Lønnsoppgjøret1974 og oljekrisa

Av T.S.

1974-01

Lønnsoppgjøret i 1972 var et av de dårligste etter krigen. Lavt prosenttillegg og manglende kompensasjon for prisstigningen har ført til sterk nedgang i disponibel reallønn for de fleste lønnsarbeidere i Norge. Høykonjunkturen i verdensøkonomien og oljeinvesteringene økte profitten i norskindustri. Siden 1972 har vi vunnet folkeavstemningen, og valget i 19 73 viste misnøye med klassesamarbeidspolitikken til AP. Det er derfor grunnlag for sterke og rettferdige krav i tariffoppgjøret i 1974.

Monopolborgerskapets investeringshunger i Nordsjøen vil imidlertid sikkert føre til at oljekrisa blir brukt hardt i kampen mot et slikt rettferdig lønnsoppgjør.

Hensikten med denne artikkelen er å ta opp et slikt muligangrep for å avvise forsøk på å bruke oljekrisa mot tariffoppgjøret.

1973: Største høykonjunktur etter krigen

I EECs siste årsrapport står det: «For første gang på lang tid har en kraftig økonomisk vekst funnet sted samtidig i alle verdensindustriland … » (1). Denne høykonjunktur varte fram til våren1973, da den avtok noe. Den krise den danske og engelske kapitalismen nå forsøker å velte over på arbeiderklassen, begynte å utvikle seg på dette tidspunktet. (At Heath forsøker å legge skylda på gruvearbeidere og jernbaneansatte bør vi merke oss i Norge også). For resten av de kapitalistiske land var ikke slutten av1973 noen begynnelse på en krise. 1974 ble i nesten alle land sett på som et år med fortsatt ekspansjon i de kapitalistiske økonomiene.

Spørsmålet blir om en kortsiktig og ubetydelig oljeleveringssvikt sammen med en prisoppgang på 10 til 20 øre pr. oljeliter er tilstrekkelig til å skape krisefor kapitalismen.

Sannsynligvis ikke på kort sikt. Dersom det likevel blir en tilbakegang i de kapitalistiske økonomiene, har dette sammenheng med at disse økonomiene drives av profittmotivet. Usikkerheten om den framtidige profitten vil på grunn av anarkiet i den kapitalistiske produksjonen i seg selv kunne skape en økonomisk tilbakegang.

Store profitter for norsk monopolkapital

Da den internasjonale høykonjunktur fikk betydning for den norske kapitalismen, falt virkningene sammen med veksten i oljeinvesteringene. Sammenfallet her har ført til dels enorme profitter og omsetningsøkninger. Tre-, fiske- og f.eks. aluminiumsprisene har steget kraftig. De store bedriftene i nesten alle bransjer vil derfor, selv etter store investeringsprogrammer, måtte offentliggjøre vekst i «overskuddet» på både 50 og 100 % i forhold til 1972-regnskapet. (Aftenposten24/12 1973.)

Arbeidsløsheten er den laveste i Norges historie, kan arbeidsdirektør Danielsen fortelle i et nyttårsintervju, og han mener videre at det utover våren kan bli problemer for kapitalen å skaffe seg tilstrekkelig med arbeidskraft. Industrien har sluppet oljerasjonering. Som svar på denne gaven sa Jan Didriksen, som talsmann for Industriforbundet, at han etter dette ikke regnet med at oljekrisen ville få noen betydning for produksjon og investeringene i Norge i 1974.

Begge disse uttalelsene falt i 1974, etter at oljekrisa er tatt i betraktning.

Tilsynelatende skulle det altså ikke være «oljekriseargumenter» mot lønnsoppgjøret.

Tariffkravene I 1974

I en artikkel i «Sosialistisk Årbok» har Torstein Dahle lagt fram bakgrunnen for lønnskravene i 74. (2) Her er et kort sammendrag:

1. Konsumprisindeksen synes i april1974 å ville ligge 15–16 % over nivået fra april 1972.
2. Produktivitetsveksten har ifølge offisielle mål vært 8 %.
3.Skatteøkningen tatt i betraktning må lønna ligge 31 til 32 % over lønna etter oppgjøret i 1972.
4. Trekker vi fra tilleggene våren 1973 (8 % for staten og 5,5 % for privatansatte) vil lønnskravene være 26 % for private og 23 % for statsansatte. Dersom lønnsglidningen trekkes fra vil kravet i privatvirksomhet bli fra 18 % til 26 %. Det vil sannsynligvis være galt å trekke fra lokale tillegg.

Men disse kravene hviler på to viktige forutsetninger.

Den ene er at kravet om at full kompensasjon for fortsatt prisstigning blir gitt. Dersom dette ikke skjer må kravene settes høyere for å kompensere den prisstigning som vil finne sted fram til 1975 eller1976. Den andre forutsetningen er at arbeiderklassen skal nøye seg med å stille krav som bare gir samme del, av verdiskapingen i Norge som etter oppgjøret i 1972. Uansett hva som er utgangspunktet for å regne ut kravene i de enkelte forbundene, så er det stemning for et skikkelig oppgjør, enten dette blir støtte teller bekjempet av LO-toppene. Spørsmålet er hva som kan hindre et slikt oppgjør.

Profittjakten fortsetter i Nordsjøen

I Statistisk Sentralbyrås konjunkturoversikt for september står det: «På litt lengre sikt er det sannsynlig at den innenlandske investeringsetterspørselen etter hvert kommer til å dominere etterspørselutviklingen i Norge. Blant annet vil opptrappingen av oljeproduksjonen i Nordsjøen trekke i denne retning.» (3)

En artikkel i bladet «Noroil» nr. 1 1974 gir et inntrykk av investeringenes omfang: «Likedan vil Norge i løpet av et par år være etablert som verdens nest største nasjon hva gjelder investeringer i og drift av mobile oljerigger … .De samlede investeringer vil da i løpet av 1976 ha kommet opp i11 til 12 milliarder kroner.»

Ifølge bladet er det til nå (januar 1974) investert 3 milliarder, 4 milliarder skal altså investeres hvert år fram til 1976.

I tillegg kommer kjente og ukjente planer om milliardinvesteringer i petrokjemisk industri og oljeforsyningsindustri osv. Disse tallene viser at norsk monopokapital ikke bare har tenkt å tømme norske ressurser så raskt de er i stand til dette.

Det viser også at planene for Nordsjø-investeringer er en direkte trusel mot lønnsoppgjøret.

Skal oljeinvesteringene sette den «realøkonomiske» ramme?

Skånlandutvalget forsøkte å innføre prinsippet at et nasjonalt råd skulle sette en realøkonomisk ramme forut for lønnsoppgjørene. Skånlandutvalgets forslag er stoppet til nå. Men Aukrustutvalgets «realøkonomiske beregninger», som inngår i Skånlands forslag, skal også i år gi en såkalt nøytral beregning over rammen for lønnsoppgjøret.

Det er derfor nødvendig å slå fast hvordan denne forsvarlige rammen fastsettes. Ekspedisjonssjef Egil Bakke sier om dette i Bergens Privatbanks Kvartals-skrift 3/73:

«I forbindelse med nasjonalbudsjetteringen utarbeides anslag for investeringene i ny realkapital i de forskjellige sektorer av økonomien. På enkelte områder er investeringene i høy gradresultat av offentlige myndigheters beslutninger. Det gjelder f.eks. omfanget av kraftutbyggingen. På andre områder er anslagene rene prognoser, som når det gjelder investeringene i skipsfart. Men alle investeringstall må likevel kunne oppfattes som måletall i den forstand at de politiske myndigheter aksepterer den utvikling som investeringstallene impliserer.» (4)

Bakke spøker nok ikke. For lønnsoppgjøret 1974 betyr dette at den realøkonomiske rammen tar stilling for at en forsert utbygging skal finansieres på bekostning av arbeiderklassens lønnskrav. Dette blir Aukrusts nøytrale forslag.

Vi har hevdet at det ikke er noen umiddelbar grunn til å tro at økte oljepriser og en viss oljeknapphet vil få noen virkelig betydning for lønnsoppgjøret. Derimot er det sikkert at industrien vil ønske å øke investeringene i Nordsjøen på bekostning av lønnsoppgjøret. Det er derfor høyst tenkelig at prisstigningen på olje likevel kan bli brukt mot lønnsoppgjøret. Når vi vet at bilbensinrasjoneringen høyst kan spare et par promille av norsk årsforbruk av energi, tyder det på at regjeringen har tenkt å bruke «oljekrisa» som en politisk brekkstang for et angrep på folkets levestandard.

Se opp for oljekriseargumenter mot lønnsoppgjøret

1. Eksporten trues ikke

Den svenske industrien brukte øyeblikkelig oljekrise som argument i det svenske lønnsoppgjøret. I Norge har LO-toppen og NAF kanskje fått et lettere sjokk etter boikotten, men de vil våkne opp. Da kan vi regne med at også oljekriseargumenter vil bli brukt mot det norske lønnsoppgjøret. Det første de (og andre) vil hevde er at prisstigningen på olja vil «senkevolumet i verdenshandelen», og på den måten true norsk eksport. Men dette er ikke selvfølgelig.

Gjennom tyske revalueringer og amerikanske devalueringer har tyske D-mark blitt 65 % «dyrere» enn dollar på få år. Men ingen har registrert nedgang i den tyske eksporten. Også andre land har devaluert i et omfang som prismessig har hatt utslag større enn prisstigningen på olje. Også dette uten nedgang i verdenshandelen som følge.

Men la oss likevel anta at omfanget av handelen i verden gikk tilbake, ville dette nødvendigvis føre til nedgang i norsk eksport? Mye kan tyde på det motsatte. Dersom de økte oljeprisene ble årsak til at enkelte land importerte mindre, ville økningen i oljeprisene bare styrke stillingen for eksporten fra norsk kraftkrevende industri. En nedgang i verdenshandelen er derfor mulig samtidig med oppgang i norsk eksport.

Store deler av eksporten for 1974 og1975 er allerede bestilt. Om få år vil norsk monopolkapital eksportere olje. Det er derfor lite sannsynlig at land som regner med olje fra Norge vil tørre å senke importen fra Norge i vesentlig grad.

De økte oljeinntektene som de rettferdige oljeprisene gir OPEC-landene, gir dem også muligheter for økt import av varer til den industrien de trenger å bygge ut. Alt i november 1973 var norsk industri i forhandlinger bl.a. med Saudi-Arabia om eksport. (5)

Videre innrømmer industrien at alle lagrer ble tømt i 1973 p.g.a. høykonjunkturen. Produksjon for lager vil derfor også kunne hindre nedgang i produksjonen.

Til slutt: Skulle eksporten likevel gå ned ville etterspørselen for utbygging i Nordsjøen oppveie denne nedgangen.

Argumentene er mange. Eksporten trues altså ikke og argumenter med utgangspunkt i dette kan avvises som humbug.

2. Prisstigning

Prisstigningen gjør det umulig for industrien å imøtekomme lønnskravene» vil sikkert også bli brukt som argument. Holder dette?

Selv etter at OPEC hevet prisen tar oljemonopolene og staten mer av hver krone vi betaler for bilbensinen. Så hvorfor ikke undersøke oljemonopolene – og hva staten bruker sine penger på. Men uansett prisstigning – en arbeiders verdiskapning blir ikke mindre selv om råvarene han bearbeider stiger i pris.

Dette argumentet er også en boomerang. I 1975 vil norsk monopolkapital eksportere olje. Lønnsoppgjøret skal gjelde til 1975 eller 1976. En oppgang i oljeprisen er derfor et argument for lavere skatter og bedre lønnsoppgjør, på litt sikt.

3. «Solidaritet» med u-landa

Den norske monopolkapitalens forsøk på å senke reallønna kan også bli gitt en begrunnelse med utgangspunkt i «internasjonal solidaritet». Direktøren i Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen, Vidkunn Hveding, har gjort et slikt forsøk. På førstesida i Dagbladet sier han i et intervju ved nyttårstider at «du skaper selv energikrisa». Tankegangen er at vi alle er i samme båt, imperialismens herjinger er arbeiderklassens ansvar. Først når arbeiderklassen avstår fra lønnskrav kan den tredje verdens sult overvinnes osv.

Norsk familieråd er inne på samme tanker når de begrunner hvorfor norske familier bare skal ha to barn. De reaksjonære kreftene i Norge vil sikkert fortsette å bruke dette argumentet også etter lønnsoppgjøret.

For alle på venstresida i Norge blir det derfor viktig å propagandere at det bare er kamp mot imperialismen og den hjemlige monopolkapitalen som er uttrykk for ekte solidaritet. Denne kampen vil være både økonomisk og politisk (og på lengre sikt av militær art). Kampen for e skikkelig lønnsoppgjør vil være en viktigdel av denne solidariteten.

Imperialismen mot en krise på lengre sikt?

Siden midten av 60-åra har økonomien i de kapitalistiske land vært preget av problemer på en rekke områder. Særlig klart på inflasjons-, skatte-, og sosialpolitikkens områder. Ellers har den disponible reallønn ikke steget annet enn ubetydelig i de fleste land siden 67/68. Dette peker i retning av de mer langsiktige problemer imperialistene har brakt seg opp i .

Dersom krisa i den engelske økonomien fortsetter og OECD-landene ikke klarer å løse valutaproblemene som de økte råvareprisene medfører, er det ikke umulig at imperialismen kan føre seg selv inn i en omfattende økonomisk og politisk krise.

Denne artikkelen er ikke ment som noe forsøk på å hevde at en slik krise er usannsynlig på lengre sikt. Tvert om, en slik mulighet eksisterer. Spesielt er dette tilfelle dersom imperialismen forsøker å løse sine problemer ved hjelp av militære metoder.

 I en slik situasjon vil det bli oppgaven til venstresida i Norge å hindre at LO-toppen og AP-ledelsen presser igjennom kriseforlik i lønnsoppgjørene.

Denne artikkelen har imidlertid argumentert for at de økte oljeprisene ikke vil ha reell betydning for lønnsoppgjøret i 1974. Blir «oljekriseargumenter» like vel brukt, er dette i all hovedsak uttrykk formonopolkapitalens ønsker om høyere investeringer med henblikk på en forsert uttapping av Nordsjøens oljeressurser.

Fotnoter:
1.Sitert fra NOU 1973:53, Foreløpig grunnlag for inntektsoppgjørene 1974.
2. Sosialistisk årbok, Pax forlag, Oslo 1973, side 145 til 152.
3. Sitatet er brukt i samme artikkel.
4. Sitatet er brukt i samme artikkel.
5. Odd Karsten Tveit, «Vår olje og vår kraft», Oslo 1973, side 64