Leder
Av Redaksjonelt
Året som gikk kan uten tvil sies å være et av de mest begivenhetsrike arbeiderklassen i Skandinavia har opplevd på lange tider. Fortsatt er Asia den del av verden hvor den revolusjonære kampen er mest innbitt og blir ført med størst mulig konsekvens, og hvor krisen i imperialismen er mest åpenlys. Den den revolusjonære tendensen har gjort seg sterkt gjeldende også i hjemlige og mere nærliggende trakter.
Kiruna var et kampens stikkord ved inngangen til1970. Polen ble det ved årets utgang. Og mellom disse to revolusjonære manifestasjoner ligger en kjede av større eller mindre opprør fra arbeidsfolk; «ulovlige» streiker og demonstrasjoner over hele Europa – fra Spania til Norge.
Her hjemme har arbeidsfolks misnøye og motstand i første rekke – som også rett og riktig er – rettet seg mot følgene av de tiltak som har pågått og pågår for å få norsk økonomi tilpasset EEC. Med andre ord: mot dyrtida vi er inne i. Det er også denne motstanden og begynnende kamp mot hardere vilkår, mindre lønn og en usikker tilværelse, som etterhvert med stadig større nødvendighet vil reise spørsmålet: kapitalisme eller sosialisme?
For Polens arbeiderklasse sto kan hende dette spørsmålet under desemberdagenes spontantane opprør klarere fram enn på mange år. De frukter som Polens arbeiderklasse skulle høste etter mange og lange års hardt slit i landets gjenreisnings- og oppbyggingsarbeid, fortæres i dag av det revisjonistiske toppskiktet innen stats- og partiapparatet, mens økte priser og skatter er hva som tildeles arbeiderklassen. Det har riktignok også tidligere vært en del kortvarige streiker og annen form for uro innen den revisjoniststyrte blokken, for det meste i Sovjetunionen. Disse tilløpene til kamp er imidlertid øyeblikkelig og med massiv kraft blitt slått ned, og ikke kommet utenverden særlig for øre. Men med de polske arbeidernes kamp i desember ble situasjonen en annen. Opprøret kom med en slik forløsende kraft og innbitthet at det hverken lot seg gjøre å slå ned umiddelbart eller dysses ned i taushet. Det var mange års oppdemmet bitterhet mot savn og urett, mot nedverdigelse og slit som mindre og mindre kom sliterne til gode, som nå fikk sin utløsning. Spontaniteten, kraften og den store øyeblikkelige oppslutningen i opprøret viste en slik må sann og riktig forakt for undertrykkernes lov og orden, at det ikke bare må ha ført til angst og uro langt inne i Kreml, men også til en del kalde føtter blant vestlige forsvarere av kapitalismen –dersom en i det minste skal tiltro dem et minimum av evne til analyse av den videre utvikling.
Den kampens ild som flammet opp i Polen vil ikke la seg slukke, selv om det foreta svisse manipuleringer innen toppskiktene, om en Gomulka dyttes bak kulissene og en Edward Gierek fram. Ilden vil tvert imot spre seg som et uunngåelig resultat av de sterkt tilspissede og antagonistiske motsetningene mellom hersker og trell, mellom arbeid og kapital – i Øst-Europa som ellers i verden.
Opprøret i Polen må betegnes som en stor seier for den polske arbeiderklassen, som i desemberdagene viste en solidaritet, kampånd og handlekraft som vi vel knapt har sett maken til på mange år. Store militær- og politistyrker ble satt inn i brutale forsøk på å slå ned de revolusjonære massene, og sosialimperialismens toppmenn i Krem ga ordre til at sovjetiske troppestyrker opp langs Polens grense.
Men det polske folket lot seg ikke kue. Streikene og demonstrasjonene fortsatte. Ved hele sin holdning, ved å sette sin egen revolusjonære vold mot undertrykkernes blodige framstøt lot arbeiderne den øst-europeiske kapitalmakten forstå at det var alvor.
At det var alvor, at det var en revolusjonær kamp, en kamp for maten og for en bedre tilværelse og derfor farlig for pamper og lakeier av alle størrelser og avskygninger, ble ikke bare forstått i Øst-Europa, men langt inn i hjemlige avisredaksjoner og i NRK. Gråtekonene som under sosialimperialistenes okkupasjon av Tsjekkoslovakia i august opptrådte i presse, radio og TV, ga denne gang ikke fra seg så meget som et lite hulk. Grunnen er heller merkelig. Her kunne man ikke gråte over kunstnernes ufrihet eller tilsidesatte nyanser innen konkurrerende revisjonistgrupperinger. Her ble en fort klar over hva kampen sto om, og hva den var opptakten til. Her hadde undertrykte reist seg mot undertrykkerne, og selv en invasjon av sovjetiske troppestyrker hadde ikke kalt gråtekonene til arbeid.
Men de polske arbeidernes kamp er mer enn noe annet et bevis for at sosial-imperialismens herredømme, i likhet med imperialismens, er kommet inn i en krise som uvegerlig vil føre til dens undergang og til folkenes frigjøring. I skrivende stund er det ennå ikke kommet til noen såkalt «av-klaring». Arbeiderne står fast på sine krav, streikene kan når som helst bryte ut. Revisjonistene har ikke maktet å opprette ro og orden.
«Under normale, fredelige forhold», sier Lenin,
utfører arbeideren sitt arbeid uten å kny, motsier ikke arbeidsgiveren eller diskuterer sine vilkår. Under en streik setter han fram sine krav med høy røst, han minner arbeidsgiverne om deres overgrep, han krever sin rett, han tenker ikke bare på seg selv og sin lønn, han tenker på alle sine kamerater som har lagt ned arbeidet sammen med ham og som reiser seg for arbeidernes sak uten å frykte hva det kan koste. Det er ofte slik, at når det bryter ut en streik på en bedrift, følger det streiker på et stort antall andre fabrikker. Hvor stor moralsk betydning streiker har, ser man av den virkning de har på arbeiderne, når de ser at kamerater har opphørt å være slaver og – om enn bare for en kort tid – blitt mennesker på samme vis som de rike. Hver streik fører i sitt kjølvann tanker om sosialisme blant arbeiderne, tanker om hele arbeiderklassens kamp for å frigjøre seg fra kapitalens undertrykkelse.
(V.I.Lenin, CollectedWorks, Bd.4, Moskva 1960, s.315.)
Årsaken til de polske arbeidernes opprør var den samme som utløste streiken i Kiruna, den samme som førte til streikene i Norge. Det var mange års passiv misnøye som med ett ble aktiv, mange års resignasjon og godtakelse som slo over i sin motsetning. Det var et av setning. Det var et svar på de elendige forholdene folket har levet under, et svar på den usle godtgjørelse arbeiderne har fått for sin innsats, et svar på den forserte utbyttingspolitikken. Og denne politikken vil fortsette. Den er den herskende klassens eksistensgrunnlag, dens livsbetingelse, og en forutsetning for lokale og sentrale pampers velstand og makt.
Derfor vil undertrykkerne aldri oppnå ro, uansett hvilke tiltak de treffer for å sikreutbyttingen, om den polske LO-sjefen byttes ut med en for systemet mer fordelaktig person, om en Aspengren – når den tid kommer – byttes ut med en mer tjenlig og ikke fullt så kompromittert person. Det kan gåen tid med såkalte «normale og fredelige» forhold. Men hele folket kan som kjent ikke lures hele tiden.
Det finnes en grense. Når den er nådd, er det slutt på roen og resignasjonen. Da fortoner ubehaget ved fortsatt å finne seg i tilværelsen seg større enn risikoen og uvissheten ved opprøret, ved å bryte lover og vedtekter for å tilkjempe seg det som med ett står som en soleklar og udiskutabel rett.
I Polen ble denne grensen nådd. Det samme skjedd på enkelte arbeidsplasser her hjemme. I framtiden vil utbyttingen også her hjemme sprenge kamprammen for de enkelte arbeidsplasser, og vil føre til revolusjonær massekamp. Det vil bringe det arbeidende folk både nederlag og seire, nye erfaringer og erkjennelser. Ut av dette vil også forståelsen for nødvendigheten av sosialismen vokse, og –arbeiderklassen som helhet vil utvikle sine beste egenskaper. Derfor kan vi ved inngangen til det nye året ikke bare bringe ønsket om, men har fullt grunnlag for å slå fast at 1971 vil bli et godt kampår.