Lønnsoppgøret 1974
Av Peder Martin Lysestøl
Våre krav – fiendens taktikk
Denne artikkelen byggjer på eit foredrag som vart halde på eit møte om lønnsoppgjeret arrangert av AKP(m-l) i Trondheim i midten av mars, før avtalen mellom Jern og Metall og Mekaniske Verksteders Landsforbund vart oppsagd og før det vart kjend kva slags pakkeløysing staten sat med i bakhanda.
Mens norsk monopolkapital de siste åra har stått i en situasjon med stadig voksende problemer med å øke profitten, går norsk økonomi nå inn i en veldig høykonjunktur. Oljevirksomheten gjør at vi står foran en mer omfattende strukturrasjonalisering av norsk industri enn kanskje noen gang tidligere. Makta vil bli enda mer konsentrert i statsapparatet og i de største kapitalgrupperingene i landet. Norge blir trukket enda nærmere imperialismens maktsenter. Det kan komme angrep på fagbevegelsen i framtida som vi skal være godt rustet til å stå imot. Årets tariffoppgjør blir en smakebit på hva vi har i vente.
Samtidig er det lenge siden to linjer har stått skarpere mot hverandre enn ved dette lønnsoppgjøret. Skritt for skritt har arbeidskjøperne oppnådd økt kontroll over fagbevegelsen, samordning og statlig innblanding i oppgjørene. De har økt sin andel av verdiskapinga og redusert våre inntekter. Deres krav foran den «oljealderen» de nå går inni er: hardere kontroll, utbyttingsfred. De har et enormt behov for kapital til investeringer, som arbeidsfolk i Norge skal få betale.
Til nå er det først og fremst utenlandsk kapital som har kastet seg over olja. Di tmå staten og monopolene fortsatt vende seg for å få dekket kapitalbehovet sitt fullt ut. Vi vet av erfaring at de internasjonale kreditorene setter harde betingelser. At den norske staten må være villig til å slå hardt nedpå eventuelle «ekstremister» som streiker, er kanskje en slik betingelse?
På den andre sida har vi fått en styrket politisk arbeiderbevegelse i Norge. De fagorganiserte i klubber og foreninger på grunnplanet har også varslet kamp.
Skånlandutvalgets innstilling er foreløpig slått tilbake, forbundsvise oppgjør er knesatt. Tallrike klubber og foreninger har reist krav om kraftig forbedring av lønna.
Men hvordan er utsiktene til at kampen skal lykkes? Hvordan står klassekreftene? Det er dette jeg skal ta opp i denne artikkelen.
Lønnskampen 1974 – hvor bra er krava som er stilt?
Vi går til tariffoppgjøret i en situasjon hvor kapitalen ønsker arbeidsfred mer enn noen gang. Og, – det betyr igjen at vi skulle stå i en taktisk sterk utgangsposisjon. Ingenting ville være verre enn langvarig streik i industrier som har med olje å gjøre. Det er ut fra en slik taktisk vurdering av klassekreftene vi må se på de krava som er stilt.
Omlag alle forbund har i skrivende stund lagt fram sine krav. De viser at de fleste har vært svært så lydige overfor den «generallinja» LO-sekretariatet har trukket opp. Vi kan uten videre slå fast at ingen krav som er stilt er prega av offensiv kamp.
Dette er krava fire sentrale forbund har stilt:
Forbund Medlemmer Generelt krav Totalt lønnskrav Indekskrav
Kartellet 100.000 11–12 % 15,5 % En indeksreguler.
Jern & Met. 92.000 7,5 % 11 % Svingetall på 4. Kommuneforb.90.000 11–12 % 17 % Svingetall på 2. Grafisk 14.000 8 % To indeksreguler.
Alle krever ettårig tariffperiode. Jern & Met krever også i likhet med de fleste andre forbund tariffestet avgift for uorganiserte.
AKP (m-1) har under hele tarifforberedelsen gått inn for forbundsvise oppgjør og ettårig tariffperiode. Vi har like klart gått mot tariffestet avgift for uorganiserte. Vårt standpunkt her blir det ikke plass til å begrunne nærmere i denne sammenheng.
Jeg vil gå over til å se på to sentrale krav– indekskravet og det totale pengekravet.
Indekskravet
Den enestående dyrtida vi er inne i har tvunget forbundene til å kreve spesielle garantier mot prisstigninga i perioden. AKP har gått inn for et lavt svingetall, 2 eller 3 er lansert av Klassekampen. Hva betyr dette i forhold til de krava som forbundene har stilt? For det første må vi slå fast at indekskravet ikke er et krav om økt lønn. Det er bare et krav om sikrest mulige garantier mot reallønnsnedgang, garantier mot at lønnsøkninga blir spist opp av prisene i løpet av året.
Men hvilke garantier gir indekskrava som er stilt. Ett regneeksempel kan illustrere hva kravet betyr: Utgangspunktet er gjennomsnittslønna for industriarbeidere, ca. 3200 på månedsbasis.
Vi antar videre at prisene stiger med 12 % fra mai -74 til mai -75. Da vil en arbeider med:
Kartellets indekskrav tape omlag kr.2400 i tariffperioden
Jern & Mets indekskrav tape om lag kr.1200 i tariffperioden
Kommuneforb. indekskrav tape om lag kr. 600 i tariffperioden
Grafisk indekskrav tape om lag kr.2000 i tariffperioden
Uten justering for prisstigning i perioden, men med såkalt «full kompensasjon for prisstigninga» ved periodens slutt, taper han omlag 5 000 i kjøpekraft i årets løp.
Slik er situasjonen for norske arbeidere i dag. Selv om vi krever «full» kompensasjon for prisstigninga må vi regne med at verdien av lønna går tilbake måned for måned.
Indekskravet har derfor to funksjoner. For det første skal det sikre oss størst mulig kompensasjon for den prisstigninga vi får i perioden. For det andre skal det gjøre det langt mindre lønnsomt for arbeidskjøperne å øke prisene. Derfor mener vi at indekskravet er et viktig krav i årets oppgjør. Men et hvilket som helst indekskrav, er, som vi har vist ingen garanti nok. AKP har reist krav om svingetall på 3 poeng. Det betyr regulering av lønnene hver andre måned. Jern og Metall, og trolig også SV har lansert et svingetall på 4.
Som vi har sett betyr begge kravene at vi aksepterer et visst tap. Det skal vi selvsagt ha kompensasjon for ved neste tariffoppgjør.
Vi står ikke lenger fra hverandre på indekskravet enn at enhet her må være mulig. Med den offensiven arbeidsgiverforeningen og staten legger opp til, trenger vi enhet på så mange saker som mulig. Med en slik enhet vil vi også kunne sikre et bedre indekskrav for kameratene i Kartellet og andre forbund som ikke har reist skikkelige krav på dette feltet.
Pengekravet
Under kapitalismen eksisterer det ikke noe som heter «rettferdige krav». Tariff-oppgjøret er en kamp mellom to klasser. Begge har som mål å sikre seg størst mulig del av de verdiene folket har skapt. Seier i tariffoppgjøret for arbeiderklassen, det må bety at vi sikrer oss en betydelig større andel av verdiskapinga enn tidligere. Tilbakegang betyr at kapitalens (inklusive statens) andel har økt. La oss med enkle tall se hvordan stillingen er.
Gjennom hele 60-årsperioden og de første70-åra har nettonasjonal-produktet i faste priser steget kraftigere enn lønningene. Grovt anslått er gjennomsnittstallene h.h.v. 4,5 % og 3 %. Det betyr at hvert år har lønnsmottakerne beholdt en mindre andel av verdiskapinga enn kapitalen og staten.
Et annet eksempel:
I NAF-brosjyren: «Tall og fakta fra NAF» har de beregnet lønnsutviklinga for industriarbeidere. Her viser de at den disponible realinntekten for industriarbeidere i gjennomsnitt fra 1960 til 1972 har steget med 2,5 %. Samtidig har de direkte skattene økt med 23 % pr. år! Med økende skattepress og prisstigning har industriarbeideren beholdt betydelig mindre enn den årlige produktiviteten i industrien. Med en anslått årlig produktivitetsøking på 3,5 % ser vi at lønningene hvert år har fått en betydelig mindre andel enn de skulle ha.
Særlig ekstremt blir det etter 1970. Da viser NAFs tall at industriarbeidernes lønninger har blitt redusert når en ser på kjøpekraften. Mens en industriarbeider i 1970 fikk utbetalt kr. 15 513 (1960-kroner), fikk han i 1972 kr.15 481.
Året 1973 har vært et spesielt godt år for arbeidskjøperne. Selv borgerskapets eget nasjonalregnskap greier ikke å skjule det.
Økonomisk Utsyn fra Statistisk Sentralbyrå forteller bl.a. at inntektene i de viktigste eksportindustriene økte med over 20 % og at eiernes andel av verdiskapinga økte langt sterkere enn lønnsmottakernes andel.1973 var uten tvil det året hvor kapitalen sikret seg et kraftig innhogg i folkets verdiskapning. Og hva sier statens såkalte «objektive» upartiske økonomi-ekspert», Aukrust, om det? Han konstaterer at 1973 var bra for arbeidskjøperne og at 1974 blir kanskje enda bedre, og han slår fast:
«I så fall vil 1974 bli et enestående godt år for næringslivet, som vi må unne bedriftene.»! (FraDagbladet2/3 -74. Min utheving.)
Vi tror nok gjerne at Aukrust og andre såkalte eksperter for det borgerlige statsapparatet «unner» bedriftene store fortjenester. Men hva unner de arbeidsfolk?
Norsk Tjenestemannslags gruppe på Statistisk Sentralbyrå har regnet ut lønnsutviklinga for statsansatte. De slår fast at den realdisponible månedslønna for de fleste var på topp i 1968. For 6 år siden! Til tross for at det har vært to lønnsoppgjør siden da har verdien avlønningsposen gått tilbake. La oss her nøye oss med å se på situasjonen for to statsstillinger som i dag ligger nokså «midt i laget».
En statsansatt lønnstaker med 36 000 på våren 1973, som er enslig, har foran vårens oppgjør ei realdisponibel månedslønn som ligger 60 kr. lavere enn lønna i1968/69!
Det andre eksemplet er en statsansatt lønnsmottaker med 44 000 våren 1973. Her er det også beregnet hva en enslig person har tilbake i forhold til 1968. Han har kr. 176 mindre realdisponibel inntekt i måneden.
Minst 18 – 20 %
AKP vil oppfordre alle lønnsmottakere til i det minste å stå på et lønnskrav som sikrer oss samme andel av verdiskapinga som vi hadde da vi lå best an, dvs. før1970. Og vi slår igjen fast at dette er et defensivt krav. Det innebærer kompensasjon for 4–5 års etterslep med 3,5 % pr .år, og vår andel av produktivitetsøkinga i kommende periode, ei produktivitetsøking som trolig blir betydelig høyere enn de tradisjonelle 3–4 %.
Dette betyr pengekrav på 18–20 %. Bare et slikt krav hindrer oss i å overlate enda mer av vårt eget arbeid til kapitalen. Forbundsledelsene har reist krav som ligger under dette.
SV oppfordrer folket til å være tilfreds med lønnsøkinger som gir oss bare en «liten» tilbakegang. Men når skal arbeidsfolk kreve tilbakebetalt det de har tapt av posisjoner tidligere om ikke nå, – i en situasjon hvor storkapitalen regner med kjempegevinster? Eller mener SV at fagbevegelsen som kamporganisasjon er for svak til å vinne et krav det kan bli kamp om? Da svarer vi at dersom venstre i fagbevegelsen støttet av folk på grunnplanet nå står sammen, har muligheten til seier kanskje aldri tidligere vært større! SV har til nå nøyd seg med å henge på lasset til forbundspampene. Men det kreves langt mer av et parti om det skal ha krav på tillit fra arbeidsfolk som vil ha en forandring på dagens tilstand!
Fiendens strategi og taktikk
Gjennom kravet om forbundsvise oppgjør, ettårig avtale og indeksavtale som skal gi størst mulig kompensasjon for prisstigninga, har fagbevegelsen til nå reist krav som kapitalen uten tvil frykter. Derfor ser vi at de kjører ut med hele sin skyts, fra en samlet presse til økonomiske «autoriteter».
De har 95 % av pressa, TV og radio på sin side. De har hele det statistiske apparatet til borgerskapet. De har tallrike eksperter, direktører, forskere, professorer, som selvsagt vet hva som er «best for folket». Til sist og farligst har de en rekke klassesamarbeidsorganer hvor det såkalte Kontaktutvalget er det ledende. Her møtes ledelsen i fagbevegelsen, arbeidsgiverforeninga, næringsorganisasjoner og staten før og under tariffoppgjøret for å holde hverandre «orientert», som det heter.
Med andre ord: her dikterer stat og kapital hvilken linje LO-pampene skal legge fram for medlemmene. Under årets oppgjør skal Kontaktutvalget spille en nøkkelrolle i forsøkene på å «samordne» oppgjøret i siste liten eller lage «pakkeløsninger».Det er disse våpene arbeiderklassens fiender nå setter inn for å vinne lønnskampen. Og hva bruker de sine «våpen» til? Jo, å spre myter og å lansere lure lønnstilbud
-
Kapitalens myter.
Arbeidskjøperne og deres økonomiske ideologer har gjennom historia utviklet et sett av myter som de sprøyter inn i folket, fra ungene i skolen til fagorganiserte i klubbene. Det er myter som:
– kaketeorien, at det finnes ei gitt lønnskake slik at hele tariffoppgjøret blir et spørsmål hvor arbeidsfolk skal dele ei kake mest mulig likt. Underforstått er det da at kapitalens andel er det ikke noe å gjøre med. Av denne myten gir det seg også glimrende muligheter for å splitte folket: å gå inn for lavtlønnte som igjen betyr at en må gå mot middels og høyt lønnte.
– å gå inn for de ikke-yrkesaktive (bl.a. trygdede) som igjen da må bety å gå mot yrkesaktive. å gå inn for skatteletter, som betyr at arbeidere i stat og kommune må holde tilbake lønnskrav.
– myten om pris- og lønnsspiralen. Det er denne myten som mer enn noen annen er kjørt fram foran årets oppgjør. Den skal jeg gå grundigere inn på nedenfor.
– myten om at høyere lønnskrav vil tvinge dårlig stilte bedrifter til å innskrenke, dvs. at arbeidsfolk gjør seg sjøl arbeidsløse ved å stille krav. Til denne kan vi svare: Bedrifter som er så dårligstilt at de ikke kan betale folk ei stabillønn har en ingen garanti for vil greie seg uansett lønnskrav eller ikke. Dessuten:
De som først og fremst har lagt ned bedrifter i Norge er staten og industrien sjøl. Gjennom planlagt strukturasjonalisering (f.eks. treforedling i Drammensvassdraget) har de lagt ned tusener av arbeidsplasser.
Som nevnt har prismyten naturlig nokfått en spesiell plass foran årets oppgjør. Derfor er det nødvendig å gå grundigere inn på den, slik at en kan se klart at den er blank løgn.
Myten om pris- og lønnsspiralen
La oss starte med noen fakta. Gjennom hele 50- og 60-åra lå prisstigningen gjennomsnittlig på 3–4 %. Så skjer det noe: Fra en prisstigning på 3,1 % i 1969 hopper prisene til:
10,6 % i 1970
6,2 % i 1971
7,2 % i 1972
8,0 % i 1973
9,6 % til 13,3 % anslått for 1974.
Med andre ord – prisene er i 70-åra på et nivå som er 3 ganger høyere enn nivået i 50- og 60-åra. Og hva kan vi gjøre for å rette på dette? Jo svarer ekspertene. De fagorganiserte må dempe sine krav foran tariffoppgjøret. Holder vi altså kravene tilbake skal prisstigningen dempes. Men vi har hørt denne melodien før. Sist vi hørte den var under forhandlingene om priskompensasjon i fjor. Da ble vi lovet lavere prisstigning dersom vi godtok en kompensasjon for prisstigningen på bare 45 %. Hva har vi sett? At prisene bare har økt i aksellererende tempo, at ikke ett av løftene er innfridd. Det kapitalistiske systemet har overbevist oss om at de mangler kontroll med prisene. Hvordan kan de da kreve moderasjon fra oss når de ikke kan gi oss garantier?
Men hvem er det som er årsak til prisstigninga?
Jo, i følge Statsråd Sagør sjøl skyldes 60 % importprisene, dvs. priser som bestemmes helt uavhengig av det norske lønnsnivået. For det andre bestemmer regjeringa en rekke priser: Offentlige kommunikasjoner og andre offentlige tjenester i tillegg alle varer som det offentlige bestemmer prisen på gjennom sin avgiftspolitikk. Og som vi veit har regjeringa monopol på disse sektorene og trenger ikke øke prisene «av konkurransehensyn». For det tredje har en rekke norske kapitalister nærmest monopol for sine produkter, dvs. de kan bestemme prisene helt uavhengig av om kostnadene øker eller blir redusert.
Til sist står vi tilbake med ei gruppe bedrifter som kan, og alltid vil overvelte lønnsøkinger på økte priser.
Av dette skulle to ting være helt klart: For det første bestemmes prisen på kanskje 80 % av varene på det norske marked nærmest uavhengig av lønnsnivået. For det andre ser vi at dersom arbeidsfolk holder lønnskravet tilbake vil allikevel prisene stige kraftig pga. utenlandsprisene og de norske bedriftenes stilling.
Stemmer konklusjonen med de historiske erfaringene? Ja fullstendig. Bare en gang i løpet av 50- og 60-åra hadde vi kraftigere prisstigning. Det var i1952 og 1953. Årsaken var heller ikke da svære lønnstillegg, men Koreakrigen og den voldsomme vareetterspørselen som fulgte krigen. Den sterkeste prisstigninga i7 0-åra til nå hadde vi i 1970. Skyldtes den ekstraordinære stigningen da svær elønnstillegg? Nei, det var økningen av momsen fra 13,64 % til 20 % som gjorde utslaget.
Og i dag er årsaken lønningene? Nei!
I 1973 var det ikke tariffoppgjør og derfor også ubetydelige lønnsøkinger. Men prisene steig «bare verre enn før». Hovedårsaken er: At mulighetene for internasjonale konserner pga. monopolisering til å øke prisene uten fare for konkurranse, har økt kraftig, at det har oppstått knapphet på en rekke råvarer og at disse har kommet under større kontroll av landa hvor varene finnes, og til sist for Norges vedkommende, at kapitalen gjennom sin investeringsiver har økt etterspørselen etter varer kraftig. Dette er de virkelige årsakene til at prisene har steget.
-
«Lure» lønnstilbud.
«Lure» lønnstilbud for kapitalen er selvsagt tilbud som godtas av fagbevegelsen, men som i realiteten betyr lave lønnsøkinger. La oss se på noen slike «lure» former for tilbud som arbeidskjøperne alt har lansert.
Samordning av lønnsoppgjøret.
Erfaringene fra tidligere oppgjør har lært arbeidskjøperne at dersom de greier å samordne oppgjøret er halve seieren vunnet. Staten og arbeidsgiverforeningen sammen med LO-toppen har siden begynnelsen av 60-tallet innsett betydningen av samordnede oppgjør. Kontaktutvalget blei 1963 oppnevnt med hovedoppgave å samordne oppgjøret den gangen. Siden har kontaktutvalget vært et viktig redskap for samordning.
Hva betyr samordning? Jo, at det skal forhandles samlet for hele fagbevegelsen under ett. At LO-ledelsen (som Selvig og Bratteli stoler på) skal lede hele tarifforhandlingen. Og viktigst, at uravstemningen skal gjøres for hele fagbevegelsen samlet. Vi har sett hva det har betydd: For det første elendige krav og ettergivenhet i forhandlingene fra LO-ledelsen. For det andre at forbund som har stemt ned det samla generelle tilbudet har blitt nedstemt av mer «lydige» eller «tilfredse» forbund.
Fagbevegelsen har i år avvist samordning og presset fram forbundsvise forhandlinger og forbundsvis avstemning over forhandlingsresultatet. Men det betyr enda ikke at arbeidskjøperne har oppgitt muligheten på samordning. Allerede på sentralstyremøtet i NAF i januar understreket de «nødvendigheten av en samordning av oppgjørene». Og selvsagt er det hensynet til «rikets økonomi» NAF er opptatt av. I dag bruker de som argument for samordning at forbundene har reist indekskrav som er generelle og som derfor krever samordning av gjennomføringa. Også Aspengren har vært inne på tanken om nødvendig samordning av oppgjøret i siste fase. Fagbevegelsen må derfor med alle midler forsvare de forbundsvise forhandlingene mot alle forsøk på samordning i siste fase.
Pakkeløsning
Dette er det siste skuddet på stammen av arbeidskjøpernes knep. Argumentasjonen er som følger: Pga. den sterke pris- og skatteøkningen blir lønnstilleggene lett oppspist om de ikke koordineres med prisdempende tiltak og skattelette. Selvsagt går vi inn for prisdempende tiltak og skatteletter. Men hva er prisen?
De fagorganiserte skal moderere sine krav, så vil regjeringa garantere prisdemping og skatteletter. Som tidligere nevnt var den kompensasjonen for prisstigninga i fjor et resultat av at vi gikk med på en pakkeløsning. –Ideologen for pakkeløsningen er direktør Skånland i Norges Bank. Han foreslår opprettet et «Råd for pris- og inntektspolitikk» som skal trekke opp «retningslinjene» hvor lønninger, trygdesatser, skattesatser etc. inngår i et integrert system.
Erfaringa fra fjoråret har ført til at fagbevegelsen på grunnplanet massivt har avvist Skånlandutvalget. Men faren for en snikinnføring av pakkeløsninga er fortsatt til stede. Arbeiderpartiets landsstyremøte 28/2 har vurdert om «skatte- og avgiftslettelser kan komme inn som en del av vårens inntektsoppgjør.» Eller sagt med rene ord: Arbeiderpartiet har vurdert muligheten for å narre de fagorganiserte til å fremme lave lønnskrav med løfter om skatteletter og prissubsidier. Dette ble understreket av det foredraget en av Aps finanseksperter, Ragnar Christiansen, holdt den 11. mars. Her sa han i følge pressereferater: Folketrygdavgiften kan reduseres. Arbeidsgiveravgiften kan eventuelt økes mot at lønnstillegget reduseres tilsvarende!
AP bedyrer sitt ønske om å «hjelpe lønnsmottakerne til å oppnå reelle reallønnsforbedringer». Men hvorfor da ikke støtte fagbevegelsen i kampen? En pakkeløsning betyr at det blir forhandlet over hodet på oss, at vi stilles i utsikt garantier om prisstabilitet som ingen regjering i et borgerlig statsapparat kan gi, at vi må oppgi den frie forhandlingsretten. En pakkeløsning vil bety «gavepakke» for arbeidskjøperne.
Arbeidskjøperne vil kjempe for samordning, pakkeløsning eller for lønnsøkninger som er så ubetydelige at de fortsatt kan høste hele overskuddet av produksjonen. De vil kjøre offensivt fram. Truslene vil bli mange og de fagorganiserte kan ikke lite på at forbunds- og LO-ledelsen vil stå mot presset. Det er bare årvåkenhet fra oss, resolusjoner, vedtak, tariffdiskusjoner og propaganda mann til mann om hva vi må kreve som kan holde våre forhandlere på rett spor. Arbeidskjøperne står ikke sterkt. Sine våpen, lock-outen og det borgerlige voldsapparatet er begge ubrukelige for dem i denne omgang.
Vår linje. Streik eller nytt nederlag?
La oss oppsummere: Fagbevegelsen står politisk sterkere enn på lenge. Angrepene på leveforholda har vært noen av de hardeste i vår historie. Folk krever derfor forbedringer. Dette har også ført til at vi i dag står nærmest samlet om forbundsvise oppgjør, ettårig tariffavtale og såkalt «fullkompensasjon for prisstigninga». Men dette er ikke nok til å forsvare de fagorganisertes lønninger.
For det første må vi stå på en indeksavtale som gir oss minst mulig tap og som samtidig rent teknisk lar seg gjennomføre. Vi mener en indeksavtale som den Jern og Met. har krevd er et minimum. Det vi taper pga. prisstigninger i perioden vil her bli ca. 1200 kr. – en hundrelapp i måneden.
For det andre må vi stå på et rimelig pengekrav. Vi mener et krav på 18–20 % skulle være et minimum. Det sikrer oss om lag den andel av verdiskapinga som vi hadde i 1968/69. Kan noen si at det er særlig offensivt?
Hva gjør vi så når arbeidskjøperne kommer med tilbud som f.eks. tilbudet fra Mekaniske Verksteders Landsforbund, tilbud på 5 % lønnsøkinger, dvs. tilbud om fortsatt nedsatt levestandard!
Jeg tror svaret vårt må bli det samme som gruvearbeiderne i England eller de tyske funksjonærene: Dersom ikke de viktigste kravene innfris går vi til streik. Vi har fortsatt streikevåpenet, det eneste våpenet vi i realiteten har. Bruker den norske fagbevegelsen dette fornuftig, f.eks. trusler om streik i verkstedindustrien, er mitt tips at arbeidskjøperne temmelig raskt vil komme med pengene på bordet.