Kvinnekamp

Maktforhold og feminisme

Av

Katarina Storalm

Makt må ikke reduseres til å handle om forholdet mellom «maktmonopol» og «folk». Da ville folkets maktovertagelse fortone seg som en altfor enkel affære: Man organiserer en revolusjon med det utfall at disse ikke lenger sitter på toppen, og vips, den største og sterkeste strengen i maktspillet er røket.


Først til maktbegrepet. En vulgarisert marxistisk analyse av verden vil redusere makt til å handle utelukkende om noen prosenter av verdens mektigste menneskers makt over resten av oss. På grunn av at det lille mindretallets makt over flertallet er så synlig, er den lett skisserbar, og det er det åpenbare skjeve forholdet her som er inngangsporten for mange til radikale miljøer. Dette er fristende å benytte seg av i retoriske reklamekampanjer for venstresida, og selvfølgelig en grunnleggende faktor for alle radikale mennesker, men faren er at all forståelse av makt reduseres til å handle om forholdet mellom «maktmonopol» og «folk». Jeg mener det ikke er en holdbar analyse. For eksempel: Dersom verdens befolkning en dag ble enige om å velte disse få prosentene av «verdens maktmonopol», ville folkets maktovertagelse innenfor en slik reduksjonistisk analyse fortont seg som en relativ enkel affære. Man organiserer en revolusjon med det utfall at disse ikke lenger sitter på toppen, og vips, den største og sterkeste strengen i maktspillet er røket. Om man i dette tilfellet hadde redusert all makt til å handle om denne motsetningen, og dermed mener at makten er fjernet når verdenslederne er styrtet av folket, vil man neppe være i stand til å forstå hva det er som skjer etterpå, når flesteparten av under- og overordningsforholdene som fra før eksisterer, fortsatt vil eksistere like fullt.

Det vil nok lønne seg å se på makt som en bestemmende faktor mellom mange ulike forhold og motsetninger. Et passende bilde på begrepet makt kan være å se for seg et spill på mange store og små strenger. Noen av strengene er lettere å se enn andre. Man kan ikke si seg fornøyd med å ha sett noen at de store strengene, når de små strengene ofte er de som har mest å si for hvilke beslutninger man tar hver dag. Å skjønne at det er udemokratisk og uhensiktsmessig at et fåtall fatter beslutninger over et stort flertall, er ikke vanskelig, og de fleste forstår det – de forstår bare ikke hva de skal gjøre med det. De ser ikke hvor de kan organisere seg for å forandre på tingenes orden. Dessuten er det nok av individualistiske ideologier som folk blender seg selv og hverandre med, som forteller at slik ble jorden skapt eller som ber folk om å være sin egen lykkes smed. Men fordi det lille mindretallets makt er såpass lett skisserbart er det lettere å forstå urettferdigheten i dette maktforholdet enn i andre maktforhold, for eksempel i maktforhold som griper på en mer direkte måte inn i hvert enkelt liv.

Det er dette bildet, et bilde av makt med en uendelig mengde store og små strenger, som jeg mener vil gi det beste bildet av hvordan verden er bygd opp. I motsetning til det store og tydelige over- og underordningsforholdet som finnes mellom verdens mektigste mennesker og folket, mener jeg det er viktig å se på at slike under- og overordningsforhold finnes overalt, i større eller mindre grad. Makt utøves på skolen, i hjemmet, mellom ektefeller og venner. Under- og overordningsforhold mellom individer vil ofte komme av at den ene for eksempel har mer ressurser eller kunnskap enn den andre. Mange slike forhold kan vanskelig unngås, men ganske mange av dem kommer av urettferdige misforhold som kan endres om økonomi og ressurser omfordeles på mer demokratiske vis. Å være bevisst på slike maktforhold vil gjøre det lettere å forandre på dem, og dermed forenkle arbeidet med å skjære over strengene som dannes i slike forhold. Inntil videre dannes strengene av under- og overordning seg på nytt og på nytt igjennom de valgene vi gjør hver dag, gjennom språket vi snakker med, og gjennom hele vår kultur og kulturarv. Strengene har blitt dannet gjennom lange, lange tider, og det fører til at det er blitt snakk om en svært innviklet knute som er svært fastgrodd i oss, og som er mye vanskeligere å løsne på, enn hva de store og iøynefallende strengene er. Eksempler på slike små strenger (eller systematiske tilfeldigheter, som de også kalles) er de endeløse rekkene av handlinger som skal prege småbarn til å vokse opp til en på forhånd gitt kjønnsrolle som samfunnet har godkjent, «glasstakene» som hindrer kvinner å nå helt opp på universitetene eller som hindrer kvinner i å stille på topp på kommunelister når det er valg. Kort sagt: et nett av strenger som stadfester og rettferdiggjør patriarkatet. Å bryte med det man er opplært til, og med noe som føles som ens egen identitet, hver dag og ta sjanser man ikke er sikre på vil føre en noe sted krever mye pågangsmot og styrke. Det letteste er å leve slik samfunnet vil at man skal leve.

Feministisk teori er myntet på interessekamp, de mange ulike feministiske organiseringene som er oppstått, kommer av at halve verdens befolkning vil ha både motstridende og kanskje uforenelige utgangspunkt og mål, på tvers av politikk, religion og livssyn. Det kan være interessant å skissere så mange ulike interessemotsetninger som mulig. Det kan også være interessant å gi en kort analyse av enkelte forhold som en selv har erfaringer og kunnskaper om. Feministiske motsetninger innenfor steder hvor jeg selv har valgt å organisere meg, er det mest interessante for meg i denne teksten.

Gaukatore 1982

Med forbehold om at jeg er en ung person som i mangel på tid og ressurser ikke har anledning til å foreta en inngående empirisk undersøkelse av forholdene på 1970- og 80-tallet i det norske (m-l)-miljøets kvinnebevegelse, vil jeg likevel anta at for de kvinnene som drev kvinnekampen på 70- og 80-tallet, ble mye av tiden, i tillegg til å føre kampen for større rettigheter i demonstrasjoner og i offentligheten for øvrig, også brukt på å overbevise revolusjonære menn og partikamerater om viktigheten av kvinnekampen. Å argumentere for at en klassekamp uten kvinnekamp ville spille fallitt, og å insistere på at de tillitsvalgte partikameratene skulle ta kvinnepolitiske standpunkter, som for eksempel forbud mot pornografi i garderober eller liknende, selv om dette ville fungere splittende på industriarbeidsplasser med et flertall mannlige arbeidere tok sikkert mye tid og krefter. Gaukatore-debatten som utspant seg i Klassekampen i sommerheten i 1982, gir et bilde av hvilket utgangspunkt de revolusjonære kvinnene hadde for å diskutere undertrykking og frigjøring på grunnlag av kjønn, med sine kamerater i AKP(m-l). Kravet om at husarbeid skulle deles likt mellom mor og far, ble foreslått til partiprogrammet av Kitty Strand. Dette var et krav som vakte stor forargelse blant mange partifeller. Mennenes argumentasjon gikk blant annet i «skulle Marx vasket gulv i stedet for å skrive Kapitalen?» eller «Skal legen utsette hjerteoperasjonen til neste dag fordi han må hjem og passe barn?» Slike spørsmål falt som fluer når kontraspørsmålene «Hva hvis legen er en kvinne? Hva hvis Marx ble født som jente?» ble stilt. Gaukatore-debatten er svært interessant når det gjelder å se vår nære kvinnepolitiske historie. At slike synspunkter kunne komme fra opplyste partikamerater, virker i dag noe absurd, men for ikke lenge siden formet altså slike synspunkter debatten i partiet.

At man i dag kan riste på hodet av en slik argumentasjon som kvinnene ble møtt med i 1982, vitner om en positiv utvikling, ikke bare blant revolusjonære på venstresiden, men også i samfunnet generelt. Men det er viktig å ikke glemme at dette er noen av grunnsteinene man drasser på, når man skal bygge videre inn i et nytt parti.

I dag står man ovenfor en situasjon hvor det nærmest ikke er rom for menn på den revolusjonære venstresiden å si at man ikke er feminist. Både sosialt og statusmessig, og meget sannsynlig også privat, vil antifeminisme sette kjepper i hjulene for mannfolk – eller med ordene til et medlem av organisasjonen som på bloggen sin kaller seg Communstkickback: Sier du at du ikke er feminist i en organisasjon hvor alle jentene er feminister, får du aldri pult! Det er jo gledelig at feministiske standpunkter har vunnet igjennom i så stor grad. Ikke bare er det vanskelig å bli tatt fullstendig alvorlig av den premissleggende majoriteten som kaller seg feminister, om en skulle insistere på at en ikke er feminist, jeg vil også påstå at en også mangler en viss grad av taktisk sans om man ikke vil påberope seg å være feminist.

Kvinner under 25 år og røde partier

Å ha et politisk engasjement vil blant annet si å organisere seg for å få større gjennomslag for egne politiske standpunkter. Jo flere som deler ens politiske standpunkt, jo større pondus og dermed også makt kan man legge bak kravene sine. Å være toneangivende politisk er viktig slik sett, og forutsetter retoriske evner, lettfattelige analyser og resonnementer blant flere andre ting. Dessuten må man ha en viss statistisk oversikt over hvilket velgergrunnlag man har potensiale for å få med ens aktuelle standpunkt. Det er gjort undersøkelser som viser at den største velgergruppen til røde partier både i Norge og internasjonalt er kvinner under 25 år. Å tekkes disse vil altså føre til større makt for dem som allerede er organisert (og dermed er toneangivende) i de revolusjonære miljøene. Det er ikke noe suspekt i å ønske gjennomslag for egne politiske meninger, det er et grunnleggende demokratisk ønske. Det er dog heller ikke suspekt å forsøke å plukke fra hverandre bevisste eller ubevisste slagplaner som potensielt er motstridende til ens egne politiske interesser, for å ta disse i nærmere øyesyn. Kanskje man kommer fram til enighet til slutt?

Feminismen kan bare bety framgang for venstresiden. Den kan bare bringe med seg positiv innflytelse for kampen for likeverd og rettferdighet. På spørsmålet om ikke feminismen vil skade venstresiden, og gjøre den svakere, svarer Simone de Beauvoir i et intervju at feminismen gjør at menn på venstresiden blir nødt til å skjerpe seg, om ikke annet, så fordi de prinsipielt er motstandere av undertrykkelse. «Flere og flere grupper føler seg tvunget til å holde deres macho-ledere i ørene. Det kaller jeg framgang.» (1) Jeg mener at det vil lønne seg å være klar på at feminismen vil bety færre fordeler for menn på kort sikt enn de fordelene menn vil kunne ha under de rådende forhold. Å la menn og kvinner definere innholdet i feminismen på like fot, vil med andre ord potensielt by på problemer. For er en interesseløs handling mulig? I den senere tiden har jeg vært vitne til en iver etter å gjøre feminismen mer forlokkende for menn, eller gutter. Gutter skal lage hyggestunder der man skal diskutere hvor undertrykte menn er som kjønn av patriarkatet. En feminisme definert av menn, for menn? Rent retorisk sett vil jo mer feminisme både tekke velgergrunnlaget (som består av unge kvinner), og tekke de kvinnene som allerede finnes fra før. Slik kan man få flere fluer i en smekk, og tilsynelatende har ingen noe å klage på. Slik kan man bruke begrepene i en teori som universalnøkkel for å få gjennomslag for egne interesser. Tilsynelatende handler man på et uselvisk vis, i strid med egne interesser, men når man belyser saken nærmere, viser det seg altså at den interesseløse handlingen ikke var helt interesseløs likevel.

Det springende punkt blir med andre ord ikke hvorvidt man kaller seg feminist eller ikke, så lenge alle tilsynelatende er feminister. Det avgjørende blir hvilken teori, hvilken analyse, hvilken praksis og hvor dyptgripende denne er. Skal det nye partiet bli et redskap for å kjempe fram kvinnefrigjøring i framtiden, holder det ikke at det skal være feministisk i navnet. Det kreves en grundig teoretisk skolering av alle medlemmer, både nye og gamle, og ikke minst må partiet kunne vise til en enestående praksis før partiet skal kunne bli det redskapet som kvinner trenger i kampen mot patriarkatet.

Problemer som det jeg har skissert, kommer fra tid til annen til å dukke opp i et parti hvor man har interessemotsetninger og maktmotsetninger slik man vil få, i et parti med begge kjønn under et patriarkat. Det er helt avgjørende at kvinnene får definere kvinnekampen på sine egne premisser, ut fra hva som er prekært for kvinner i deres situasjon. Derfor er den feministiske utviklingen avhengig av at kvinnene organiserer seg særegent i interesseorganisasjoner på grunnlag av kjønn. Dette er den beste måten man i dag kan kombinere at menn kan være med på kvinnekampen, altså i partiet, og for at kvinnene kan sette premissene for den, i sine særegne interesseorganisasjoner.

Note:

(1) http://www.marxists.org/reference/subject/ethics/debeauvoir/1976/interview.htm