LØNN OG ETNISK DISKRIMINERING

Av Ellisiv Rognlien

Nr 1 2019

Når vi diskuterer hvilken betydning etnisk eller nasjonal opprinnelse har på lønnsnivået, er kapitalismens globale ekspansjon og imperialistmaktenes dominans et viktig bakteppe. Samtidig som kapitalismen har spredd seg til hele kloden, har kapitalen blitt sentralisert og konsentrert på stadig færre hender, noe som har ført med seg en ekstrem økonomisk ulikhet i verden.1

Foto: Guilherme Cunha
Av Ellisiv Rognlien,
bor i Oslo og Warszawa og jobber for EL og IT Forbundet med ansvar for ikke-norskspråklige medlemmer og potensielle medlemmer. Er aktiv på venstresida i Polen og Norge.

En global arbeiderklasse

Den globale arbeiderklassen har aldri vært større – verken totalt eller som andel av verdens befolkning. Samtidig har den delen av nasjonalinntekten som går til lønn blitt redusert siden 1990-tallet i de fleste land – både i rike, framvoksende og fattigere land, men i sterkest grad i de to sistnevnte, ifølge en rapport fra ILO, referert til av Michael Robert på hans blogg.2

Barnearbeid, slavekontrakter, repressive regimer og fagforeningsknusing bidrar til å holde lønnsnivået nede. Tekstilarbeiderne i Bangladesh som jobber for de store vestlige kleskjedene, har en minstelønn på 776 kr. i måneden.3 En gruvearbeider i Kongo som risikerer liv og helse for å utvinne kobolt som brukes bl.a. til mobil- og elbil-batterier, kan tjene 30 kr. på en god dag – men finner du ikke kobolt, får du heller ingen lønn.4 Minimumslønna i Qatar er 240 USD i måneden. Bygningsarbeiderne som bygger anleggene til fotball-VM i 2022, får betalt etter hvilket land de kommer fra – og lønnsforskjellene er store.5

Rasismen som ideologi oppsto som ledd i et forsøk på å rettferdiggjøre slavehandelen med mennesker fra Afrika. Ulike former av rasistisk ideologi har ledsaget kolonialismen og seinere den post-koloniale imperialismen. Rasisme, etnisk og nasjonal diskriminering er med på å definere situasjonen også for arbeidstakere i rike, vestlige land som skiller seg fra majoritetsbefolkningen.

Konkurranse

Arbeidskraftas verdi defineres av Karl Marx som den «samfunnsmessig nødvendige arbeidstid» som går med til å reprodusere denne arbeidskrafta. Altså den tida som i en gitt historisk og geografisk sammenheng, går med til å produsere de varer og tjenester arbeideren trenger for å overleve og for å være i stand til å fortsette å gå på jobb og selge arbeidskrafta si. Hva som er arbeidskraftas reelle pris, altså lønnsnivået, avhenger av historiske og samfunnsmessige faktorer og ikke minst av styrkeforholdene mellom klassene.

Kapitaleierne er interesserte i konkurranse, også innad i arbeiderklassen, mellom ulike grupper, og helst helt ned på individnivå (individuell lønnsfastsettelse), for at arbeiderne skal underby hverandre. Kapitalistklassen søker mulighet til ekstra utbytting og underbetaling av ulike grupper av arbeidere ved å presse ned lønningene under gjeldende lønnsnivå. Mange ulike grupper har historisk vært forsøkt brukt på denne måten – nye arbeidere hentet inn fra landsbygda, ufaglærte, kvinner, ungdom og migranter.

Samtidig forsøker utbytterklassen å få arbeiderklassen til å knytte seg ideologisk til kapitalismen og å så splid mellom ulike grupper av arbeidere. Nasjonalisme er et av de viktigste virkemidlene for å skape en falsk enhet mellom utbytter og utbytta, illusjonen om en nasjonal fellesinteresse på tvers av klassene.

Karl Marx drøftet «det irske spørsmålet» i flere artikler og brev på 1860-tallet, der han beskrev fiendtligheten og konkurranseforholdet mellom irske og engelske arbeidere, og hvilken virkning dette motsetningsforholdet hadde på den engelske arbeideren:

Overfor ham [den irske arbeideren] ser han [den engelske arbeideren] seg som medlem av den herskende nasjon og gjør seg nettopp derfor til et verktøy for sitt aristokrati og sine kapitalister mot Irland, og befester dermed deres herredømme over seg selv. Han hegner om religiøse, sosiale og nasjonale fordommer mot ham. Han forholder seg til ham omtrent som de fattige hvite gjør til de svarte i tidligere slavestatene i USA.

Marx viser dessuten hvordan motsetningene bevisst søkes forsterket av dem som har makt:

Denne antagonismen blir holdt kunstig i live og intensivert ved hjelp av pressa, prekestolen, vittighetsbladene, kort sagt alle midler den herskende klassen har tilgjengelig. Denne antagonismen er hemmeligheten bak den engelske arbeiderklassens avmakt, til tross for dens organisering. Den er hemmeligheten bak kapitalistklassens opprettholdelse av sin makt. Dette er sistnevnte fullt bevisst.6

Lønn i Norge

Statistisk sentralbyrå (SSB) har publisert en statistikk over de 30 yrkene i Norge som hadde flest arbeidstakere med innvandrerbakgrunn (totalt antall, ikke andel) pr. september 2016.7 Statistikken omfatter antall arbeidsforhold og gjennomsnittlig månedslønn, fordelt på ansatte uten innvandrerbakgrunn og innvandrere etter region-/verdensdelbakgrunn. Statistikken omfatter også yrker som administrerende direktører, leger, sykepleiere og lærere, men jeg drøfter ikke disse her, da andelen arbeidstakere med innvandrerbakgrunn i disse yrkene er lav, selv om totalantallet er på flere tusen.

Denne statistikken, basert på et gjennomsnitt av alle de 30 yrkene, viser at arbeidstakere med fødested i Asia (inkludert Tyrkia) tjente 82 prosent av det befolkningen utenom innvandrere gjennomsnittlig hadde i lønn (hhv. 36 100 og 44 200 kr. i måneden). Tilsvarende tall for ansatte med bakgrunn fra Afrika og Øst-Europa var hhv. 77 prosent og 78 prosent (34 000 og 34 500 kr.). På samme måte som hoveddelen av forskjellen mellom kvinne- og mannelønn utgjøres av at arbeidsmarkedet er delt mellom såkalte kvinne- og mannsyrker, er det også en tendens til at arbeidstakere med innvandrerbakgrunn er konsentrert i enkelte bransjer og yrker, som ofte er blant de lavest lønte.

Av de 30 yrkene som er med i denne statistikken har 10 yrker en andel arbeidstakere som ikke er født i Norge på over 30 prosent. Dette gjelder renholdere i bedrifter, malere og byggtapetserere, hjelpearbeidere bygg, operatører innen næringsmiddelproduksjon, kjøkkenassistenter, servitører, kokker, gatekjøkken- og kafemedarbeidere, bil-, drosje- og varebilførere, samt bussjåfører og trikkeførere. Alle disse yrkene ligger lavt på lønnsskalaen, de fleste langt under gjennomsnittslønna i Norge på det gitte tidspunktet (43 300 kr. i måneden). Lavest ligger gatekjøkken- og kafemedarbeidere med 26 300 kr. i måneden – altså kun 61 prosent av det aktuelle gjennomsnittet. Noen av de lavest lønte yrkene i denne statistikken har først det siste året vært omfattet av allmenngjøring av tariffavtalen (overnatting og servering), og det vil være interessant å se hva dette vil bety for lønnsnivået i denne bransjen i framtida.

Arbeidere med opprinnelse i Asia jobber i størst grad som lagermedarbeidere, kokker, servitører, i butikk, på gatekjøkken/kafe, i barnehage/skolefritidsordning, som helsefagarbeidere, andre pleiemedarbeidere, operatører innen næringsmiddelproduksjon, sjåfører på bil, drosje, varebil, buss eller trailer, renholdere (den desidert største gruppa) og kjøkkenassistenter. Dette er alle yrker som i utgangspunktet ligger lavt på lønnsskalaen – fra 61 til 86 prosent (helsefagarbeidere) av gjennomsnittet. Den største lønnsforskjellen innad i disse yrkesgruppene finner vi blant kokkene, der de med bakgrunn fra Asia tjener 87 prosent av det de som er født i Norge har i lønn. I de fleste øvrige yrkene ligger de fra Asia på noen og nitti prosent av de norskfødte.

Arbeidstakere med fødested i Afrika er sterkest representert i yrker som lagermed­arbeidere, butikkmedarbeidere, barnehage- og skolefritidsassistenter, helsefagarbeidere, andre pleiemedarbeidere, bil-, drosje- og varebilførere, renholdere i bedrifter, samt kjøkkenassistenter – yrker som ligger fra 63 til 86 prosent av det generelle gjennomsnittet. Når det gjelder lønnsforskjellene mellom folk med forskjellig landbakgrunn innad i disse yrkesgruppene, er disse relativt små – størst er ulikheten blant renholderne, der gruppa født i Afrika tjener 91 prosent av lønna til dem uten ­innvandrerbakgrunn.

Arbeidstakere fra Øst-Europa utgjør den største gruppa av innvandrere på arbeidsmarkedet. Det er flest østeuropeiske arbeidstakere i yrkesgruppene renholdere i bedrifter, samt tømrere og snekkere (hhv. 16 212 og 11 483 ansatte). Ellers er disse arbeidstakerne sterkest representert i andre yrker i bygningsbransjen, men også i næringsmiddelindustrien, som lagermedarbeidere, kokker, servitører, kjøkkenassistenter, bilmekanikere og lastebilsjåfører, samt i barnehager og helsevesen. Yrkene i bygningsbransjen ligger generelt på mellom 72 prosent (hjelpearbeidere bygg) og 87,5 prosent (betongarbeidere) av den generelle gjennomsnittslønna. Den største lønnsforskjellen innen ett yrke finner vi blant kokker og betongarbeidere, der de fra Øst-Europa tjener hhv. 84 og 87 prosent av lønna til kolleger født i Norge.

SSBs statistikk behandler ikke faktorer som utdanning, alder, botid i Norge og ansiennitet på arbeidsmarkedet. Men ingen slike faktorer kan forklare et lønnsnivå i enkelte yrker som ligger helt ned mot 60 prosent av gjennomsnittslønna i Norge – og lønnsforskjeller som faktisk øker, da de laveste lønte gruppene har hatt dårligst reallønnsutvikling de siste 10 åra. Det er nok å minne om at ufaglærtes lønn i forhold til faglærte i de fleste tariffavtaler ligger på 85–95 prosent. Videre er definisjonen på lavtlønte bransjer som i lønnsoppgjør oppnår lavlønnstillegg, at de ligger under 90 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Statistikken omfatter selvsagt heller ikke den «svarte» delen av økonomien, så her er det helt sikkert mørketall.

Svaret fra arbeiderklassen

Arbeiderklassens svar på kapitaleiernes forsøk på å sette folk opp mot hverandre har siden kapitalismens barndom vært organisering, oppretting av tariffavtaler som et felles minimum man ikke går under, kollektiv disiplin og samhold. Men overfor nye grupper som kom inn på arbeidsmarkedet, har det grovt sett vært to linjer i fagbevegelsen – en konservativ som har forsøkt å utestenge nye grupper både fra arbeidslivet og fra fagforeningene (jf. holdning til gifte kvinners arbeid i norsk fagbevegelse i mellomkrigstida og deler av amerikansk fagbevegelses holdning til organisering av svarte arbeidere), og en radikal som har sett det sentrale i å organisere disse gruppene – f.eks. Eleanor Marx og de nye fagforeningene for ufaglærte i England på 1880–90-tallet8, eller International Workers of the Word (IWW) sin organisering av migrantarbeidere i USA tidlig i det 20. århundre.9 Sitatene fra Marx om irske og engelske arbeidere viser også hvor viktig det er å bekjempe fordommer og splittelse mellom arbeidergrupper med ulik etnisk og nasjonal opprinnelse. Anti-rasisme kan ikke skilles fra den økonomiske, faglige kampen.

Da EU i 2004 ble utvidet til å omfatte land i Øst-Europa, er det klart at mange arbeidsgivere så for seg store muligheter til å utnytte billig arbeidskraft. Særlig de første årene så vi mange grove eksempler på underbetaling og elendige bo- og arbeidsforhold. Fortsatt blir skandaløse forhold avslørt på mange arbeidsplasser. Noen av de verste eksemplene dreier seg om arbeidstakere som har svake rettigheter når det gjelder opphold og arbeid i Norge – f.eks. papirløse asylsøkere eller arbeidstakere fra «det globale sør» som er totalt avhengige av sine arbeidsgivere for å få oppholdstillatelse i Norge. Ekstreme lønns- og arbeidsforhold gjelder f.eks. mange indonesiske10 og filippinske sjøfolk.11 Myndighetenes reaksjon i slike saker er ofte at det er arbeidstakerne som blir straffet gjennom utvisning fra Norge. Når arbeiderne vet at de risikerer deportasjon hvis de avslører ulovlige arbeidsforhold, er det klart at grensene for hva de er villig til å akseptere blir tøyd langt. Innvandringsrestriksjoner overfor arbeidere vil bare svekke muligheten for å føre en kamp for reell arbeidersolidaritet, fordi det er ofrene for underbetaling som straffes, mens arbeidsgiverne svært ofte går fri. Norsk fagbevegelses strategi har vært å organisere nye grupper arbeidstakere som kommer til Norge fra andre land, samtidig som man har stilt krav til staten om endringer i lovverket.

De viktigste av disse kravene er allmenngjøring av tariffavtaler, begrensninger overfor bemanningsbransjen og straff mot arbeidsgivere for ulike typer arbeidslivskriminalitet. Det ser ut til at særlig allmenngjøringen har virket ved å demme opp for de groveste tilfellene av underbetaling. Det er oftest minstesatsene i tariffavtalene som blir allmenngjort, og i mange yrker er det denne satsen som blir dominerende, særlig for EØS-arbeidstakerne. Men det er ofte stor avstand mellom minstelønn og det reelle lønnsnivået i en bransje – dette er nok en del av forklaringen på ulikhetene i lønningene f.eks. i bygningsbransjen. Samtidig er mange av arbeidsinnvandrerne fra EØS-land ansatt i bemanningsbransjen, med den usikkerheten dette ofte innebærer når det gjelder jobb- og inntektsstabilitet – mange har iallfall fram til endringene i arbeidsmiljøloven fra 01.01.19 ikke hatt noen garanti for fast inntekt. Likebehandlingsprinsippet som gjelder for utleide fra bemanningsselskap, blir også i stor grad omgått av arbeidsgiverne.

Endringene i arbeidsmiljøloven som trådte i kraft 01.01.19, er en viktig delseier for fagbevegelsen og ble vedtatt av Stortinget etter demonstrasjoner og politiske streiker mot bemanningsbransjen. Hovedkravet om forbud mot hele bransjen ble ikke innfridd, men de viktigste endringene er:

  • Generell innleie (med unntak av vikariater og arbeid av midlertidig karakter) vil bare være lovlig etter avtale med tillitsvalgte i bedrifter med landsomfattende tariffavtale med fagforening som har over 10 000 medlemmer.
  • Fast ansettelse blir klarere definert – formen «fast ansatt uten lønn mellom oppdrag» vil ikke lenger være lovlig.
  • Ansettelsen skal være tidsubegrenset, ha forutsigbarhet for arbeid (og lønn) og et reelt stillingsomfang.

Enhver lovbestemmelse til fordel for arbeiderklassen er lite verdt hvis den ikke følges opp av en aktiv kamp for å få den gjennomført i praksis. Derfor blir fagorganisasjonens styrke, både kvantitativt og kvalitativt, helt avgjørende for hva de nye lovbestemmelsene vil bety i praksis, i hvilken grad arbeidsgiverne vil klare å omgå dem. Det er en myte at arbeidere som har bakgrunn fra fattigere land, aksepterer «alt» de blir utsatt for i Norge, fordi de uansett har så mye bedre vilkår enn de ville hatt i sitt eget land. Det tar ikke lang tid før man orienterer seg om hva som er gjeldende kår i Norge – og før man merker det reelle kostnadsnivået (ofte med doble utgifter – i Norge og i hjemlandet). Diskriminering og underbetaling på arbeidsmarkedet er ikke noe som svelges rått. Aktivister i fagbevegelsen som har bakgrunn i majoritetsbefolkningen, må se og høre disse eksemplene på forskjellsbehandling og gripe fatt i dem, sammen med dem som rammes.

Første bud i kampen mot underbetaling og etnisk lønnsdiskriminering er fagorganisering og aktiv involvering i den faglige kampen av grupper med annen bakgrunn enn majoriteten. Organisering må følges av krav om tariffavtaler. På bedrifter hvor det er innleide arbeidsinnvandrere, må aktivister i fagbevegelsen sørge for at de innleide får informasjon om fagorganisering og gjøre alt for å innlemme dem i arbeiderkollektivet, samtidig som man krever at faste ansettelser erstatter innleie.

Aktuelle krav man må kjempe for er høyere minstelønn i tariffavtalene, som dermed vil heve nivået på allmenngjort lønn, allmenngjøring av flere tariffavtaler, forbud mot ­bemanningsbransjen (som Norge hadde før 2000), krav til egne ansatte og tariffavtaler for å få offentlige oppdrag, tiltak mot konkursrytteri og straff for arbeidsmiljøkriminalitet. Kollektiv søksmålsrett må gjeninnføres, slik at det ikke er den enkelte innleide eller midlertidige ansatte som må ta kampen på egen hånd.

Fagorganiserte på venstresida må presse på for en mer aktivistisk fagbevegelse, som ikke er redd for å ta i bruk streikevåpenet, organisere sympatistreiker og blokader mot bedrifter som driver med underbetaling, diskriminering og fagforeningsknusing. Enhver seier for fagbevegelsen vil før eller seinere bli møtt med forsøk på motoffensiv fra kapitalkreftene – under dekke av at det er krisetider, eller at konkurranseevnen må styrkes. Derfor må perspektivet for arbeiderkampen også være anti-kapitalistisk.

Mot et verdensomspennende system som er styrt av interessene til en svært liten minoritet av de aller rikeste, må det bygges en internasjonal arbeidersolidaritet som kan danne grunnlag for et alternativ til den kapitalistiske produksjonsmåten – et system basert på arbeidermakt, demokratisk planlegging og styring, der økonomien er underlagt menneskehetens og planetens behov. Med kapitalismen vil også den økonomiske og politiske basisen for rasisme og andre former for diskriminering bli borte.

 

Noter

1. https://www.nrk.no/urix/atte-milliardaerer-eier-mer-enn-halve-verden-1.13324217.

2. https://thenextrecession.wordpress.com/2016/03/07/imperialism-and-super-exploitation

3. https://www.framtiden.no/201809217341/aktuelt/levelonn/misnoye-med-ny-minstelonn-i-bangladesh.html.

4. https://bil24.no/prishopp-kan-drepe-elbil-batteriene/

5. https://www.bistandsaktuelt.no/nyheter/2018/vil-vm-arbeiderne-fa-det-bedre/

6. https://www.marxists.org/archive/marx/works/1870/letters/70_04_09.htm

7. https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/artikler-og-publikasjoner/lavere-lonn-blant-innvandrere?tabell=329230

8. http://socialistreview.org.uk/397/rediscovering-eleanor-marx

9. https://radikalportal.no/2014/12/18/hva-bor-sosialister-mene-og-ikke-mene-om-arbeidsinnvandring/

10. https://www.dagbladet.no/nyheter/de-skjulte-slavekontraktene/70460627

11. https://www.nrk.no/sognogfjordane/aksjon-mot-lastebat_-meiner-mannskap-gar-pa-slavelon-1.14303917