Bokomtaler

Mat og makt

Av

Aksel Nærstad

Hilde Lysengen Havro og Astrid Sverresdotter Dypvik (red.)
Kven skal eige jorda? Ei bok om mat og makt.
Oslo: Res Publica, 2018, 144 s.

Hovedtittelen på denne boka – Kven skal eige jorda?– gir en presis melding om hva som er hovedinnholdet, men også undertittelen er viktig for å forstå hva boka handler om: Ei bok om mat og makt. De åtte personene som har skrevet de ulike kapitlene i boka, har gjort en god jobb. De legger fram både mye viktig fakta og gode analyser. De fleste vil også få ny og historisk kunnskap om odelsrett, odelsloven og konsesjonslover, som er viktig bakgrunnskunnskap for å forstå utviklingen og dagens situasjon i norsk landbruk. Boka fortjener derfor å bli lest av langt flere enn dem som til daglig er opptatt av landbrukspolitikk. Med fine bilder, god layout og stive permer er boka også godt egnet til å ligge framme på stuebordet når venner kommer på besøk.

Aksel Nærstad er internasjonal koordinator for More and Better Network, styremedlem i Handelskampanjen og styremedlem i Attac.
Foto: Res Publica

Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Husk e-postadresse!

Boka gir gode beskrivelser av kamper om eierskap til jord både i Norge, Danmark, Romania, Ukraina, Skottland, Polen og i deler av Afrika. Fakta og beskrivelsene av norske økonomiske interesser i landbruket bl.a. i Romania, Ukraina og Afrika, er alene god nok grunn til at mange bør lese denne boka, og at det bør bli en offentlig debatt rundt disse spørsmålene. Hvor mange vet f.eks. at et norsk selskap leier 24 260 dekar jord i Ukraina? Det tilsvarer over 100 gjennomsnittsgårder i Norge. Norfunds investeringer i storskala industrilandbruk i Afrika blir også kort omtalt i boka. Det er å håpe at det kan bidra til mer offentlig debatt om hva det statlige investeringsselskapet bør investere i, for på best mulig vis å bidra til å redusere fattigdom.

Norge har fortsatt en stor andel småbruk i landbruket og en betydelig større andel enn andre vesteuropeiske land, men antall småbruk går også drastisk ned hos oss. Alt tyder på at det kommer til å bli enda færre og større gårder i Norge i åra framover – om ikke forholdene for småbrukere blir forbedret. Det bør bekymre mange. Bekymringene blir ikke mindre av å lese i boka at «tungvekteren», tidligere president for Næringslivets Hovedorganisasjon, Jens Ulltveit-Moe, mener at norske landbrukseiendommer er for små.

Forordet til boka er skrevet av Nora McKeon, som i mange år arbeidet i FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO. Hun har spilt en viktig rolle bl.a. for at bondeorganisasjoner og andre frivillige organisasjoner skal få en plass og bli lyttet til i FNs arbeid med mat og landbruk. I den korte oversikten om forfatterne er en henvisning til hennes siste bok, fra 2015; Food security governance – Empowering communities, regulating corporations. Forhåpentligvis fører det til at mange kjøper og leser den boka også. Det er få – om noen – som har så god innsikt i dette temaet som McKeon , som nylig var i Norge på en konferanse av landbruksforskere.

Det siste kapittelet i boka – før etterordet – handler om Per Olaf Lundteigen og hans synspunkter. Det er på sin plass ettersom han både har spilt og spiller en viktig og positiv rolle i norsk landbrukspolitikk. Han er småbruker sjøl, har vært leder for Norsk bonde- og Småbrukarlag, og er stortingsrepresentant for Senterpartiet.

Etterordet i boka tar opp internasjonal handelspolitikk. Det er skrevet av Helene Bank som er spesialrådgiver i For Velferdsstaten og også leder av Handelskampanjen – en organisasjon bestående av 17 norske organisasjoner. Det er bra at også handelspolitikk knyttet til mat og landbruk tas opp i boka, og Bank gjør som alltid en god jobb. Jeg skjønner imidlertid ikke helt hvorfor handelspolitikken er «henvist» til etterordet. Det er antagelig fordi handelspolitikken ikke så direkte angår det som er hovedfokuset for boka –Kven skal eige jorda. Uansett grunnen til at det er henvist til etterordet, så les det også!

Det er umulig å ta opp alle viktige temaer knyttet til mat og landbruk i ei bok på 144 sider. Jeg synes likevel det hadde vært fint om boka også hadde hatt en artikkel som gikk inn på en del myter knyttet til landbruket, som for eksempel at mesteparten av maten krysser landegrensene, at industrilandbruket produserer mesteparten av maten, og at økologisk landbruk ikke kan fø verden. Det hadde også vært fint om agro-økologisk landbruk hadde blitt løftet fram.

Selv om det for dagens barn og ungdom er vanskelig å forstå, er det faktisk sant at vi mennesker har klart å leve uten både mobiltelefoner og nettbrett. Men alle skjønner at mat var – og er – helt avgjørende for at vi skal kunne leve. Likevel er mye av politikken og praksisen knyttet til matproduksjon så skremmende at det er grunn til bekymring. En skulle tro at de fleste av dagens politikere tror at det om noen få år vil være mulig å hente mat fra andre planeter, og at de derfor ikke synes det er så farlig om naturressursene som er avgjørende for matproduksjon ødelegges.

Hilde Lysengen Havro og Astrid Sverresdotter Dypvik har vært redaktører og sentrale bidragsytere, og har nedlagt et stort og fortjenestefullt arbeid. Kjøp og les boka, og delta i en av verdens aller viktigste debatter: om forholdene for matproduksjon!