligheter: (1) arbeiderne selger arbeidskrafta si til dem som eier produksjonsmidlene, eller (2) arbeiderne leier produksjonsmidler fra dem som eier dem. Det finns en lang tradisjon i standard samfunnsøkonomi som påstår at det ikke spiller noen rolle om kapitalen leier arbeidskraft eller arbeiderne leier produksjonsmidler, for resultatet blir det samme i alle fall. Men for Marx var det en dyp forskjell, som vi skal se. Bare den første situasjonen, der kapitalen har kontroll med produksjonen og arbeidskrafta blir solgt, er kapitalisme. Bare der ser vi de typiske kjennetegnene ved kapitalismen.

Men det er ikke bare lønnsarbeid som er avgjørende. Kapitalismen krever både at arbeidskrafta finnes som en vare, og at den kan forenes med kapitalen. Hvem kjøper denne spesielle eiendomsretten i markedet og hvorfor? Kapitalisten kjøper retten til å disponere over arbeiderens arbeidsevne nettopp som et middel til å nå sitt mål, profitt. For det og bare det – at kapitalens hans skal vokse – er det som interesserer ham som kapitalist.

Nå har vi altså grunnlaget for en handel i markedet mellom to parter, eieren av penger og eieren av arbeidskraft. Hver av dem vil ha det den andre har, alle får noe ut av et slikt bytte. Det ser ut som en fri handel. Det er på dette punktet mesteparten av all ikke-marxistisk økonomisk teori stopper opp. De ser på transaksjonene som finner sted på markedet, og erklærer: «Vi ser frihet». Markedet er det Marx beskriver som «frihetens, likhetens, eiendommens og Benthams» område. Siden den «alminnelige frihandelstilhengeren » bare ser transaksjonene som foregår på markedet, ser han bare frihet.

Men det er ikke en hvilken som helst markedsøkonomi vi beskriver her. Salg av arbeidskraft til en kapitalist er ikke et kjennetegn ved alle markedsøkonomier. Å forsvare markedsøkonomien som sådan er ikke et forsvar for kapitalismen, like lite som et forsvar for markedet er et forsvar for slaveri (som naturligvis innebærer kjøp og salg av slaver). Men dette skillet mellom kapitalisme og markeder er ikke noe forsvarerne av kapitalismen vanligvis gjør. Deres ideologi leder dem til å blande sammen kjennetegnene ved førkapitalistiske markedsøkonomier og kapitalisme, sa Marx.

Hvorfor? Tenk over hva som særpreger den formen for markedsøkonomi der arbeidskraft er blitt solgt til kapitalisten. Nå som markedstransaksjonen er fullført, sier Marx, ser vi at noe har skjedd med begge sidene i handelen. «Han som før var pengeeier, skrider foran som kapitalist, mens den som var eier av arbeidskraft følger etter som hans arbeider.» Og hvor skal de? De skal til arbeidsplassen, de går til det stedet der kapitalisten nå har fått anledning til å bruke den eiendomsretten han har kjøpt.

Den kapitalistiske produksjonens sfære

Det er to sentrale kjennetegn ved produksjonsprosessen under kapitalistiske forhold. For det første arbeider arbeideren under ledelse, overvåking og kontroll av kapitalisten. Kapitalistens mål bestemmer produksjonens innhold og formål. Arbeiderne mottar retningslinjer og ordre i produksjonsprosessen ovenfra. Her finns det ikke noe likeverdig forhold mellom arbeideren og kapitalisten som selger og kjøper på markedet – det finns ikke noe marked her. Snarere er det et ovenfra og ned-forhold mellom den som har makt og den som ikke har det. Det er et kommandosystem – det Marx kalte despotiet på den kapitalistiske arbeidsplassen. Så mye for frihetens og likhetens rike.

Og hvorfor har kapitalisten denne makta over arbeiderne? Fordi han kjøpte retten til å bestemme over deres evne til å yte arbeid. Det var den eiendomsretten han kjøpte. Det var den eiendomsretten arbeideren solgte og måtte selge, for det var eneste utvei hvis hun skulle overleve.

Det andre kjennetegnet ved kapitalistisk produksjon er at arbeiderne ikke har noen eiendomsrett til det produktet som er resultatet av deres arbeid. De har ikke rettskrav på noe i den forbindelsen. De har solgt til kapitalisten det eneste som kunne ha gitt dem krav på en andel i produktet, nemlig evnen til å yte arbeid. I motsetning til arbeidere i et kooperativ, som tjener på sin egen innsats fordi de har en eiendomsrett til produktene de lager, så vil arbeiderne i et kapitalistisk firma bare øke verdien av kapitalistens eiendom når de arbeider hardere eller øker produktiviteten. I motsetning til i et kooperativ (der det ikke hersker kapitalistiske produksjonsforhold) så vil alle fruktene av arbeidernes produktive virksomhet i et kapitalistisk firma tilhøre kapitalisten, rettighetshaveren til alt overskudd. Dette er grunnen til at salg av arbeidskraft er så avgjørende som et særlig kjennetegn ved kapitalismen.

Hva er det altså som skjer i den kapitalistiske produksjonssfæren? Det følger logisk av de kapitalistiske produksjonsforholdenes natur. Siden kapitalistens mål er merverdi, vil han bare kjøpe arbeidskraft hvis det vil skape merverdi. For Marx var det nødvendige vilkåret for produksjon av merverdi at det blir ytt merarbeid – altså mer arbeid enn det de utbetalte lønningene representerer. Kontrollen med produksjonen, i kombinasjon med eiendomsretten til arbeidsproduktene, gjør det mulig for kapitalisten å sikre seg at arbeiderne skaper mer verdi i produksjonen enn det han må betale dem i form av lønn.

Hvordan kan det skje? På et gitt tidspunkt kan vi beregne hvor mange arbeidstimer som trengs til å produsere det arbeiderne trenger for å leve, slik deres levestandard er på det tidspunktet. Dette antall timer er «det nødvendige arbeidet», og Marx sa at det er bestemt av forholdet mellom den minste nødvendige levestandarden på det aktuelle tidspunktet (reallønna) og det gjennomsnittlige produktivitetsnivået på dette tidspunktet. Hvis produktiviteten øker, trengs det færre arbeidstimer til arbeidernes reproduksjon. Enkelt! Sjølsagt har kapitalisten ingen interesse av en situasjon hvor arbeiderne bare arbeider lenge nok til å opprettholde livet for seg sjøl og sine. Det kapitalisten ønsker, er at arbeiderne utfører merarbeid, dvs. at timene de arbeider (den kapitalistiske arbeidsdagen) overstiger det nødvendige arbeidet. Forholdet mellom merarbeid og nødvendig arbeid definerte Marx som utbyttingsgraden (eller merverdiraten, om vi uttrykker det i penger).

Nå har vi redskapene vi trenger til å illustrere det Marx kalte den kapitalistiske bevegelsesloven, dvs. de dynamiske egenskapene som følger av de særegent kapitalistiske produksjonsforholdene. Vi husker at hele hensikten med prosessen fra kapitalistens side er profitt. Arbeideren er bare et middel for dette formålet, dvs. et middel til å oppnå kapitalvekst. La oss begynne med en ekstrem antakelse, nemlig at arbeidsdagen er lik det nødvendige arbeidet, dvs. at det ikke finns merarbeid. Hvis dette skulle være situasjonen, ville det ikke finnes kapitalistisk produksjon. Så hva kan kapitalisten gjøre for å oppnå sitt mål?

En mulighet han har er å bruke sin kontroll over produksjonen til å øke arbeidsmengden som arbeiderne yter. Utvid arbeidsdagen, gjør den så lang som mulig. Titimersdag? Utmerket. Tolvtimersdag? Enda bedre. Arbeideren vil yte merarbeid for kapitalisten ut over det arbeidet som tilsvares av lønna, og kapitalen vil vokse. En annen mulighet er å øke arbeidstempoet. Få opp farten! Få arbeiderne til å arbeide hardere og raskere innafor et gitt tidsrom. Sørg for at ingen tid sløses vekk på overflødige bevegelser, og ingen tid går til spille. Hvert øyeblikk arbeiderne tar pause er tid de ikke gjør arbeid for kapitalisten.

En tredje mulighet er at kapitalisten reduserer lønningene. Få reallønna ned. Skaff fram folk som er villige til å arbeide for lavere lønn. Oppmuntre folk til å konkurrere med hverandre om hvem som er villig til å jobbe for minst. Ta inn innvandrere og arbeidsløse fra landsbygda. Flytt ut produksjonen til steder med billig arbeidskraft.

Dette er kapitalismens iboende logikk. Den iboende tendensen for kapitalen er å øke utbyttingen av arbeiderne. I det ene tilfellet øker arbeidsdagen, i det andre faller reallønna. I begge tilfeller presses utbyttingsgraden oppover. Som Marx sa, «kapitalisten søker hele tida å redusere lønna til sitt fysiske minimum og utvide arbeidsdagen til sitt fysiske maksimum ». Men han fortsatte: «mens arbeideren hele tida presser på i motsatt retning».

Med andre ord: Innafor ramma av kapitalistiske forhold vil kapitalen streve etter å øke arbeidsdagen, både i utstrekning og intensitet, og senke lønningene, mens arbeiderne kjemper for å redusere arbeidsdagen og øke lønna. Med det for øye danner de fagforeninger. Så på samme måte som kapitalen kjemper for sine interesser, kjemper arbeiderne en klassekamp. Hvorfor? Ta kampen om arbeidsdagen som eksempel. Hvorfor vil arbeiderne ha mer tid for seg sjøl? Marx nevner «tid til utdanning, til intellektuell utvikling, til å ivareta oppgaver i samfunnet, til sosial omgang, til fri utfoldelse av kroppens og åndens livskraft». Tida, bemerket han, «er den menneskelige utviklingas rom. Et menneske som ikke har noe fritid til disposisjon, som hele livet er opptatt med å arbeide for kapitalisten, med unntak av de fysisk nødvendige avbruddene for søvn, måltider osv., er dårligere stilt enn et trekkdyr».

Hva med kampen for høyere lønn? Selvsagt må det som skal til for å overleve reint fysisk kunne anskaffes. Men Marx skjønte at arbeiderne nødvendigvis måtte ha behov for mye mer enn det. Arbeiderens samfunnsmessige behov omfatter «at arbeideren kan ta del i de høyere, til og med de kulturelle godene, at han kan agitere for sine egne interesser, abonnere på aviser, gå på forelesninger, lære opp barna, utvikle sin smak, etc.» Kort sagt, arbeiderne har sine egne mål. Ettersom de er samfunnsvesener, er deres behov nødvendigvis samfunnsmessig bestemt. Deres behov som mennesker i et samfunn står i motsetning til kapitalens egne iboende tendenser i produksjonen. Når vi ser det fra arbeidernes side, må vi anerkjenne «arbeiderens eget behov for utvikling», slik Marx gjorde.

Men fra kapitalens synspunkt er arbeiderne, ja alle mennesker, bare midler. De er ikke noe mål. Og om det å nå kapitalens mål krever at en bruker rasisme, splitter arbeiderne, bruker staten til å forby eller ødelegge fagforeninger, ødelegger folks liv og framtid ved å nedlegge fabrikker og flytte til deler av jorda der folk er fattige og fagforeninger forbudt, så er det bare slik det må være. Kapitalismen har aldri vært et system som bryr seg om mennesker og deres behov.

Nå har riktignok lønna økt og arbeidsdagen blitt kortere siden Marx skrev. Men det betyr ikke at Marx’ beskrivelse av kapitalismen er motbevist. Enhver framgang skjer til tross for kapitalistenes motstand, slik det også var i Marx’ tid. Marx beskrev loven om titimersdagen i England som en stor seier, en seier over «de blinde lovene om tilbud og etterspørsel» som utgjør kapitalistklassens politiske økonomi. Han bemerket at det var første gang «den [kapitalistiske] klassens politiske økonomi åpenlyst måtte gi etter for arbeiderklassens politiske økonomi».

Med andre ord, arbeidernes gevinster er resultatet av kampene de fører. De presser på i motsatt retning av kapitalen – de kjemper for å redusere utbyttingsgraden. Og det ligger i arbeidernes politiske økonomi og arbeidsfolks kamp å bygge bru over det som skiller dem, uansett hva det har sitt utspring i. Ikke noe av dette er nytt. Marx beskrev fiendskapen mellom engelske og irske arbeidere på den tida som kilden til deres svakhet: «Det er hemmeligheten bak at kapitalistklassen kan beholde makta. Og den klassen er fullt klar over det.» I denne betydningen er kampen mellom arbeidere og kapitalister en kamp om hvor splittet arbeiderne skal være.

Nettopp fordi arbeiderne motsetter seg lønnsnedslag og lengre arbeidsdager (ut fra sine behov som mennesker), må kapitalistene finne en annen måte å få kapitalen til å vokse på. Derfor er de nødt til å innføre maskineri for å øke produktiviteten. Ved å øke produktiviteten i forhold til reallønna reduserer de det nødvendige arbeidet og øker utbyttingsgraden. I kampen mellom arbeid og kapital, sa Marx, drives kapitalistene til å revolusjonere produksjonsprosessen.

I Kapitalen kartlegger Marx hvordan kapitalistene historisk forandret produksjonsmåten for å nå sine mål. På grunnlag av den produksjonsmåten som fantes før kapitalismen, (som var preget av håndverk i liten skala), brukte kapitalistene sin kontroll over produksjonen og sin makt til å disiplinere arbeiderne til å forlenge arbeidsdagen og øke arbeidstempoet. Men det er jo grenser for hvor langt en kan drive denne metoden for å øke merverdien og kapitalen, både reint fysiologiske grenser for arbeidsdagens lengde, og grenser satt av arbeidernes motstand. Derfor begynte kapitalistene å innføre nye former for arbeidsdeling og nye former for samfunnsmessig samarbeid under deres kontroll. Dette endret arbeidsprosessen. En viktig følge av dette var økt produktivitet og større kapitalvekst.

Men også i denne nye formen for manufaktur, kjennetegnet ved nye former for arbeidsdeling på arbeidsplassen, var det en grense for kapitalveksten. Denne produksjonsformen var fortsatt avhengig av fagarbeidere med lange læretider, og var utsatt for fagarbeidernes motstand mot kapitalens styring på arbeidsplassen. Marx viste så i detalj hvordan kapitalen midt på attenhundretallet gikk videre og brøt ned disse grensene for kapitalveksten ved å endre produksjonsprosessen på nytt. Den innførte maskineri og fabrikksystemet. Denne utviklingen av det Marx kalte «den særegent kapitalistiske produksjonsmåten» innebar at arbeiderne blir underlagt kapitalen ikke bare gjennom kapitalistens makt til å dirigere det som foregår på arbeidsplassen, men også ved at de blir styrt av kapitalen i form av maskineriet. Nå er det snarere slik at produksjonsmidlene bruker arbeidere enn at arbeiderne bruker produksjonsmidler.

Marx avdekket kapitalens logikk langt bortenfor de endringene i produksjonsmåten som hadde funnet sted i hans egen levetid, og beskrev framveksten av store automatiserte fabrikker – organiske kombinasjoner av maskineri som utfører alle de intrikate operasjonene i produksjonsprosessen. I disse «menneskehjernens organer, skapt av menneskehender» framstår all vitenskapelig kunnskap og alle produktene av samfunnets hjernekraft som egenskaper ved kapitalen, snarere enn egenskaper ved arbeiderkollektivet. Arbeiderne i disse «automatiske fabrikkene » framstår sjøl som uviktige. De står «på siden av produksjonsprosessen i stedet for å være den viktigste aktøren i den».

Omformingen av produksjonsprosessen ved at produktene av samfunnets hjernekraft inkorporeres i den, skaper ikke overraskende muligheten for enorm produktivitetsøkning. Åpenbart en god ting – det gir mulighet til å avskaffe fattigdommen i verden, og kunne gi grunnlag for en vesentlig kortere arbeidsdag, som igjen åpner for tid for menneskelig utvikling. Men husk at dette ikke er kapitalistenes mål, og ikke årsaken til at kapitalen gjennomfører disse endringene i produksjonsmåten. Kapitalen ønsker seg ikke kortere arbeidsdag, men kortere nødvendig arbeidstid. Det den vil, er å øke merarbeidet og utbyttingsgraden mest mulig.

Fordi det ikke er økt produktivitet, men bare økt profitt som er kapitalens motiv, er det ikke nødvendigvis den mest effektive teknologien og produksjonsteknikken som blir valgt. Siden arbeiderne har sine egne mål, trekker kapitalens logikk snarere i retning av å velge teknologi som vil splitte arbeiderne fra hverandre og gjøre overvåking og kontroll med arbeidsinnsatsen lettere. Det angår ikke kapitalen om den teknologien som blir valgt, ikke tillater produsentene å finne noen glede og tilfredsstillelse i arbeidet. Det angår den heller ikke hva som skjer med folk som mister jobben når ny teknologi og nye maskiner innføres. Om fagkunnskapene dine ikke teller lenger, og om du mister jobben, så er det bare slik det må være. Kapitalen vinner og du taper. Marx’ kommentar var at «i det kapitalistiske systemet innføres alle metoder for å øke den samfunnsmessige arbeidsproduktiviteten på bekostning av den enkelte arbeideren».

Det er et annet viktig aspekt ved innføringen av maskineri. Hver enkelt arbeider som mister jobben når maskinene tar over, er et nytt tilskudd til det Marx kalte den industrielle reservearmeen. Eksistensen av denne massen av arbeidsledige arbeidere gjør det ikke bare lettere for kapitalen å skjerpe disiplinen på arbeidsplassen, men den sørger også for å holde lønningene på et nivå som ikke står i motsetning til profitabel kapitalistisk produksjon. Et stadig tilskudd til reservearmeen sørger for at heller ikke de arbeiderne som organiserer seg og kjemper for å «få en viss andel i den generelle velstandsveksten», vil lykkes med å øke reallønna like raskt som produktiviteten. Marx trodde at utbyttingsgraden ville fortsette å øke. Selv med stigende reallønn ville «kløften mellom arbeidernes og kapitalistens levevilkår fortsette å utvide seg».

Kort sagt tegner Marx et bilde der kapitalen har overtaket i produksjonssfæren. Gjennom kontroll med produksjonen, og med innholdet i og retningen på investeringene, kan den øke utbyttingsgraden og utvide produksjonen av merverdi. Selv om den møter motstand fra arbeiderne, overvinner kapitalen de grensene som finnes for veksten i produksjonssfæren. Men Marx merket seg at det fantes en indre motsigelse i kapitalismen når det gjaldt dette: Kapitalen kan ikke bli værende i produksjonssfæren, men må vende tilbake til sirkulasjonssfæren for å selge de ferdige produktene som varer. Og ikke i et hvilket som helst marked, men i et marked preget av de spesielle kapitalistiske produksjonsforholdene.

Markedsføring og «overproduksjon»

Når kapitalen lykkes i produksjonssfæren, produserer den flere og flere varer som inneholder merverdi. Men kapitalistene ønsker ikke disse varene sjøl. Det de ønsker er å selge varene og realisere merverdien som ligger latent i dem. De må altså på nytt tre inn i sirkulasjonssfæren, denne gang som selgere, for å realisere den potensielle profitten. Og her møter de en ny grense for kapitalveksten, som Marx merket seg, nemlig markedets størrelse. Kapitalistene retter følgelig nå sin oppmerksomhet mot å finne utveier til å overvinne denne hindringen. På samme måte som de drives til å øke merverdien i produksjonssfæren, drives de nå til å øke markedets størrelse for å kunne realisere denne merverdien. Derfor snakket Marx om at «På samme måte som kapitalen på den ene sida har en tendens til å skape mer og mer merarbeid, har den en tilsvarende tendens til å skape flere steder å selge varene». Uansett markedets størrelse vil kapitalistene alltid prøve å utvide det. Faktisk sier Marx at «tendensen til å skape verdensmarkedet er umiddelbart gitt i selve begrepet om kapital. Enhver grense framstår som en hindring som må overvinnes.»

Så hvordan utvider kapitalen markedet? Ved å utbre eksisterende behov i en videre krets, ved å «produsere nye behov» – altså ved markedsføring. (2) Når du engang forstår kapitalismens natur, skjønner du hvorfor kapitalen nødvendigvis blir drevet til å utvide sirkulasjonssfæren. Det var først i det tjuende århundret at utbredelsen og utviklingen av «den særegent kapitalistiske produksjonsmåten» gjorde markedsføring så avgjørende. De enorme beløpene som brukes på reklame i den moderne kapitalismen, de astronomiske lønningene til profesjonelle idrettsmenn – stjernene i TVoverførte idrettsbegivenheter som kan øke seertallene og dermed reklameinntektene til TV-kanalene – hva annet er dette (og så mye annet av liknende slag) enn et vitnesbyrd om kapitalens suksess i produksjonssfæren og den tvingende nødvendigheten av å følge opp med tilsvarende suksess i salget av de produserte varene? For at varene som inneholder latent merverdi skal kunne foreta salgets «dødssprang» fra vareform til pengeform på vellykket vis, må kapitalen investere tungt i sirkulasjonssfæren. I et fornuftig samfunn ville dette bli oppfattet som uakseptabel sløsing med menneskelige og materielle ressurser.

Men kapitalens problem i sirkulasjonssfæren er ikke bare at den må utvide markedet. Det er at kapitalen har en tendens til å øke produksjonen av merverdi ut over det den evner å realisere av denne merverdien. Marx bemerket at overproduksjon er «den grunnleggende motsigelsen i den utviklede kapitalismen». Det er en konstant tendens til overproduksjon av kapital, en tendens til å utvide produksjonskapasiteten mer enn det eksisterende kapitalistiske markedet tilsier. Kapitalistisk produksjon foregår «uten hensyn til de faktiske begrensningene i markedets størrelse, eller omfanget av behov som er understøttet av kjøpekraft». Følgelig finns det «en konstant spenning mellom forbrukets begrensede størrelse under kapitalistiske forhold og en produksjon som alltid strever etter å oppheve disse innebygde hindringene».

For Marx følger kapitalens iboende tendens til å produsere mer merverdi enn den kan realisere, direkte av kapitalens suksess i produksjonssfæren – og særlig av at den lykkes med å øke utbyttingsgraden. Det kapitalen gjør i produksjonssfæren får den svi for i sirkulasjonssfæren: Ved å streve for «å redusere forholdet mellom nødvendig arbeid og merarbeid til et minimum» skaper kapitalen samtidig «grenser for handelssfæren, dvs. for muligheten til å realisere verdien som ble skapt i produksjonsprosessen. » Overproduksjon, sa Marx, oppstår nettopp fordi arbeidernes forbruk «ikke vokser i takt med arbeidsproduktiviteten».

En periode med store produktivitetsøkninger mens reallønna står stille – det er oppskriften på overakkumulasjon av kapital og dens ettervirkninger, som ved den store depresjonen i 30-åra. Hvor langt fra det er vi nå? Nå som produksjonskapasiteten øker enormt over hele verden i land med lave lønninger og et konstant tilsig til reservearmeen av bønder som flytter (eller drives) fra landsbygda? Mulighetene for kapitalen til å flytte til lavkostland for å produsere varer som eksporteres tilbake til mer utviklede land, øker gapet mellom produktiviteten og reallønna merkbart – det øker utbyttingsgraden i verden. Og det betyr at markedsføringen må intensiveres for å få varene gjennom sirkulasjonssfæren. Slik sett er det mer enn bare en uanstendig kontrast mellom de lave lønningene til kvinnene som produserer Nike-sko og de høye reklamehonorarene til Michael Jordan. Det er faktisk en organisk sammenheng.

Det første tegnet på overakkumulasjon av kapital er økt konkurranse mellom kapitalistene. (Hvorfor skulle det skje om ikke evnen til å produsere merverdi vokste raskere enn markedet?) Men den endelige virkningen av overproduksjon er kriser, de «plutselige, ødeleggende løsningene av motsigelsene som har bygd seg opp, kraftige utbrudd som for en stund gjenoppretter den balansen som har blitt forstyrret.» Lagrene av usolgte varer vokser. Men om varene ikke kan selges slik markedsforholdene er for øyeblikket, vil de heller ikke bli produsert under kapitalismen. Følgelig blir produksjonen redusert, og folk sies opp – selv om potensialet for produksjon fremdeles finns og folks behov fremdeles er tilstede. Kapitalisme er tross alt ikke veldedighet.

I krisene blir kapitalismens natur åpenbar for alle som vil se: Profitt, snarere enn folks samfunnsmessig bestemte behov, avgjør innholdet i og størrelsen på produksjonen under kapitalismen. Hvilket annet økonomisk system kan du tenke deg som samtidig skaper ressurser som ligger ubrukt, arbeidsløshet og folk som ikke får tilfredsstilt sine behov for varer som kunne vært produsert? Hvilket annet økonomisk system ville la folk sulte i en del av verden når en annen del har overflod av mat og det klages over at det har blitt produsert for mye mat?

Reproduksjon av kapitalen

Det er så mye mer som kunne sies om Marx’ analyse av kapitalismen, mye mer enn vi kan få fram i en kort presentasjon. Den økte konsentrasjonen av kapital i hendene på noen få store selskaper, oppdelingen av verden i rike og fattige, kapitalens bruk av statsmakta – alt dette finns i Marx’ undersøkelse av kapitalismen. Der finner vi også en dyp forståelse for at kapitalens logikk er uforenlig med hensyn til naturen – «hele den kapitalistiske produksjonens ånd, som er innrettet på øyeblikkelig profitt i kroner og øre» er uforenlig med «de varige livsbetingelsene som rekken av menneskelige generasjoner krever». Kapitalistisk produksjon utvikler den samfunnsmessige produksjonsprosessen «ved samtidig å underminere de to primære kildene til all rikdom – jorda og arbeideren», sa Marx.

Nok er sagt til å forstå hovedtrekkene i det bildet av kapitalismen som Marx tegnet, der kapitalens behov står i motsetning til menneskenes behov. Det er bildet av et ekspanderende system som samtidig prøver å nekte mennesker å få tilfredsstilt sine behov og hele tida finner opp nye kunstige behov for å få dem til å kjøpe varer – en Leviathan som fortærer mennesker og natur for å oppnå profitt, som ødelegger folks fagkunnskap over natta og forvrenger arbeidernes eget behov for utvikling i framskrittets navn. Så hvorfor er dette uhyret fremdeles blant oss?

Det ville være en stor feil å tro at Marx innbilte seg at det ville bli lett å avskaffe kapitalismen. Sant nok utsettes kapitalismen for tilbakevendende kriser, men Marx ga tydelig uttrykk for at disse krisene ikke var permanente. Han trodde aldri at kapitalismen en dag bare ville bryte sammen. Men uansett kommer systemets sanne natur til syne i en krise. Hva mer er, systemets natur blir klarere når kapitalen blir mer og mer konsentrert. Er ikke det nok til å få fornuftige folk til å ønske å avskaffe det og heller innføre et system uten utbytting, basert på menneskenes behov?

Marx trodde ikke det var noen slik automatikk i utviklingen av en bevegelse for å avskaffe kapitalismen. Folk kan kjempe mot spesielle sider ved kapitalismen – arbeidsdagen, lønna og arbeidsforholdene, kapitalens ødeleggelse av miljøet osv. – men hvis de ikke forstår systemets natur, vil de bare kjempe for en snillere kapitalisme, en kapitalisme med menneskelig ansikt. De deltar bare i «en geriljakrig mot virkningene av systemet», sa Marx, snarere enn i en krig for å avskaffe det.

Faktisk var det ingenting Marx var mer klar over enn hvordan kapitalen opprettholder sitt hegemoni, hvordan kapitalens makt blir reprodusert. Den forsetter å herske fordi folk får inntrykk av at kapitalen er nødvendig. Det ser ut som om kapitalen gir et avgjørende bidrag til samfunnet, slik at uten kapitalen vil det ikke finnes jobb, ingen inntekt, ikke noe liv. Alle sider ved arbeidernes samfunnsmessige produktivitet framstår nødvendigvis som kapitalens samfunnsmessige produktivitet. Og dette er ikke tilfeldig. Marx bemerket at «det er så rotfestet i folks bevissthet å se arbeidets samfunnsmessige produktivkraft som egenskaper ved den fysiske kapitalen at alle fordeler ved maskineri, bruk av vitenskapelige metoder, oppfinnelser etc. nødvendigvis blir oppfattet i denne fremmedgjorte formen, slik at alle disse tingene blir betraktet som egenskaper ved kapitalen

Hvorfor? Til grunn for hele denne mystifikasjonen av kapitalen, denne iboende mystifikasjonen, ligger et grunntrekk ved kapitalismen, nemlig den handlingen der arbeideren overlater sin skaperkraft til kapitalisten i bytte for en rett linser – salget av arbeiderens arbeidskraft til kapitalisten. Når vi betrakter denne transaksjonen, sier Marx, ser det aldri ut som om arbeiderne bare har mottatt en verdi tilsvarende det nødvendige arbeidet, slik at de faktisk har ytt et merarbeid for kapitalisten ut over det de får betalt for. Kontrakten lyder ikke «dette er den delen av arbeidsdagen som trengs for at du skal opprettholde livet ved den eksisterende levestandarden». I det ytre ser det snarere nødvendigvis ut som om arbeiderne selger en viss arbeidsmengde, nemlig en hel arbeidsdag, og mottar en lønn som mer eller mindre er en rimelig kompensasjon for det. Det ser altså kort sagt ut som de får betaling for alt arbeidet de yter. Hvordan kunne det overhode se annerledes ut? Kort sagt ser det nødvendigvis ut som om arbeideren ikke er utbyttet, og at profitten derfor kommer av noe annet.

Tilsynelatende følger det av dette at profitten må stamme fra kapitalistens bidrag. Det er ikke bare arbeidere. Kapitalisten yter også et bidrag, og mottar en kompensasjon for det. Vi får alle det vi (og vår eiendom) fortjener. (Det er bare slik at noen tilfeldigvis bidrar mer enn andre, og derfor fortjener tilsvarende mer!) Her ligger hele den apologetiske visdommen til økonomene, som ganske enkelt systematiserer denne overflatiske forestillingen i form av innviklede formler og likninger, som Marx bemerket. Men ingenting er enklere å forstå en hvorfor denne mystifikasjonen oppstår, når en betrakter den formen som salget av arbeidskraften nødvendigvis må ta på overflaten. Den er kilden til «alle begreper om rettferdighet hos både arbeider og kapitalist, alle mystifikasjonene i den kapitalistiske produksjonsmåten, alle kapitalismens illusjoner om frihet.»

Videre. Siden profitten ikke blir betraktet som et resultat av utbytting, men som kompensasjon til kapitalisten for hans bidrag, følger det med nødvendighet at akkumulert kapital ikke kan være resultatet av arbeidernes eget produkt, men snarere stammer fra kapitalistens eget offer, i det han avstår fra å forbruke hele profitten. Den er resultatet av «selvpinslene til denne Vishnus moderne botsgjenger, kapitalisten.» Kapitalen framstår kort sagt som noe helt uavhengig av arbeiderne, som en uavhengig kilde til rikdom (og det i stigende grad, etter hvert som vitenskapen og den samfunnsmessige produktivkraften tar håndfast form som fast kapital).

Det er derfor ikke overraskende om arbeiderne ser på kapitalen som gåsa som legger gulleggene og trekker konklusjonen at å imøtekomme kapitalens ønsker er sunn fornuft, rett og slett. Det ligger i kapitalens natur at den skaper inntrykk av at det ikke finnes noe alternativ. Som Marx sa:

«Den kapitalistiske produksjonens frammarsj skaper en arbeiderklasse som ved opplæring, tradisjon og vane ser på vilkårene for denne produksjonsmåten som sjølinnlysende naturlover. Så snart den er fullt utviklet, bryter organiseringen av den kapitalistiske produksjonsprosessen ned all motstand.»

Det er denne omfavnelsen av kapitalen som sikrer kontinuerlig reproduksjon av systemet. Åpenbart trudde ikke Marx at det ville bli lett å avskaffe kapitalismen.

Bortenfor kapitalismen

Likevel mente Marx at det var mulig å avskaffe kapitalismen. Nettopp fordi kapitalen nødvendigvis må skape et falskt bilde av seg selv, skrev Marx Kapitalen, sammenfatningen av hans livslange studier. Han mente det var essensielt å forklare kapitalismens sanne natur for arbeiderne. Det var viktig nok til å ofre «helsa, lykken og familien». Kort sagt skreiv Marx Kapitalen som en politisk handling, som en del av sitt revolusjonære prosjekt.

Han understreket at for å forstå hva kapital er, må du gå under overflaten og prøve å få grep om systemets underliggende, skjulte struktur. Du kan aldri forstå kapitalismen hvis du ser på delene av systemet hver for seg. Hvis du konsentrerer deg om konkurransen, kan du ikke skjønne den indre dynamikken i systemet. Du vil gå deg vill i overflatefenomenene, måten de indre lovmessighetene ter seg for aktørene i systemet, og du kommer ikke til å stille de rette spørsmålene. I stedet må du betrakte systemet som helhet og spørre: Hvordan reproduserer dette systemet seg sjøl? Hvor kommer de elementene fra som trenges for å reprodusere det? Kort sagt, hvor kommer de kapitalistene og lønnsarbeiderne fra, som inngår i de kapitalistiske produksjonsforholdene?

Det Marx viste ved å analysere kapitalismen som et system som reproduserer seg sjøl, var at kapitalen som står mot arbeideren ikke er et uforklart premiss, slik det nødvendigvis ser ut, men kan forstås som resultatet av tidligere utbytting – resultatet av tidligere utvinning av merverdi. Nettopp perspektivet med å se systemet som et system som må reprodusere sine egne forutsetninger, viser hvor grunt det blir å si at lønna gjenspeiler arbeidernes bidrag til produksjonsprosessen. Hvis arbeiderne simpelthen selger en viss arbeidsmengde og mottar en tilsvarende verdi, hva er det da som sikrer at de får nok i lønn til å kunne reprodusere seg sjøl? Eller hva er det som gjør at de ikke som gruppe får så mye at de kan spare og unnslippe lønnsarbeidet? Hvordan opprettholder systemet seg sjøl?

Ved å analysere systemet som en helhet avmystifiserte Marx kapitalens natur. Følg logikken i hans analyse, og du kan ikke lenger se på kapital som denne vidunderlige guden som gir oss det vi trenger når vi ofrer regelmessig til ham. Snarere ser du kapitalen som det som arbeidsfolk har skapt – vår egen styrke vendt mot oss. Kort sagt, Marx’ fokus på helheten viser at poenget ikke er å reformere den ene eller andre dårlige sida av kapitalismen, men å avskaffe hele det umenneskelige systemet.

Det betyr ikke at Marx prøvde å få arbeiderne fra å kjempe for reformer. Tvert imot framholdt han at hvis de ikke daglig kjemper for seg og sine, blir arbeiderne «apatiske, tankeløse, mer eller mindre velfødde produksjonsredskaper ». Marx’ tilbakevendende tema var betydningen av revolusjonær praksis, dvs. å samtidig endre omgivelsene og seg sjøl. Ved å kjempe for sine krav mot kapitalen produserer arbeiderne seg sjøl på måter som forbereder dem for et nytt samfunn. De begynner å innse behovet for å forstå systemets natur og skjønne at de ikke kan innskrenke seg til geriljakrig mot virkningene av systemet. Og, som Marx visste, det er da kapitalismen ikke lenger lar seg opprettholde.

Det samfunnet Marx så fram mot som et alternativ til kapitalismen, var et samfunn der produksjonsforholdet var forholdet mellom frie, forente produsenter. Individer som samarbeidet på fritt grunnlag ville behandle sin «felles samfunnsmessige produktivkraft som sin samfunnsrikdom» og produsere for alles behov. De ville produsere seg sjøl som medlemmer av et sant menneskelig fellesskap, et felleskap som tillot den fulle utvikling av det som bor i oss. I motsetning til det kapitalistiske samfunnet, der «arbeideren eksisterer for å tilfredsstille de eksisterende verdienes behov for verdiøkning (som middel til kapitalens vekst), ville det være «den omvendte situasjonen, der objektiv rikdom eksisterer for å tilfredsstille arbeiderens eget behov for utvikling.» I et slikt samfunn er «den enkeltes frie utvikling en forutsetning for alles frie utvikling.»

 

Noter:

1) Dette kapitlet ble opprinnelig trykt i Douglas Dowd: Understanding Capitalism. Critical Analyses from Karl Marx to Amartya Sen, Pluto Press, London, juli 2002. Det gjengis her med tillatelse. Jeg skylder Doug Dowd og Sid Shniad stor takk for deres kommentarer til et tidligere utkast til dette kapitlet, jeg har gjort nytte av mange av forslagene deres, men ikke alle.

2) Jeg har valgt å bruke mange direkte sitater fra Marx i dette essayet – ikke for å sende leseren ut på leting etter kilden, men for å formidle Marx’ poeng i et mer medrivende og relevant språk enn mitt eget. De fleste sitatene fra Marx er hentet fra bind 1 av Kapitalen (Vintage Books, New York, 1977, norsk utgave Forlaget Oktober 2005), det eneste bindet av Kapitalen som Marx fullførte, og fra hans rikholdige notatbøker fra 1857–1858, som er utgitt under tittelen Grundrisse (Vintage Books, New York 1973, eller Penguin Books, London 1993). Jeg har brukt mange av disse sitatene før (med nødvendige referanser) i min bok Beyond Capital: Marx’s Political Economy of the Working Class, revidert utgave, (Palgrave Macmillan, London 2003). Noen av disse diskusjonene og sitatene kan også finnes i min «Marx’s Falling Rate of Profit: A Dialectical View,», i Canadian Journal of Economics (Mai 1976) og i «Analytical Marxism and the Marxian Theory of Crisis», i Cambridge Journal of Economics (mai 1994).

3) Marx brukte ikke selv uttrykket «markedsføring». Dette ble understreket av Paul Baran og Paul M. Sweezy i boka Monopoly Capital (Monthly Review Press, New York, 1966), og jeg bruker uttrykket for å understreke kontinuiteten her mellom det verket og verket til Marx. Betydningen av markedsføringsvirksomhet for det tjuende århundrets kapitalisme var også et tema for Thorstein Veblen.

4) For en god marxistisk innledning til problemet med kapitalismen og miljøet, se John Bellamy Foster, The Vulnerable Planet, Monthly Review Press, New York, 1999. En mer detaljert studie av økologiens sentrale betydning for Marx’ syn finnes i Marx’ Ecology, Monthly Review Press, 2000. Se også James O’Connor, både i Natural Causes: Essays in Ecological Marxism, Guilford Press, New York, 1998, og i tidsskriftet Capitalism Nature Socialism, samt Paul Burkett, Marx and Nature: A Red and Green Perspective, St. Martin’s Press, New York 1999.

5) Marx, Capital, vol I, side 899. Her avviker jeg fra mitt mønster med å ikke oppgi kilden til det enkelte sitat fordi denne passasjen og andre på samme side ikke har fått tilstrekkelig oppmerksomhet, til tross for sin betydning.

6) Marx, Capital, vol I, side 772