Om praksis

Av Mao Tsetung

Nr 3 2008

Om forholdet mellom kunnskap og praksis, mellom viten og handling


«Fram til midten av 1930-tallet var det mange medlemmer av Kinas kommunistiske parti som var dogmatikere, og som i lang tid forkastet erfaringene fra den kinesiske revolusjonen. De benektet at «marxismen ikke er et dogme, men en rettleiing til handling», og slo folk i hodet med løsrevne ord og uttrykk fra marxistiske verker. Det var også flere medlemmer som var empirister. I lang tid holdt de seg bare til sine egne ufullstendige erfaringer, og forsto ikke hvor viktig teorien er for revolusjonær praksis. De så ikke på revolusjonen som en helhet. De arbeidet flittig, men i blinde. De feilaktige ideene hos disse to typene partimedlemmer, og særlig hos dogmatikerne, førte til veldige tap for den kinesiske revolusjonen fra 1931 til 1934, da kommunistene måtte gi opp alle sine baseområder i Sør-Kina og under Maos ledelse legge ut på den legendariske lange marsjen, som brakte dem til de tørre områdene i Nordvest-Kina. Likevel greide dogmatikerne, som ga seg ut for å være marxister, å forvirre svært mange av sine partikamerater. «Om praksis» blei skrevet for å avsløre de subjektivistiske feilene i form av dogmatisme og empirisme i partiet, og særlig de dogmatiske feilene, ut fra den marxistiske kunnskapsteorien. Artikkelen fikk tittelen «Om praksis» fordi den la hovedvekta på å avsløre den dogmatiske formen for subjektivisme, som nedvurderer praksis, og ble opprinnelig holdt som en forelesning på Den anti-japanske militære og politiske høgskolen i Yanan.»
(Note 1 fra den kinesiske utgiveren, juli 1937)

Materialismen før Marx undersøkte kunnskapsproblemet adskilt fra menneskets sosiale natur og adskilt fra dets historiske utvikling. Derfor var den ute av stand til å forstå at kunnskap er avhengig av samfunnsmessig praksis, det vil si at kunnskap er avhengig av produksjonen og klassekampen.

Marxistene ser framfor alt menneskets virksomhet i produksjonen som den mest grunnleggende praktiske virksomheten, den som er avgjørende for all annen menneskelig virksomhet. Menneskets kunnskaper avhenger først og fremst av dets virksomhet i den materielle produksjonen. Gjennom denne virksomheten begynner mennesket litt etter litt å forstå naturens fenomener, dens egenskaper og lover, og forholda mellom seg sjøl og naturen. Gjennom sin virksomhet i produksjonen begynner menneskene også litt etter litt å forstå, i større eller mindre grad, visse forhold som fins menneskene imellom. De kan ikke skaffe seg noen av disse kunnskapene på annen måte enn ved virksomhet i produksjonen. I et klasseløst samfunn gjør alle mennesker, som samfunnsmedlemmer, en felles innsats sammen med de andre samfunnsmedlemmene. De går inn i bestemte produksjonsforhold sammen, og er med i produksjonen for å dekke menneskenes materielle behov. I alle klassesamfunn går medlemmene av de forskjellige samfunnsklassene også inn i bestemte produksjonsforhold på forskjellige måter og er med i produksjonen for å dekke sine materielle behov. Dette er den viktigste kilden som menneskelig kunnskap utvikler seg fra.

Menneskets samfunnsmessige praksis er ikke innskrenket til virksomhet i produksjonen. Den tar mange andre former – klassekamp, politisk liv, vitenskapelig og kunstnerisk virksomhet. Kort sagt, som sosialt vesen deltar mennesket i alle sider av samfunnets praktiske liv. Dermed får menneskene i
forskjellig grad kunnskap om de forskjellige forholda mellom mennesker, ikke bare gjennom det materielle livet, men også gjennom det politiske og kulturelle livet (begge deler er nært knytta til det materielle livet). Av disse andre formene for samfunnsmessig praksis har særlig klassekampen i alle sine ulike former dyptgripende innflytelse på utviklinga av menneskenes kunnskaper. I et klassesamfunn lever alle som medlemmer av en særskilt klasse, og all slags tenkning, uten unntak, har klassepreg.

Marxister hevder at i menneskesamfunnet utvikler virksomheten i produksjonen seg steg for steg fra et lavere til et høyere nivå, og at derfor utvikler menneskenes kunnskaper, både om naturen og samfunnet, seg også steg for steg fra et lavere til et høyere nivå. Det vil si fra det overflatiske til det dype, fra ensidig til mangesidig. I en svært lang periode i historien har menneskene bare hatt mulighet til å forstå samfunnets historie på en ensidig måte. Det skyldes for det første at herskerklassene med sine fordommer alltid har forvrengt historien, og for det andre at omfanget av produksjonen var så lite at det begrenset menneskenes horisont. Det var først da det moderne proletariatet oppsto sammen med veldige produktivkrefter (storindustri), at mennesket
blei i stand til å nå fram til en omfattende, historisk forståelse av samfunnsutviklinga, og omforme denne kunnskapen til en vitenskap, den marxistiske vitenskapen.

Marxistene hevder at menneskenes samfunnsmessige praksis er det eneste kriteriet på om deres kunnskaper om den ytre verden er sanne. Det som skjer i virkeligheten, er at menneskenes kunnskaper bare blir bekreftet når de oppnår de resultatene de venter seg i løpet av sin samfunnsmessige praksis (materiell produksjon, klassekamp eller vitenskapelige eksperimenter). Hvis et menneske vil ha framgang i arbeidet sitt, det vil si oppnå de resultatene han venter seg, må han få ideene sine til å samsvare med lovene for den objektive ytre verden. Hvis ideene hans ikke samsvarer med virkeligheten, kommer han til å mislykkes i sin praksis. Etter å ha mislykkes, trekker han sine lærdommer av det og retter på ideene sine, for å få dem til å samsvare med lovene for den ytre verden. Slik kan han snu nederlag til framgang. Det er dette som er meninga med uttrykkene «nederlag er mor til framgang» og «av skade blir man klok». Den dialektisk-materialistiske kunnskapsteorien setter praksis i første rekke. Den hevder at menneskelig kunnskap ikke på noen måte kan skilles fra praksis, og tilbakeviser alle de feilaktige teoriene som nekter for at praksis er viktig eller skiller kunnskap fra praksis. Lenin sa: «Praksis står over (teoretisk) kunnskap, for den kan rose seg av å være ikke bare allmenngyldig, men også umiddelbart virkelig.» (2) Den marxistiske filosofien, den dialektiske materialismen, har to framtredende kjennetegn. Det ene er klassekarakteren: Den erklærer åpent at den dialektiske materialismen tjener proletariatet. Det andre er at den har praktisk karakter. Den understreker at teorien avhenger av praksis, at teorien bygger på praksis og i sin tur tjener praksis. Det er ikke subjektive følelser, men objektive resultater i samfunnsmessig praksis, som avgjør om hvilken som helst kunnskap eller teori er sann. Bare samfunnsmessig praksis kan være kriteriet på sannhet. Praksis som standpunkt er det første og grunnleggende standpunktet i den dialektisk-materialistiske kunnskapsteorien (3).

Men hvordan oppstår så den menneskelige kunnskapen fra praksis, og hvordan tjener den praksis i neste omgang? Dette blir klart hvis vi ser på kunnskapens utviklingsprosess.

I denne prosessen som praksis er, ser menneskene først bare hvordan ting ytrer seg, de enkelte sidene og den ytre sammenhengen mellom tingene. Ta for eksempel noen som kommer utafra til Yanan på studietur. De første par dagene ser de hvordan byen ligger, og gatene og husene i byen. De møter mye folk, går på mottakelser, kveldssammenkomster og massemøter, hører forskjellig slags prat og leser forskjellige dokumenter. Alt dette er tingene slik de ytrer seg, de enkelte sidene ved dem og den ytre sammenhengen mellom dem. Dette kalles erkjennelsens sansestadium, nemlig stadiet med sanseoppfatninger og inntrykk. Det vil si at disse forskjellige tingene i Yanan påvirker sanseorganene til medlemmene av studiegruppa, framkaller sanseoppfatninger og fører til at det oppstår mange inntrykk i hjernene deres, sammen med en grov skisse av den ytre sammenhengen mellom disse
inntrykkene: Dette er det første stadiet i erkjennelsen. På dette stadiet kan menneskene ennå ikke danne begreper, som går dypere, eller trekke logiske slutninger.

Etter som den samfunnsmessige praksisen fortsetter, vil ting som gir opphav til menneskenes sanseoppfatninger og inntrykk bli gjentatt mange ganger i praksisens løp. Så finner det sted ei plutselig endring (et sprang) i hjernen under erkjennelsesprosessen, og det blir dannet begreper. Begreper gjenspeiler ikke lenger bare tingene slik de ytrer seg, de enkelte sidene ved dem og den ytre sammenhengen mellom dem. De griper tingenes vesen, helheten og den indre sammenhengen mellom tingene. Det er ikke bare et kvantitativt, men også et kvalitativt skille mellom begreper og sanseoppfatninger. Når en går videre kan man ved hjelp av vurderinger og utledninger trekke logiske slutninger. Uttrykket «rynk panna så kommer du på en krigslist» i San Kuo Yen Yi (4), eller i dagligtalen, «la meg tenke over det», viser til at menneskene bruker begreper i hjernen til å vurdere og utlede ting. Dette er erkjennelsens annet stadium. Når medlemmene av studiegruppa har samlet forskjellige opplysninger og dessuten har «tenkt over dem», er de i stand til å felle den dommen at «kommunistpartiets politikk for den nasjonale enhetsfronten mot Japan er gjennomført, ærlig og oppriktig». Dersom de også har et oppriktig ønske om enhet for å berge nasjonen, kan de gå et steg videre fra denne vurderinga og trekke følgende slutning: «Den nasjonale
enhetsfronten mot Japan kan vinne fram.» Dette stadiet med å danne begreper, vurdere og utlede er det viktigste stadiet i hele prosessen med å få kunnskap om en ting. Det er stadiet med rasjonell kunnskap. Kunnskapens virkelige oppgave er å gå fra sansing til tenkning, steg for steg å nå fram til forståelse av de indre motsigelsene i objektive ting, å forstå hvilke lover som gjelder for dem og den indre sammenhengen mellom en prosess og en annen, det vil si å nå fram til logisk kunnskap. La oss gjenta: Logisk kunnskap skiller seg fra sansemessig kunnskap ved at sansemessig kunnskap holder seg til de enkelte sidene ved ting, hvordan de ytrer seg og den ytre sammenhengen mellom dem. Men den logiske kunnskapen tar et kjempesteg framover og når fram til helheten, tingenes vesen og den indre sammenhengen mellom ting og avdekker de indre motsigelsene i verden omkring oss. Derfor er den logiske kunnskapen i stand til å gripe tak i utviklinga av verden omkring oss som helhet, den indre sammenhengen mellom alle sidene ved den.

Den dialektisk-materialistiske teorien om kunnskapens utviklingsprosess, som bygger på praksis og går fra overflata til dypet, blei ikke utarbeidet av noen før marxismen oppsto. Den marxistiske materialismen løste dette problemet riktig for første gang: Den har påvist både materialistisk og dialektisk hvordan erkjennelsesbevegelsen stadig går dypere. Ved denne bevegelsen går menneskene i samfunnet framover fra sansemessig kunnskap til logisk kunnskap i en innfløkt praksis som stadig gjentar seg i produksjon og klassekamp. Lenin sa: «Abstraksjon av materien, av en naturlov, abstraksjonen av verdi osv., kort sagt alle vitenskapelige (riktige, alvorlige, ikke meningsløse) abstraksjoner, gjenspeiler naturen dypere, sannere og mer fullstendig.» (5) Marxismen-leninismen hevder at hvert av de to stadiene i erkjennelsesprosessen har sine egne kjennetegn. Kunnskap framtrer som sansemessig på det lavere stadiet og logisk på det høyere stadiet, men begge er stadier i en helhetlig erkjennelsesprosess. Det sansemessige og det rasjonelle er kvalitativt forskjellig, men de er ikke skilt fra hverandre. De forener seg på grunnlag av praksis. Vår praksis beviser at det som vi oppfatter med sansene ikke kan bli forstått med en gang, og at bare det vi forstår kan oppfattes dypere. Sansing løser bare problemet med hvordan ting ytrer seg. Bare teori kan løse problemet om deres vesen. Å løse begge disse problemene kan ikke skilles det aller minste fra praksis. Den som vil få kjennskap til en ting, kan ikke gjøre det på noen annen måte enn ved å komme i kontakt med den, det vil si å leve (praktisere) i dens miljø. I føydalsamfunnet var det umulig å kjenne lovene for det kapitalistiske samfunnet på forhånd, for kapitalismen hadde ikke oppstått ennå, og den relevante praksisen mangla. Marxismen kunne bare oppstå som produkt av det kapitalistiske samfunnet. I epoken med frikonkurransekapitalisme kunne ikke Marx på forhånd ha konkret kjennskap til visse
lover som er særegne for den imperialistiske epoken. For imperialismen, det siste stadiet i kapitalismen, hadde ikke oppstått ennå, og den praksisen som skulle til, mangla. Først Lenin og Stalin kunne ta på seg denne oppgaven. Når vi ser bort fra at de var geniale, var årsaken til at Marx, Engels, Lenin og Stalin kunne utarbeide teoriene sine, i hovedsak at de sjøl tok del i praksis i klassekampen og vitenskapelige eksperimenter på sin tid. Uten dette vilkåret kunne ikke noe geni ha lykkes. Uttrykket: «Den lærde veit alt om hele den vide verden uten å gå utafor døra» var bare tomt snakk før i tida, da teknologien ikke var utvikla. Selv om dette uttrykket kan gjelde i vår tid med utvikla teknologi, er de som virkelig har personlig kunnskap, alle de menneskene over hele
den vide verden som driver praksis. Og det er først når de har fått «vite» noe gjennom praksis, og når kunnskapen deres har nådd fram til «den lærde» gjennom det skrevne ord og tekniske hjelpemidler, at «den lærde» indirekte kan «vite alt om hele den vide verden». Dersom du vil ha kjennskap til en bestemt ting eller ei bestemt gruppe av ting direkte, må du være med sjøl i den praktiske kampen for å forandre virkeligheten, for å forandre den tingen eller den gruppa av ting. Det er bare slik du kan komme i kontakt med tingene slik de ytrer seg. Bare ved å være med sjøl i den praktiske kampen for å forandre virkeligheten, kan du avdekke det vesentlige ved den tingen eller gruppa av ting og forstå dem. Dette er veien til kunnskap. I virkeligheten går alle den veien, sjøl om noen som bevisst forvrenger sannheten, hevder det motsatte. Den latterligste personen i verden er «allviteren» som snapper opp litt tilfeldig og overflatisk kunnskap, og utroper seg sjøl til «verdens fremste autoritet». Dette viser bare at han har feilvurdert seg sjøl. Kunnskap er et spørsmål om vitenskap, og ikke den minste uærlighet eller sjøltilfredshet er tillatt. Det som trengs er avgjort det motsatte – ærlighet og beskjedenhet. Hvis du vil ha kunnskap, må du være med i praksisen for å forandre virkeligheten. Hvis du vil vite hvordan ei pære smaker, må du forandre pæra ved å spise den sjøl. Hvis du vil ha kjennskap til hvordan atomet er oppbygd og hvilke egenskaper det har, må du gjøre fysiske og kjemiske eksperimenter for å endre atomets tilstand. Hvis du vil ha kjennskap til revolusjonens teori og metoder, må du delta i revolusjonen. All ekte kunnskap springer ut fra direkte erfaring. Men ingen kan ha direkte erfaring med alt. I virkeligheten kommer det meste av kunnskapene våre fra indirekte erfaring, for eksempel all kunnskap fra tidligere tider og fremmede land. For forfedrene våre og for utlendinger var – eller er – slike kunnskaper et spørsmål om direkte erfaring. Disse kunnskapene er pålitelige dersom kravet om «vitenskapelig abstraksjon» som Lenin snakka om, blei – eller blir – oppfylt i den direkte erfaringa deres, og dersom den objektive virkeligheten er vitenskapelig gjenspeilt. Ellers er de ikke pålitelige. Derfor består menneskenes kunnskaper bare av to deler, den som kommer fra direkte erfaring og den som kommer fra indirekte erfaring. Videre er det som er indirekte erfaring for meg, direkte erfaring for andre. Sett under ett kan altså ikke kunnskap av noe slag skilles fra direkte erfaring. All kunnskap springer ut av at menneskene sanser den objektive ytre verden gjennom de fysiske sanseorganene sine. Den som nekter for dette, den som nekter for at all kunnskap springer ut fra direkte erfaring, eller nekter for at en sjøl må delta i den praksisen som forandrer virkeligheten, er ikke materialist. Det er derfor «allviteren» er latterlig. Et gammelt kinesisk ordtak sier: «Hvordan kan du fange tigerunger uten å gå inn i tigerens hule?» Dette ordtaket gjelder for menneskenes praksis, og det gjelder også for kunnskapsteorien. Det kan ikke finnes kunnskap løsrevet fra praksis.

For å klargjøre den dialektisk-materialistiske erkjennelsesbevegelsen som oppstår på grunnlag av den praksisen som forandrer virkeligheten – for å klargjøre hvordan erkjennelsesbevegelsen gradvis går dypere – skal jeg gi noen flere konkrete eksempler.

Når det gjelder kunnskap om det kapitalistiske samfunnet, var proletariatet bare i det sansende stadiet av erkjennelsen i den første perioden av praksisen sin, perioden med maskinknusing og spontan kamp. Proletariatet kjente bare noen av sidene og den ytre sammenhengen mellom måtene kapitalismen ytret seg på. Dengang var proletariatet fortsatt en «klasse i seg sjøl». Men da det nådde fram til den andre perioden av praksisen sin, perioden med bevisste og organiserte økonomiske og politiske kamper, blei proletariatet i stand til å forstå det kapitalistiske samfunnets vesen, utbyttingsforholda mellom samfunnsklassene og sin egen historiske oppgave. Proletariatet kunne forstå dette fordi det hadde sin egen praksis, og erfaring fra langvarig kamp. Det var Marx og Engels som vitenskapelig oppsummerte denne erfaringa i all sin bredde, og skapte den marxistiske teorien for å skolere proletariatet. Det var da proletariatet blei en «klasse for seg sjøl».

På samme måte var det med det kinesiske folkets kunnskap om imperialismen. Det første stadiet var preget av overflatisk, sanse-messig kunnskap. Dette viste seg i de vilkårlige kampene mot alle utlendinger, som Bevegelsen for det himmelske Taipingkongedømmet (6), Yi Ho Tuan-bevegelsen (7) og så videre førte. Det var først i det andre stadiet at det kinesiske folket nådde fram til rasjonell kunnskap, forsto imperialismens indre og ytre motsigelser, og
den vesentlige sannheten at imperialismen hadde gått i forbund med kompradorklassen (8) og føydalklassen i Kina for å undertrykke og utbytte de store massene av det kinesiske folket. Denne kunnskapen oppsto i tida omkring 4. mai-bevegelsen i 1919 (9). La oss så ta for oss krigen. Dersom de som leder en krig mangler krigserfaring, vil de til å begynne med ikke forstå de dypere lovene som gjelder for å lede en bestemt krig (slik som vår bonderevolusjonære krig det siste tiåret). Den første tida vil de bare oppleve en god del kamper og dessuten lide mange nederlag. Men disse erfaringene (erfaringene fra slag de har vunnet og særlig fra slag de har tapt) setter dem i stand til å forstå den røde tråden gjennom hele krigen, nemlig lovene for denne bestemte krigen, og til å forstå dens strategi og taktikk. Da kan de lede krigen med sjøltillit. Dersom kommandoen blir overlatt til en uerfaren person på et slikt tidspunkt, må han også lide en god del nederlag (samle erfaring) før han kan forstå krigens virkelige lover.

«Jeg er ikke sikker på om jeg kan klare det.» Vi hører ofte dette når en kamerat nøler med å påta seg et oppdrag. Hvorfor er han usikker på seg sjøl? Fordi han ikke har noen systematisk forståelse av innholdet i oppdraget og hva det innebærer, eller fordi han har hatt lite eller ingen kontakt med slikt arbeid. Derfor kjenner han ikke de lovene som styrer det. Når han har analysert i detalj karakteren av oppdraget og hva det innebærer, kommer han til å være mer
sikker på seg sjøl og være villig til å ta det på seg. Hvis han bruker litt tid på jobben og skaffer seg erfaringer, og hvis han er den typen som er villig til å sette seg inn i ting med åpent sinn, og ikke en som går løs på problemer subjektivt, ensidig og overflatisk, så kan han sjøl trekke slutninger om hvordan han skal gjøre jobben og utføre oppdraget med mye større mot. Det er bare de som er subjektive, ensidige og overflatiske når de går løs på problemer, som sjøltilfreds begynner å gi ordrer og direktiver i samme øyeblikk de kommer fram til et nytt sted. De vurderer ikke omstendighetene, ser ikke helheten (historia og den nåværende situasjonen i sin helhet), og kommer ikke fram til det vesentlige (tingenes karakter og den indre sammenhengen mellom ulike ting). Slike folk er nødt til å gå på trynet.

Vi kan altså se at det første steget i erkjennelsesprosessen er å komme i kontakt med tingene i verden utafor oss sjøl. Dette hører til sansestadiet. Det andre steget er å sammenfatte opplysningene fra sanseerfaringa ved å ordne og bearbeide dem. Dette hører til stadiet med å danne begreper, bedømme og utlede. Det er bare når opplysningene fra sanseerfaringa er svært rikholdige (ikke består av bruddstykker) og svarer til virkeligheten (ikke er innbilte) at
de kan være grunnlaget for å utforme riktige begreper og teorier.

Her må to viktige poenger framheves. Det første er nevnt før, men vi må gjenta det her. Det er at rasjonell kunnskap er avhengig av sansemessig kunnskap. Den som tror at rasjonell kunnskap ikke behøver å utledes fra sansemessig kunnskap, er idealist. Fra filosofiens historie kjenner vi den
«rasjonalistiske» skolen, som bare anerkjenner at fornuften eksisterer og ikke erfaringa, og som derfor tror at bare fornuften er pålitelig, mens sanseerfaringa ikke er det. Feilen denne skolen gjør, er at den snur tingene på hodet. Det rasjonelle er pålitelig nettopp fordi det springer ut av sanseoppfatninger. Ellers ville det være som vann uten kilde, som et tre uten røtter, noe subjektivt, noe en har funnet på sjøl og noe upålitelig. Når det gjelder rekkefølgen i erkjennelsesprosessen, kommer sanseerfaring først. Vi understreker betydninga av samfunnsmessig praksis i erkjennelsesprosessen nettopp fordi bare samfunnsmessig praksis kan gi opphav til menneskelig kunnskap. Og bare det kan føre til at mennesket
begynner å skaffe seg sanseerfaringer fra den objektive verden. For den som lukker øynene, tetter igjen ørene, og stenger seg sjøl helt ute fra den objektive verden, finnes ingen kunnskap. Kunnskap begynner med erfaring – dette er materialismen i kunnskapsteorien.

Det andre poenget er at kunnskap må utdypes, at det sansemessige kunnskapsstadiet må utvikles til det rasjonelle stadiet – dette er dialektikken i kunnskapsteorien (10). Å tro at kunnskap kan stoppe på det lavere, sansemessige stadiet, og at bare sansemessig kunnskap er pålitelig mens rasjonell kunnskap ikke er det, ville være å gjenta den historiske «empirisme»-feilen. Feilen med denne teorien er at den ikke forstår at opplysningene fra sanseerfaringa bare er ensidige og overflatiske, sjøl om de gjenspeiler visse kjensgjerninger i den objektive verden (her snakker jeg ikke om idealistisk empirisme, som begrenser erfaringene til såkalt sjølgransking). Den forstår ikke at de gjenspeiler tingene ufullstendig og ikke deres vesen. For å gjenspeile en ting fullstendig og som helhet, for å gjenspeile tingens vesen, for å gjenspeile de indre lovene i den, er det nødvendig å bearbeide de rike
opplysningene fra sanseerfaringa gjennom tankearbeid, skille det uvesentlige fra det vesentlige, fjerne det usanne og ta vare på det sanne, gå fra det ene til det andre og fra det ytre til det indre for å utforme et system av begreper og teorier – det er nødvendig å gjøre et sprang fra sansemessig til rasjonell
kunnskap. Slik bearbeidet kunnskap er ikke tommere eller mer upålitelig. Tvert imot, det som er bearbeidet vitenskapelig i erkjennelsesprosessen på grunnlag av praksis, gjenspeiler, som Lenin sa, den objektive virkeligheten dypere, sannere og mer fullstendig. Det er nettopp dette vulgære «praktikere» ikke forstår. De setter erfaring høyt, men forakter teori. Derfor kan de ikke ha oversikt over en hel objektiv prosess. De mangler klar styring og langsiktige perspektiver, og blir sjølgode av tilfeldig framgang og glimt av sannheten. Hvis slike folk leder en revolusjon, kommer de til å føre den inn i ei blindgate.

Rasjonell kunnskap avhenger av sansemessig kunnskap, og sansemessig kunnskap må utvikles videre til rasjonell kunnskap – dette er den dialektisk-materialistiske kunnskapsteorien. I filosofien forstår verken «rasjonalismen» eller «empirismen» kunnskapens historiske eller dialektiske natur. Sjøl om hver av disse skolene inneholder ei side av sannheten (her snakker jeg om materialistisk, ikke idealistisk rasjonalisme og empirisme), tar begge feil når det gjelder kunnskapsteorien som helhet. Den dialektisk-materialistiske kunnskapsbevegelsen fra det sansemessige til det rasjonelle gjelder både for en mindre erkjennelsesprosess (for eksempel kunnskap om en enkelt ting eller oppgave) og for en større erkjennelsesprosess (for eksempel kunnskap om et helt samfunn eller en revolusjon).

Men kunnskapsbevegelsen slutter ikke med det. Dersom den dialektisk-materialistiske kunnskapsbevegelsen skulle stoppe ved rasjonell kunnskap, ville bare halve problemet være løst. Og det ville bare være den minst viktige halvparten sett fra den marxistiske filosofiens synspunkt. Den marxistiske filosofien hevder at det viktigste problemet ikke ligger i å forstå lovene for den objektive verden slik at en blir i stand til å forklare den, men i å bruke kunnskapene om disse lovene aktivt for å forandre verden. Fra et marxistisk synspunkt er teorien viktig, og dette er uttrykt fullt ut i Lenins ord: «Uten revolusjonær teori kan det ikke bli noen revolusjonær bevegelse.» (11) Men marxismen understreker hvor viktig teorien er nettopp fordi, og bare fordi, teorien kan rettleie handling. Hvis vi har en riktig teori, men bare prater om den, legger den på hylla og ikke omsetter den i praksis, får teorien ingen betydning, uansett hvor god den er. Kunnskap begynner med praksis. Teoretiske kunnskaper oppnås gjennom praksis, og må deretter vende tilbake til
praksis. Kunnskapens aktive rolle kommer ikke bare til uttrykk i det aktive spranget fra sansemessig til rasjonell kunnskap, men – og dette er enda viktigere – den må komme til uttrykk i spranget fra rasjonell kunnskap til revolusjonær praksis. Kunnskapene om verdens lover må tilbakeføres til praksis for å forandre verden. De må brukes på ny i praksis i produksjonen, i praksis i den revolusjonære klassekampen og den revolusjonære nasjonale kampen og i praksis i vitenskapelige eksperimenter. Dette er prosessen med å prøve og utvikle teorien, fortsettelsen av hele erkjennelsesprosessen. Spørsmålet om hvorvidt teorien svarer til den objektive virkeligheten er ikke fullstendig løst, og lar seg heller ikke løse fullt ut i kunnskapsbevegelsen fra det sansemessige til det rasjonelle, som er nevnt ovenfor. Den eneste måten å løse dette problemet fullstendig på, er å føre rasjonell kunnskap tilbake til samfunnsmessig praksis, omsette teorien i praksis, og se om den kan føre til de resultatene en har tenkt. Mange naturvitenskapelige teorier blir holdt for å være sanne, ikke bare fordi de blei sett på som sanne da naturvitenskapsmennene utforma dem, men fordi de er blitt stadfesta i vitenskapelig praksis
seinere. På samme vis blir ikke marxismenleninismen holdt for å være sann bare fordi den blei sett på som sann da den blei vitenskapelig utforma av Marx, Engels, Lenin og Stalin, men fordi den er blitt stadfesta i seinere praksis med revolusjonær klassekamp og revolusjonær nasjonal kamp. Den dialektiske materialismen er allmenngyldig fordi ingen kan slippe unna dens rike når de driver praksis. Den menneskelige kunnskapens historie viser oss at sannhetsinnholdet i mange teorier er ufullstendig, og at dette blir retta på ved å prøve dem i praksis. Mange teorier er feilaktige, og det er ved å prøve dem i praksis at feilene blir retta. Dette er grunnen til at praksis er kriteriet på sannhet, og at «livet og praksis må være det første og grunnleggende standpunktet i kunnskapsteorien» (12). Stalin har uttrykt dette godt: «Teorien blir formålsløs om den ikke knyttes sammen med revolusjonær praksis, akkurat som praksis famler i blinde hvis dens vei ikke blir opplyst av revolusjonær teori.» (13)

Er kunnskapsbevegelsen avslutta når vi kommer så langt? Svaret vårt er: Det er den, og likevel er den ikke det. Når mennesker i et samfunn kaster seg inn i praksis for å forandre en bestemt objektiv prosess (enten det er i naturen eller samfunnet) på et bestemt stadium i utviklinga, fører gjenspeilinga av den objektive prosessen i bevisstheten deres, og utøvelsen av deres egen subjektive virksomhet, til at de kan heve kunnskapene sine fra det sansemessige
til det rasjonelle. De kan utarbeide ideer, teorier, planer eller programmer som stort sett samsvarer med lovene for denne objektive prosessen. Så omsetter de disse ideene, teoriene, planene eller programmene i praksis i den samme objektive prosessen. Og hvis de kan nå måla de har satt seg, det
vil si hvis de kan sette ut i livet de ideene, teoriene, planene eller programmene som de hadde utforma på forhånd, helt eller i grove trekk i den samme praktiske prosessen, så kan vi se på kunnskapsbevegelsen som avslutta for denne bestemte prosessen. I prosessen for å forandre naturen kan vi for eksempel se på fullføringa av en anleggsplan, stadfesting av en vitenskapelig hypotese, framstilling av et redskap eller innhøsting av ei avling. I prosessen for å forandre samfunnet kan vi for eksempel se på seier for en streik, seier i en krig eller oppfyllelsen av en utdanningsplan. Alt dette kan vi se på som å nå de mål en har satt seg. Men stort sett blir menneskenes opprinnelige ideer, teorier, planer eller programmer sjelden gjennomført uten endringer. Dette gjelder både i praksisen for å forandre naturen og for å forandre samfunnet. Det skyldes at mennesker som er opptatt med å forandre virkeligheten, vanligvis er underkasta tallrike begrensninger. De blir ikke bare begrensa av de vitenskapelige og teknologiske vilkåra, men også av utviklinga av den objektive prosessen sjøl, og av i hvilken grad denne prosessen er kommet åpent til uttrykk (de ulike sidene og det vesentlige ved den objektive prosessen er ennå ikke blitt fullstendig klarlagt). I en slik situasjon blir vanligvis ideer, teorier, planer eller programmer endra delvis, og noen ganger til og med fullstendig, på grunn av at uforutsette omstendigheter blir oppdaga i løpet av praksisen. Det vil si, det hender at de opprinnelige ideene, teoriene, planene eller programmene enten helt eller delvis ikke samsvarer med virkeligheten, og er fullstendig eller delvis uriktige. I mange tilfeller må en mislykkes mange ganger før det lykkes å rette på feilaktig kunnskap og bringe kunnskapene i samsvar med lovene for den objektive prosessen, slik at det subjektive kan omformes til det objektive, eller med andre ord, før en kan få de resultatene i praksis som en har venta seg. Men når en er kommet så langt, uansett hvordan, kan en se på den menneskelige kunnskapsbevegelsen som fullført når det gjelder en bestemt objektiv prosess på et bestemt utviklingsstadium.

Men når det gjelder det at prosessen går framover og utvikler seg, så er ikke den menneskelige kunnskapens bevegelse avslutta. Alle prosesser, enten de foregår i naturen eller samfunnet, går framover og utvikler seg som følge av de indre motsigelsene og kampene i prosessen, og den menneskelige
kunnskapsbevegelsen må også gå framover og utvikle seg sammen med dem. Når det gjelder samfunnsmessige bevegelser, må ikke ekte revolusjonære ledere bare være flinke til å rette på ideene, teoriene, planene eller programmene sine når det blir oppdaga feil, som jeg alt har sagt. Når en bestemt objektiv prosess har gått framover og gått over fra ett utviklingsstadium til et annet, må de også være flinke til å få seg sjøl og alle andre revolusjonære til å følge med prosessen framover, og forandre sin egen subjektive kunnskap i samsvar med dette. Det vil si at de må sikre at forslaga om nye revolusjonære oppgaver og nye arbeidsprogrammer samsvarer med de nye endringene i situasjonen. I en revolusjonær periode forandrer situasjonen seg svært raskt. Dersom kunnskapene til de revolusjonære ikke holder tritt med endringene i situasjonen, er de ikke i stand til å lede revolusjonen fram til seier. 

Men ofte sakker tenkninga etter virkeligheten. Dette kommer av at menneskets innsikt er begrensa av tallrike samfunnsmessige vilkår. Vi bekjemper stribukker i de revolusjonære rekkene som ikke greier å følge med i tenkninga si når de objektive omstendighetene forandrer seg. Historisk har dette kommet til uttrykk som høyreopportunisme. Disse menneskene forstår ikke at kampen mellom motsetninger allerede har drevet den objektive prosessen
framover, mens kunnskapene deres har stoppa på det gamle stadiet. Dette kjennetegner tenkninga til alle stribukker. Tenkninga deres er skilt fra samfunnsmessig praksis, og de kan ikke marsjere i spissen for å lede samfunnsvogna. De blir rett og slett hengende etter, klager over at den går for fort, og prøver å trekke den tilbake eller snu den i motsatt retning.

Vi bekjemper også «venstre»-frasemakeri. «Venstre»-tenkninga hopper over et bestemt utviklingsstadium i den objektive prosessen. Noen ser på fantasiene sine som sannheter, mens andre strever for å virkeliggjøre et ideal i dag som bare kan virkeliggjøres i framtida. De stiller seg fremmed overfor
den løpende praksisen til flertallet av folket, og overfor dagens virkelighet. I handling framstår de som eventyrere.

Idealisme og mekanisk materialisme, opportunisme og eventyrpolitikk er alt sammen kjennetegna av at det er ei kløft mellom det subjektive og det objektive, av at kunnskap er skilt fra praksis. Den marxist-leninistiske kunnskapsteorien, som er kjennetegna av vitenskapelig samfunnsmessig praksis, må nødvendigvis kjempe besluttsomt mot disse feilaktige ideologiene. Marxistene innser at i universets absolutte og allmenne utviklingsprosess er utviklinga av hver særegne prosess relativ, og at innafor den absolutte sannhetens endeløse strøm er følgelig menneskets kunnskap om en bestemt prosess på et hvilket som helst utviklingstrinn bare en relativ sannhet. Totalsummen av utallige relative sannheter utgjør den absolutte sannheten (14).
Utviklinga av en objektiv prosess er full av motsigelser og kamper, og det er utviklinga av den menneskelige kunnskapens bevegelse også. Alle de dialektiske bevegelsene i den objektive verden kan før eller seinere bli gjenspeilt i menneskelig kunnskap. I samfunnsmessig praksis er prosessen med framvekst, utvikling og undergang uendelig, og det er prosessen med framvekst, utvikling og undergang i den menneskelige kunnskapen også. Ettersom menneskets praksis, som forandrer den objektive virkeligheten i samsvar med bestemte ideer, teorier, planer eller programmer, stadig går framover, blir
dets kunnskaper om den objektive virkeligheten på samme måte dypere og dypere. Bevegelsen av forandring i den objektive virkelighetens verden er endeløs, og det er også menneskets erkjennelse av sannhet gjennom praksis. Marxismen-leninismen har på ingen måte uttømt sannheten, men den åpner ustanselig veier til kunnskap om sannheten gjennom praksis. Den slutninga vi har kommet fram til, er at det er konkret, historisk enhet mellom det subjektive og det objektive, mellom teori og praksis, mellom viten og handling, og vi bekjemper alle feilaktige ideologier, både til «venstre» og høyre, som avviker fra den konkrete historia.

I denne epoken av samfunnsutviklinga har historia lagt ansvaret for å forstå og forandre verden på riktig måte på skuldrene til proletariatet og proletariatets parti. Denne prosessen, praksisen for å forandre verden, er en prosess som er fastlagt i samsvar med vitenskapelig kunnskap. Den er allerede framme ved et historisk øyeblikk i verden og i Kina, et stort øyeblikk uten sidestykke i menneskehetens historie – nemlig det øyeblikket da mørket skal fordrives fullstendig fra verden og Kina, og verden endres til en verden av lys som vi aldri har sett maken til. Kampen proletariatet og det revolusjonære folket fører for å forandre verden, omfatter fullbyrdinga av følgende oppgaver: Å forandre den objektive verden og samtidig forandre sin egen subjektive verden – å forandre sin egen evne til å erkjenne og forandre forholdet mellom den subjektive og den objektive verden. Ei slik forandring har allerede skjedd på en del av kloden, nemlig i Sovjetunionen. Der driver folket denne forandringsprosessen framover. Folket i Kina og resten av verden er enten i ferd med å gå gjennom en slik prosess, eller så kommer de til å gjøre det. Og den objektive verden som skal forandres, omfatter også alle som er mot forandring. For at de skal bli forandra, må de gå gjennom et stadium med tvang før de kan gå inn i stadiet med frivillig, bevisst forandring. Når hele menneskeheten forandrer seg sjøl og verden frivillig og bevisst, har vi nådd fram til verdenskommunismens epoke.

Oppdag sannheten gjennom praksis, og stadfest og utvikle sannheten gjennom videre praksis. Gå ut fra sansemessig kunnskap, og utvikle den aktivt til rasjonell kunnskap. Gå så ut fra rasjonell kunnskap, og rettlei aktivt den revolusjonære praksisen for å forandre både den subjektive og den objektive verden. Praksis, kunnskap, praksis igjen og kunnskap igjen. Dette gjentar seg sjøl i en endeløs syklus, og for hver syklus kommer innholdet av praksisen og kunnskapen opp på et høyere nivå. Det er hele den dialektisk-materialistiske kunnskapsteorien, og det er den dialektisk-materialistiske teorien om enheten mellom viten og handling.

(Artikkelen finnes i Mao Tsetung: Skrifter i utvalg og i Mao Tsetung: Verker i utvalg, bind 1. Oversettelsen er gjennomgått og revidert av Morten Falck i 2008.)

Noter:

2) Fra Lenins noter om «The Idea» i Hegels The Science of Logic, bok III , del 3. Se V. I. Lenin: «Conspectus of Hegel’s The Science of Logic» (september – desember 1914), Collected Works, eng. utg., Moskva, 1963, bd. XXXVIII , s. 213.
3) Se Karl Marx: «Teser om Feuerbach» (våren 1845 ), i Fr. Engels: Ludwig Feuerbach, og slutten på den klassiske tyske filosofien, Forlaget Oktober
1981, s. 82, og V. I. Lenin: Materialismen og Empiriokritisismen (annen halvdel av 1908), norsk utgave Falken forlag 1982, s. 127–132.
4) San Kuo Yen Yi (Beretninger fra de tre kongedømmene) er en berømt kinesisk historisk roman av Lo Kuan-chung (slutten av det 14. og begynnelsen av det 15. århundre).
5) Fra Lenins noter om «Subjective Logic or the Doctrine of the Notion» i Hegels The Science of Logic, bok III . Se V. I. Lenin: «Conspectus of Hegel’s The Science of Logic», Collected Works, eng. utg., Moskva, 1963, bd. XXXVIII , s. 171.
6) Taipings Himmelske Kongerike var navnet på den revolusjonære bondebevegelsen som på midten av 1800-tallet kjempet mot Ching-dynastiets føydale styre og nasjonale undertrykkelse. I januar 1851 startet Hung Hsiu-chuan, Yang Hsiu-ching og andre ledere et opprør i landsbyen Chintien i Kueiping herred i provinsen Kwangsi, og de proklamerte grunnleggelsen av Taipings Himmelske Kongerike. Bondehæren deres marsjerte nordover fra Kwangsi og angrep og inntok Hunan og Hupeh i 1852. I 1853 marsjerte den gjennom Kiangsi og Anhwei og inntok Nanking. En del av styrkene fortsatte så offensiven nordover og trengte seg fram til nærheten av Tientsin. Men Taipinghæren forsømte imidlertid å bygge faste baseområder på de stedene den okkuperte. Dessuten begikk dens ledende gruppe etter å ha opprettet sin hovedstad i Nanking mange politiske og militære feil. Derfor var den ute av stand til å motstå de sammenhengende stormangrepene til Ching-regjeringas kontrarevolusjonære styrker og de britiske, amerikanske og franske aggressorene, og de ble til slutt beseiret i 1864.
7) Yi Ho Tuan-bevegelsen (også kalt «de rettferdige knyttnevenes opprør,» i Vesten kjent som «bokseropprøret») var den anti-imperialistiske væpnede kampen som fant sted i Nord-Kina i 1900. De brede massene av bønder, håndverkere og andre folk tok del i denne bevegelsen. De kom i kontakt med hverandre gjennom religionen og andre kanaler, og de organiserte seg på grunnlag av hemmelige samfunn og førte en heltemodig kamp mot de forente aggresjonsstyrkene fra de åtte imperialistiske maktene – De forente stater, Storbritannia, Japan, Tyskland, Russland, Frankrike, Italia og Østerrike. Bevegelsen ble slått ned med ubeskrivelig grusomhet etter at de forente aggresjonsstyrkene okkuperte Tientsin og Beijing.
8) Kompradorklassen: del av borgerskapet i koloniale og halvkoloniale land, som baserer seg på allianse med imperialistmaktene for å kunne fortsette utbyttingen av folket i sitt eget land. Navnet kommer av et portugisisk ord.
9) 4. mai-bevegelsen var en anti-imperialistisk og anti-føydal revolusjonær bevegelse som begynte 4. mai 1919. 1 den første halvdelen av dette året møttes seierherrene fra første verdenskrig, dvs. Storbritannia, Frankrike, De forente stater, Japan, Italia og andre imperialistiske land, i Paris for å dele byttet og bestemte at Japan skulle overta alle de privilegiene som Tyskland hadde hatt før i Shantung-provinsen i Kina. Studentene i Beijing holdt møter og demonstrasjoner den 4. mai, og de var de første som viste bestemt motstand mot denne planen. Krigsherreregjeringa i nord arresterte mer enn tredve studenter i et forsøk på å undertrykke denne opposisjonen. Studentene i Beijing gikk til streik i protest, og et stort antall studenter i andre deler av landet fulgte deres eksempel. Den 3. juni begynte krigsherreregjeringa i nord å arrestere studenter i Beijing i store antall, og innen to dager var omkring ett tusen tatt i forvaring. Dette vekket enda større harme omkring i landet. Fra og med 5. juni gikk arbeiderne i Shanghai og mange andre byer til streik, og kjøpmennene på disse stedene lukket forretningene sine. Slik ble det som først var en patriotisk bevegelse som hovedsakelig besto av intellektuelle, hurtig utviklet til en nasjonal patriotisk bevegelse som omfattet proletariatet, byenes småborgerskap og borgerskapet. Samtidig med denne patriotiske bevegelsen vokste den nye kulturelle bevegelsen, som hadde begynt før 4. mai som en bevegelse mot føydalismen og for å fremme vitenskap og demokrati, til en sterk og mektig revolusjonær kulturbevegelse hvis hovedstrøm var innrettet på å spre kunnskap om marxismen-leninismen.
10) Se Lenins noter om «The Idea» i Hegels The Science of Logic, bok III , del 3, hvor han sier: «For å forstå er det nødvendig empirisk å begynne å begripe, studere og heve seg fra empirismen til det allmenngyldige.» (V. I. Lenin: «Conspectus of Hegel’s The Science of Logic», Collected Works, eng. utg., Moskva, 1963, bd. XXXVIII , s. 205.)
11) V. I. Lenin: Hva må gjøres? (høsten 1901– februar 1902), Forlaget Oktober, Oslo 1976.
12) V. I. Lenin: Materialismen og empiriokritisismen, norsk utg., Falken forlag 1982, s. 131.
13) J. V. Stalin: «Om leninismens grunnlag» (april –mai 1924), Spørsmål i leninismen, Forlaget Oktober, Oslo 1976.
14) Se V. I. Lenin: Materialismen og empiriokritisismen, norsk utg., Falken forlag, Oslo 1982, s. 121–127.