Aceh mellom tsunamien, indonesisk okkupasjon, islamisme, og USAs stormaktpolitikk
Av Lars Akerhaug
Aceh var selve senteret for jordskjelvet som utløste tsunamien. Bølgene tok familier, hus og hele landsbyer. Men tv-kameraene og medias oppmerksomhet rettet seg mot de populære turistområdene og den velkjente konflikten mellom Sri Lanka og den tamilske frigjøringsbevegelsen. Først etter noen dager nådde nyhetene fram, folk tok innover seg hvilken katastrofe som hadde rammet Aceh-provinsen, nordvest på Sumatra.
Lars Akerhaug er internasjonalt ansvarlig i RV og medlem i AKP
For mange var det første gang de hørte om den historiske konflikten med røtter tilbake til antikoloniseringskampen mot den hollandske ekspansjonen inn i dagens Indonesia. Og nesten like raskt som rapportene om hvordan tsunamien hadde slått til mot fattigbønder og fiskere, kom de forutsigbare rapportene om hvordan indonesiske myndigheter forsøkte å utnytte tragedien for å forsterke sin egen militære posisjon i området.
Det tidligere uavhengige sultanatet ble underkastet det hollandske overherredømmet i området som skulle bli kjent som Indonesia, en stat som dekker over mange religioner og nasjonaliteter. Denne faktoren er viktig for å forstå de tre tiårene med hard kamp som er blitt ført av GAM, den militære delen av den achenesiske frigjøringskampen mot militærdiktaturet. Kampen i Aceh er ikke som mange andre nasjonale frigjøringskamper med utspring i det 20. århundre, et resultat av modernisering, men finner røttene sine i en førmoderne kamp for politisk selvstyre.
Hva er Aceh? Hva er GAM?
GAM, eller Free Aceh Movement som gruppen også heter på engelsk, trekker de historiske linjene tilbake til kalifatet som eksisterte på halvøya siden 1500-tallet. Før den hollandske koloniseringen var Aceh selvstendig, og aldri en del av det javanesiske (1) Indonesia. Den achenesiske frigjøringsbevegelsen trekker sin historiske legitimitet tilbake til rekken av sultaner som styrte Aceh siden 1500-tallet, og fram til 1873, da Holland med hjelp av javanesiske leiesoldater gikk inn i sultanatet og okkuperte landet. Men etter avkoloniseringen av "Indonesia" i 1946 fikk ikke Aceh selvstyre, men ble snarere innlemmet i det nye "Indonesia", et landområde som var et historisk produkt og kontinuitet av de hollandske imperialistenes landplyndring. GAMs historiske krav har vært å gjenopprette sultanatet. Eksilregjeringen, som oppholder seg i Stockholm, trekker også linjene tilbake til arverekkefølgen i sultanatet fra dets opprettelse. I uavhengighetserklæringen fra 1976, som var begynnelsen på den nye fasen av frigjøringskampen i Aceh, heter det at det internasjonale samfunnet må anerkjenne at overføringen av suverenitet over folket i Aceh fra kolonistyret til fremmedstyret i Jakarta var en fornekting av de rettighetene som folket i andre tidligere koloniland og land okkupert av fremmede makter har nytt siden tidlig på attenhundretallet, og de rettighetene som har blitt gitt ofrene for "sjøimperialismen" i etterkant av andre verdenskrig. GAM er på denne måten en tradisjonell bevegelse. Den baserer seg også på en islamsk legitimitet uten å kunne karakteriseres som islamistisk eller med mål om å innføre en islamsk stat, selv om islam har en mer rotfestet og konservativ betydning i Aceh enn ellers i den "indonesiske" staten. Islam spiller en viktigere normativ rolle i folks hverdagslig, og Aceh-provinsen reagerte i hovedsak negativt på Suhartos "sekulære indonesifisering" etter kuppet i 1956. Den islamske tilknytningen kan mer forstås som en identitetsbyggende faktor og tilskrives ønsket om å vende tilbake til tradisjonelle styreformer enn en form for moderne islamisme. Med sine ca 5.000 væpnede styrker (sannsynligvis relativt uendret etter tsunamien, ettersom styrkene har basene i jungelen) har geriljaen fra 1976 vokst seg sterk på grunn av den ekstremt harde represjonen acehneserne har opplevd fra den indonesiske hæren.
Som et resultat av den langvarige militærokkupasjonen har nasjonale følelser vokst seg sterke i Aceh. Det er et land som består av et mangfold av grupper, fra acehnesere til assimilerte befolkningsdeler av portugisisk og arabisk opprinnelse (2). Som et resultat av den langvarige militære okkupasjonen har det oppstått en sterk nasjonal bevissthet blant acehneserne. Kravet om nasjonal uavhengighet er langt fra bare GAMs krav, det er også kravet fra en majoritet av acehneserne. GAM har også sterk sympati fra sivilbefolkningen, særlig på grunn av de kollektive avstraffingsmetodene anvendt av den indonesiske hæren. (Se under.)
Kamp mot indonesisk postkolonialisme
Selv om Aceh-konflikten har røtter tilbake til militærkuppet i 1956, der en progressiv bevegelse av sosialister og kommunistpartier mistet makten til et militærdiktatur (3), har likevel unntakslovene vært avgjørende. Siden disse ble innført i etterkant av uavhengighetserklæringen fra 1976, har utlendinger vanskelig kunnet slippe inn. Samtidig har den indonesiske staten forsøkt å utrydde Acehs tradisjonelle folkekultur. Portforbudene har lagt alvorlige hindringer for sosialt liv og fellesskap, tradisjonell folkedans har blitt forbudt (!). De væpnede styrkene har brukt kollektive straffemetoder, brent landsbyer til grunnen som en reaksjon på væpnede angrep på myndighetenes styrker (4). Samtidig er de industrielle sonene i Aceh hovedsaklig bosatt av javanesiske "innflyttere" som også har trengt acehneserne vekk fra tradisjonelle innhøstingsområder (5). Rapporter om tortur er ikke uvanlig.
Når vi skal analysere fremveksten av den borgerlig-nasjonalistiske frigjøringsbevegelsen, har dette også sammenheng med at Suhartos kupp gjennom slagordet "new order" åpnet døren for at multinasjonale selskaper kunne befeste øyene som har store oljeressurser. Selskaper som Exxon Mobil tømte med Suhartos velsignelse Aceh for naturressurser og la igjen industrialiserte og ødelagte ressursområder (6). Vi ser altså en politikk der det tradisjonelle borgerskapet blir marginalisert, trengt vekk både av internasjonal storkapital og av en bevisst bosettingspolitikk som tar vekk det tradisjonelle næringsgrunnlaget. Det er på bakgrunn av dette vi må forstå den bemerkelsesverdige styrken til GAM.
Som et motsvar til GAM innførte indonesiske myndigheter unntakslover i 1989, og erklærte Aceh som et "Area of Miltiary Operation" (DOM). Målet var å hindre framveksten av en frigjøringsbevegelse, men det var sivilbefolkningen som ble rammet, myrdet, bortført og drept. Ifølge Amnesty International ble det 5.000 uskyldige drept og over 15.-20.000 mennesker utsatt for traumatiske opplevelser i den perioden DOM var i kraft. (7)
Historisk finnes det også mange paralleller til dagens frigjøringskamp i Aceh og kampen for et uavhengig Øst-Timor som ble fullbyrdet i 1999. Men det er også enkelt nok å se forskjellen. Mens kampen på Øst-Timor var støttet opp om pastorer og kristne, er acehneserne er muslimer. Det har vært betraktelig mindre vestlig støtte. Folket på Aceh-halvøya har ingen imperialistiske sponsorer som Øst-Timor og Australia (også fordi Australia ikke ønsker asylsøkere). Tvert imot har USA, Norge og andre vestlige stater strukket ut hendene for å bedre forholdene til øyenes postmilitære diktatur. Selv om disse landene nok har vært under press for ikke å selge våpen, er dette mer et fikenblad som dekker over de gode forholdene mellom det pro-amerikanske regimet i Indonesia (med støtte fra kuppet i 1965) og vestlige land.
Men etter frigjøringen av Øst-Timor ble undertrykkingen av folket i Aceh dreid om enda et hakk, og unntakslovene ble innført igjen i 2000, sammen med en generell oppblomstring av indonesisk sjåvinisme. Mens australske styrker gikk av borde i Øst-Timor ble acehneserne overlatt til seg selv. Og i oppfølgingen av dette gjennomførte myndighetene en større offensiv i 2003 mot den nasjonale frigjøringskampen.
Etter tsunamien
I dag gjør Jakarta knapt noen forsøk på å skjule overgrepene. Rett etter at tsunamien brøt løs, erklærte finansministeren at utbruddet ikke ville ha noen større betydning, fordi Aceh ligger i utkanten av Indonesia. Han bemerket også at gjenoppbyggingen stort sett ville være finansiert utenfra (8). Samtidig kom de første rapportene om sammenstøt mellom GAM og de væpnede styrkene. Bare tretti prosent av hjelpen som kom fram til Aceh, kom fra Jakarta og sammen med dette alvorlige beskyldninger om korrupsjon og tjuveri fra militæret. Her har også det "internasjonale samfunnet" knapt vist interesse for hvordan den indonesiske hæren forholder seg til u-hjelpen som har kommet fra de forskjellige donorlandene.
Enda mer alvorlig er forsøkene på å fordrive tsunamiflyktningene. Media rapporterer at myndighetene forsøker å hindre folk i å vende tilbake til de ødelagte strandlinjene, og humanitære tiltak for å gjenoppbygge hus og infrastruktur i katastrofeområdene. Dette er det endelige beviset på at okkupasjonsmakten ønsker å gjenbygge Aceh "indonesisk". I media har det også vært antydet ideer om å bygge ferieområder i de solrike men krigsherjede strandlinjene (9). Denne politikken henger uten tvil sammen med den allerede nevnte bosettingspolitikken. Den javanesiske staten ønsker å utnytte tsunamien til å viske vekk det acehenesiske folket.
Fredsforhandlinger og USA-baser
GAM har deltatt i historiske fredsforhandlinger med Indonesia. Men man har foreløpig ikke stor grunn til å tro at forhandlingene vil gå lenger enn å prøve og lage et felles rammeverk for humanitære saker (10). I disse forhandlingene har indonesiske myndigheter foreslått "autonomi" som en måte å avslutte frigjøringskampen. I utgangspunktet har representanter fra GAM ønsket å avgjøre spørsmålet i folkeavstemming, en folkeavstemming opprørerne kan være ganske sikre på å vinne. Bakthiar Abdullah sa i forbindelse med de første forhandlingene i Helsinki at bevegelsen "insisterer på en folkeavstemming om uavhengighet for Aceh heller enn en særskilt autonomiavtale. Men spørsmålet må reflektere hva flertallet av folket i Aceh ønsker." I en senere runde har det kommet fram at GAM nå har lagt vekk kravet om folkeavstemning, og vil forhandle frem en avtale om sterkere autonomi, men det er for tidlig å si hva dette vil resultere i.
Det eksisterer også andre politiske grupper som fører motstand mot den javanesiske okkupasjonen, selv om det bare er GAM-geriljaen som har væpnede styrker. Som et radikalt og demokratisk alternativ til de konservative GAM-gruppene eksisterer blant annet "Achenese People's Democratic Resistance Front" som springer ut av studentbevegelsen som bidro til Suhartos fall i 1998. For den indonesiske opposisjonen mot postfascismen er også solidaritet med Aceh en viktig sak, som utfordrer den trangsynte javanesiske nasjonalismen som også preger deler av opposisjonen mot kapitalistisk globalisering og markedsmakt i Indonesia.
Et av faretegnene i etterkant av tsunamien er bander av "islamister" som myndighetene har sendt til Aceh. En av disse gruppene, en bande med navnet "Islamic" Defenders Front består av gateramp og småkriminelle og ble etablert av indonesiske generaler 17. august 1998 som en fortropp mot øyenes demokratiaktivister. Det er tydelig at de har kommet til Aceh på vegne av generaljuntaen. Parallellene til hvordan USA og filippinske myndigheter utplasserte Abu Sayyaf-geriljane på Filippinene for å slåss mot progressive og nasjonaldemokratiske krefter, er klare. Senere ble den samme geriljaen brukt som et påskudd for å utplassere baser på øyene, nå under slagordet "krig mot terror".
USA og det "internasjonale samfunnet" holder tett om hva som skjer i Aceh. En vegg av stillhet har reist seg omkring overgrepene mot sivilbefolkningen. Ikke mange vet at GAM raskt instruerte sine tropper til ikke å angripe fienden om de ikke ble møtt av fiendtlig ild. Vestlige myndigheter forsøker ikke engang å skjule hvordan de handler med våpen til postfascismens Indonesia. USA og mindre aktører i området forsøker å gjenbygge Aceh og hele Sør-Øst Asia i "sitt bilde", med planer om massekommersialisering av strender og feriesteder, og samtidig ta harde slag mot områdets frigjøringsbevegelser.
I mellomtiden følger USA sine egne planer med å kjøpe opp frigjøringskampen med nødhjelp og bygge ut sine baser i Stillehavet. Men det er få tegn på at GAM vil la seg overtale til å legge ned våpnene i bytte for bedre forhold til USA. Som vi har sett, er det ikke noen hemmelighet at forholdene mellom USA og Indonesia er langt bedre. Frigjøringsbevegelsen i Aceh står alene, det er opp til den antiimperialistiske bevegelsen å bygge solidaritet med folket i Aceh.
Fakta om Aceh
- Muslimsk fra det 8. århundret.
- Selvstendig sultanat fra 1500-tallet.
- På 1800-tallet så Storbritannia på Aceh som del av "sin interessesfære", men i realiteten øya var uavhengig.
- I 1873 erklærte Holland krig mot Aceh.
- Etter 1945 ble Aceh-provinsen innlemmet i den nye indonesiske staten.
- I 1976 erklærte frigjøringsbevegelsen GAM uavhengighet fra Indonesia og begynte geriljakrigen for frihet fra javanesisk okkupasjon. Den indonesiske hæren blir anklaget for kollektive sanksjoner som nedbrenning av landsbyer og fordriving av sivile.
- Aceh var senteret for utbruddet av tsunamien 28. desember, som visket vekk hele landsbyer og kystsamfunn.
Noter
1) Når vi i denne artikkelen snakker om 'javanesere' og 'acehnesere' bør vi ta forbehold om at dette ikke er etnisk homogene grupper eller "nasjoner", men nasjonaliteter som også defineres geografisk.
2) "Aceh", en.wikipedia.org
3) "Aceh's Agony", i International Socialist Review, July/August 2003, nett
4) Emmy Fitri: The Jakarta Post, Jakarta, 2.2.2005, nett
5) "Aceh's Agony"
6) Yusuf Lakaseng: "The liberation struggle of the Achenese people", www.antiimperialista.com, oversatt av James Balowski, nett
7) ibid
8) Andre Vltchek: "Aceh abandoned, the second tsunami", nett
9) The "Glass house" of Calang Refugee, Reporter: Alfian Hamzah – Calang, 2005-01-31 13:46:13, nett
10) nett