Et ansvar for å beskytte? Libya og Elfenbenskysten

Av Marjorie Cohn

Nr 3 2011

USA, Frankrike og Storbritannia angrep  Libya med krysserraketter, bombefly, kampfly  og angrepsfly. Selv om NATO har tatt over  ledelsen av den militære operasjonen, har USAs president Barack Obama bombet  Libya med Hellfire-raketter fra ubemannede  Predator-droner. Antallet sivile som er drept av  utenlandske styrker, er ukjent.
Det militære felttoget ble etter sigende satt i  verk for å virkeliggjøre resolusjon 1973 fra FNs  Sikkerhetsråd om å beskytte sivile i Libya.

Marjorie Cohn er jusprofessor ved Thomas Jefferson School of Law i San Diego, California. Hun er tidligere leder for advokatforeningen National Lawyers Guild.

FN og Frankrike bombet Elfenbenskysten for å beskytte sivile mot vold fra Laurent Gbagbo, som nekter å gi fra seg makta til den presidenten som nylig ble valgt i et omstridt valg. Generalsekretær Ban Ki-Moon mener likevel at FN «ikke er en part i konflikten». Frankrike, Elfenbenskystens tidligere koloniherre, har over 1 500 soldater der. Elfenbenskysten er verdens nest største kaffedyrker og den største kakaodyrkeren. Bombinga av Elfenbenskysten er blitt gjennomført for å virkeliggjøre resolusjon 1975 fra FNs Sikkerhetsråd om beskyttelse av sivile der.

FN-pakten tillater ikke bruk av militær makt i humanitære intervensjoner. Invasjonene i Libya og Elfenbenskysten rettferdiggjøres i stedet ved å vise til doktrinen om ansvaret for å beskytte.

Ansvaret for å beskytte er fundert i resolusjons form av FN-toppmøtet i 2005. Det finnes ikke i noen internasjonale avtaler, og det har heller ikke blitt til noen norm i internasjonal lov. Avsnitt 138 i resolusjonen sier at ethvert land har ansvaret for å beskytte sitt eget folk mot folkemord, krigsforbrytelser, etnisk rensing og forbrytelser mot menneskeheten. I avsnitt 139 legges det til at det internasjonale samfunnet, gjennom FN, også har

ansvar for å benytte passende diplomatiske, humanitære og andre fredelige midler, i tråd med kapittel VI og VIII i FN-pakten, for å bidra til å beskytte folk fra folkemord, krigsforbrytelser, etnisk rensing og forbrytelser mot menneskeheten.

FN-paktens kapittel VI pålegger parter i tvister som kan antas å sette opprettholdelsen av mellommenneskelig fred og sikkerhet i fare, «først av alt å søke en løsning ved forhandlinger, undersøkelse, mekling, forlik, voldgift, rettsavgjørelse, ved benyttelse av regionale organer eller ordninger eller ved andre fredelige midler etter deres eget valg.» Kapittel VIII styrer «regionale ordninger », som NATO, Den arabiske liga og Den afrikanske union. Kapittelet bestemmer at regionale ordninger

skal gjøre sitt ytterste for å oppnå en fredelig bileggelse av lokale tvister gjennom slike regionale ordninger eller organisasjoner …

Det er bare når fredelige midler har blitt forsøkt og vist seg utilstrekkelige, at Sikkerhetsrådet kan bemyndige aksjon under kapittel VII i pakten. Dette kan være boikott, embargo, diplomatisk brudd eller til og med blokader eller luft-, sjø- eller landmanøvre.

Doktrinen om ansvaret for å beskytte oppsto ut fra frustrasjon over forsømmelsene med å forhindre folkemordet i Rwanda, der noen hundre soldater kunne ha reddet utallige liv. Men doktrinen ble ikke brukt til å stoppe Israel fra å bombe Gaza i 2008 og 2009. Det resulterte i 1 400 drepte palestinere, hvorav de fleste sivile.

Sikkerhetsrådets resolusjon 1973 begynner med krav om «umiddelbar våpenhvile.» Den understreker «de libyske myndighetenes ansvar for å beskytte det libyske folket». og gjentar at «partene i en væpnet konflikt har hovedansvaret for å gjøre det som står i deres makt for å beskytte sivile. Resolusjonen bemyndiger FNs medlemsland til å «ta alle nødvendige virkemidler i bruk for å beskytte sivile og sivile områder» i Libya.

Men i stedet for å forsøke å få til en umiddelbar våpenhvile, ble det umiddelbar militær handling. Den militære makten går mye lenger enn bemyndigelsen til å benytte «alle nødvendige virkemidler». «Alle nødvendige virkemidler» burde først vært fredelige tiltak for å løse konflikten. Men alle fredelige virkemidler var ikke prøvd før den militære invasjonen begynte. En høyprofilert internasjonal gruppe – med representanter fra Den arabiske liga, Den afrikanske union og FN – skulle vært sendt til Tripoli for å forhandle frem en virkelig våpenhvile, og sørge for valg og beskyttelse av sivile. Umiddelbart etter at resolusjonen ble vedtatt, tilbød Libya seg å godta internasjonale observatører, mens Gaddafi tilbød seg å gå av og forlate landet. Dette ble umiddelbart avvist av opposisjonen.

Sikkerhetsrådets resolusjon 1975 om Elfenbenskysten ligner på resolusjon 1973 om Libya. Den bemyndiger bruken av «alle nødvendige virkemidler for … å beskytte sivile under umiddelbar trussel om fysisk vold» i Elfenbenskysten. Den understreker «enhver stats ansvar for å beskytte sivile», og gjentar at «partene i en væpnet konflikt bærer hovedansvaret for å ta alle praktisk gjennomførbare grep for å sikre at sivile beskyttes».

FN-pakten krever at alle medlemsland løser sine mellomstatlige konflikter med fredelige virkemidler for å opprettholde mellomstatlig fred, sikkerhet og rettferdighet. Landene må også avstå fra å true med eller å bruke makt mot den territoriale integriteten eller den politiske uavhengigheten i strid med FNs formål og prinsipper.

Det er bare i selvforsvar, som respons på at et land angriper et annet, at en stat kan angripe en annen under FN-pakten. Behovet for selvforsvar må være overveldende, uten rom for valg av virkemidler og uten tid til overveielse. Verken Libya eller Elfenbenskysten har angrepet noe land. USA, Frankrike og Storbritannia handler ikke i selvforsvar i Libya, og Frankrike handler ikke i selvforsvar i Elfenbenskysten. Humanitære bekymringer er ikke selvforsvar.

Det er en dobbeltmoral i bruken av militærmakt for å beskytte sivile. Obama har ikke angrepet Bahrain, der dødelig makt er satt i drift for å knuse protester mot myndighetene, fordi det er her USAs femte flåte er stasjonert. Før angrepet mot Libya rapporterte faktisk Asia Times at USA hadde inngått en avtale med Saudi Arabia som ga saudiaraberne grønt lys til å invadere Bahrain for å slå ned protestene mot å sikre støtte fra Den arabiske liga for en flyforbudssone over Libya.

Den arabiske ligas støtte til en flyforbudssone nøytraliserte russisk og kinesisk motstand mot resolusjon 1973. Likevel har de militære manøvrene fra USA, Frankrike og Storbritannia gått mye lenger enn en flyforbudssone. USAs Obama, Frankrikes Nicolas Sarkozy og Storbritannias David Cameron har skrevet under et opprop i International Herald Tribune der de slår fast at NATO-styrker vil slåss i Libya helt til president Muammar Gaddafi er borte, selv om resolusjonen ikke bemyndiger tvangsmessig regimeskifte.

Da Obama forsvarte sine militære manøvre, sa han at «noen land velger kanskje å se bort fra uhyggeligheter i andre land. USA er ikke slik. To uker senere ba Den arabiske liga Sikkerhetsrådet om å vurdere en flyforbudssone over Gaza-stripen for å beskytte sivile fra israelske luftangrep. Men USA er en ukritisk alliert av Israel, og vil aldri tillate en slik resolusjon, uansett hvor mange palestinske sivile Israel dreper. Dette er dobbeltmoral.

De militære manøvrene i Libya og Elfenbenskysten skaper et farlig tilfelle av presedens for angrep mot land der myndighetene ikke støtter USA eller EU. Hva kan forhindre USA fra å iscenesette noen protester, fremstille dem som masseaksjoner i massemedia og så bombe eller angripe Venezuela, Cuba, Iran eller Nord- Korea? Husk at Washington under Bushadministrasjonen benyttet seg av grunnløse beskyldninger for å rettferdiggjøre en ulovlig invasjon av Irak.

Under en diskusjon om ansvaret for å beskytte i FNs generalforsamling 23. juli 2009, stilte de kubanske myndighetene enkelte provokative spørsmål som bør gi dem som støtter dette, grunn til ettertanke:

Hvem skal bestemme om det er et påtrengende behov for en intervensjon i et gitt land, i henhold til hvilke kriterier og på bakgrunn av hvilke forhold? Hvem avgjør at det er åpenbart at en stats myndigheter ikke beskytter folket sitt, og hvordan skal det avgjøres? Hvem bestemmer at fredelige virkemidler ikke holder i en gitt situasjon, og på basis av hvilke kriterier? Har også små land rett og mulighet til å blande seg inn i det som skjer i større land? Ville i det hele tatt et industriland, prinsipielt eller i praksis, tillate humanitær intervensjon på eget territorium? Hvordan og hvor trekker vi grensen for intervensjon under ansvaret for å beskytte og intervensjon med politiske eller strategiske hensikter, og når veier politiske hensyn tyngre enn humanitære?

Doktrinen om ansvaret for å beskytte bryter med de grunnleggende premissene bak FN-pakten. I fjor avslo Generalforsamlingens femte komité å bevilge penger til den nye spesialrådgiveren for ansvaret for å beskytte. Noen medlemsland argumenterte med at toppmøtet ikke var blitt enige om ansvaret for å beskytte. Debatten vil fortsette. Men mange land bør være svært forsiktige med tanke på den dominoeffekten doktrinen kan innebære. (Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo.)

«Responsibility to protect» på engelsk er oversatt til «ansvar for å beskytte. På engelsk brukes ofte forkortelsen, r2p, overs. anm.