Ukategorisert

Leder

Avatar photo
Av

Erik Ness


Hva skal arbeiderklassen mene når norsk storkapital kjøper opp selskaper i utlandet? Hva med klassekampen? Hva med imperialismen? Får den faglige jobbinga i dag konsekvenser for en sosialistisk strategi? Var det riktig av den hovedtillitsvalgte i Kværner, Rolf Utgård, å støtte oppkjøpet av Trafalgar House? Med dette økte Kværner sitt antall ansatte fra 23 tusen til 56 tusen.

Som bidrag til debatten om faglig strategi skriver Stein Stugu om faglig strategi, Pål Steigan om norsk imperialisme og Jon Arne Jørstad om erfaringer fra Winge-streiken i dette nummeret av Røde Fane.

Diskusjonen reiser mange prinsipielle spørsmål. Her er noen, og våre forslag til svar:

– Hvilket forhold skal tillitsvalgte ha til ledelsen?

Rolf Utgård uttaler i intervjuer at «vi har diskutert» (dvs styret i Kværner). Etter vår mening er språkbruken en tilsløring av forholdet mellom arbeiderklasse og borgerskap. Han formidler den gamle klassesamarbeidslinja om at «vi er alle i samme båt» (jf. Dagbladet 5. mars).

– Hvordan forholde seg til imperialismen?

«Dette er imperialisme, men sånn er det. (…) Hvis ikke vi biter fra oss, vil vi bli bitt av andre.» (Utgård i Dagbladet 5. mars.) Med andre ord: Vil du være med, så heng på!

Imperialisme er kapitalisme i sin siste, mest aggressive – og døende – fase. Revolusjonære må i denne situasjonen gjøre minst to ting samtidig:

  • Delta aktivt i interessekampen. Først når det er siste utvei og det minste ondet, inngå kompromisser. Og først etter at kampen er reist eller forsøkt reist.
  • Ha et kommunistisk perspektiv. Samme hvor mye vi er tvunget opp i et hjørne, må vi få fram at vi slåss for et annet samfunn, at revolusjon er nødvendig og at kommunismen er målet.

Hvis man er trygg på strategien, kan man utvikle en dristig taktikk. Da kan man inngå kompromisser som er et kortsiktig nederlag, men som gir mulighet til å samle krefter og komme tilbake.

Av og til kan det være nødvendig – for å få en oversikt – å sette opp noen hovedstolper. Vi mener at en revolusjonær, faglig strategi bør være bygd på disse stolpene:

  • Sosialdemokrati er klassesamarbeid.
  • For å vinne seire i klassekampen må mange mobiliseres. Klassekamp er ikke noe for klubbledere eller forbundsledere alene, men massenes sak.
  • «Organisering på tvers» er en videreutvikling av foregående maoistiske syn på folk som «de virkelige heltene». Det innebærer en måte å tenke allianser på innafor arbeiderklassen som har et klart strategisk perspektiv.
  • Borgerskapet er godt organisert – nasjonalt som internasjonalt. De gjør alt for å splitte arbeiderklassen. Spesielt er makta interessert i å få innflytelse blant arbeiderklassens ledere. De jobber hardt for å få slik innflytelse.
  • Revolusjonære arbeidere og den revolusjonære bevegelsen må diskutere begrensningene som fagforeningskampen, dvs den faglige interessekampen, fører med seg. Det langsiktige målet til arbeiderklassen er ikke å bli bedre lønnete lønnsarbeidere. Målet er et samfunn som styres etter prinsippet: Fra enhver etter evne til enhver etter behov.

Det er ikke lett å være arbeiderrepresentant. Virkeligheten er ikke så enkel som paroleformete «hovedstolper». På den annen side blir det enda vanskeligere hvis det er uklart hvem som er våre venner og hvem som er våre fiender, og: Hva som er «målet med det hele» (jf Rudolf Nilsen).

Vår påstand er at det er nesten umulig å holde «tunga rett i munnen» – dvs å unngå «råtne kompromisser» – uten at revolusjonære jobber tett sammen. Det er en grunn til at AKP trengs.