Kvinner kan kjempe! noen trekk fra den norske kvinnebevegelsens historie
Av Redaksjonen
Denne artikkelen er et forsøk på å trekke fram og analysere endel trekk ved kvinnekampens historie. Det er ikke ment a være noen fullstendig framstilling, antakelig er det viktige ting som ikke er kommet med, og som må trekkes fram i lyset i seinere artikler. Målsettingen for artikkelen er for det første å foreta en foreløpig analyse av hvilke tradisjoner vi bygger på, når vi nå står oppe i et nytt og viktig oppsving innafor kvinnekampens historie. For det andre ønsker jeg å trekke fram endel mer konkrete erfaringer fra arbeiderkvinnenes kamptradisjon, som er en ihjeltiet del av historien. Både borgerlige kvinnesakskvinner og historikere som har skrevet ned arbeiderklassens historie, har oversett at også arbeiderkvinnene i Norge har sine rike historiske tradisjoner.
Allment er studier av historien viktig for all politisk bevegelse. Motsetninger i dagens Norge og oppsving i klassekampen og kampen mot imperialismen, kan ikke ses løsrevet fra nordmennenes århundrelange kamptradisjoner mot den herskende klassen og for den nasjonale sjølråderetten. Et ahistorisk syn på nåtida er uvitenskapelig, fordi det ikke har noe materielt forhold til hva vi bygger på, hvilke riktige ideer vi skal føre videre og hvilke uriktige ideer vi skal bekjempe.
Studier av historien er spesielt viktig når det gjelder kvinnene. En av borgerskapets viktigste myter om kvinnene går ut på at kvinner ikke kan slåss, at vi er passive, at vi alltid har ofret oss. I virkeligheten har de norske kvinnene en lang kamptradisjon. En hel del av de rettighetene vi har i dag, har vi selv kjempet oss til.
Den borgerlige kvinnesaken
Borgerskapet vokste fram til å bli den ledende klassen både økonomisk og politisk i løpet av 1800–tallet. Ideologisk betydde det gjennombrudd for de borgerlige parolene fra den franske revolusjonen, «Frihet, likhet og brorskap». Borgerskapets kvinneforkjempere stilte krav som samsvarte med denne frihetsideologien: rett til arbeid og utdanning, fulle borgerligdemokratiske rettigheter.
De fleste arbeiderkvinner var tvunget til å delta i produksjonen fordi det var en forutsetning for å holde familien i live, enten de var gift eller ugift. Men for borgerkvinnene var ekteskap, husstell og barnestell den eneste akseptable levevei. For ugifte kvinner av borgerskapet fantes det ikke annen mulighet enn å ligge familien til byrde eller bli guvernante. Arbeid i fabrikkene var det nok av, men det var et arbeid som lå langt under de borgerlige kvinnenes stand. Derfor måtte kravet om rett til arbeid og utdanning bli et sentralt krav for de borgerlige kvinneforkjemperne. Og de nådde resultater: de har oppnådd adgang til middelskoleeksamen (1875), til eksamen artium (1882), til embetseksamen (1883), til å bli sakfører (1904), til de fleste av statens embeter (1913), til å bli statsråd (1916), rett til alle statlige embeter (1938), til presteembete (1956).
Et annet sentralt krav for kvinnesaken var fulle borgerligdemokratiske rettigheter for kvinner, både i samfunnet og i familien. Den norske grunnloven av 1814 som var laget i den franske revolusjonens ånd, ga ikke kvinnene stemmerett, hverken i kommunevalg eller stortingsvalg. Den ga ikke sønner og døtre lik arverett, den aksepterte ingen kvinner som myndige, hverken gifte eller ugifte. Den relative likestilling som norske kvinner har idag, er et resultat av den borgerlige kvinnesaken. Kvinnene er ikke lenger umyndige i forholdet til mannen i ekteskapet, gifte kvinner ble myndige i ekteskapsloven av 1888. Kvinnene har samme arverettigheter som menn siden1854, og full stemmerett siden 1913. Det siste resultatet i kampen for de borgerlig–demokratiske rettighetene, er den nye navneloven som gir kvinner rett til å beholde sitt eget navn i ekteskapet.
Den borgerlige kvinnesakens sterke side har alltid vært vilje til resoluttkamp for de kravene som er stilt, en kamp som også har ført til en hel rekke progressive resultater. Men denne kvinnesaken hadde også en sterk brodd mot arbeiderklassen og mot sosialismen. De borgerlige kvinnene har forsvart sine klasseinteresser også i kvinnesaken. For eksempel ble den første husmorforeningen, Oslo Hjemmenes Vel, opprettet som et direkte mottrekk mot hushjelpenes forsøk på organisering. I den grad arbeiderkvinnene har opptatt kvinnesakskvinnene og andre borgerlige kvinnebevegelser, har det alltid gått ut på at de borgerlige kvinnene skulle drive veldedighet i arbeiderklassen.
Det klare borgerlige klassestandpunktet i kvinnesaken har naturligvis utviklet trekk ved den borgerlige kvinnebevegelsen som en kvinnefront bygget på arbeiderklassens interesser må avvise. Dette er trekk som en kan finne spor av i mange kvinneorganisasjoner, også i de som arbeiderklassens kvinner har fylket seg om, men som allikevel har mye av sitt ideologiske utspring i den borgerlige kvinnesaken. Jeg vil nevne to typiske borgerlige trekk fra kvinnesaken, veldedighetstanken og individualismen.
Veldedighet og individualisme
Veldedighetstanken er en av de aller mest utbredte ideer i kvinnebevegelsen. Innholdet i denne ideen er at kvinner ikke skal organisere seg og slåss mot den undertrykking som rammer dem selv, men at de skal slåss for andre som er mer vanskeligstilt. Det er gode sider ved en slik tanke, solidaritet og offervilje. På den andre siden blir den en stor hindring for kvinnekampen fordi den ikke retter seg mot dem som undertrykker kvinnene, de som har makta, den herskende klassen. Solidaritet med andre vanskeligstilte kvinner og vilje til å ofre egne interesser for helhetens interesser er egenskaper vil skal bygge på .Men troen på at kvinner kan hjelpe hverandre fram til frigjøring uten å peke ut fienden, må vi bekjempe.
Individualismen i kvinnekampen betyr først og fremst at kvinnefrigjøring er den enkelte kvinnes rett til å komme seg fram. Kimen til en slik individualisme kan spores allerede i kvinnesakskvinnenes krav om rett til arbeid og utdanning. På den ene siden er det selvsagt en god ting at kvinner får høye stillinger, det er et ledd i kampen mot myten om at kvinner ikke kan, at kvinner er mindreverdige i forhold til menn. Men på den andre siden kan enkelte kvinners karriere aldri frigjøre kvinnene, det blir alltid spørsmål om frigjøring av enkelte kvinner. For at folkets kvinner skal oppnå frigjøring, må disse kvinnene ta saken i sine egne hender og slå ned den klassen somundertrykker dem. Uansett hvor høye stillinger noen av dem når, så vil ikke det bety frigjøring for alle de andre.
De eksemplene vi har på kvinner som har nådd opp til høye stillinger, skulle vel ytterligere bekrefte at dette er riktig: Indira Ghandi og Golda Meir styrer to av verdens mest aggressive stater. Elisabeth Schweigaard Selmer er vel en av de mest reaksjonære justisministre vi har hatt.
Trekk fra arbeiderkvinnenes historie
I 1889 brøt det ut streik i fyrstikkindustrien i Oslo, da 445 arbeidersker ved Bryn og Grønvold fyrstikkfabrikker la ned arbeidet. Det var en spontanprotest mot grov utbytting av kvinnelige arbeidere, og aksjonen vant sympati langt utenfor arbeidsfolks egne rekker.
Dette var første gang arbeiderkvinnene trådte fram offentlig. Streiken varte i to måneder. Arbeiderskene sto fast på kravene sine, de var kampvillige og arrangerte demonstrasjoner og innsamling av penger for å holde liv i seg understreiken. Men organiseringa var for svak, fyrstikkjentene måtte gå tilbake til arbeidet uten å ha nådd fram til seier.
Men under streiken stiftet fyrstikkarbeiderskene den første fagforeninga av kvinner i Norge. Behovet for organisering hadde presset seg fram, og jentene var fast besluttet på å få sin egen forening. Men ingen av dem torde ta på seg ledelsen, derfor ble Fernanda Nissen valgt til formann.
Andre fagforeninger fulgte i kjølvannet på fyrstikkarbeiderskenes forening. En av de mest dramatiske var den første hushjelpenes forening, som ble stiftet i 1890. Den ble møtt av en storm fra borgerskapet, og «fruenes» voldsomme agitasjon førte til at foreningen med omlag 300 medlemmer ble oppløst. Hushjelpene fortsatte imidlertid å slåss, de forsøkte å danne ny forening og de utga sin egen avis, «Tjenestepigen». Borgerskapets kvinner stiftet da sin egen forening, Hjemmenes Vel, i 1898 for å hindre hushjelpene i å organisere seg for å ivareta sine interesser. Hjemmenes Vel, som var den første husmorforeninga i Norge, ga foreløpig dødsstøtet til hushjelpenes fagforening, slik at det først i 1910 lyktes for dem å få i stand en forening.
Sosialistisk kvinneforening
I 1898 ble den første sosialistiske kvinneforening stiftet, og året etter ble foreningen innmeldt i Arbeiderpartiet. Foreningens formål var: «å støtte de mannlige partifeller i deres kamp for socialismens fremme. Denne støtte skal bestå i tilvirkning av håndarbeider, som skal omsettes i penger til anvendelse i partiøiemed.»
Denne formålsparagrafen til tross, ble den sosialdemokratiske kvinneforeningen en drivkraft i mange aktuelle, politiske saker, deriblant i kampen for kvinnestemmeretten. Foreningen tok initiativ overfor de borgerlige kvinneforeningene for å få istand felles demonstrasjon for stemmeretten 17. mai. Resultatet ble at 2000 kvinner deltok i stemmerettstog i Oslo17. mai 1899, og at slike tog ble tradisjon i mange år rundt om i hele landet.
Men klasseskillet kom også klart fram i stemmerettskampen. I 1901protesterte de borgerlige kvinnene da mennenes stemmerett ble utvidet før overklassekvinnene fikk lov til å stemme. For arbeiderkvinnene var det imidlertid helt klart at arbeiderklassens menn var kvinnenes sikre allierte i kampen for alminnelig stemmerett. Arbeiderkvinnene protesterte derfor voldsomt mot de borgerlige kvinnenes beslutning.
Året etter fikk overklassens kvinner stemmerett ved kommunevalgene. Stemmerettskampen var dermed slutt fra deres side. Men arbeiderklassens kvinner fortsatte å slåss for sine rettigheter, med god støtte fra Arbeiderpartiets mannlige medlemmer. Arbeiderkvinnenes organisasjoner arrangerte store demonstrasjoner og protestmøter i alle årene framover, inntil kravene endelig ble innvilget og stemmerett innført for alle ved kommunevalg i 1910 og ved stortingsvalg i 1913. Arbeiderkvinnene hadde dermed vunnet en storseier. Bortsett fra Finland var Norge det første europeiske landet der kvinnene fikk alminnelig stemmerett.
I 1901 tok den sosialdemokratiske kvinneforeningen sammen med fem fagforeninger initiativet til å opprette Arbeiderpartiets kvinneforbund. Det var et godt skritt framover i organiseringa av arbeiderkvinnene i Norge. Fra å ha hatt spredte foreninger på arbeidsplassene og innafor Det norske Arbeiderparti, fikk kvinnene nå sitt eget forbund som skulle ta seg av spørsmål som var av særlig interesse for kvinnene, og som skulle stifte nye lokalforeninger av kvinner på arbeidsplasser og i lokalsamfunn. Kvinneforbundet eksisterte fram til 1923, da det ble oppløst og gikk inn i Det norske Arbeiderparti som kvinnesekretariatet.
Tida fra 1901 til 1923 er den rikeste tida i organiserte norske arbeiderkvinners historie. Det er også den eneste tida i vår historie da det mest framskredne partiet innafor arbeiderklassen har hatt sitt eget kvinneforbund. Derfor må det være en periode som er av spesiell betydning for oss som i dag skal bygge opp en kvinnefront.
Dyrtid og boligsak
I den tida Kvinneforbundet eksisterte, markerte kvinnene sitt standpunkt til en rekke viktige politiske saker. I 1905 samlet kvinnesaksforeningen inn 300 000 underskrifter av kvinner som krevde unionen oppløst, og de sosialdemokratiske kvinnene avholdt et stort protestmøte der de gikk imot at kongedømmet skulle innføres. Under første verdenskrig demonstrerte kvinnene mot krigen, og de holdt fast på sosialistenes parole fra før krigen om å sabotere imperialistenes krig. Da Norske Kvinners Nasjonalråd mot slutten av krigen sendte ut oppfordring til norske kvinner om å melde seg til arbeid i tilfelle mobilisering, svarte Kvinneforbundet med å oppfordre til boikott av mobiliseringsordren. Dyrtid og boligsak sto hele tiden sentralt på kvinnenes program, og under dyrtidsaksjonene i 1917 hadde kvinnene over hele landet egne massemøter og demonstrasjoner. Arbeiderkvinnene krevde beskyttelse av kvinnene i industrien, og de krevde forbud mot nattarbeide for kvinnene. Kvinnesakskvinnene krevde likestilling på dette området også, og gikk imot særskilt beskyttelse av kvinnene. Videre kjempet arbeiderklassens kvinner også for de viktigste sakene for hele arbeiderklassen, for 8–timersdagen, mot klassesamarbeid og tvungen voldgift.
I 1907 ble den første lokalforeningen i Oslo opprettet, nemlig Sagene kvinneforening. Kort etter kom en rekke lokale foreninger i bydelene, Vålerenga, Kampen, Grünerløkka, Grønland, Uranienborg, Hegdehaugen. Disse foreningene fikk stor oppslutning, og var levende i mange år. De tok opp en rekke lokale krav, og slåss igjennom resultater på en hel del av dem. Østkanten Folkets Hus er et resultat av kvinners kamp. Det ble videre ført vellykte aksjoner mot prylstraff i skolen, for skolebespisning, for lekeplasser for ungene, for feriekolonier, for kvinnerepresentasjon i skolestyrene. Videre ble kampen for mødrehygienekontorer, for helsestasjoner for mor og barn, for morspensjon og barnetrygd først tatt opp i disse lokalforeningene.
Rundt om i landet ble det også startet en rekke levedyktige lokalforeninger. I Drammen satte kvinnene i gang en aksjon for å støtte sosialistenes avis, Fremtiden. Det oppfordret til og gjennomførte boikott av alle de butikkene som ikke ville avertere i avisa. Ellers arrangerte lokalforeningene mange steder stemmeretts tog på 17. mai, i Sarpsborg var stemmerettstoget i 1908 dobbelt så stort som det årlige borgertoget. I Østfold fremmet kvinnene også krav om skolefri på 1. mai, slik at barna også kunne få gå i tog. De arrangerte deretter et av de aller første barnetog på 1. mai, og ble møtt med en voldsom hets fra borgerskapet over hele landet. I det hele tatt sto ungene sentralt, og også arbeidet med å opprette sosialistiske barnelag.
Kampen mot dyrtida ble også ført av lokalforeningene over hele landet. I Horten ble det arrangert flere store protestdemonstrasjoner blant annet mot forhøyelse av melkeprisen under parolen «Enig og tro til melkeprisen faller». I Odda gikk husmødrene til melkestreik i 1915 for å hindre at melkeprisene ble satt opp, og de seiret.
Oppløsning
Kvinneforbundets oppløsning i 1923 betydde et tilbakeskritt for arbeiderkvinnenes organisering. Fra å ha fungert som et selvstendig forbund med selvstendig ledelse og selvstendig politikk, ble arbeiderkvinnenes forbund et sekretariat innafor Arbeiderpartiet med sine representanter i DNAs styrer og utvalg. NKP tok på sin side ikke noe spesielt grep om kvinnepolitikken. Dette tilbakeskrittet var imidlertid ikke noen naturkatastrofe, men et resultat av tendenser som hadde utviklet seg gjennom lang tid. Først og fremst skyldtes det mangler ved den måten Arbeiderpartiet og de fremste kvinnene innafor Kvinneforbundet tok ledelsen blant kvinnene på.
Selv om Arbeiderpartiet på et visst nivå hele tida forsto viktigheten av å mobilisere kvinnene, og selv om de i hovedsak støttet kvinnene i de aksjonene de satte i gang, så var det hele tida tendenser innafor partiet til å se på Kvinneforbundet som en konkurrent. De lokale kvinneforeningene som var stiftet innafor Arbeiderpartiet før Kvinneforbundet ble landsomfattende i1909, ble ikke oppmuntret til å slutte seg til Kvinneforbundet, og noen av dem nektet å gjøre det fordi «socialdemokratiske kvinder ikke behøver å skille seg fra mennene og danne sitt eget» (uttalelse fra Trondheim Arbeiderpartis kvinneforening i 1910).
Denne holdningen avspeiler seg også helt klart i Kvinneforbundets ledelse. De forsto ikke fullt ut kvinnenes særegne problemer og den doble undertrykking som rammer arbeiderklassens kvinner. Derfor var det hele tiden en tendens til stede til å se på Kvinneforbundet som en agitasjonsavdeling under Arbeiderpartiet. Dette viser at dersom de kommunistiske kvinnene skal ha et selvstendig og ledende grep om den særegne kvinnepolitikken, så må også partiet være ledene på det spørsmålet. Uselvstendighet og manglende politisk støtte fra partiet førte også til at ledelsen i kvinneforbundet manglet dristighet i den politiske virksomheten de drev. Arbeidet deres hadde helt fra første stund preg av sparsomhet i økonomi og politikk. Forsiktigheten ble satt foran kamp og mobilisering av breie kvinnemasser. Byråkratiet ble satt foran politikken.
De byråkratiske tendensene ble ikke svekket etterhvert. De fikk derimot utvikle seg fritt. Det førte til at kvinneforbundet som i starten var preget av initiativ og kampvilje på grunnplanet og i ledelsen, under partikampene etter verdenskrigen ble støttespillere for høyrekreftene i arbeiderbevegelsen. Da DNA sluttet seg til Komintern i 1920, fulgte nok Kvinneforbundet med partiet etter endel harde kamper. Men avskallingen til høyre var mye større i Kvinneforbundet enn innafor partiet. Og under den nye splittelsen i 1923, da Norges Kommunistiske Parti ble stiftet, var Kvinneforbundet, i sterk motsetning til Ungdomsforbundet, en konservativ kraft.
Innafor Kvinneforbundet utviklet de byråkratiske tendensene seg til motsigelser mellom ledelse og medlemsmasse. På forbundets landsmøte i 1918 kom det klart fram kritikk og misnøye med ledelsen. Ledelsen på sin side utviklet tendenser til moralisering både overfor egne medlemmer og overfor kvinnene i sin alminnelighet. Kvinnene var trege og forsto ikke sitt eget beste. Under dyrtidsaksjonene i 1917 var kritikken av alle de som ikke deltok mer framtredende enn støtten til de mange kvinnene som var med. Da kvinnene i Odda gikk til melkestreik i 1915, var beklagelsene over at så få gjorde slike ting mer dominerende i Kvinneforbundets avis enn støtten til de husmødre som slåss og seiret.
Dette ser jeg på som et direkte uttrykk for at de byråkratiske tendensene hadde fjernet ledelsen fra medlemsmassen, og at ledelsen ikke var i stand til å korrigere disse feilene ved igjen å sette hensynet til massene foran.
Sterke sider
På tross av store feil som førte til at Kvinneforbundet til slutt gikk med på å oppløse seg selv, var det allikevel hele tida sterke sider ved Arbeiderpartiets kvinnebevegelse som det er viktig å holde fast ved. For det første har viljen til å kjempe utfra lokale krav alltid vært til stede. De norske kvinnene er vant til å ta saken i sine egne hender og kjempe fram resultater. Forsåvidt går det en klar linje fra melkestreiken i Odda i 1915 til streiken i Brattvåg og aksjonen på Rikshospitalet i 1972. Videre har de alltid hatt en dyp solidaritet med andre vanskeligstilte grupper, som riktignok også har gitt seg utslag i at den humanitære sida ved kvinnekampen har blitt den framtredende.
Den andre sterke sida ved den proletære kvinnebevegelsen Norge, var de sterke båndene og den sterke solidariteten til arbeiderklassens menn. I sak etter sak tok arbeiderkvinnene arbeiderklassens standpunkt og kjempet for hele klassens interesser, i sak etter sak har de vært klar over hvem som er arbeiderkvinnenes sikreste allierte i kampen for frigjøring. Det er ingen tradisjon blant norske kvinner å betrakte kvinnene som en egen klasse. Da de borgerlige kvinnene under første verdenskrig gikk inn for å stille egne kvinnelister og kumulere kvinnene på alle lister, var arbeiderkvinnenes svar klart:
Vi solidariserer oss ikke med borgerskapets kvinner selv om vi er av samme kjønn. Det tjener heller ikke vår sak å få en kvinne valgt fordi hun er kvinne. Vi støtter de som kan slåss for vår sak, om det er en kvinne eller mann. Kapitalistklassen er hovedfienden.