Bombediplomati (bokomtale)
Av Mathias Bismo
Pierre Gilly: Bombdiplomati – konsten att skapa en fiende, Verbal förlag, 2008
Siden det amerikanske angrepet på Irak, har de nykonservative i Pentagon og Det Hvite Hus fremstilt Iran som den største trusselen mot demokrati og menneskerettigheter. Mahmoud Ahmadinejad, derimot, har siden han ble valgt til president i 2005, har vært den fremste busemannen og syndebukken. At dette er basert på en konstruksjon, er det ingen tvil om. I boka Bombdiplomati – konsten att skapa en fiende setter den svenske frilansjournalisten Pierre Gilly seg fore ådekonstruere dette bildet.
Nå er konstruksjon av alternative virkeligheter ikke noe nytt i internasjonale relasjoner – forfattere som Noam Chomsky, James Petras og Howard Zinn har nærmest gjort det til et levebrød å avsløre disse konstruksjonene, stort sett med hell. Det gjør også Gilly, men den dekonstruktive metoden han benytter seg av, gjør at man fortsatt sitter igjen med flere spørsmålstegn. Særlig markant er fraværet av en forklaring på aggresjonen – med unntak av enkelte henvisninger til oljeressursene, som for all del er en viktig del av bildet. Det fremstår nærmest som at presset mot Iran øves for pressets egen skyld. Det er også ganske så betegnende når forfatteren refererer til den franske filosofen Jean Baudrillards tese om at Golfkrigen i 1991 ikke fant sted, uten egentlig å kommentere den. Når det er sagt, svekker ikke det boka som et arsenal avargumenter mot krig.
Strukturen i boka bidrar til å gjøre boka lesbar og lettfattelig. Hvert enkelt kapittel handler om enkelttemaer assosiert med trusselen mot Iran, og begynner med en gjennomgang av forfatteren selv og avsluttes med intervjuer med en rekke amerikanske eksperter på temaene. Språket er lett og ledig, og selv om boka har et visst noteverk, er det på ingen måte et akademisk verk. Boka begynner med et forord avKlassekampens debattredaktør, tidligere leder av Ung Vänster i Sverige, Ali Esbati, før den fortsetter med kapitler som hovedsakelig handler om demoniseringen av Iran og Ahmadinejad, Irans karakter, medias rolle, Irans påståtte atomvåpenprogram, kristen og sionistisk islamofobi, orientalistiske fordommer, krigsbudsjetter og menneskerettighetsimperialisme.Den avsluttes med enoppsummerende avslutning.
Verken Gilly eller intervjuobjektene hans legger skjul på at Iran er et reaksjonært regime, og alle mener det bør være et mål å få gjort noe med det. Men samtidig påpekes det at det iranske kvasidemokratiske systemet, der velgerne faktisk står overfor et valg mellom ulike alternativer – valget av Ahmadinejad var for eksempel ikke ventet – er blant de klart mest demokratiske i regionen, og i hvert fall langt mer demokratisk enn flere av USAs klientstater i området. Det påpekes også at Ahmadinejad, på tross av sin retorikk, har relativt liten makt sammenlignetmed presidenter i andre land.
Et interessant synspunkt som kommer frem, er synspunktet om at en iransk atombombe, som i seg selv ikke er veldig sannsynlig, neppe er spesielt mye mer farlig enn atombomber fra en hvilken som helst annen nasjonalitet. Boka har også interessante kommentarer om idealet om medienes objektivitet og hvordan dette kynisk utnyttes av krigshisserne. Ahmadinejads Holocaust-skepsis blir også satt under lupen og sammenlignet med reaksjonen på andre tilfeller av skepsis rundt folkemord, fremfor alt det tyriske folkemordet mot armenerne under 1. verdenskrig, og det argumenteresoverbevisende om den vestlige dobbeltmoralen.
Dette er eksempler på hva man kan lese om i boka. Lista kunne vært lenger, men helt generelt er inntrykket en sitter igjen med, at dette er en bok som gir mange argumenter mot den krigshissingen man ser i både amerikansk og svensk, og også norsk, offentlighet. Trusselen mot Iran er fortsatt overhengende, og med et FrP i fremgang kan dette en dag også bli en aktuell problemstilling i Norge. Så selv om man noen ganger sitter igjen med spørsmål om helheten,er denne boka helt klart nyttig.