Lokalisering av sjukehus, kvinnehelse og debattklima. Hva kan man lære fra Helgeland?

Av Margit Steinholt

2019-01

Få saker vekker større engasjement og følelser enn skolestruktur og lokalsjukehus. Sjøl i Oslo er det opphetede ordskifter om framtida til Ullevål sjukehus, til tross for at tjenestene eventuelt skal flyttes knappe to kilometer. Da er det kanskje ikke så rart at lokalisering av sjukehus i områder av landet med betydelige avstander og værutfordringer, kan få partene til å bruke svært sterke ord om hverandre. På Helgeland – helt midt i Norge – foregår det nå en interessant og spennende prosess om hvorvidt tre mindre lokalsjukehus skal samles til et stort. Hva kan sosialister lære av lokaliseringsdebatten på Helgeland for å hindre at det beste blir det godes fiende?

Av Margit Steinholt,
jobber som lege og er spesialist i fødselshjelp og kvinnesjukdommer. Kommunestyrerepresentant for Rødt i Alstahaug kommune.

Jeg er gynekolog, legespesialist i kvinnesjukdommer og fødselshjelp, og har jobbet i Nord-Norge siden 1986. Det meste av tida har jeg vært på Helgeland, men også på sykehusene i Bodø og Tromsø. Helgeland strekker seg fra grensa mot Trøndelag i sør og til Saltfjellet i nord. Træna ligger 33 nautiske mil vest i havet. I øst ligger Børgefjell og Hattfjelldal som grenser mot Sverige. Befolkninga er omtrent 78 000, og av disse bor omlag 50 000 personer i byene Brønnøysund, Sandnessjøen, Mosjøen og Mo i Rana. Resten lever på øyer som Vega og Løkta, i fjordarmer som Sjona og dalfører som Plurdalen og Varnträsk.

For 20 år sia var det tre relativt likeverdige lokalsykehus på Helgeland, i Sandnessjøen, Mosjøen og Mo i Rana. Etter foretaksreformen i 2001 har sykehuset i Mosjøen sakte, men sikkert, mistet de fleste akuttfunksjonene, inkludert kirurgi og fødetilbudet. Det er fødeavdelinger i Sandnessjøen og Mo i Rana med ca. 300 fødsler per år hvert sted. I tillegg er det ei lita jordmorstyrt fødestue i Brønnøysund. Der blir det født 30 -40 barn i året. I samme tidsrom har veiene på Helgeland gjennomgått ei voldsom oppgradering. Det er bygd to store tunneler gjennom Korgfjellet og Toven. Dette har redusert kjøretida, og ikke minst risikoen ved å kjøre på smale veier vinterstid, mellom triangelet Sandnessjøen – Mosjøen – Mo i Rana betydelig. Det er derfor ikke unaturlig at bedre kommunikasjon blir et argument for å samle tjenester.

Medisinsk utvikling

Den medisinske utviklinga har vært formidabel siden jeg begynte som turnuslege i Sandnessjøen i 1986. Hjerteinfarkt behandles med «plumbo» allerede i ambulansen før pasienten flys til UNN i Tromsø for å få staket opp blodårene i hjertet. For 30 år siden kunne vi bare gi smertelindring og nitroglyserin for deretter vente og se om pasienten overlevde. Dersom hen sto det over, var det som regel med stor hjertesvikt fordi deler av pumpemuskelen var skadet for alltid.

Et annet gjennombrudd er behandling av magesår. Som ung lege var jeg med på heltemodige operasjoner der deler av magesekken ble tatt bort. Pasienten ble ofte bedre etter inngrepet, men måtte leve resten av livet på diett og med fysiske bivirkninger. Nå veit vi at det er en bakterie som gir magesår, og pasienten behandles effektivt og godt med en antibiotikakur. Det er heldigvis ikke lenger behov for store og risikable operasjoner.

Svangerskapsavbrudd har på 15 år forandret seg fra å være et kirurgisk inngrep med narkose og utskrapning til at 95 % av abortene skjer ved at den gravide tar tabletter som får kroppen til å støte ut graviditetsproduktet. Kvinnene slipper innleggelse på sjukehus, og mange velger å gjennomføre aborten heime. Dette er et utrolig framskritt som har redusert risikoen for alvorlige komplikasjoner betydelig. Ikke minst er kvinnene sjøl svært fornøyde.

Det er ikke bare magesår, hjerteinfarkt og aborter som har fått ny og bedre behandling. Mulighetene for å stille tidligere diagnoser gjør at dødeligheten har gått ned for mange kreftsjukdommer. I tillegg får flere eldre tilbud om avansert behandling der en tidligere hadde strenge aldersgrenser. Dette har medført at det medisinske behandlingstilbudet også er blitt mer spesialisert. For 30 år siden kunne en kirurg gjøre både hoftenagling, tarmoperasjoner og keisersnitt. Nå er jobben fordelt på tre forskjellige spesialister; ortopeden, tarmkirurgen og gynekologen. Antall leger og spesial­sykepleiere for å ta seg av den samme pasientbefolkninga har derfor økt betydelig. I tillegg har nasjonale helsemyndigheter laget retningslinjer for hvilke faggrupper som skal være på vakt til enhver tid, samt hvor ofte blant annet leger kan gå døgnvakter. Dette øker også behovet for personellressurser. I dag anbefales det at det skal være to jordmødre tilstede på en vanlig fødsel. For 20 år siden var det tilstrekkelig med en jordmor og en barnepleier. I mitt fag felt, fødselshjelp, er jeg sikker på at fødekvinnene er glade for at det ikke er en lege som opererer hofter som blir tilkalt dersom noe haster på fødestua! All ære til de «gamle» kirurgene som kunne alt, men det er ingen tvil om at spesialiseringa i medisinen kommer pasientene til gode.

Et siste eksempel er kreftbehandling. Nå er de fleste planlagte kreftoperasjoner ­samlet på universitetsklinikkene. Det gir bedre overlevelse og mer likeverdig behandling av alvorlig sjuke pasienter. Oppfølging og celle­giftkurer kan derimot gjerne skje på lokalsjukehuset. Da kan pasienten slippe lange reiser, og være nærmest mulig heime i ei krevende rekonvalesenttid.

Kvinnehelse

De siste tiårene har det skjedd ei betydelig sentralisering av fødsler i Norge. I 1979 var det 95 fødeinstitusjoner i Norge. I 2018 var tallet 45. Samtidig har antall barn som dør innen i løpet av første leveuke (inkludert dødfødte) gått ned fra 4,9 /1000 fødte til 1,3/ 1000 fødte. Det er altså ikke blitt farligere å føde i Norge sjøl om doktorgraden til Hilde Engjom viser at risikoen for transportfødsler har økt med lengre reisevei til fødestue/avdeling.

Parallelt med sentralisering av fødsler går fruktbarheten i Norge ned. I 2017 var antall barn per kvinne i fruktbar alder 1,62. For at befolkning skal opprettholdes bør antall barn per kvinne være 2,1. Fortsetter utviklinga med lave fødselstall, vil antall døde overstige antall fødte. Befolkninga vil dermed gå ned dersom ikke innvandring øker betydelig. Med dagens Storting er det neppe et realistisk scenario.

Kvinnehelse har tradisjonelt vært sett i sammenheng med reproduksjon, ivaretakelse av kvinner i forbindelse med svangerskap og fødsel. Helsetjenester rettet mot unge kvinner retter seg hovedsak mot uønska svangerskap og forebygging av kjønnssjukdommer. Staten dekker for eksempel utgifter til prevensjon for aldersgruppa 16 -21 år.

Kvinner lever imidlertid mesteparten av sine liv uten å være gravide eller å skulle føde, men i diskusjoner om nærhet til behandling er det som oftest de dramatiske fødselshistoriene som får søkelys og oppmerksomhet. Sjelden eller aldri skrives det artikler og facebookoppslag om kvinner med blæreframfall, urinlekkasje eller eggstokkreft. I tillegg rammes kvinner av de samme sjukdommene som menn, dvs. lungekreft, hjerteinfarkt, diabetes, høgt blodtrykk og psykiske lidelser. Akutt psykiatri er helsevesenets stebarn som dessverre får liten eller ingen oppmerksomhet.

Helgeland 2025

De tre lokalsjukehusene i Mosjøen, Sandnessjøen og Mo i Rana er organisert i foretaket Helgelandssykehuset HF. Styret i Helse Nord startet i 2013 en prosess for å planlegge framtidas spesialisthelsetjeneste på Helgeland, og prosjektet har fått navnet Helgelandssykehuset 2025. I likhet med sjukehusdiskusjoner ellers i landet, vekker dette et enormt engasjement lokalt.

Det er imidlertid interessant at svært man­ge­, inkludert fagfolk og lokalbefolkning, mener at dersom spesialisthelsetjenesten skal være bærekraftig i tiår framover, må ressursene samles i et felles sjukehus – ikke spredt rundt på tre mindre som i dag. Dette er jeg helt enig i. Alternativet er en gradvis nedbygging der vi kan ende opp med Bodø eller Namsos som nærmeste fullverdige sjukehus. Jeg er ikke i tvil om at det er lettere å rekruttere jordmødre til ei fødeavdeling med 700 fødsler i året enn til ei avdeling med 300. Ei større fødeavdeling gir rom for å ansette flere gynekologer som dermed kan gi et bedre tilbud til kvinner som har sjukdommer som ikke gjelder svangerskap eller fødsel. Ei større fødeavdeling vil gi grunnlag for at Helgeland kan ha si egen barneavdeling med barneleger i døgnvakt. Det vil gjøre fødslene enda tryggere, og sjuke nyfødte trenger ikke å bli sendt i helikopter til Bodø når noe haster.

I tillegg vil et stort felles sjukehus gi Helgeland muligheten til å bygge ut et sengebasert psykiatritilbud samlokalisert med den øvrige spesialisthelsetjenesten. I dag må psykotiske pasienter sendes med politieskorte i 6–7 timer i bil for å komme til Bodø. Det er uverdig og uholdbart for de mest sårbare av alle pasienter, men deres stemme høres sjelden i opphetede sjukehusdiskusjoner.

Uenigheten på Helgeland står i all hovedsak rundt lokalisering: Skal sjukehuset ligge i den største byen Mo i Rana, siden stedet i utgangspunktet har god infrastruktur, eller skal sjukehuset legges noenlunde på midten av Helgeland for å være mest mulig tilgjengelig for alle som bor i regionen? Diskusjonen går høgt både i lokalaviser og sosiale medier, og skillelinjene følger i all hovedsak geografien: De som bor på Mo mener det er åpenbart at sjukehuset skal bygges der, mens befolkninga sør for Korgfjellet mener Mo i Rana ligger for perifert i forhold til resten av Helgeland. De om lag 15 000 personene som bor på Sør-Helgeland og øyene utafor Sandnessjøen vil, om Mo i Rana blir valgt, få landets lengste reisevei til sjukehus.

Pasienten i sentrum

Helsetjenesten er til for pasientene, og i lokaliseringsdiskusjoner må tilgjengelighet og kvalitet for sjuke og skrøpelige være hovedsak. Det hjelper lite med kvalitet dersom sjukehuset ligger for langt unna. Likedan er nærhet ingen garanti for kvalitet dersom fagmiljøene er for små eller ikke eksisterende.

Som sosialister har vi et spesielt ansvar for å se en sak fra flere sider, ikke minst er vi skolert i å se samfunnsmessige og økonomiske sammenhenger. Vi skal tale de svakeste sin sak, og i helsespørsmål er det pasienter og pårørende som trenger vår solidaritet. Jo, det er viktig med arbeidsplasser i kommunen, men sjukehusutbygging er ikke det samme som byutvikling. Sjukehus er en del av den infrastrukturen som skal legge til rette for at folk kan bo, arbeide og leve også utafor de store bysentrene. Tilgjengelighet er også et klassespørsmål. Velstående mennesker finner alltids en utvei siden det er fritt sjukehusvalg for mange tilstander. For ungdom, innvandrere og andre med dårlig råd, kan det bety allverden at ungen din får behandling på et robust lokalsjukehus i relativ nærhet til heimen din, i stedet for at du må på en kronglete flyreise.

Ressursfordeling

Som sosialister må vi ta inn over oss at Norge (som Europa forøvrig) vil komme til å mangle arbeidskraft i tiåra som kommer. Derfor må personellressursene i helsevesenet fordeles der de gjør mest nytte for seg. 90 prosent av alle akutte sjukdommer håndteres av primærhelsetjenesten, og slik det ser ut nå, er det nettopp kommunene som kommer til å mangle flest sykepleiere, jordmødre, helsefagarbeidere og leger. Kapasiteten i spesialisthelsetjenestene må planlegges og dimensjoneres slik at de ikke stjeler ressurser fra kommunene. Ingen er tjent med at pasienter blir overbehandlet.

Som sosialister må vi være i stand til å diskutere hvilke samfunnsmessige investeringer som gir best og mest helse. Skolemat og trygge gangstier vil kunne forebygge overvekt, høgt blodtrykk og diabetes hos barn og unge. Det vil gi flere gode leveår for individet, men også spare samfunnet for utgifter til medisiner og behandling når barnet er blitt 60 år. Dette er ikke rakettforskning, men svært vanskelig å argumentere for siden helsegevinstene tas ut mange år seinere. Skolemat er ikke sexy – blålysmedisin er det. Dessuten er det kommunene som har ansvaret for forebyggende tiltak som gangveier og skolemat, og alle veit at kommuneøkonomien dessverre er skral mange steder. Det er kanskje på tide å diskutere ett felles forvaltningsnivå for all helsetjeneste i Norge?

Det store bildet

Det er få saker som vekker så mye følelser og engasjement som skole og sjukehus. Helgeland er et eksempel på hvor krevende debatten kan bli når det gjelder lokalisering og verdivalg, men også hvor framtidsretta en slik debatt kan være når lokalbefolkning, fagfolk og politikere diskuterer sammen.

Som lege, tillitsvalgt og lokalpolitiker har jeg deltatt i og observert mange slike diskusjoner. Det mest sørgelige er når debattanter går i skyttergravene og blir der – også lenge etter at avgjørelser er tatt.

Norge har en av verdens beste helsetjenester. Den er godt demokratisk fordelt på ei av verdens friskeste befolkning. Og som vi ser førte ikke sentraliseringa av fødesteder til økt dødelighet; snarere tvert imot. For kvinner generelt er helsetilbudet blitt mye bedre enn det var på 1970 og 1980-tallet. Det er uomtvistelig for kort liggetid på landets barselavdelingene, men reduksjonen skyldes krav til innsparinger på driften, ikke sjukehusstrukturen i seg sjøl.

Spesialisthelsetjenesten er en del av det store puslespillet som skal gi folk mest mulig trygghet i livene uansett hvor de bor eller hvilket samfunnssjikt de tilhører. Håpet mitt er at vi som sosialister bruker skoleringa vår og evner å se det store bildet – også når det river i «lokalmuskelen». Det er ikke lett, men øvelse gjør mester!

Sluttnoter:

1. Engjom, H: «Reiseavstand og fødselsstad påverkar utkome for mor og barn» Ph.d UiB 2018

2. Statistisk sentralbyrå: www.ssb.no/statbank/table/07401/

3. Helgeland 2025 https://helgelandssykehuset.no/seksjon/Helgelandssykehuset2025/Sider/Helgelandssykehuset-2025.aspx