Vi har nettopp hatt en stortingsdebatt om regjeringas likestillingsmelding. Likestilling ses her som en egen sektor uavhengig av samfunnstruktur og maktforhold.
Et eksempel er at kvoteringstiltak foreslås i kvinnedominerte yrker – uavhengig av over- og underordning kjønnene imellom. Et annet eksempel er at likestillingslover brukes som et argument for EF – uavhengig av de fire frihetene.
Men det er ikke nok med likestillingstiltak så vi kan bli mer «normale», dvs hvite, heterofile, yrkesaktive menn i sin beste alder med bakkekvinnskap hjemme – og på jobb. Det er ikke nok med kompensasjon som om kvinnekjønn var en slags mangelsykdom, et handikap, når det er samfunnet som er gæernt organisert.
Vi sliter oss ut og går på akkord med oss selv i strevet med å klare alt i et samfunn på kapitalistiske menns premisser. Vi har knapt tid og krefter til å tenke visjonært. Kvinnebevissthet annerkjennes ikke.
I et likestillingsamfunn skal kjønnene stå likt. Makta vil ikke påpeke kjønn, for da kan flere oppdage at makt = menn. Et eksempel er stortingsvedtaket i april med innskjerping av medisinske vilkår og ett års begrensning for attføringspenger – det gjelder nedslitte, overanstrengte kvinner. Andre eksempler er fokus som flyttes fra kvinner til hushold. Det gjelder bl.a Kleppe II-utvalget som vil frata enslige forsørgere (= kvinner) ekstra barnetrygd hvis de får samboer. I genteknologidebatten omgjøres kvinner til livmødre og beholdere for egg/sæd. I USA kjøres rettsaker mot dødssyke gravide for å redde fosteret.
I den grad kjønn fokuseres er det overfor de stakkars overkjørte menn. Et eksempel er all oppmerksomheten omkring falske incestanklager og påstander om at fedre mistenkeliggjøres når de har ungene sine på fanget. Et annet eksempel er at menn skal kunne kvoteres inn i bl.a barnehager der de blir presset ut pga kvinnekulturen ifølge en fersk undersøkelse – og ikke pga lavtlønn, kort karrierestige, lav status.
Og så må vi endelig huske at også mannlige nakenmodeller kommer. Vi er mot undertrykking og utnytting av kropp uansett kjønn, men menn i reklame og strippeshow framstilles som og oppfattes som subjekt, kvinner derimot som objekt.
Forholdet kvinne – barn er et godt angrepsmål fordi vår identitet knyttes nært til morsrollen. Det egner seg også godt til å splitte kvinner: mødre, frivillig og ufrivillig barnløse, abortsøkende, alenemødre, fostermødre, adoptivmødre, hjemmeværende / heltid / deltidsarbeidende mødre, heterofile, lesbiske.
Samfunnet fokuserer på morssvik framfor manglende fedrebidrag, dårlige permisjonsregler, få og dyre barnehager, kutt i fritidstilbud, angrep på trygderettigheter, gjeldskrise.
Det fokuseres på slitne, frustrerte kvinner som trekker seg fra politikken, men like mange menn som kvinner trakk seg ved siste valg. Ny Kvinner-og-klær-undersøkelse slo beina under påstander om at småbamsmødre vil være hjemme på heltid. Malvik kommune brøt likestillingsloven ved å utlyse to deltidstillinger – «av driftsmessige hensyn» – i stedet for å tilby deltidsansatt heltid som hun ønsket seg. Inntil vi har sekstimersdag med full lønnskompensasjon for alle velger mange kvinner det de må, ikke det de vil.
Vi oppfordres til å holde opp med å stille kvinnekrav i dagens dystre situasjon med stor arbeidsløshet og normopppløsning. Tenk heller på voldtatte kvinner i Bosnia enn å mase med toppløs servering. Kjersti Ericsson har kalt dette krymping – en sjette herskerteknikk.
Men vi er jo også arbeidsløse. Vi er også opptatt av normer, men spør på hvis premisser. Vi ser sammenhengen mellom kvinneforakten i Bosnia og i restaurantbransjen, og aksjonerer i forhold til helheten.
Postmodernister syns alt er interessant, også boka American Psycho, full av kvinnehat. Nyliberalister sier at når alle andre har porno på tv må vi også ha. Nymoralister vil ha et samfunn med kjernefamilier, uten abort og lesbiske. Vi vil ha kvinnefrigjøring.
P.S. Susan Faludis bok Tilbakeslag har undertittelen «Den ikke-erklærte krig mot kvinner». I norsk oversettelse er det blitt til «90-åras kvinnebilde». Nok en ufarliggjøring.