LO-ledelsen og de «ulovlige» streiker

Av Redaksjonen

1970-05

Den 28. september kommer topplederne i LO-forbundene sammen til et møte for å drøfte den, fra deres synspunkt, meget foruroligende kampaktivitet som har vist seg i arbeidernes rekker. Møtet, som er innkalt av LO-sekretariatet, har tydelig som mål å legge opp til en strategi for å bekjempe «ulovlige streiker». Hva de nå konkret tar sikte på for å gjenopprette de nederlag de har lidd i prestisje og autoritet, skal vi ikke undervurdere deres muligheter til undergravingsarbeid og til å hindre arbeiderklassens framstøt for å styrke kampen for sine interesser.

I lange tider har LO-ledelsen holdt sitt byråkratiske grep over fagbevegelsen og lammet organisasjonenes handlekraft. Men i løpet av det siste halvåret er det skjedd en forandring som er av den største betydning for hele den norske arbeiderklassen. På en rekke arbeidsplasser har arbeiderne klart å manøvrere seg fram til posisjoner der de har kunnet føre effektiv kamp og med oppsiktsvekkende gode resultater. Vi kan bare nevne eksempler som Oslo Sporveier, Odda, Norgas og Sauda — men det har vært mange fler. Aksjonene har vært gjennomført på forskjellig vis, men de har alle det til felles at arbeiderne på grunnplanet har kunnet skape sine kamporganer, på tvers av den korrupte LO-ledelsens byråkratiske bestemmelser og «organisasjonspraksis».

De «ulovlige streikene» er bare et utslag av den akselerasjonen av klassekampen som må og skal øke når klassemotsetningene skjerpes. Men når nå LO-ledelsen sammen med forbundsstyrene skal drøfte årsaken til de samme streikene, har vi ikke det fjerneste håp om at de vil erkjenne dette soleklare faktum. LO-ledelsen og LO's sentrale organer er i den grad trukket inn i klassestatens struktur at de bare kan spille rollen som redskap for borgerskapets statsmakt.

Nå vil noen hevde at LO er politisk tilknyttet DNA, og når DNA er i opposisjon, må også LO endre holdning. Som det sto nylig med feite typer på revisjonistorganets forside «LO må bruke makt overfor regjeringen!». Kjenner vi redaktøren rett, var han nok mektig stolt over denne «dristige» appell. Men det er lite sannsynlig at de blir særlig skremt i regjeringskontorene og enda mindre i Arbeidsgiverforeningen. Det er riktig at LO-ledelsen og DNA-ledelsen er politisk som hånd i hanske. Men nå da DNA igjen vil i regjeringsposisjon er jo argumentasjonen som brukes, det at de er bedre administratorer for systemet enn den sittende regjering.

I tråd med denne målsetting, for å bevise at sosialdemokratiet er særs dyktig til å virke for kapitalen og «samfunnets beste», skal nå LO-ledelsen organisere offensiven mot arbeidernes nye kampaktivitet. Denne aktivitet som tar sikte på å begrense utbyttinga, mobilisere de brede masser av det arbeidende folk for sin egensak, og klargjøre situasjonen for dem ut fra klassestandpunkt.

Sjølsagt dilter revisjonistledelsen i NKP også her i hælene på DNA og har funnet atskillige «positive trekk» ved LO-ledelsens initiativ. At Leif Andresen, formannen i NKIF, vil «studere» på om ikke en annen oppgjørsform kunne rette på uroen (! )blant arbeiderne, hilser de som meget gledelig. «Friheten» har da også erklært seg enig i at det må være den rette vei.

Vi vil bare si at den sentraliserte oppgjørsform er et lovmessig resultat av klassestatens struktur og en bestanddel av denne. Da vi marxist-leninister brukte parolen (og vil fortsatt bruke den) om frie forbundsvise oppgjør, visste vi og framholdt det klart at dette kunne bare gjennomføres med organisering av konkret kampaktivitet på grunnplanet, for arbeidernes krav på hver enkelt arbeidsplass.

Ved hjelp av marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning maktet kommunistene å analysere både massenes objektive og subjektive krav og handlet deretter i tråd med sin teori. De krav de stilte i vårens tariffoppgjør var 25 prosents lønnsøking og dertil sosiale forbedringer, spesielt vedrørende skiftarbeid og rasjonaliseringspress (UMS, lønnssystemer osv.). Dette ble behandlet av arbeiderne, og resultatet av diskusjonen førte til de krav som ble reist. Denne prosessen med diskusjon om krava og analyse av de tiltak som var nødvendig for å drive dem igjennom var metoden for den kamp som ble reist. For hver ny aksjon ble metoden forbedret, samtidig som arbeidernes klassebevissthet vokste.

Det er riktig at marxist-leninister var med i ledelsen av de viktigste aksjoner. Men når Leif Andresen ut fra dette mener å kunne avsløre et «komplott» bestående av trekanten Norgas, Odda, Sauda, gjør han bare seg sjøl til latter. Saken var at metoden med valg av aksjonsutvalg (streikekomite) ut fra den konkrete situasjon i hvert tilfelle, trakk fram den ledelse som kunne omsette erfaringene fra tidligere streikekamper i praksis. Husk på at det var mange andre aksjonsforsøk enn de som her er nevnt, som ble splittet i starten. At Leif Andresen helst vil glemme dem, forstår vi godt.

Oppsvinget i arbeidernes kamp det siste halvåret er, som alt påpekt, et resultat av skjerpinga av klassemotsetningene i sin alminnelighet. Kiruna-streiken var en viktig utløser av arbeiderklassens nye kampaktivitet også i vårt land. At marxist-leninistene her har stått i forreste linje er riktig nok. Med sin kamperfaring og sitt arsenal av ideologisk viten vil de alltid tjene arbeiderklassen og være dens avantgarde. Både i dagens kamper og i den store kampen som en gang kommer for å knuse den borgerlige stat og erstatte den med arbeiderklassens egen statsmakt – proletariatets diktatur.