Mao Tsetungs tenkning er marxismen-leninismen i vår tid

Av Svein Johnsen

Nr 3 1970

Av Svein Johnsen

 

Marxismen ble grunnlagt av Karl Marx og Friedrich Engels. I kamp mot borgerlig og småborgerlig ideologi innen arbeiderbevegelsen utviklet de den vitenskapelige sosialismen, gjorde den til en enhetlig verdensanskuelse. De gjorde sosialismen om fra en fjern utopi til en kjempende vitenskap, et skarpslepent våpen i hendene på den undertrykte klassen.

I den etterfølgende epoken var det særlig Lenin og de russiske bolsjeviker som utviklet marxismen. Kapitalismen gikk over i sitt høyeste og siste stadium imperialismen, som skjerpet kapitalismens motsetninger til det ytterste. I denne epoken dukket revisjonismen opp som en retning. Kautsky, Bernstein og andre ledere i den annen internasjonale rettet og reviderte marxismens sentrale punkter, margstjal dens revolusjonære grunnlag for å gjøre den akseptabel for borgerskapet. I kamp mot disse borgeragentenes renegatpolitikk vokste leninismen fram. Lenin utviklet bl.a. teorien om partiets organisasjon og kapitalismens utvikling til imperialisme. Lenins etterfølger og trofaste kampfelle, den store marxist-leninisten Stalin, skrev at marxismen-leninismen er marxismen under imperialismen og den proletariske revolusjonens tidsalder. Stalin var selv med på å utvikle den proletære klassekampteorien under proletariatets diktatur og den sosialistiske oppbygningen.

Hovedoppgavene for verdens folk

Etter den annen verdenskrig ble den kommunistiske bevegelsen stilt overfor nye oppgaver. Kapitalismens allmenne krise skjerpet seg og la dermed grunnlaget for nye motsetninger, som krever sine løsninger. Det er for det første å befeste og utvikle proletariatets diktatur i de sosialistiske land, for det andre å frigjøre de koloniale og halvkolonialelandene i Asia, Afrika og Latin-Amerika fra imperialismen og føydalismens åk, dvs. gjennomføre en nasjonal-demokratisk revolusjon, og for det tredje gjennomføre den sosialistiske revolusjonen i de land hvor imperialistene og sosialimperialistene har makten.

Som Lenin dengang anviste de riktige løsninger på datidens spørsmål, er det Mao Tsetung som i dag har anvist den riktige løsning på dagens spørsmål. La oss illustrere dette med et eksempel, proletariatets diktatur. Bolsjevikene i Russland vant makten og befestet den i motsetning til andre land, hvor revolusjonære oppstander ble druknet i blod. Bare under Lenins og bolsjevikenes riktige ledelse var dette mulig, fordi han konkret analyserte forutsetningene for proletariatets diktatur.

Etter den annen verdenskrig var en av hovedoppgavene å befeste proletariatets diktatur. Revisjonistklikken i Sovjet som under Krustsjov, seinere Bresjnev og Kosygin, tok makta etter Stalins død, løste dette spørsmålet ved å benekte nødvendigheten av proletariatets diktatur. Under påskudd av å innføre «hele folkets stat» har de i stedet opprettet sitt eget byråkrat-kapitalistiske diktatur over Sovjet-folket. Mao Tsetung derimot så problemet klart og gjennom den store proletariatets kulturrevolusjon har de kinesiske kommunistene styrket folkets makt på alle områder.

Dette eksempel og utallige andre viser at Mao Tsetungs teorier, sammenfattet i uttrykket Mao Tsetungs tenkning er marxismen-leninismen i dag liksom leninismen var marxismen i den foregående epoken. Og derfor er det nødvendig å tilegne seg og anvende i praksis Mao Tsetungs tenkning for å løse de oppgaver som stilles overfor de norske marxist-leninister. Før vi går over til å behandle de spesielle kjennetegn ved Mao Tsetungs tenkning, tar vi med nok et aktuelt eksempel som belyser hvordan det er nødvendig å anvende Mao Tsetungs tenkning for å vinne framgang.

De nasjonale og demokratiske frigjøringsbevegelser utkjemper i mange land harde kamper mot USA-imperialismens marionettetropper og mot intervensjonstropper. Typisk for alle de bevegelsene som har framgang er at de i praksis tillemper Maos teori om folkekrig, og kjemper for en nasjonal-demokratisk revolusjon. Uten å ta i bruk den mest avanserte rettleiing for folkenes frigjøring ville bevegelsene gå under, splittes opp og druknes i blod, jfr.Castroist-bevegelsene i Latin-Amerika.

Mao Tsetungs tenkning er allmenngyldig

Et av borgernes og revisjonistenes viktigste «argumenter» mot Mao Tsetungs tenkning er at den springer ut av «kinesiske forhold». Kanskje gjelder den i Kina og i «den tredjeverden», men ikke i Norge, sier de. En slik påstand viser at de ikke har forstått de grunnleggende trekk ved marxismen-leninismen, at den er allmenngyldig fordi den har tatt opp i seg erfaringene fra alle undertrykte klassers kamp for frigjøring og fordi den representerer en vitenskapelig generalisering av disse erfaringer. Derfor er Mao Tsetungs tenkning universell som leninismen. Den historiske og dialektiske materialismen er ikke bundet av tid og sted, men den gjelder utviklingens lover.

Følgelig: Marxismen er en verdensanskuelse, en historie-oppfatning og en økonomisk og politisk teori, dvs. altomfattende. Mao Tsetungs tenkning, som er en videreutvikling av marxismen, er derfor også altomfattende. MaoTsetung har forsvart og videreutviklet alle de bestanddeler i marxismen-leninismen som folket trenger i sin teori og praksis for å gjøre revolusjon. De viktigste er etter vår oppfatning følgende:

  1. Læren om motsigelsen.
  2. Læren om partiet.
  3. Læren om folkekrigen.
  4. Læren om imperialismen.
  5. Læren om den nasjonal-demokratiske revolusjon og dens forbindelser med den sosialistiske revolusjonen iden koloniale og halvkoloniale verden.
  6. Læren om den sosialistiske oppbygningen.
  7. 7. Læren om kulturrevolusjonen.

Selvsagt er det umulig å behandle alle disse emner utdypende i en artikkel, og vi skal derfor begrense oss til enkelte bestanddeler av marxismen i vår tid.

Læren om motsigelsene

Ifølge Mao Tsetung er loven om motsigelsen den viktigste del av dialektikken. Og for ham er denne loven noe annet enn «boklærdom», slik den gjerne betraktes av revisjonister. Et av de viktigste bevis på dette er hans utgreiing om de forskjellige typer motsigelser, f. eks. hovedmotsigelsen og sekundære motsigelser som er underordnet denne. Med hovedmotsigelsen mener vi den motsigelsen som har avgjørende innflytelse på tingenes eller foreteelsenes utvik-ling. I Norge går f. eks. hovedmotsigelsen mellom folket og monopolkapitalen. Andre, f. eks. motsigelsen mellom by og land, er underordnet denne hovedmotsigelsen og kan bare finne sin endelige løsning etter at hovedmotsigelsen er løst gjennom den sosialistiske revolusjonen. Et eksempel på hvordan reformistene forvrenger spørsmålet om motsigelsen finner vi i lønnsoppgjøret når de snakker om «solidarisk lønnspolitikk». Ifølge dem får arbeiderklassen ved lønnsoppgjøret tildelt en «kake», hvis størrelse er fastlagt på forhånd av den «realøkonomiske ramma». Følgelig går hovedmotsigelsen i lønnsoppgjøret mellom høytlønte og lavtlønte, sier reformistene, og forsøker å skjule at lønnsoppgjøret er en kamp mellom folket og monopolkapitalen. Slik kan studiet i Mao Tsetungs tenkning hjelpe oss til å gjennomskue og avsløre reformistenes klasseforræderiske politikk i praksis.

Men det finnes også forskjellige typer motsigelser som må løses på forskjellig måte. Mao Tsetung legger stor vekt på forskjellen mellom antagonistiske og ikke-antagonistiske motsigelser. Mellom klasser kan det være antagonistisk motsigelse, f.eks. mellom arbeiderklassen og monopolkapitalen, som bare kan løses gjennom den sosialistiske revolusjonen. Andre motsigelser, som mellom arbeiderklassen og småborgerskapet, mellom arbeiderne og funksjonærene er ikke-antagonistiske og må finne andre løsningers om gjennom overbevisning og diskusjon og gjennom felles kamp.

Å forveksle antagonistiske med ikke-antagonistiske motsigelser kan skape store vanskeligheter; å løse motsigelsen mellom arbeid og kapital gjennom diskusjon og overbevisning ville bli dyrt for arbeiderklassen i lengden. Det finnes eksempler på at Stalin forvekslet ulike typer motsigelser, og dette førte til at han begikk feil. Det var først Mao Tse-tung som formulerte disse spørsmål klart og la grunnlaget for en korrekt praksis.

Mao Tsetung legger også vekt på å behandle motsigelsene riktig. En ikke-antagonistisk motsigelse kan nemlig forvandles til en antagonistisk motsigelse, som tilfellet er etter Krusjtsjov-revisjonistenes forræderi mot den internasjonale kommunistiske bevegelse. Ved å legge grunnen for en gjenreisning av kapitalismen i Sovjet og å føre en sosial-imperialistisk politikk har lederne i Kreml 1) forvandlet motsigelsen mellom seg og Sovjet-folket til en antagonistiskmotsigelse og 2) forvandlet den antagonistiske motsigelse mellom seg og USA-imperialismen til en ikke-antagonistisk motsigelse. Dette forklarer hvorfor det i dag ikke er mulig med noen «aksjonsenhet» mellom verdens kommunister og lederne i Kreml.

I forholdet mellom de ulike typer motsigelser finner vi også motsigelsene mellom folket og folkets fiender og motsigelser innen folket. Dette gjelder motsigelsenes karakter. Allmennt har motsigelsene mellom folket og dets fiender en antagonistisk form, mens motsigelsene innen folket har en ikke-antagonistisk form. Men i dette forholdet kan antagonismens form under de forskjellige betingelser bytte plass. Mao Tsetung gir selv et eksempel på dette fra den anti-japanske motstandskampen da det gjaldt å forene alle patriotiske lag av folket i kampen mot Japan:

«Motsigelsen mellom det nasjonale borgerskap og arbeiderklassen er en motsetning mellom utsugere og utsugete og er i sin natur antagonistisk. Men under de faktiske betingelser som råder i Kina kan denne antagonistiske klassemotsetning, om den behandles på en riktig måte, omformes til en ikke-antagonistisk motsetning og løses med fredlige midler.»

Kulturrevolusjonen

Et område hvor Mao i fullt monn har fått vise en forening av dyp teoretisk innsikt og praktisk lederskap er spørsmålet om den sosialistiske oppbygningen og kulturrevolusjonen. Gjennom selv å lede KKP da det førte hele det kinesiske folket i den nasjonaldemokratiske og sosialistiske revolusjonen og samtidig kunnet studere de negative erfaringer fra Sovjet etter den 20. partikongress i 1956, har Mao et erfaringsmateriale som ingen annen kommunistisk leder.

Gjennom sitt langsiktige perspektiv for sosialismens oppbygning og gjennom å påpeke klassekampens eksistens har Mao Tsetung tilført marxismen viktige erfaringer på dette området som f. eks. Stalin ikke hadde noen muligheter for å oppdage.

Den store proletariske kulturrevolusjonen viste at selv under proletariatets diktatur kan klassekampen skjerpes til det akutte. Den viste samtidig nødvendigheten av å mobilisere massene til forsvaret for sosialismen og støtte seg på dem i kampen mot folkets fiender, med Liu Chao Chi i spissen. Særlig viktig var her det politiske aspekt, klasse-aspektet. Det var den herskende klassen, proletariatet og dens forbundsfeller som konsoliderte sin ledelse i kultur-revolusjonen og utstrakte denne ledelsen til alle områder, både produksjonens, kulturens, politikkens og økonomiens område.

Kulturrevolusjonens betydning kan derfor knapt overdrives, særlig på bakgrunn av erfaringene fra det tidligere sosialistiske Sovjetunionen og de tidligere folkedemokratiene. Der har byråkratledere overtatt de gamle herskernes rolle og danner nå en ny herskende gruppe i samfunnet som har alle overklassens kjennetegn. En liknende utvikling i Kina ville vært en enorm seier for imperialismen og ført til ennå større ødeleggelser av den kommunistiske verdensbevegelse enn tilfellet var etter Krusjtsjov-gruppas maktovertakelse i SUKP.

Folkekrigen

Mao Tsetung var den første som foretok en gjennomgripende analyse av folkekrigens strategi og taktikk. Riktignok er partisankrig ingen ny historisk foreteelse, den ble bl. a. nyttet under intervensjonskrigen i Sovjet-statens unge år og under den annen verdenskrig, men generaliseringen er Maos verk, og han har også brakt den opp i et nyttstadium.

De viktigste elementene i folkekrigen er det kommunistiske partis ledende rolle, en enhetsfront av alle patriotiske lag av folket under partiets ledelse og en folkehær. Teorien om folkekrigen og den nasjonaldemokratiske revolusjonen er de viktigste våpen for alle folk og nasjoner som i dag kjemper mot imperialistisk aggresjon i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Den gir samtidig nøkkelen til å forstå hvorfor de nasjonale frigjøringsbevegelser rent militært er i stand til å seire over en tilsynelatende mange ganger sterkere imperialistisk aggresjonsmakt.

For å vinne en folkekrig er den viktigste betingelsen et marxist-leninistisk parti som fører masselinja. Dernest en enhetsfront av klasser og lag som har felles interesser i å bekjempe de utenlandske inntrengerne og kompradorborgerskapet. Innenfor enhetsfronten vil det uunngåelig eksistere klassekamp og fastheten blant forbundsfellene varierer fra situasjon til situasjon. Derfor er det nødvendig for det kommunistiske parti samtidig å drive sin egen agitasjon og propaganda og framfor alt bevare sin uavhengighet. Mao gikk sterkt imot tesen «Alt gjennom fronten». I denne situasjonen er det nødvendig med nøyaktige klasseanalyser for å kunne løse motsigelsene på en riktig måte.

Å stole på bøndene og å bygge opp baser på landsbygda er en annen viktig strategisk tese i folkekrigen. Bøndene vil i koloniale og føydale land utgjøre den viktigste forbundsfellen rent tallmessig og utgjøre en mektig revolusjonærkraft. Basene og på et seinere stadium i folkekrigen, de frigjorte områder vil ha stor betydning for å vinne massene over til enhetsfronten.

I oppbygningen av folkehæren legger Mao stor vekt på den politiske ledelsen «Politikken skal dirigere våpnene, ikke omvendt». Folkehæren må nødvendigvis få en helt annen oppbygning enn de hærer som imperialistene utruster. De kjemper på folkets og framskrittets side og er et mønster på sannheten om at ideene skaper en materiell kraft. I folkehæren teller mennesket mer enn våpen, den må være sjølhjulpen og stole på egne krefter.

Folkekrigen har også en egen strategi og taktikk. Den tar utgangspunkt i at folket står overfor en fiende som i begynnelsen er sterkere, har bedre materiell utrustning osv. Folkekrigen er derfor en langvarig krig. Aggressorenes moral etes opp av tida, folkets kampvilje øker. I begynnelsen vil geriljaoperasjonene spille den dominerende rollen. Geriljakrig er den eneste vei til å mobilisere og bruke folkets styrke mot fienden, den eneste vei til å utvide folkets styrker og tynne ut og svekke fiendens og dermed gradvis endre det totale styrkeforhold for til slutt å la den regulære hær og mobil krigføring spille hovedrollen som kampform. Den grunnleggende taktiske formel i gerilja-krigen formulerer Mao slik: «Fienden rykker fram, vi trekker oss tilbake, fienden slår leir, vi plager ham, fienden utmattes, vi angriper, fienden trekker seg tilbake, vi forfølger ham.»

De sosial-imperialistiske lederne i Kreml har naturlig nok ingen tillit til folket og tillemper i motsetning til Mao en borgerlig linje i militærspørsmålet. Derfor baserer de hele sin militære styrke på atomvåpen og forsøker å skaffe seg monopol på dem sammen med USA-imperialistene slik at de kan få herske uinnskrenket over verdens folk.

Sett Mao Tsetungs tenkning i ledelsen på alle områder

I dag stiller hele den kommunistiske verdensbevegelsen parolen «Sett Mao Tsetungs tenkning i ledelsen på alle områder». For revisjonister som betrakter marxismen-leninismen på samme måte som en full mann finner en lyktestolpe, er en slik parole selvfølgelig uforståelig, men for alvorlig arbeidende kommunister er det en nødvendighet. Når vi tilegner oss den mest framskredne ideologien – marxismen-leninismen-MaoTsetungs tenkning – og anvender den i vår egen konkrete praksis blir ideene til en materiell kraft som forandrer verden.

«Mao Tsetungs tenkning er marxismen-leninismen i den epoke da imperialismen går sitt fullstendige sammenbrudd i møte og sosialismen skrider fram mot en verdensomspennende seier.»

Lin Piao