Marxismen, populismen og arbeiderklassen

Av Ukjent forfatter

Nr 3-4 1972

«Men borgerskapet har ikke bare smidd de våpen som bringer det selv døden, det har også frambrakt de menn som skal bruke disse våpnene –de moderne arbeiderne, proletarene.»

I synet på arbeiderklassen og dens rolle finnes det helt avgjørende skillelinjer mellom marxismen og populismen. Det er uråd å akseptere begge de to ideologienes analyse samtidig. Hvis man aksepterer populismens syn, så er man ikke marxist, og omvendt. I den følgende artikkelen skal vi ta for oss uoverensstemmelsene i analysen av arbeiderklassen, gjendrive populismens uvitenskaplige synspunkter og påvise at marxismen fortsatt har fullgyldighet. En dristig målsetting – juvel, men hvis du har tålmodighet til å følge resonnementet så tror vi at du vil finne ut at den er på sin plass.

Marxisme mot populisme

Forfatteren av denne artikkelen har valgt Hartvig Sætras bok: Populismen i norsk sosialisme, som hovedkilde for populismens synspunkter på arbeiderklassen. Han mener det rettferdiggjøres av at mange populister har opphøyet Sætra til ideolog, og dessuten står for mesteparten av det Sætra skriver.

Med Sætra som utgangspunkt finner vi en lang rekke motsigelser mellom marxismen og populismen:

Om verditeorien:

Sætra benekter Marx' verditeori, og sier at den er uholdbar, at det økologiske begrepsapparatet har foreldet den osv. Ut fra denne tesen kommer han til at utbyttinga i de rike land ikke er økonomisk, men miljømessig. Derfor er kamp mot dyrtid og for høyere lønn, tilslørende og revisjonistisk(!).Om utbytting og imperialisme:

Arbeiderklassen i de rike land deltar i utbyttinga av u-landa, landsbygda og framtida, fortsatt i følge Sætra.

Om klasseanalysen:

I stedet for begrepet arbeiderklassen, settes begrepet arbeidsfolk, som omfatter det marxistene ville kalle arbeiderklassen, halvproletariatet og småborgerskapet. Det blir hevdet at Marx' tese om klassesystemets forenkling ikke holder stikk, og at hovedmotsigelsen nå går mellom teknokapitalisme og arbeid/natur (ressurser), og at industriarbeiderklassens betydning minker.

Sætra vil kalle seg marxist, og han mener sjøl at hans linje er forenlig med marxismen, bare man frigjør marxismen for «dogmatiske» og foreldete» teser.

De norske marxist-leninistene har aldri gjort seg til talsmenn for at marxismen i dag skal inkludere hvert ord Marx har skrevet. Marxismen er ei rettesnor for handling og ingen religion. Derfor er vi innstilt på å analysere det norske samfunnet på et marxistisk grunnlag og samtidig være istand til å se ting som har forandret seg siden Marx' tid. Når vi vender oss mot de populistiske tesene ovenfor er det såleis fordi vi anser at de er feilaktige, og at den «foreldete Marx» hadde et langt mer vitenskapelig syn på arbeiderklassen og utbyttinga enn den populistene legger for dagen.

Verditeorien

«La oss starte i dei primære ledd som ekstraherer lagerressursane, t.d. med oljeselskapa. Det finst mange fenomen i oljeutvinningsindustrien som ikkje på nokon måte kan forklarast ut frå at oljen ingen egenverdi har, og at all verdi er skapt av arbeidarane i denne industrien. Ein marxist som opererer i den tradisjonelle økonomien, vil lett finne ut, dersom han er ærleg, at her er noko som ikkje stemmer.» Populismen … s. 88–89)

«Reknestykket går slett ikkje opp. dersom ein baserer dei på grunnformlane hos Marx utan å rekne med dei fundamentale endringane av produktivkreftene og produksjonsformene som vår tid har skapt.» (samme sted)

Konklusjonen er klar: Verditeorien holder ikke lenger, økologien har gjort den gammeldags.

Det eneste Sætra har lest av Marx er tydeligvis det som er gjengitt i E. Fishers: «Hva Marx egentlig sa». Hans viten om verditeorien er i alle fall så forbløffende spinkel at det kan være grunn til å minne om hva Marx egentlig sa.

«En tings anvendbarhet gjør den til en bruksverdi … Bruksverdien danner rikdommens materielle innhold, hva for en samfunnsmessig form den enn måtte ha. I den samfunnsmessige form som vi her skal undersøke, utgjør den samtidig den materielle bæreren av bytteverdien.

Bytteverdien opptrer framfor alt som det kvantitative forholdet. Den proporsjonen som en bruksverdi byttes mot et annet slag bruksverdi, … .

Ser man bort fra varenes bruksverdi, så gjenstår hare en (felles sammenliknbar) egenskap, nemlig at de er produkter av arbeide …Varer, som inneholder like store arbeidskvanta, eller som kan framstilles på samme tid, har derfor samme verdi.» (Kapitalet, førsta boken. s. 32, 33 34, 35.)

Det som gjør det mulig å sammenlikne så forskjellige bruksverdier som ei synål og en bil er at de begge er produkter av arbeid. Det er nedlagt forskjellige mengder arbeid i dem og derfor gir det mening å si at «denne bilen representerer en verdi som er 20 000 ganger større enn den nåla.» Men utfra bruksverdi kan de ikke sammenlignes kvantitativt – eller virker det ikke pussig om vi skulle angi nøyaktig hvor mange ganger nyttigere ei synåler enn en bil når det gjelder å sy i knapper?!

For malmen i jorda er tilført den nødvendige mengden arbeid som gjør den brukbar for menneskene – gjør den til en bruksverdi – så har den ingen verdi i denne forstand. Den har derimot en potensiell verdi som gjør det mulig å handle med skjerp, malmleier osv. Og den potensielle verdien var Marx sjølsagt fullt ut klar over. Her gjelder prinsipielt det samme forutvinning av kull som for utvinning av olje. Sætra tar feil, utvinning av olje har ikke tilført ett gram nye aspekter til verditeorien enn det som allerede lot seg lese ut fra malmutvinning.

Også for malmens vedkommende gjelder at det ikke finnes uendelige mengder av den på jorda. Også malmen er en nyttekilde for menneskene som ikke er skapt av mennesker osv. Og for malmen, som for oljen – det må menneskelig arbeid til for å omvandle den til en virkelig bruksverdi.

Malmens verdi (bytteverdi) regnet Marx som et direkte uttrykk for den mengde arbeid som skulle til for å utvinne den og fore den fram til markedet. Hvis ikke Marx' teori lar seg anvende på oljeutvinning, så holder den ikke stikk for malmutvinning heller, og hvis den lar seg bruke på malmutvinning, så er den like god når det gjelder utvinning av olje. Marx og Engels viser med klare fakta hvordan gull- og sølvprisen svingte etter hvor mye arbeid det skulle til for å frambringe disse metallene. Blant annet hvordan gullprisen gikk i været da mal ble tvunget til å ta mer arbeidskrevendemetoder i bruk, og hvordan sølvprisen sank etter lettilgjengelige funn som krevde forholdsvis mindre arbeid. (Kapitalet s. 123 n 108)

Prinsipielt er det det samme som skjer i moderne oljeutvinning. Men det nedlagte arbeidet må ikke utelukkende måles i antall arbeidstimer på boreriggen. Jernarbeiderne som lager utstyret, geologene som undersøker jordskorpa osv. inngår også i det sosialt nødvendige arbeidet for å fram bringe olja. Norske sjøfolk i tankflåten er blant dem som skaper verdier i oljeindustrien.

Nå kan populistene innvende at olja selges til overpris. Og det kan godt tenkes. Men det er ikke noe nytt. Karl Marx analyserte også slike tilfelle, og påpekte at det ikke av den grunn ble tilført produktet noen ny verdi. Det som skjer i et slikt tilfelle er at noen kapitalister sikrer seg større profitt på bekostning av andre kapitalister. Dette er satt i system under monopol-kapitalismen. hvor monopolene presser andre vareprodusenter ut av markedet ved på den ene sida å høye råvareprisen og på den andre sida kon-kurrere i detaljprisen. Men alt dette er i samsvar med Marx' sin verditeori. Akkurat som på hans tid, eller to tusen år for, er det også i dag det menneskelige arbeidet som skaper verdiene. At visse finansfyrster har utviklet et system for å samle verdiene i sine hevder forandrer ikke på dette.

Sætra går seg vill i begrepene og klarer ikke å skille mellom bruksverdi og bytteverdi og derfor klarer han ikke å forstå verditeorien. I neste avsnitt skal vi påvise utbyttinga i Norge ut fra den «gammeldagse» teorien. Vi tror at leseren vil finne ut at sjøl om mye har blitt annerledes siden 1860, så er kapitalen fortsatt den samme gamle: Den kan ikke leve uten å stjele merarbeid.

Utbytting

«Utbyttinga av arbeidarklassen i dei rike land er ei miljømessig (økologisk) utbytting først og fremst, og ikkje som tidlegare ei vesentlig økonomisk utbytting.» H. Sætra, Populismen … .

Ingen bevisføring naturlig nok. Ingen tall eller data som i det minste kunne antyde at denne konklusjonen er riktig. Bare slenge ut påstanden og la andre ha arbeidet med å undersøke den. Slett ikke utypisk for visse typer populister.

Men for vitenskapelige sosialister går det ikke an å komme med en kontra i samme stilen. Vi får til med å se på de tallene som Sætra ikke vil (tør)se på Norsk statistikk er ikke laget for å avsløre utbyttinga. Den er tvert omlaget for å fordunkle den. Et typisk eksempel er begrepet «Bruttonasjonalprodukt» som til og med regner med at forsikringsselskapene tilfører samfunnet verdier! Men likevel går det an å få et bilde av utbyttinga som baserer seg på virkelige tall og ikke har for store usikkerhetsmomenter.

Gjennomsnittlig selges en vare til sin verdi. Det gjelder sjølsagt ikke hver enkelt vare, men samfunnsmessig sett. Kapitalisten sikrer seg profitten som regel ved å selge en vare til sin verdi. Arbeideren får gjennomsnittligutbetalt i lønn hva som i et gitt samfunn skal til for å opprettholde levemåten og fore slekta videre. Differansen mellom varens verdi og arbeidslønna er merverdien.

Denne merverdien er slett ikke det samme som det overskuddet bedriftene opererer med i regnskapene.

Merverdien fordeles til kapitalisten sjøl, grunneieren, banken, for-sikringsselskapet, gjennom selskapets skatter og avgifter til staten og til handelskapitalistene. Dessuten er en del av arbeidernes bruttolønn i realiteten kamuflert merverdi som ekspropieres av felleskapitalisten, staten, gjennom direkte og indirekte skatter. Akkurat i denne sammenhengen har det ingen interesse hvordan merverdien fordeles mellom gribbene og heller ikke hvordan de bruker den (personlig luksusforbruk, nyinvesteringer, ansettelse av uproduktive arbeidere osv.).I Statistisk årbok opereres det med begrepet bearbeidingsverdi. Det er den totale markedsverdien av produktene fra den samla norske produksjonen ved leveranse fra fabrikk med fradrag av omkostninger til råstoff, brensel etc. I dette tallet finner vi lønningene, kapitalistprofitten, jordrenta, osv. Det som mangler er profitten i salget, fordi det er priser til engros det dreier seg om.

Grovt regnet er merverdien lik bearbeidingsverdien minus arbeidslønningene. Men vi må gjøre fire justeringer:

1 Endel av funksjonærene skaper faktisk verdi og deres lønninger må også trekkes fra.

2 Salgsprofitten (engros og detalj) må legges til.

3 Arbeidernes og de produktive funksjonærenes skatter til staten må tas i betraktning.

4 Avskrivninger på maskiner, bygninger etc. må trekkes fra. Siden dette ikke er et forsøk på å få et helt eksakt tall på utbyttinga, men mer et forsøk på å vise dens omtrentlige størrelse, tillater vi oss å foreta et anslag på størrelsen av disse faktorene.

ad.l. Om en regner mesteparten av teknikerne og fjerdeparten av kontorfunksjonærene kommer en til i underkant av 1/3 av funksjonærene som produktive.

Ad.2. Med engros- og detaljhandelsprofitten sammenlagt er det ikke grovt å regne et gjennomsnitt på 30 % av bruttoproduksjonsverdien. Det er ikke grovt å regne et gjennomsnitt på 35 % direkte og indirekte skatt. (Tilsvarer en inntektsskatt på under 25 %.)Vi anslår avskrivningene til 10 % av bruttoverdien. Med tall fra1967, Statistisk årbok 1969, tabell 149, får vi:

Bearb. verdi            16,8 (milliarder kr.)
Arb.lønn                  6,1 
Funk.lønn (se 1)      0,7
Salgsprofitt             12,0             br. prod.verdi 40
Skatt arb.               2,3
Avskrivninger          4,0

Lønn minus skatt     6,8 – 2,3 = 4,5 m.a. kr.

Totalverdien: 16,8 + 12,0 + 2,3 – 4,0 = 27,1 milliarder kr.

Merverdi = 27,1 – 4,5 = 22,6 milliarder kr.

Konklusjon: Gjennomsnittlig skaper norske industriarbeidere verdier som er 5 ganger større enn det de får utbetalt i disponibel lønn. Ut fra dette er det intet mindre enn absurd å påstå at norske arbeidere ikke er utbytta.

Hvis vi ser på hva det betyr i arbeidstimer blir forholdet enda mer grelt. Da betyr det at en arbeider i løpet av en arbeidsdag arbeider l,4 timer med å reprodusere seg sjøl og 7,1 timer med å skape profitt til kapitalisten, banken, forsikringsselskapet, opprettholde overvåkingspolitiet, militærapparatet osv. (figur 1. Se http://www.akp.no/ml-historie/pdf/rode_fane/1972/rf_1972_03_04_del1.pdf)

Sætras påstand om at den økonomiske utbyttinga ikke lenger spiller noen rolle skulle dermed være såpass likvidert at man skal være en god advokat for monopolkapitalen om man skal få ærlige folk til å tro på den.

Likevel finner vi det nødvendig å møte en del motargumenter som vi venter vil bli reist. Vi gidder ikke å møte dem som krangler på tallene. De har vår fulle støtte til kravet om skikkelige statistikker over utbyttinga fra Sentralbyrået, sjøl om vi ikke tror kravet vil føre fram.

En innvending som vi ser er: «Skattene kan da ikke regnes som utbytting, de kommer jo alle til gode.»

Her er det nødvendig å minne om hvilken klasse som har makta i staten, nemlig monopolborgerskapet. Det er det som bestemmer hvordan midlene i realiteten skal forvaltes. Det benytter sitt diktatur til f.eks. å stanse bevilgninger til grendeskoler og til å kanalisere milliardbeløp inn under storbankenes vinger. Det faktum at det finnes bevilgninger til sosiale endrer ikke en tøddel på makta over midlene. For arbeideren ved bandet spiller det f. eks. ingen som helst rolle om en kapitalist gir bort en del av sin profitt til en og annen vitenskapsmann. Sett fra arbeidernes synspunkt er og blir det verdier som er tatt fra hans arbeid og stilt til en annen og fiendtlig klasses disposisjon.

Neste innvending: «Men også en sosialistisk stat akkumulerer kapital fra produksjonen, som er skapt av arbeiderne, er ikke det også utbytting?»

Igjen et spørsmål om klassekarakter. Under sosialismen er det ikke en liten klasse av privatkapitalister som forvalter disse verdiene, men flertallet av befolkninga ved arbeiderklassen. Dermed er det verdier som den enkelte yter til sin egen klasses felles beste, og ikke til monopolenes forgodtbefinnende. Det er et helt grunnleggende skille. Videre er akkumuleringa fastsatt av arbeiderklassen og folket og slett ikke av finansfyrstene. Det er et annet grunnleggende skille.

Så finnes det dem som sier: «Men arbeiderklassen har stort sett det den trenger til livets opphold i dag, den gir en god dag i om en del verdier tar en annen vei.» Eller Sætra: «Dyrtidsparolen er revisjonistisk.» (Dette sa han riktignok lenge for Folkebevegelsen, som han setter høyt, hadde trukket inn matvareprisene som et viktig argument i EEC-debatten.)

Men vi vil spørre: Hva kommer de tiltakende streikebølgene i Vesten av om folk stort sett er fornøyd? Hva kommer det av at det blir stadig vanskeligere for LO-ledelsen å få gjennom tariffoppgjørene med flertall? Jo, det kommer av at folk fortsatt lever av mat og bor i hus og trenger penger for å leve. Når så utsvettinga øker i industrien, prisene og husleiene øker og lønna blir lenger etter, så er ikke utbyttinga noe teoretisk spørsmål lenger, men en helt levende realitet. Det er det Marx mener når han sier at motsigelsen mellom arbeid og kapital er uforsonlig.

Når det gjelder dyrtidas betydning for å skjerpe utbyttinga vil vi bare referere til at de siste ti åra har konsumprisindeksen steget med 23 % mer enn engrosprisindeksen, mens de tidligere fulgte hverandre nokså tett. (NOS, Årbok 1970)  Det betyr at det tas inn stadig mer profet via prisene enn før.

Når det gjelder den miljømessige undertrykkinga, så blir den behandla i en annen artikkel. Men etter det vi har slått fast om den økonomiske utbyttinga finner vi det meningsløst av populistene å sette disse to tingene opp mot hverandre. De er begge en del av monopolenes undertrykking av folket, sjøl om vi vil hevde at det er den økonomiske utbyttinga som utgjør fundamentet. (Om ikke arbeideren var tvunget til å selge arbeidskrafta si, behøvde han heller ikke utsettes for en del av det helsefarlige industrimiljøet.)

Dessuten er det direkte uhistorisk å late som om miljøødeleggelsene er noe nytt. Når man hevder slikt, kan man umulig kjenne til forholda i arbeiderghettoene i slike byer som Manchester og Birmingham i midten av forrige århundre. For populister som ønsker å fylle et hull i sin viten anbefaler vi på det varmeste en bok som heter Kapitalen av en viss K. Marx, som har mange eksempler på dette.

Arbeiderklassens ledende rolle

«Omgrepet arbeidsfolk brukt som den førande kraft i samfunnsomforminga, er sentralt i populistisk sosialisme, og skil denne fløya frå marxismen-leninismen og det kontinentale sosialdemokratiet.» Sætra s. 119.

Hva mener så Sætra med arbeidsfolk? Grensene for begrepet er ikke klare og entydige, siden «det ikkje gagnar arbeidet for sosialismen å skilje folk etter ein bastant svart-kvitt-tankegang,» som han sier. Han regner imidlertid opp en del grupper som viser at han mener omtrent det samme med «arbeidsfolk» som det marxist-leninistene regner til det arbeidende folket – industriarbeiderklassen, den øvrige arbeiderklassen, halvproletariatet, småborgerskapet i bygdene og byene. Se klasseanalysen i Røde Fane nr. 1/1972.

Hvor går så skillelinja mellom Sætra og marxismen-leninismen her? Den gjelder synet på arbeiderklassen og dens rolle. Marxismen-leninismen hevder at arbeiderklassen er den mest revolusjonære klassen, at den norske revolusjonen i første rekke vil være dens verk, og at uten dens ledelse vil den norske revolusjon bli ført på avveier og mislykkes. Sætra hevder, riktignok indirekte, særlig i sin spesielle framstilling av norsk historie (s. 22/25), at et parti som særlig bygger på arbeiderklassen vil splitte opp folket og føre samfunnsomforminga på avveier. Mens arbeiderklassen bare kan bli en ekte kraft i samfunnsomforminga om den utvikler nye former for kamp enn dem den har utfoldet i historia, er «bygdefolket» en helt igjennom pålitelig kraft som vil sikre samfunnsomforminga ved rett og slett å utvikle sin kamp i den retningen den alltid har fort den. («nytt lønnsbegrep», s121 ff.)

Igjen kan det bare bli tale om å støtte det ene eller det andre synet – Sætras syn eller marxismens syn.

Marxismen hevder at arbeiderklassen – ut fra sin samfunnsmessige stilling – har en rekke fortrinn som gjør at bare den kan innta den ledenderolle i revolusjonen.

– Den er eiendomsløs, har «bare sine lenker å miste.»

– Ingen annen del av folket er så sterkt konsentrert som den.

– Den står for den mest framskredne form for produksjon.

– Den er stilt direkte overfor klassefienden.

– Den er en klasse i framgang, vokser i antall.

Røde Fane nr. 1/1972 regnes følgende grupper til arbeiderklassen eller proletariatet (synonyme betegnelser): industriarbeiderne, arbeiderne i transport og samferdsel, arbeiderne i varehandelen, undervisning, helsestell og andre tjenesteytende yrker, arbeiderne i stats- og kommuneadministrasjonen, og de fåtallige lønnsarbeiderne i landbruk og fiske. Til sammen utgjør disse gruppene 70 % av befolkningen.

Arbeiderklassen har bare sine lenker å miste

Arbeiderklassen er frarøvet enhver eiendom. Den kan bare oppnå frihet og trygge sine vilkår varig ved å erobre eiendommen over produksjonsmidlene fra borgerskapet og bevare den i sine hender som klassens samfunnsmessige eiendom, og oppheve privateiendommen.

Småborgerlige sosialister drømmer om å bevare privateiendommen også under sosialismen, ved å bevare småprodusentenes eiendom over sine egne produksjonsmidler eller innføre arbeidernes eiendom over deres «egne» fabrikker.

Historia viser at «småproduksjonen avler kapitalisme og borgerskap, uavbrutt, daglig, hver time, spontant og i masseomfang … » (Lenin: Radikalismen). Småproduksjon er det historiske opphavet til kapitalismen, og den er like mye en evig kilde til kapitalisme og borgerskap under sosialismen. Småprodusentene «kan en ikke fordrive, ikke undertrykke,» sier Lenin (s.st.), «dem må ei forlikes med, dem kan (og må) en bare gjennom et langvarig langsomt og forsiktig organisert arbeid omdanne og oppdra pånytt». Et av de viktigste grunnlagene for sosialismens styrke i Kina er nettopp arbeidet for å oppheve småeiendommen og småproduksjonen på landsbygda ved å utvikle den samfunnsmessige eiendommen av produksjonsmidlene på stadig høyere nivåer gjennom folkekommunene. I denne opphevinga av småeiendommen vil den eiendomsløse arbeiderklassens ideer være drivkrafta også for småeierne.

Opphevinga av privateiendommen i småproduksjonen er i interessene både til arbeiderklassen og massene av småprodusenter. En ny kapitalisme og et nytt borgerskap er en trussel mot begge disse gruppene. Derfor er det også mulig å nå dette målet med støtte og oppslutning fra småprodusentene sjøl. Men det er den eiendomsløse arbeiderklassens ideer og ikke de ideene småprodusentene utvikler som småprodusenter som vil være drivkrafta i denne utviklinga.

Konsekvensene av arbeiderkollektivenes eiendom av «sin» fabrikk er diskutert i Røde Fane nr. 2/1972 («Anarkismens fallitt i spørsmålet om eiendommen»). Eksemplet Jugoslavia forteller at et slikt system innebærer at en opprettholder den kapitalistiske markedsøkonomi, konkurranse mellom de forskjellige fabrikker, store og voksende lønnsforskjeller og arbeidsløshet. tema 1971.) Systemet bevarer kapitalismen, gir fritt spillerom for borgerskapet og utvikler nye borgerlige sjikt, som arbeiderklassen bare kan frigjøre seg gjeldende gjennom nye revolusjonære kamper. (Se Bo Gustafssons forord i Socialkapitalismen).

Arbeiderklassen er den mest revolusjonære klasse

«Men industriens utvikling ikke bare vokser proletariatet, det blir trengt sammen i store masser, det vokser i styrke og føler mer denne styrken.» (Manifestet)

I den håndverksmessige småproduksjon og småproduksjonen på landsbygda er det svært få sysselsatte pr. produksjonsenhet. I industrien er arbeiderklassen stuet sammen i hundreder og ofte tusener på hver sin fabrikk. Dette gir arbeiderklassen en uomtvistelig større styrke enn de andreklassene. Det skaper grunnlaget for klassesolidaritet – på en arbeidsplass er det svære antall arbeidere som har sin skjebne knyttet sammen av det eierinteressene foretar seg overfor dem.

Når kampen blusser opp, er det et tilsvarende antall arbeidere som går til enhetlig aksjon for sine interesser. Kapitalisten må slå ned og lamme hele denne gruppa for å stanse kampen.

Utviklinga av storindustrien, avskaffelsen av frikonkurransekapitalismen og monopoliseringa av kapitalen har knyttet stadig flere arbeider til samme skjebne. Konsentrasjonen gjør arbeiderne til en langt større makt overfor kapitalismen enn småprodusentene noen gang kan bli.

Arbeiderklassen står for den mest framskredne produksjon

Arbeiderklassen er uatskillig knyttet til industrien, som er sjølve grunnlaget for kapitalismen, og grunnlaget for det norske kapitalistiske samfunnet. Med sitt arbeid skaper de den overveiende del av verdiene i det norske samfunnet.

De er dermed stilt direkte overfor folkets sterkeste fiende, og kan lamme grunnlaget for herskerklassens samfunnsmessige stilling. En revolusjon som ikke mobiliserer denne krafta mot fienden kan bare komme til  i drømmene til «sosialister» som av all kraft «ønsker» seg en «samfunnsomforming.»

Arbeiderklassen må være grunnlaget også for sosialismen. Bare den er istand til å utvikle en produksjon som kan skape de verdiene som skal til for å utvikle en sjølberga økonomi som kan sikre landets uavhengighet fra imperialismen og den internasjonale kapitalismen.

Arbeiderklassen vokser i antall

Fra 1948 til 1966 gikk f.eks. sysselsettinga (lønnsarbeid) i jordbruk ned med 3/4, fra 12 til 3 % av den totale sysselsettinga.

Samtidig økte sysselsettinga i industri (industri, bergverk, bygg, anlegg)og samferdsel (sjøtransport og annen transport og ferdsel) fra hhv. 36 til 37,5 og fra 11 til 12,5 %. Sysselsatte i varehandel og tjeneste økte fra 41 til 47 % . Det siste tallet omfatter også lønnstakere som ikke står i den samme samfunnsmessige stilling som arbeiderklassen.

Sysselsatte totalt økte fra 930.000 til 1.114.000 i perioden.

Tallene viser at arbeiderklassen som helhet vokste sterkt i perioden. Også kjerna i arbeiderklassen, arbeiderne i industri og samferdsel, økte såvel absolutt som relativt: For første gang utgjorde denne gruppa halvparten av lønnstakerne.

Småborgerskapet

Småborgerskapet er en døende klasse. Det representerer ikke noe alternativt samfunnssystem, slik som arbeiderklassen gjør det. Det har bare muligheten til å velge mellom samfunnssystem som andre klasser har makta i og holder oppe, enten monopolkapitalens diktatur eller proletariatets diktatur. Fordi de er små eiendomsbesittere har de en viss redsel for sosialismen. Den kan riktignok overvinnes, men den er der. Det gir opphavet til småborgerlig vakling. På den andre sida har framveksten av monopolborgerskapet og imperialismen gjort det borgerlige diktaturet uutholdelig for småborgerskapet. Derfor går småborgerskapets utvikling som oftest i stadig mer progressiv retning.

Vi skal se på to fakta som viser at småborgerskapet er døende, og raskt døende.

Sjølstendige yrkesutøvere

(Kilde: NOS, Årbok 69, tab. 15 og NOS, Hist.stat. 68 tab. 54)

1948                                    1966
437 000                               293 000 ): – 144 000)

I % av yrkesbefolkninga:
31,5%                                  20,7% ): ± 10,8%)

 

Tabellen omfatter alle sjølstendige og derfor også alle kapitalister minus byråkratkapitalistene, rentenistene og forsørgede kapitalistyngel. Den inneholder også alle småborgere med unntak av lønnstakere med småborgerlig stilling. Denne sammenblandinga skaper sjølsagt et visst usikkerhetsmoment, men svingningene innafor det lille borgerskapet (ca. 5 % av yrkesbefolkninga) er ubetydelige, så tilbakegangen beskriver i all hovedsak en sprangartet likvidering av de små eiendomsbesitterne som egen klasse. At framtida ikke ligger hos dem skulle gi seg ganske klart. Årlig tappes småborgerskapet for tusener av folk som forsvinner ned blant de eiendomsløse arbeiderne. Årlig tappes taper de økonomisk og politisk styrke i forhold til sin bitre fiende, monopolborgerskapet.

Som produksjonsform er også småeiendommen så tilbakeliggende at den ikke byr på noen framtid for et moderne industrisamfunn.

Den viktigste delen av småborgerskapet i Norge, nemlig de sjøleiende,ikke-kapitalistiske, fiskerne og bøndene, er også i tilbakegang. Et par figurer i artikkelen om landsbygda viser dette. Fra 1949 til 1969 er antallet bruk redusert med over halvparten, fra 345 000 til 154 000. Antallet bruk under 5 ha er redusert med 35 % de siste 10 åra. Dette skulle vel i tilstrekkelig grad vitne om småborgerskapets utdøen!

Når vi har slått fast at en døende klasse som er basert på småeiendom ikke er og ikke kan være noen hoveddrivkraft i en revolusjonær omdanning av samfunnet, må vi øyeblikkelig gå over til å slå fast hva slags kraft småborgerskapet og spesielt bøndene og fiskerne kan bli.

Vi marxister har alltid rettet oss skarpt mot alle som under dekke av revolusjonære fraser avskriver surborgerskapet, og spesielt bøndene og fiskerne som arbeiderklassens meget nære allierte. Vi mener at det er helt nødvendig for arbeiderklassen å vinne disse laga for at revolusjonen skal seire. Vi mener videre at det er fullt mulig, siden at antagonismen mellom monopolborgerskapet og disse laga daglig blir skarpere. Arbeiderklassen er liksom bøndene og fiskerne imot gjeldstrykket, dyrtida og avfolkinga. Dessuten vil den sosialistiske revolusjonen nettopp frigjøre de arbeidendemassene på landsbygda fra disse åkene.

Arbeiderklassen og imperialismen

Vi har tidligere diskutert Sætras tese om at «utbyttinga av arbeiderklassen i dei rike land er ei miljømessig (økologisk) utbytting først og fremst. og ikkje som tidlegare ei vesentleg økonomisk utbytting.» (Sætra s.92)

Denne tesen har en annen side, nemlig den sida at arbeiderklassen hevdes å ta del i den imperialistiske utbyttinga av u-land, utkantbefolkning og framtidas ressurser. «Sjølve varekonsumet og ressurskonsumet som arbeidarar, bønder og fiskarar i Norge kan nyte godt av, er delvis overkonsumsert i global og framtidig målestokk. Her vil fiskarar og bønder, og især folk som lever av yrkeskombinasjoner og hauster reproduktive ressurser, vere «utbyttarar» i langt mindre grad enn den urbane befolkninga.»

Anførselstegn kan være gode å ty til, men det fjerner ikke kjerna i Sætras påstand om arbeiderklassen som imperialistiske utbyttere.

Vi skal her bare drøfte forholdet mellom arbeiderklassen og imperialismen i vanlig forstand.

Grunnlaget for sin fantastiske påstand finner Sætra hos sosiologen Andre Gunder Franck, som han av en eller annen grunn finner på å kalle marxist. Gunder Francks teorier går ut på å framstille forholdet mellom utbyttere og utbyttede i verden som et forhold mellom metropol/satelitt. De rike land, også arbeiderklassen i de rike land, utbytter de fattige land. Byene i de fattige land, iberegnet byenes arbeiderklasse, utbytter landsbygda i de fattige land. De mindre fattige delene av landsbygda i de fattige landutbytter de fattigste delene i de fattige land. Osv. osv.

Hovedmotsigelsen i alt dette er i følge Sætra: «Motsetninga mellom teknokapitalen på den eine sida og arbeid og natur (ressursar) på den andre. (Sætra s. 107)

I forhold til dette blir «det klassiske marxist-leninistiske skjemaet farleg – ikkje fordi det er grunnfalskt, men fordi det er ufullstendig,» sier Sætra.

Som vi har sett flere ganger, er det heller Sætras forståelse av marxismen-leninismen som er ufullstendig. Derfor blir også hans skjemaer grunnfalske.

Marxist-leninistene hevder at det er fire motsigelser i verden i dag som er viktigere enn alle andre, motsigelsen mellom de undertrykte nasjoner på den ene sida og imperialismen og sosialimperialismen på den andre.

– motsigelsen mellom proletariatet og borgerskapet i de imperialistiske og sosialimperialistiske land.

– motsigelsen mellom de imperialistiske og sosialimperialistiske og mellom de imperialistiske land innbyrdes.

– motsigelsen mellom de sosialistiske land på den ene sida og imperialismen og sosialimperialismen på den andre.

Av disse motsigelsene er hovedmotsigelsen – motsigelsen mellom verdens undertrykte nasjoner og imperialismen og sosialimperialismen. Utviklinga av denne motsigelsen får innflytelse på hver enkelt av de andremotsigelsene.

Dersom Sætras tese hadde hatt noe for seg, ville seire for verdens undertrykte folk i kampen mot imperialismen vært en trussel mot arbeiderklassen i de kapitalistiske og imperialistiske land. Slike seire ville jo true deres interesser som utbyttere. Omvendt ville seire som arbeiderklassen i disse landene vant over borgerskapet være en trussel mot de undertrykte nasjoner og deres folk. Det ville styrke en del av deres utbyttere.

Vi trur faktisk Sætra oppfatter dette omtrent på denne måten. Han mener helt oppriktig at arbeiderklassen må overtales til å gå nye veier, være forberedt på ideologiske offer i form av nedskjæring av overforbruket i solidaritet med u-land, dersom de vil unngå å bli overfalt av verdens sultne horder. Hans grønne kampfelle Unneberg har i den siste tida før folkeavstemninga kommet med helt paralelle appeller til den norske arbeiderklassen om at et nei til EEC er ja til solidaritet med utkant-Norge, dvs. ja til senket «vekst» og senket konsum, i hvert fall et stykke ut i framtida.

Hvordan er det i virkelighetens verden?

De indokinesiske folkenes kamp mot USA-imperialismen har ført til det ingen borger i noe land hadde drømt om for 10 år siden: USAs stilling som ubestridt og evig verdens hersker er blitt underminert. Borgerskapet og deres regjeringer i alle land ser seg i dag febrilsk omkring for å finne imperialiststater eller imperialist-allianser å støtte seg til for å sikre sine verdensinteresser og sikre forsvaret av sine utbytterinteresser innenlands. I tillegg tar de på seg vennlige ansikter for det store sosialistiske Folkets Kina, for å inngå avtaler og utsette kampen mot sosialismen til de er blitt sterke nok til å ta den tørnen.

Hva har vært rollen til arbeiderklassen i de kapitalistiske land i denne utviklinga? Har den ropt opp i frykt for å miste sine privilegier? Nei, den har støttet de indokinesiske folkenes kamp på alle måter så snart borgerskapet ikke lenger greidde å holde skjult for dem hva som skjedde i Indokina. Har denne støtten kommet i form av henstillinger til regjeringene om å se til å få senket levestandarden til arbeiderklassen for å få slutt på deres utbytting av Indokina og andre undertrykte nasjoner? Nei, den har fått form av hardt press på regjeringene om politisk anerkjennelse og økonomisk stutte til de kjempende nasjonene og brudd med lakeipolitikken overfor USA og USAs quislinger.

Solidaritetsarbeidet har lært arbeiderklassen svært mye. De har trukket lærdommer av regjeringenes vaklevorenhet og halvhjertighet. De har lært mye av den behandlinga det borgerlige voldsapparatet og rettsapparatet har gitt dem som konsekvent har støttet folkene i Indokina.

Arbeidet har påskyndet isoleringa av de indokinesiske folkenes og all verdens folks hovedfiende, og det har styrket arbeiderklassens politiske beredskap.

I denne tida har arbeiderklassen i de kapitalistiske land ført mange harde kamper mot borgerskapet i sine egne land, for å sikre sine livsinteresser – gjennom den revolusjonære oppstanden i Frankrike i 1968, gjennom de talløse streikekampene i USA, England, Tyskland, Italia i 60 og 70-årene. Har de indokinesiske og andre av verdens undertrykte nasjoner sett med frykt og uro på disse kampene? Nei, de er blitt hilst velkommen med glede og begeistring og regelrett feiret i bygatene, i landsbyene og på fronten i Vietnam.

Er det så kanskje slik at folkene i Vietnam holder et vaktsomt øye medarbeiderklassen i byene i sitt eget land for å se til at de ikke utbytter det kjempende folket på landsbygda? Nei, der er ikke slik. Istedet er det slik at arbeiderklassen spiller en ledende rolle i kampen – for det første i den politiske og militære kampen foran, ved og bak fronten, for det andre i kampen for produksjon, kampen for å oppfylle folkets livsbehov og behovet for militært materiell i Nord og i de frigjorte områdene.

De indokinesiske folkene og arbeiderklassen overalt i verden som støtter dem, har ingenting å lære av Sætras skjemaer, like lite som andre under-trykte folk og nasjoner. Gjennom kampen har de tilegnet seg en lærdom som Sætra og hans populister også bor tilegne seg: Kampen retter seg ikke mot den teknokapitalistiske metropol-satelitt-struktur. Den retter seg mot den klasse som holder imperialismen oppe, det fåtallige monopolborgerskapet i de imperialistiske og kapitalistiske land, som med militærmakt og politiske utpresningsmetoder holder gående den mest skamløse utbytting og den mest umenneskelige undertrykkelse av hundrevis av millioner mennesker i hele verden. Det er den samme klassen og dens venner over hele verden som utbytter og undertrykker arbeiderklassen, utplyndrer de arbeidende bøndene og fiskerne og driver bøndene fra jorda.

For Sætra er det utopi å tro at den revolusjonære kampen mot denne klassen skal kunne svekke imperialismen. «Marxist-leninistene vil lagerevolusjon i så mange land som råd er for å få utjamninga til … Dette er utopi. i alle fall dersom den økonomiske og teknologiske veksten i de i rike land skal halde fram.» (Sætra s. 98–99) Nei, Sætra har ikke sett imperialistenes militærapparater og deres hensynsløse nedslakting av dem som våger å reise seg mot undertrykkinga og utplyndringa. For han er den klassen som eier halve verden, som profiterer på utplyndringa og verger seg med folkemord, bare «statsmakter og kapitaleigarar som operer på vegne av teknokapitalen.» (Sætra s. 98) Botemidlet for å få dem på bedre tanker er «ein forpliktande overnasjonal organisasjon» – med «overnasjonal makt» som skal styre verden etter populistisk monster. (Sætra s. 99)Som de vietnamesiske bøndene synger i den svenske visa:

Vad vill ni vi ska gøra

slik värden ser ut?  

Avskaffa imperialismen

med FN-beslut?

Hvor kommer arbeiderklassens levestandard fra?

Vi har vist at arbeiderklassen i de rike land ikke utbytter folkene i de fattige land. Hvordan kan da en norsk industriarbeider ha en lønn som er mangeganger lønna til en arbeider i et fattig asiatisk land?

Arbeidskraftas pris (lønna) er avhengig av hva som skal til å frambringe den under gitte historiske, sosiale og geografiske forhold. Med tempoet i dagens industri trengs økte muligheter for rekreasjon for at arbeidskrafta skal beholde sin produktivitet. Med graden av sentralisering følger øktekrav til kommunikasjoner om arbeidskrafta skal komme fram. Ei lønnsom en indisk arbeider er nødt til å akseptere ville få en norsk arbeider i opprørsstemning, og den er derfor sosialt og politisk umulig i Norge. Klimatiske forhold av den typen vi har i Norge stiller også, høyere krav til oppbevaring av arbeidskrafta om ikke industrien skulle stanse av sjukefravær osv.

Dette forklarer forskjeller. Og i den lønna en norsk arbeider mottar finnes det ikke ett øre av de milliardene som imperialistene trekker ut av de halvkoloniale landa. Tvert om leverer arbeideren mer verdi enn han mottar, som vi tidligere har påvist.

På samme måte utelukkes «teorien» om arbeidernes utbytting av landsbygda. Sannheten er at monopolborgerskapet, som har sitt sete i byene, utbytter landsbygda og utvikler byer som trekker krafta ut av landsbygda. En by som Oslo minker stadig sin sjølberging, samtidig som bankene får seg nye palasser. Folk tvinges inn fra landsbygda for å bli arbeidskraft i byen og prisene i byen skyter i været. Men dette er ikke arbeiderklassens verk. Den imperialistiske byutviklinga er i motstrid både til arbeidernes og landsbygdebefolkninga sine interesser.

Sætras påstand om at arbeiderklassen «utbytter» framtida er absurd. For det første er hele begrepet et misfoster, for det andre er det å fritaimperialistene for deres fulle skyld i rovdrifta på naturen. Forøvrig viser vi til artikkelen om økologi et annet sted i Røde Fane.

Konklusjonen er at arbeiderklassens levestandard kommer fra dens eget arbeid, det er deler av verdier arbeiderklassen sjøl har skapt.

Imperialisme og arbeideraristokrati

Imperialismen verken kan eller vil bestikke hele arbeiderklassen som Sætra påstår. Derimot både kan den og vil den bestikke enkelte «arbeidsledere», og den har gjort det siden den oppsto. På den måten har den skapt et tynt sjikt av arbeideraristokrater som er lojale mot herskerklassen og gårdens ærend i arbeiderklassen. Ut av dette sjiktet har det vokst et fåtall særlig privilegerte ledere som sjøl inntar monopolborgernes sosiale stilling.

Dette har vi nevnt i Røde Fane nr. 1, så vi fører ikke den diskusjonen videre her. Vi bare minner om den for å peke på ei side ved samfunnet som Sætra overhode ikke har noen forståelse for. Dermed gjør han også imperial-ismens bestikkelse av et fåtall arbeideraristokrater til en bestikkelse av heleklassen, og dermed setter han sakene på hodet. Og hans kardinalfeil slår da også ut i vurderinga av DNA (s. 176). Sætra innbiller seg at det er «godt håp» for DNA dersom det eksisterer et alternativ til venstre for partiet. Han innser med andre ord ikke hva slags folk som har ledelsen i DNA og hvilken klasse de er knyttet til. Denne ledelsen ønsker ikke på noen måte å gå til venstre. Om den opererer med «venstre»-fraser er det for å spre illusjoner. Alle praktiske eksempler viser at den fører en gjennom råtten og pro-monopolistisk politikk.

Uten klasseanalyse

Det vi ser av Sætra når det gjelder den viktigste samfunnsklassen, arbeiderklassen, er bare en del av hans totale forvirring. Han har simpelthen ingen klasseanalyse. Han innser ikke at det norske samfunnet er diktert av monopolkapitalen, derfor skriver han også så lite om den. Derfor ser han ikke bankene for bare trær når han bare begir seg ut på landsbygda.

Det ville føre for langt her å fortelle om alt det Sætra ikke ser av monopolkapitalens makt i Norge. Vi viser til Røde Fane nr. 1, Kontrast nr. 6 og7, 1971 for dem som ønsker flere fakta og mer analyse. Likevel vil vi minne om en del ting som burde være elementært for folk som kaller seg sosialister.

– De 5 største forretningsbankene har en forvaltningskapital som går opp mot et norsk statsbudsjett.

– De 500 største bedriftene i Norge hadde i 1966 en årsomsetning: som utgjorde 50,7 % av totalen. I 1969 var tallet 59,1 %.

– De 5 største industriselskapene i 1970 hadde en omsetning som var mer enn 35 % av den totale omsetninga for de 30 største.

– Ca. 15 menn i bankene og monopolselskapene utgjør en indre kjerne med innflytelse i nøkkelleddene i norsk næringsliv.

– Den største forretningsbanken, Creditbanken, har nær tilknytning tilbedrifter som Elkem-Spigerverket, Hydro, Akergruppa osv. De fem–seks største bankene kontrollerer på samme måte et finansimperium som griperavgjørende inn i hele det daglige livet i Norge.

– Monopolene har sine direktører fast plassert i de viktigste statlige foretakene og disponerer der ytterligere milliardbeløp.

Slik kunne vi fortsette. Sætra har ikke grepet betydninga av noe av dette. Han turer fram uten å innse hva slags fiende arbeiderklassen og folket står over. Det bør derfor ikke overraske noen at hans strategi blir et sosialt kvakksalveri av en annen verden.

Sætras populisme er ubrukbar for arbeiderklassen

Hartvig Sætra tar feil på alle punkter som har tilknytning til arbeider-klassen. Han undervurderer den, og beskylder den for utbytting, krever at den skal redusere forbruket og skyver kapitalens synder over på den. En slik teori er ingen teori for den norske arbeiderklassen. Arbeiderklassen har ingenting å lære av Sætra og vi spår hans populisme en mager framtid i arbeiderklassen.

En teori som ikke kan peke ut hovedfienden, som ikke griper monopolkapitalens rolle i det norske samfunnet, er simpelthen ingen teori som den norske arbeiderklassen kan benytte seg av. En slik «teori» hjelper ingen arbeider eller fagforening i den daglige kampen, og den utruster ikke noe parti med en analyse av hvordan arbeiderklassen skal vinne makta.

Sætras teori har en direkte negativ virkning fordi den. fra det motsatte utgangspunktet, er egnet til å fyre opp om Håkon Lies propaganda mot bygdefolk i arbeiderklassen, og fordi den, om den skulle vinne moen sjeler, bare forer folk inn i en blindgate. Med sitt syn på arbeiderklassen har Sætra ingen rett til å kalle seg marxist og hans «utvikling» av marxismen er platte forvrengninger. Så hardt vil vi dømme Sætras populisme i spørsmålet om arbeiderklassen.