Maktens samvittighet

Bokomtale

av Turid Horgen

Hvorfor gjør ikke kvinnene i omsorgsyrkene opprør når de opplever å ikke kunne utføre jobben slik de ønsker? Fordi de er kvinner, sier maktutrederne.

Forskerteamet bak boka Maktens samvittighet tar utgangspunkt i at den norske velferdsstaten er et særdeles vellykket eksempel på organisert humanisme etter de fleste målestokker. Og de avslutter arbeidet sitt med følgende forsiktige kraftsats: «Å gjøre dette (vellykkede eksemplet) til gjenstand for enkle og lite reflekterte former for effektivitetstrang, kan bety at man tar i bruk de mindre heldige resultatene av norsk modernisering til å undergrave de mer heldige.»

Gjennom de 228 sidene i boka behandler og belyser de denne påstanden grundig. De avdekker som sentralt noen konsekvenser av det de kaller en historisk betinget kjønnskonstruksjon, som ressurs og verdi i bygginga av velferdsstaten. Hvordan denne kjønnskonstruksjonen, slik den arter seg i kvinners forståelse og utøvelse av seg selv i arbeidsliv og omsorgsforpliktelser, er underkjent, utnyttet og mistenkeliggjort. Og samtidig er den et premiss i å forstå hvorfor ikke all effektivisering i offentlig sektor har ført til større tap av de godene velferdsstaten skal yte.

De avdekker hvordan kvinneundertrykkinga fungerer i å opprettholde et visst nivå på ytelsene i velferdsstaten til menneskene som trenger dem, samtidig som den opprettholder troen på at modernisering, effektivisering og målstyring av ulik typer kan føre fram. Kvinneundertrykking er riktignok et begrep knyttet til et forgangent 1970-tall, men forskerteamets resultater viser allikevel nettopp det, en avdekking av dagens kvinneundertrykking. I dagens språk. De setter ord på forhold som enten ikke er moderne å trekke fram i dag eller antas å være tilbakelagt.

Makt i velferdsstaten

Maktens samvittighet er et delprosjekt under Makt- og demokratiutredningen. Forskerne har gjennomført en rekke feltarbeid i to ulike kommuner og i et sjukehus.

De åpner med å slå fast velferdsstaten som en anerkjent betegnelse på det norske samfunnet. Det omfatter et statlig engasjement for å skape og sikre befolkningen en god livsstandard som det er stor oppslutning om. Forfatterne belyser det utviklingsstrekket de kaller desentraliseringen av velferdsstaten. I korttekst at staten gir rammevilkårene, kommunene yter tjenestene og forvalter ressursene. Makt i velferdsstaten dreier seg ikke minst om evnen og muligheten til å desentralisere dilemmaer.

Videre vil de belyse det de kaller eksplosjonen i behovene for statlig velferdsassistanse. De siste to tiårene er det et kjennetegn ved kommunenes virksomhet som overskygger alt annet, det er hvordan kommunene skal kunne gjøre alt det de er satt til gjøre. Forfatterne har lagt vekt på å samle erfaringen fra fagfolk på grasrotnivå; lokalpolitikere, administrativt ansatte i kommunene / sjukehus samt dem som forsøker å yte velferd i praksis; sjukepleiere, hjelpepleiere, sosionomer, leger osv.

Opplevd utilstrekkelighet

Erfaringene fra bakkenivå har et klart kjennetegn. De er preget av en svært sterk opplevelse av å ikke kunne imøtekomme overveldende forventninger og krav fra dem som etterspør deres tjenester – så vel fra dem som spesifiserer betingelsen tjenestene skal gis under, skriver forfatterne. Dette er en permanent utilstrekkelighetsfølelse, til tross for at det kontinuerlig arbeides med effektiviseringstiltak, omorganisering og til dels bedre økonomiske rammer.

Med eksempel fra sjukepleieren i hjemmetjenesten skisserer forfatterne at antallet eldre brukere svært ofte er større enn det sykepleieren og hennes kolleger makter å hjelpe på en måte de opplever som etisk og faglig forsvarlig. For å unngå at situasjonen blir kritisk, er det nødvendig å ta noen innersvinger; de løper raskere, bruker kortere tid hos hver enkelt, reduserer eller kutter ut hjelpen til enkelte, eller omgår reglene for medisinering. Uansett betyr det intensivering av egen arbeidsinnsats og opplevd utilstrekkelighet over for mennesker som trenger hjelp. Det er en beskrivelse og opplevelse av situasjonen som til fulle bekreftes av den nylig publiserte undersøkelsen blant sykepleier og hjelpepleier i eldreomsorgen.

Forfatterne stiller det de kaller det praktiske og trivielle spørsmålet: Hvorfor setter ikke sjukepleierne og hennes kolleger i kommuner og sjukehusets førstelinje en stopper for dette? Hvorfor gjør ikke ansvarlige politiske organer og administrative det?

De svarer også at de ikke finner noe enkelt svar. Men etter den langvarige observasjonen tror de at svaret på spørsmålet gir innsikt i vesentlige sider ved velferdsstatens særegne organisasjonsdynamikk.

Det dreier seg ikke bare om rollekonflikter i enkeltpersoner, men også om konflikter mellom organisatoriske nivå som skaper brudd i aktørenes erfaringsverdener – og dessuten dreier det seg om konflikter mellom kvinner og menn.

Kjønn i velferdsstaten

Offentlige organisasjoner er interessante arenaer for brytninger mellom ulike institusjonaliserte verdisystemer, hevder forfatterne. Den tradisjonelle velferdsambisjon eksisterer side om side med en stadig økende vekt på effektiv styring. Her gjør kjønn seg gjeldende på nye måter. Fra 1950 til 1980 bidro troen på og oppbyggingen av velferdsstaten til en viss grad å sikre kvinner likeverd og innflytelse. Innsatsen og inntreden i førstelinja i velferdsstaten var symbolet på den gode framtid og det gode samfunn. I dag framstår sosial- og omsorgspolitikken som et gjenstridig styringsobjekt. Det har stor konsekvenser for de som jobber der. Det er vanskelig å legitimere å jobbe der, fordi de økonomiske kostnaden er gjort til en så viktig kilde for bekymring for lokale og sentrale beslutningstakere.

Det er kvinner som dominerer fullstendig i jobbene hvor lønna er lav og innflytelsen liten. Det er ikke overraskende, skriver forfatterne: «det (er) slående at fordelingen av makt, innflytelse og karrieremuligheter i de systemene som sikrer dette, i så ekstrem grad er kjønnsbestemt».

Forfatterne trekker fram et interessant fenomen: Det har slått oss, skriver de, er at kjønn i bare liten grad gjøres til gjenstand til diskusjon på arenaer hvor lokalpolitikere, administrativt ansatte og fagfolk diskuterer forhold som har med beslutningsprosesser å gjøre. Aktørene selv snaker mest om «ledere og ansatte», og i den grad kjønn gjøres eksplisitt relevant, er det – blant menn så vel som blant kvinner – svært ofte gjennom omtale av problematiske forhold ved kvinner. Menn kritiseres i kraft av sitt lederskap og sin måte å praktisere sin rolle. Kvinner blir omtalt negativt på grunn av en antatt egenskap; som lite konstruktive deltaker i beslutningsprosesser og endringsarbeid.

Kulturell kapital

Forfatterne forsikrer om at det er ingen tvil om at kvinnene målbærer erfaringer i møtet med brukerne, pasienter, klienter og andre bistandsmottaker, som har overveldende krav de ikke kan tilfredstille. Men det som målbæres som erfaringer i møtet med brukerne blir forstått som noe annet, en kvinnelig og lite konstruktiv egenskap, når det er snakk om å diskutere beslutningsprosesser internt i for eksempel sykehuset. Forfatterne slår også fast at det er svært få menn som arbeider i tilsvarende posisjoner. De forlater slike poster etter kort tid.

Forfatterne undersøker antakelsen om at velferdsstaten er i ferd med å forbruke en type kulturell kapital – en kvinnelig omsorgsorientering som tradisjonelt gjenskaper seg selv ved å stille sitt liv til rådighet for de(n) andre. De slår fast at det ikke er noen tvil om at velferdsstatens viktigste kapital er kvinnelig arbeidskraft. Og at denne kapitalen i liten grad gjør seg gjeldende som premissleverandør for håndteringen av innflytelse, ressurser og organisasjonsutforming i offentlig sektor. De skriver at det er sentrale deler av den historiske konstituerte formen for identitets- og arbeidsutforming som på en særegen måte gjør seg tilgjengelig ikke bare for dem som har behov for offentlig omsorg, men også for det styringsapparatet som forvalter dem. Denne kjønnskonstruksjonen har vist seg svært tilpasningsdyktig, og er trolig den viktigste grunnen til at den norske velferdsstaten har lykkes med å realisere ambisjonen om universell omsorg.

De bekrefter og utdyper denne antakelsen gjennom de resterende sidene i boka. Det gjøres gjennom spennende sammenstilling av materialet de har fra observasjonene og intervjuene i møtet med fotfolket i velferdsstaten, sammen med teori som gir innsikt.

Forbrukes

I materialet til forskerne er det et forhold til som tegner seg klart. Aktørene som krever effektivisering, rasjonalisering og målstyring, er i ferd med å forbruke den kvinnelige kapitalen. I materialet til forskerne er det kvinner som er født før 1955 som strekker seg selv og arbeidsinnsatsen sin utover arbeidstida og som knuges av dårlig samvittighet overfor brukere som har krav de ikke får innfridd i forhold til de behovene, rettighetene og forventningene de har. Kvinner født seinere har ikke konstituert sin forståelse av seg selv på samme måte.

Det er en del av bakgrunnen for konklusjonen; Å gjøre den vellykkede velferdsstaten til gjenstand for enkle og lite reflekterte former for effektivitetstrang, kan bety at man tar i bruk de mindre heldige resultatene av norsk modernisering til å undergrave de mer heldige.