Den flerstemmige revolusjonen (bokomtale)

Av Mari Eifring

Nr 1 2009

Kjersti Ericsson: Den flerstemmige revolusjonen, Tidsskriftet Rødt!, 2009, 2. utgave

Det er nå 18 år siden Den flerstemmige revolusjonen ble utgitt for første gang av Oktober forlag. På tross av at boka har rukket å nå myndighetsalder på den tid, er den overraskende aktuell også i dag. Selv var jeg bare fire år da boka kom for første gang,og fikk med meg lite av oppstusset som var rundt den da. Like fullt har en del av ideene fra boka satt spor i videre tenkning i vår bevegelse, og gjør seg på den måten gjeldende fortsatt. Kjersti Ericsson tar med denne boka et oppgjør med den marxistiske tradisjonen, og ikke minst med vestlig tenking og revolusjonær strategi. Hun utfordrer ideen om industriproletariatet som den viktigste (og eneste) revolusjonære krafta.

Jeg vil begynne der boka slutter. Ericsson trekker fram Marx’ og Engels’ parole «Arbeidere i alle land, foren dere» og viser til at denne etter hvert ble utvida til «Arbeidere og undertrykte i alle land, foren dere». Hva betyr dette i praksis for den revolusjonære strategien i vår bevegelse? Det er dette Ericsson forsøker å gi svar på, eller i det minste problematisere i boka.

Boka starter med en framstilling av det Ericsson mener er de to modellene for revolusjonær tenking. Den første er «en mektig, enhetlig bølge som ruller fram og river med seg alt», og den andre er «ikke bare én bølge, men mange strømmer som får den kapitalistiske skuta til å forlise». Ericsson bekjenner seg da til den siste modellen, og bruker boka til å legge fram begrunnelser for hvorfor dette er en mer riktig strategi, men tar også med en rekke problemstillinger knytta til dette. Hvordan får man for eksempel arbeidere i vestlige land til å alliere seg med arbeidere i den tredje verden? Hvordan får man menn og kvinner i arbeiderklassen til å forene seg, uten at kvinners interesser må vike for det som tjener «fellesskapet»?

Ericsson vier mye tid til begge disse spørsmålene i boka. Hun kritiserer den vestlige revolusjonære bevegelsen for å sette framveksten av et moderne industriproletariat som premiss for muligheten til å skape en vellykka sosialisme. Hun trekker fram imperialismens framprovosering av en verdensorden bestående av sentrum og periferi. Hun mener at periferien aldri kan bli «økonomisk moden for sosialisme» slik som vestlig marxisme forstår det, innenfor imperialismens rammer. Derfor er det nødvendig å se at man ikke kan skape sosialisme med mindre man bygger «en allianse der ulike utgangspunkt blir respektert, der motsetninger og undertrykkingsforhold tas opp og bearbeides».

En stor del av boka handler om hvilke mekanismer som fungerer undertrykkende for kvinner. Her problematiserer Ericsson også definisjonen av kvinnefrigjøring som har hegemoni i den tradisjonelle marxismen, nemlig at kvinner ikke blir frie før de også blir en fullstendig del av arbeidslivet og blir mer like menn. Hun setter spørsmålstegn ved produksjonens overordna stilling i forhold til reproduksjonen, og bytteverdiens overordna stilling i forhold til bruksverdien. Dette synet gjør seg gjeldende ikke bare for kapitalismens administratorer, men også innenfor klassisk marxisme, og det bringer med seg en «naturlig» underordning av det arbeidet tradisjonelt sett kvinner gjør. Ericsson skriver: «Hvis utgangspunktet for arbeiderklassens organisering og kamper utelukkende defineres som ’produksjonspunktet’, blir det for snevert. Det trengs også kamp- og organisasjonsformer som gjør helheten i kvinnelivet synlig, og som kan sette kampen i «produksjonen» og kampen i ’hjemmet’ i sammenheng». Spørsmålet er om man skal ha som strategi å fjerne alle reproduksjonsoppgavene som fortsetter å gjøre kvinner underordna menn, eller om man skal heve skillet mellom produksjon og reproduksjon og integrere disse i en ny organisering av samfunnet.

Hverdagslivsperspektivet

Disse tankene leder videre mot en sentral idé hos Ericsson. Hun spør om hvordan man kan skape en sosialisme der premissene for samfunnsutviklinga ikke legges på toppen, men tvert imot en sosialisme der dagliglivet er med på å definere «de store spørsmåla». Hun lanserer «hverdagslivsperspektivet ». Hverdagslivsperspektivet handler om både klasse og kjønn. Det handler om å se samfunnet «nedenfra», fra arbeiderklassens og kvinnenes ståsted. Ericsson er sterk motstander av sosialisme som et ovenfraog- ned-system, og mener at det er de som blir undertrykte og utbytta, som må være utgangspunktet for en revolusjonær strategi. Det andre poenget med hverdagslivsperspektivet er at det må være en helhetlig strategi som tar opp i seg livet til folk slik det leves fra dag til dag. Ericsson bruker stor del av boka til å gå mer inn på hva hverdagslivsperspektivet vil si i praksis, i sammenheng med planøkonomi, med kunnskap, med teknologi, med mikroplan, og med kvinnemakt. Ericsson vier også et kapittel til «de problematiske spørsmåla» som for eksempel statsoppbygging under sosialismen, med utgangspunkt i eksemplene fra tidligere sosialistiske land. Ericsson mener historien viser oss at staten har en «nesten uimotståelig tendens til å skille seg fra dem den skal tjene, til å avle nye, byråkratiske herskersjikt ». Det store spørsmålet hun stiller, er hvordan kan man skape direkte samfunnsmessig styring uten sterk sentralstyring og byråkrati?

Det jeg oppfatter som hovedpoenget med boka til Kjersti Ericsson, er at hun etterlyser en mer helhetlig sosialisme. En sosialisme som ikke bare ser verden fra den vestlige (mannlige) industriarbeiderens synspunkt, men som makter å se at det finnes mange stemmer som bør tas med i strategien for å skape et sosialistisk samfunn. Hun mener tiden har løpt fra ideen om «en mektig, enhetlig bølge» som tar med seg alt på sin vei, og vil med denne boka tale for en flerstemmig revolusjon som tar opp i seg mangfoldet hos alle dem som kjemper for et annet samfunn.

Parolen «Arbeidere og undertrykte i alle land, foren dere» kan bare virkeliggjøres gjennom en svært komplisert prosess, skriver Ericsson. Vår bevegelse har ikke kommet så mye nærmere svaret på hvordan man gjør dette i løpet av de 18 åra som har gått siden boka først kom ut. For å komme i gang med denne svært kompliserte prosessen, kan Den flerstemmige revolusjonen være et godt verktøy for å sette i gang diskusjoner og tankeprosesser rundt hvordan man gjør dette.

Mari Eifring