Ukategorisert
av Sinan Koont
I 1996 lanserte den nydannede internasjonale paraplyorganisasjonen for landarbeideres grasrotbevegelser, Via Campesina, betegnelsen «matvareselvstendighet»: retten for folk og stater til på demokratisk vis å velge sin egen matvare- og landbrukspolitikk og til å produsere nødvendig mat i sine egne territorier på en måte som styrket folks kulturelle verdier samt beskyttet miljøet.
En beslektet, men annerledes oppfatning av begrepet «matvaresikkerhet» er blitt definert av FNs mat- og landbruksorganisasjon (FAO) til blant annet å omfatte 1) produksjon av og tilstrekkelig tilgang på matvarer; 2) stabil flyt av disse varene; og 3) sikker adgang, både fysisk og økonomisk, tilgjengelige varer for dem som trenger det mest. Nylig har Cuba, til forskjell fra de fleste andre land i verden, måttet kjempe med disse spørsmålene under forhold som ville være en prøvelse for de fleste.
I Det karibiske hav har verken historien av kolonidominans, inkludert slaveri og monolandbrukskultur basert på eksportavlinger, eller klimaet, tropisk og uegnet for matkornproduksjon, tillatt enkle metoder for å tilfredsstille matvarebehovet ved lokal produksjon. Dette ble enda vanskeligere med oppløsningen av Sovjetunionen etter 1990, som resulterte i sammenbrudd i den kubanske eksporten og tap av preferansevilkårene for byttehandelen med kubansk sukker mot sovjetisk olje. I tillegg har det i denne perioden vært en strengere blokade og økende fiendtlighet fra USAs side. Dette er il periodo especial, den spesielle perioden Castro erklærte i 1990. I 1993, mens Cubas produksjon og import raste nedover, sank det daglige gjennomsnitts matinntaket for kubanskenske borgere til 1.863 kilokalorier, inkludert 46 gram protein og 26 gram fett. Alle disse tallene er godt under FAOs anbefalte minimum for et sunt kosthold. Det var åpenbart at noe måtte gjøres, og en hurtig økning av matvareimporten var umulig. Nøkkelordet for matvaresikkerhet måtte nødvendigvis bli selvhjelp, og så langt som mulig, selvforsyning, harde bud for en hvilken som helst karibisk økonomi, og dobbelt så hardt for en økonomi under hard blokade fra en mektig nabo.
Cuba måtte gjøre full og effektiv bruk av alle tilgjengelige ressurser relatert til jordbruk for å 1) produsere mat ved direkte bruk av lokale innsatsmidler, 2) tjene fremmed valuta ved å eksportere matvarer og andre eksportvarer (som tobakk, sukker og kaffe), og/eller 3) produsere innsatsvarer til jordbruket som man tidligere hadde importert, (som petroleum) for å kunne importere nødvendige varer som for eksempel tørrmelk, for på den måten å sikre tilgangen på og stabil flyt av mat.
En rekke tiltak er tatt i bruk i løpet av det siste tiåret for å omsette disse overordnede strategiene til praksis. Det første var å kartlegge og ta i bruk dyrkingsjord som lå brakk. Det neste var å utvikle nye måter å organisere arbeidet på, premieringsmekanismer og oppmuntringer for å stimulere økning, både kvantitativt og kvalitativt, (og effektiv bruk) av jordbruksarbeid. Det tredje tiltaket omfattet forskning, innføring og utbredelse av nye arbeidsmetoder og ny teknologi, også det å finne metoder for å minimalisere kostnader i hard valuta, til slike ting som petroleum og proteinrikt dyrefor. Siden disse dollarutgiftene ikke kunne elimineres totalt, økte man også innsatsen for å komme inn på dollarmarkedene med landbruksprodukter (mat og annet), slik at disse dollarene, i hvert fall de av dem som endte opp i regjeringens hender, kunne brukes, delvis, for å støtte matproduksjonen og til å importere varer man ennå trenger i matproduksjonen og for folks direkte behov.
Å skape «nytt land»
Åtti prosent av Cubas befolkning bor i byer. Cubas regjering, representert ved sitt landbruksministerium (opprettet i 1994), og Cubas nasjonale urbane jordbruksgruppe som ble etablert like etterpå, begynte å fremme ideen om å skape «nytt land» for dyrking som en metode for å finne lokale løsninger på matproblemene i Havanna og andre steder.
For dette formålet skapte man tre typer «nytt land». Den første av disse, kalt organoponicos, var hager som besto av overflatecontainere fylt med kompost og gjødselrik jord (ofte hentet fra andre steder) og konstruert på åpne plasser som var asfaltert eller på annen måte gjort ufruktbare.
Den andre metoden for å skape nytt land var å tilbakeføre til matproduksjon eksisterende fruktbart land som nå lå brakk, på ubebygde tomter og i parker eller som tilhørte firmaer eller kollektiver. Slikt land tilhører som regel staten allerede, i så fall blir det tatt i bruk av granjas (bondegårder) og empresas estatales (statsbedrifter) for markedsproduksjon eller for å fylle rasjoner eller andre forpliktelser for staten, eller som hager for autoconsumo, dvs. for å dekke behovene til arbeidsstyrken til forskjellige statsbedrifter, fabrikker, bondegårder, sukkerrørprodusenter, skoler og sykehus.
Den tredje formen for nytt land omfatter nydyrking i folks villahager og bakgårder.
En annen nyskaping har vært huerto intensivo (intensive hagebruk), som anvender intensive dyrkingsmetoder for å maksimere avlinger på små arealer. Grønnsaker plantes tett sammen i grønnsaksenger hevet over bakken og anriket med organisk materiale for å produsere nok næring for plantene.
Disse tiltakene er typiske statstiltak, kollektiver og kooperativer. Men lokale styresmakter gir også landrettigheter til privatpersoner i form av parseller, for så lang tid som disse blir holdt i hevd og benyttet som de skal. Også privat eid land kan overlates til folk som gjerne vil drive hagebruk hvis eieren ikke setter det «i produktiv stand» innen seks måneder.
Og endelig har det også vært en voldsom spredning av bakgårdshagebruk, de såkalte patios, der pådriver har vært en massebasert nabolagsorganisasjon, CDR, Komite til forsvar for revolusjonen. Tiltaket minner om våre villahager under annen verdenskrig. Sommeren 2003 var antallet produktive patios oversteget 300.000. Målet for framtida er å passere en halv million patios, først og fremst med mål om å øke fruktproduksjonen.
På slutten av 2002 var målet om å utstyre hvert nabolag på over femten hus med sin egen produksjonsenhet, det være seg organiponicos, gruppehager, eller enkeltparseller, i alt vesentlig nådd, og over 18.000 hektar var oppdyrket som by-dyrking i og rundt byene.
Målsettingen om full utnytting har også blitt arbeidet for i landdistriktene, hvor brakkland og underutnyttet land er blitt gitt til folk som er villige til å dyrke det. Eksportprodukter som kaffe, kakao og tobakk og matavlinger så som ris blir nå dyrket ved hjelp av slike planer på hundretusenvis av hektar.
Også på en annen, mer uvanlig måte ble «nytt land» tilgjengelig for matproduksjon i 2002: Et regjeringsvedtak om å legge ned omtrent halvparten av sukkermøllene, og omgjøre arealene, (omtrent 1 million hektar) til matproduksjon og nyplanting av skog. Omtrent 246.000 hektar (inkludert omtrent 100.000 hektar i 2003) vil bli avsatt til årlige avlinger utenom ris, og vil representere 73 % økning i arealer brukt til disse avlingene.
Å bruke arbeidskraft mer effektivt
Reorganiseringen av arbeidsprosessen og innføringen av gode oppmuntringer til arbeidere har vært de viktigste måtene å fremme effektivisering av arbeidet. I 1998 begynte bedrifter, både innenfor jordbruk og ellers, å delta i en ny slags ledelsesprosess – la Sistema de Perfeccionamento Empresarial (løselig oversatt: systemet for avansert lederskap). Under dette systemet starter bedriftene med å føre forbedret statistikk. De går gjennom en «diagnostiseringsprosess» for å identifisere eksisterende mangler og potensial for problemløsning. Til slutt foreslår de planer på områdene personal- og lønnspolitikk, ledelsesstrukturer, og eget valg av økonomiske og effektivitetsfremmende indikatorer som bør brukes for å måle framgangen.
Det er en bestemt vilje til å etablere rettferdige sosialistiske normer for distribusjon på områdene kooperativ og kollektiv produksjon i landbruket, hvor over en million kubanere arbeider. Prinsippet som slås fast er pago por los resultades finales – lønn etter endelig resultat – jo mer du produserer, jo mer får du i lønn. På landbrukssektoren har det viktigste framstøtet vært å skape organisasjonsformer som har gjort denne fremgangsmåten mulig. Dette var hovedgrunnen for 1993-programmet Bind folket til jorda, som brøt opp statsgårdene til mindre kooperativgårder.
Oppstykkingen av statsgårdene har gjort enkeltmennesker og små arbeidslag helt ansvarlige for produksjonen på et gitt stykke jord, og på den måten gjort det mulig for dem å knytte inntektene sine direkte til hva som virkelig blir produsert på dette jordstykket. Små gårder drevet av små grupper av arbeidere (for det meste familiebasert) er blitt etablert innenfor jordbruksbedrifter som ennå er statsdrevet. Disse gårdene er direkte underlagt direktøren for den store bedriften, og arbeiderne blir betalt i forhold til resultatene de oppnår.
Etter å ha organisert arbeidet rundt enkeltmenneskers og smågruppers ansvar, gjenstår selvfølgelig spørsmålet: Hvordan skaffe passende materielle oppmuntringer? Lønn etter resultat, så klart, men nøyaktig hvor mye? Prisene som betales for landbruksprodukter utgjør stadig det viktigste materielle oppmuntringen. Siden 1994 har prisene på matvarer solgt til befolkningen, utenfor rasjoneringskanalene, vært frigitt med etableringen av markeder hvor alle leverandører, private gårder, kollektiver og kooperativer, kunne selge produktene sine til den pris markedet betaler ifølge tilbud og etterspørsel til enhver tid. Prisene for leveranser til staten er blitt høynet for utvalgte produkter som melk, bønner, kaffe og tobakk. Skattepolitikken brukes for å stimulere matproduksjonen, og urban markedsføring, innbefattet skattefritak for småbønder og redusert skatt til bondemarkedene i Havanna by på 5 % mot 15 % i resten av landet.
I og med den doble dollar/peso-økonomien på Cuba, får noen arbeidere en del av lønna i dollar, eller de får tilgang til varer som sykler, arbeidsklær, sko og diverse andre varer som ellers bare er tilgjengelige i dollarbutikker. Fordelsoppmuntringer, så som bedre boliger og bruk av hvile- og rekreasjonsfasiliteter, brukes også for å stimulere produksjonen.
Ny teknologi erstatter import
Et resultat av den kubanskenske krisen har vært den påtvungne omleggingen fra konvensjonelle landbruksmetoder til organisk jordbruk. Avskåret fra fordelaktige jordbruksavtaler med Sovjetunionen og deres allierte for et tiår siden, og uten råd til å kjøpe på det internasjonale markedet, har Cuba blitt til et enormt laboratorium for jordbruk uten petroleum og petroleumsprodukter. Fra sprøytemidler til gjødning og jordforbedring, er kjemien ute og biologien inne. Avlingsbeskyttelsesinstituttet driver mer enn 220 sentre som leverer billige og tallrike nytteinsekter og mikroorganismer som angriper plantesykdommer. Ved hundrevis av kompostsentre omdanner mark organisk avfall og produserte i 2003 en million tonn naturlig kompost årlig. Og dette er bare en av mange nye metoder bønder prøver ut for å forbedre jord av dårlig kvalitet, både på landet og i urbane strøk. Produksjonsøkningen av forskjellige typer organisk kompost skjer svært hurtig, mengden ble sjudoblet fra 2001 til 2002 og nådde femten millioner tonn i 2003. Landbruksministeriet har støttet denne prosessen med et nettverk av utbredelsesagenter og utsalg av innsatsvarer. I 1997 var det sekstisju utbredelsesagenter bare i Havanna, og tolv såkalte frøhus. I Havanna er nå denne innsatsen sentrert i tiendas consultario agricola (TCA), jordbruksrådslagshus. Antallet TCAer er planlagt øket til femti, de skal beskjeftige fem hundre profesjonelle utbredelsesagenter og teknikere. TCAene tilbyr både teknisk rådgiving og frø, jordforbedring, biologiske hjelpemidler og teknisk litteratur. Utbredelsesagentene spiller nøkkelrollen som spredere av informasjon om hjelp og service fra TCA, og som formildere av vitenskaplig/teknisk rådgivning til urbane jordbrukere. Over hele Cuba anvender urbane jordbrukere tjenestene til nærmere ti tusen fagpersoner og over førti tusen teknikere.
Det skjer også fremskritt innenfor de viktigste regionene for jordbruksproduksjon på landsbygda. Særlig merkbar produksjonsøkning er oppnådd for poteter og ris. En svært gledelig teknisk utvikling er innføringen av nye dyrkingsmetoder for ris. Dette kalles Systemet for risintensifisering (SRI) og blir fremmet over hele verden av blant annet Cornell International Institute for Food, Agriculture and Development. Selv om utprøvingen er på begynnerstadiet, har det, der det er forsøkt, doblet og tredoblet risavlingene på Cuba, som ellers i den tredje verden, med redusert innsats av såkorn, vann og petroleumsprodukter. Optimistiske riseksperter hevder at Cuba er på vei til å bli sjølforsynt med ris og i framtida vil bli i stand til å benytte overskuddet fra risproduksjonen som dyrefor. Potetproduksjon er en annen suksesshistorie, skjønt ikke et eksempel på organisk jordbruk. Cuba prøver ennå å opprettholde den tilgangen på syntetisk gjødning som trengs til potetdyrking. Avlingene en har oppnådd har vært imponerende for ei tropisk øy: i 1999 var de 23 tonn/hektar, som i Latin-Amerika bare ble slått av Argentinas 25-27 tonn/hektar, og som er høyere enn i Europa hvis Russland regnes med. Til sammenlikning er Canadas avling 27-28 tonn/hektar. Nylig innført teknologi, så som nye vanningsteknikker (89 % av potetavlingen er kunstig vannet), og nye avlingssorter har hjulpet Cuba å forbedre potetproduksjonen vesentlig.
Den generelle dreiningen mot organisk jordbruk og fornyet bruk av dyr som trekkraft (2.400 oksespann i Havanna by!) har gitt enorme innsparinger på importert kraft og andre petroleumsprodukter. I 2003 bruker landbruksministeriet mindre enn 50 % av dieselforbruket, mindre enn 10 % av kunstgjødning og mindre enn 7 % av syntetiske plantevernmidler i forhold til i 1989. Faktisk er alle sider ved matproduksjonen daglige slagmarker i kampen for å spare energi!
Å trenge inn på markeder som betaler med US dollar
Det er minst tre måter landbruksproduksjon utenom sukker kan bidra til de dollarinntektene som trengs for å sikre mat på Cuba, og i den kubanske debatten understrekes det alltid at disse dollarene er nødvendige for å imøtekomme folkets behov for mat.
For det første er det butikkene som selger til turister, så vel som til kubanere, for dollar. kubanere har fått ha og bruke dollar lovlig siden 1993. Kubanere kan skaffe seg dollar enten gjennom bidrag fra slektninger i utlandet (først og fremst i USA), eller ved å tjene dollar på Cuba (som tips fra turister blant annet). Disse butikkene kalles tiendas de recaudacion de divisa (TRD), fritt oversatt til fremmed valuta gjenvinningsbutikker.
Mat og andre landbruksprodukter solgt i TRDene overstiger 200 millioner US dollar årlig. Alle steiner vendes for å prøve å kapre salg. I de to første månedene av år 2000 kom det inn 22.000 US dollar gjennom innsatsen til birøktere i Ciego de Avila fra deres salg av honning og biprodukter, inkludert kosmetikk, i dollarbutikker og butikker i turisthotellene.
For det andre kommer inntektene fra turistsektoren. Et av problemene med Cubas økende turistindustri (ca. 1,7 millioner turister i 2002) har vært å gjenvinne de dollarene som kommer inn med turistene. I starten på turistboomen tidlig i 1990-åra var de fleste innsatsvarene til turistindustrien, inkludert mat, importert. I prinsippet er det ingen ting i veien for at blomsterdekorasjoner, salat og mango som serveres i kubanskenske hoteller ikke kan dyrkes på Cuba. Landbruksministeriet har hatt noe framgang i sine bestrebelser på å øke kvaliteten og stabiliteten på matvareleveranser til turisthotellene, men resultatene er ennå langt lavere enn potensialet. I 2001 hadde bare 61 % av alle innsatsvarer i turistindustrien kubansk opprinnelse.
Den tredje måten å tjene dollar på for staten, er å eksportere landbruksprodukter. I tillegg til tradisjonelle eksportsektorer som tobakk, kaffe, og nå, sitrusfrukter, har andre, så som biavl og skalldyrindustri begynt å yte sine bidrag. Med mindre det synes merkelig for et land under næringsstress å eksportere matvarer i jakten på matvaresikkerhet, er det ganske fornuftig å eksportere dyre matvarer som honning og skalldyr for å øke tilgangen på anen mat. I 2001 var faktisk import og eksport av mat på Cuba nesten nøyaktig like mye verdt i penger.
Tilgang på mat
I det foregående har vi gitt en oversikt over Cubas anstrengelser for, ved hjelp av produksjon og import, å sikre tilgang og stabilitet på mat i tilstrekkelige mengder for å brødfø folk. Nå går vi over til å diskutere hvordan Cuba prøver å oppnå det like viktige, om ikke viktigere, målet å sikre adgang for alle til tilgjengelige matressurser. Det er selvfølgelig ikke nok for et land å produsere gjennomsnittelig nok mat per person. Hver person må også få nok mat. Svikt i tilstrekkelig og rettferdig matfordeling har resultert i mange eksempler på feilernæring og endog hungersnød i samfunn som produserer store nok mengder mat per hode.
Cuba prøver å holde maten innenfor fysisk og økonomisk rekkevidde for befolkningen på flere forskjellige måter. En av de viktigste er forskjellige rettigheter til mat. Den kubanske revolusjonen har helt siden starten brukt rasjonering som en metode for å bringe rettferdighet inn i matfordelingssystemet. I 1998 var garantert rasjon 5 pund ris, 1 pund bønner og 3 pund sukker per person per måned. Kyllinger, egg, fisk, skinke og soyamel, så vel som poteter, tomater og grønnsaker var også tilgjengelig i små mengder, selv om tilgangen var ustabil, men til lave priser. Det må også nevnes her at hver måned leverer staten 28 pund mat per seng av sin produksjon til sykehus, 13 pund per barn til daghjem, og 10 pund per elev til skoler.
Det foregår også frivillig omfordeling av mat, særlig av avlingene fra folkehagene, parcelas. Noe av dette skjer spontant, ved at produktive urbane jordbrukere deler av sin overflod med trengende naboer, særlig eldre, ut fra sosial solidaritet. Noen lokale myndigheter insisterer mer eller mindre på «frivillige» bidrag til lokale skoler og sykehus, som en slags sosial leie de føler de har rett til, siden bruken av folkehagene ble gitt gratis til folk.
For å holde matprisene innenfor rekkevidde for befolkningen har regjeringen tatt i bruk spesielle tiltak. Selv om åpningen og spredningen av bondemarkeder etter 1994 betydde oppmuntringer for produsentene og enorm økning i variasjon av varer til salgs, er prisene på disse markedene høye nok til å utelukke mange, om ikke de fleste kubanere.
En delvis løsning på problemet med høye priser på bondemarkedene har vært etableringen av statsbaserte konkurrenter. I 1998 startet landbruksministeriet et nettverk av markeder med tilførsel fra statsgårder. Prisene på disse placitas topadas (begrenset pris) markedene holdes lavere enn prisene på bondemarkedene, selv om vareutvalget er mer begrenset.
Regjeringen har ført tiltak for å gjøre dollar, som tidligere var begrenset til familier som fikk bidrag fra utlandet og til folk i turistindustrien som fikk tips i dollar, tilgjengelig for flere kubanere. Som oppmuntring til noen arbeidere i sektorer som ikke tjener dollar direkte, betaler regjeringen en del av lønna direkte i dollar. Kontorer er blitt etablert over hele Havanna, der pesos kan veksles til dollar (og omvendt) til en ganske stabil «markedskurs», for tiden tjueseks pesos per dollar. Som et resultat av dette er andelen av befolkningen som har tilgang på dollar og kan kjøpe konsumentvarer (inkludert mat) som ikke er tilgjengelige på pesomarkendene, steget fra 44 % i 1996 til 62 % i 1999.
Til slutt: tilgang på mat er blitt muliggjort gjennom kostnadsfri adgang til den viktigste forutsetningen for matproduksjon, nemlig dyrkingsjord. Dette prinsippet har gjort det mulig for arbeidskollektiver, fra statsgårder og industrianlegg til skoler og sykehus, å ta i bruk nesten all ledig dyrkingsjord og dyrke avlinger og holde husdyr for de ansattes konsum i arbeidsplasskantiner. Det har også gitt mulighet for at enkeltmennesker som ikke er offisielt integrert i jordbruksarbeidsstyrken på statsgårdene, som for eksempel pensjonister, kan be om egne små parseller til dyrking av egen mat.
Hva er resultatet?
Hvilke frukter har alle disse anstrengelsene og strategiene båret på Cuba? Kanskje den mest enestående udiskutable suksessen finnes i produksjonen av grønnsaker, stivelsesrike rotfrukter så som søtpoteter og plantain (en stivelsesrik bananfrukt som brukes omtrent som poteter). I år 2000 passerte landet nivået fra før krisen i 1989.
De beste resultatene på dette området tilhører utvilsomt de kriserelaterte anstrengelsene for urbant jordbruk, som startet forbløffende tidlig i krisen i Havanna, eksploderte dynamisk på nasjonalt nivå i seinere år og har vist seg å være et utmerket bidrag til matproduksjonen, så vel som en verdifull kilde til arbeid og inntekt for den urbane befolkningen. I 2003 var over 200.000 arbeidere sysselsatt i denne sektoren, 35.000 nye jobber var skapt de foregående åra og sto for 22 % av alle nye arbeidsplasser i den kubanskenske økonomien.
Alt i alt er det svært lovende tegn på økt produksjon og effektivitet. I 1999 var det økning i avlingene av seksten av atten viktige matvarer, som omfatter ikke bare grønnsaker, søtpoteter og plantain, men også mais, bønner, ris, frukt og kaffe. Potet-, kål-, malanga-, bønne- og pepperavlingene er bedre enn ellers i Sentral-Amerika og bedre enn verdensgjennomsnittet. Alle Cubas provinser økte sin produksjon av grønnsaker, rotfrukter og plantain, og tretten brøt historiske produksjonsrekorder. Produksjonstallene for grønnsaker taler for seg selv (i millioner tonn): 1997 0,1; 1999 0,9; 2000 1,7 og 2002 over 3. Resultatet for 2003 ventes å overstige dette, 1,7 millioner tonn er høstet i årets første 6 måneder. Som et resultat hadde salget av grønnsaker og friske urter nådd et nivå av 460 gram per dag per hode i 2000. Dette er godt over FAOs anbefalte nivå som er 300 gram per dag. Cienfuegos og Ciego de Avila leder nasjonalt med henholdsvis 867 og 756 gram, mens Havanna nådde 600 gram per dag i november 2000, og Sancti Spiritus, Granma, Piñar del Rio, Las Tunas og Guantanamo alle lå over 500 gram per dag. I mars 2003 produserte provinsen Havanna 953 gram per dag per hode.
Selvsagt gjenstår sentrale problemområder, særlig når det gjelder melk, kjøtt og egg som fortsatt krever importert dyrefor som Cuba ikke har råd til. Ris, som vanligvis dyrkes på store statsgårder, har også stadig kommet til kort i forhold til planlagte produksjonsnivåer.
Også på disse områdene er det noe bedring og håp for framtida. Når det gjelder ris, er det for eksempel, ved siden av forventningene til SRI-teknologien som er nevnt tidligere, lovende forsøk med «folkets ris»-bevegelsen, inspirert av framgangen med urbant jordbruk, som forsøker å kopiere resultatene herfra innenfor risdyrking. I 2003 vil 300.000 tonn ris bli produsert i landet, en stigning fra 172.000 tonn i 1999. Dette har redusert risimporten med mer enn 50 %.
Midt i alle disse forandringene er det viktig å merke seg at i motsetning til den stadig mindre rollen staten spiller i mange land i den tredje verden i den nåværende nyliberale æra, fortsetter staten og andre kollektive former for økonomisk organisering å spille en ledende rolle på Cuba, både i produksjon, tilgjengelighet og support. Det viktigste grunnprinsippet er at ved slutten av år 2000 nådde mattilgangen på Cuba et daglig kaloriinntak per hode på 2.600 kalorier og mer enn 68 gram protein. FNs mat- og landbruksorganisasjon FAO regner 2.400 kalorier per dag og 72 gram protein for å være tilstrekkelig. Tross de gjenstående problemområdene er den akutte matvarekrisen over. Det kubanskenske samfunnet har, under atskillig press, gjennomført en vellykket heroisk innsats for å skape sin egen versjon av matvaresikkerhet for befolkningen, og har kanskje vist veien for andre samfunn. 31. mai 2003 åpnet president Hugo Chavez i Venezuela, i nærvær av Cubas ambassadør og FAOs representant i Venezuela, landets første organoponico i sentrum av Caracas. Andre land i den tredje verden ville gjøre klokt i å lære av Cubas erfaringer. De fleste land kan produsere tilstrekkelig mat og sikre et tilstrekkelig kosthold for alle sine borgere.
av Maren Sæbø
Etter elleve år vil Cuba kvitte seg med dollarøkonomien for å begrense den amerikanske innflytelsen.
Cubas president Fidel Castro og hans sentralbanksjef Fransisco Soberon har annonsert via øyas statskanal at kubanere har to uker på seg til å veksle inn sine amerikanske dollar til den kubanske pesoen. Fra den 8. november opphører dermed Cubas dollarøkonomi å eksistere, til fordel for et system med konvertible peso.
«Imperiet forsøker å lage flere problemer for oss,» advarer Fidel Castro, opplagt, men med armen i fatle.
I følge den meksikanske avisen La Jornada er sentralbanken klar for en massiv innveksling av det grønne gullet, også på lørdag og søndag i neste uke, da kubanske banker normalt holder stengt.
Reaksjon
I følge BBC følger forsøket på å avskaffe Cubas dollarøkonomi av at USA i juni strammet sanksjonene mot øya. De nye sanksjonene skulle begrense flommen av dollar sørover. Rundt én milliard dollar blir hvert år overført fra enkeltindivider i USA til slektninger i sør. USA har forsøkt å begrense overføringene til 1200 dollar hvert år per familie.
Kubanske myndigheter har heller ikke vært udelt positive til overføringene som har skapt økte klasseforskjeller på Cuba. Myndighetene har liten kontroll med pengene og ser på den liberale handelen som en undergraving av nasjonens suverenitet.
Nå skal altså kubanske butikker ikke lenger godta det som de siste elleve årene har blitt et stadig viktigere betalingsmiddel på øya. Etter at USA varslet nye sanksjoner i mai stengte alle dollarbutikkene, men etter to uker ble de tvunget til å åpne igjen. Denne gangen skal stengingen være bedre planlagt. Banker vil fortsatt ta imot dollar, men med 10 prosents kommisjon. Målet er å få kontroll over valutahandelen og dollarøkonomien.
Turistdollar
Dollaren ble lovlig betalingsmiddel på Cuba i 1993 for å bøte på den økonomiske krisa øya sank ned i etter Sovjetunionens fall. Frislippet av dollar satt fart i Cubas turistindustri, som i løpet av 1990-tallet ble øyas viktigste inntektskilde.
For å unngå at avskaffelsen av dollar som betalingsmiddel rammer turismen, ber Castro utlendinger ta med seg annen valuta, som euro eller sveitsiske franc, for å unngå det høye vekslingsgebyret. Kredittkort har også fått stadig større utbredelse på Cuba. Så fremt de ikke er utstedt av en amerikansk bank kan de nå brukes ved de fleste større turiststedene.
Myndighetene håper at avskaffelsen av dollarøkonomien vil styrke deres grep om turistpengene som til nå har fått flyte mer eller mindre fritt.