Kvinner i solidaritet med jøder som sto i fare for å bli deportert
Av Berit Rusten
Marte Michelet har skrevet en modig bok: Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge. Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet, der hun påstår Hjemmefronten svek jødene under 2. verdenskrig. Det kommer frem at ledelsen i Hjemmefronten ikke anså en redningsaksjon av jøder i forbindelse med deportasjonene som viktig å prioritere. Denne påstanden er løftet frem i TV-debatter og avisspalter og har til dels fått mye motbør.
Av Berit Rusten,
faglitterær forfatter, scenekunstner og feministaktivist
Foto: Gyldedal, «Jude»-merker som jødene ble tvunget til å gå med i Tyskland. Fra samlingen til Jüdisches Museum Berlin.
Når Marte Michelet skriver om Hjemmefronten, bruker hun det som en samlebetegnelse på alle organiserte, illegale nettverk under den tyske okkupasjonen. Dette er diskutabelt.
Etter å ha arbeidet med kommunistenes motstandshistorie i Trondheim og Trøndelag (Thingstad/Wærdahlgruppene) siden 2011, har jeg etterhvert skjønt hvor viktig det er å ha et kart, for å orientere meg i fortellingene som dukker opp. Et kart med tydelig opptrukne grenser, som gir uttrykk for motsetningen mellom AP, regjeringen og de borgerliges linje i motstandsarbeidet på den ene siden og kommunistenes og andre som hadde vilje til illegal og aktiv kamp mot okkupasjonsmakten på den andre. Bergliot Egge understreker dette i et intervju i 1995 i forbindelse med Bjørn Nilssens TV-serie for NRK om Rinnan, Skyggespill. I råmaterialet, som finnes på Falstad, forteller hun hvordan hun ble trukket inn i motstandsarbeidet. Det var en gruppe som tilhørte AUF i Bogstadveien. Laget het Frihet. Under krigen ble hun kommunist. Hun snakker om motsetninger i Hjemmefronten. Hun snakker om historikere som hun ikke har tillit til. Om historieskriving som er skeiv. Etter å ha lyttet til dette intervjuet, fikk jeg en tydeligere forståelse av et stort materialet som ligger i skyggen og som vil forbli der, om man ikke tar inn det Bergliot Egge snakker om.
Å tegne motstandsarbeidet med en samlebetegnelse, gjør kartet utydelig. Marte Michelet skriver om kvinnene og kommunistenes (NKPs) innsats, relatert til jødenes situasjon og mulighet for flukt og berging, men nettopp fordi hun ikke bruker «kartet», får innsatsen et slags uorganisert og tilfeldig stempel og blir utydeliggjort. Dette er forsåvidt forståelig, da Marte Michelets fokus jo ligger på Hjemmefrontledelsens manglende innsats relatert til jødedeportasjonene. Med det stakk hun fingeren i et vepsebol og i kjølvannet av dette, drukner nesten det aspektet som hun også skriver om og som jeg tenker er vel så viktig i fortellingen. Representasjonen av en annen praksis, i holdninger og innsats, relatert til jødenes skjebne. Det er dette aspektet jeg prøver å vektlegge i denne artikkelen.
Sviket, fortielsen og unntaket
Hjemmefronten sviktet jødene eller de prioriterte ikke å hjelpe jødene, skriver Marte Michelet.
Denne mangel på engasjement kommer også til uttrykk i at de illegale avisene ikke skrev om jødeforfølgelsene. Unntaket var Håndslag, som trykket en lang artikkel om jødeforfølgelsene 10. oktober 1942, nevnte massearrestasjonene 7. november 1942 og 21.november ble det i avisa informert om at det ble foretatt forberedelser til at jødiske kvinner og barn skulle samles i gettoer i Norge. Håndslag ble produsert i Stockholm. Redaktøren var kona til Helge Krog på dette tidspunktet, Eli Krog. Helge Krog er kjent for pamfletten 6. kolonne, som han forfattet fra Stockholm. I pamfletten kritiserer han i sterke ordelag den passive motstandslinjen til Hjemmefronten og regjeringen i London.
Et annet unntak var Friheten, NKPs illegale hovedavis, som i et nummer skrev om jødeforfølgelsene.
Nansenhjelpen og Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihets rolle ovenfor jødene i mellomkrigstiden
I mellomkrigstida ble jødene ikke anerkjent som politiske flyktninger i Norge, og staten var derfor ikke villig til å ta dem imot.
Selv om vi nemlig aldrig så gjerne vil søke å hjelpe disse flyktninger, er vi dog oss selv nærmest. Skulde vi forsømme å ta dette i betraktning vilde det alene føre til at de flyktninger som måtte komme hit, og som formentlig alle er jøder, vilde bli uglesett. En slik situasjon er ingen, og aller minst flyktningene selv, tjent med. Vi har heldigvis ingen jødeproblemer å kjempe med her i landet, således som de har i Tyskland og antakeligvis i nær framtid vil få i Østerrike. Vi bør imidlertid stelle oss slik at vi heller ikke får noget jødeproblem.
Dette sitatet er hentet fra et brev fra Centralpasskontoret til Justisdepartementet i oktober 1934. Om jødiske barn står det i samme brev: «De utgjør det største problemet. Voksne greier seg selv. Eller emigrerer. Men de minste? De vil ligge landet til last, kanskje blir de i Norge for alltid.»
Selv om de norske myndighetene var negativt innstilt til jøder, klarte Nansenhjelpen å redde mange. Nansenhjelpen ble støttet av kvinner som var aktive i Asylrettens venner, der Mimi Sverdrup Lunden var leder, og Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet, med Sigrid Helliesen og Ingebjørg Sletten i spissen. Kvinnene reiste selv til Østerrike og Tsjekkoslovakia og hentet jøder og brakte dem trygt til Norge. De skaffet opphold til 200 voksne og 60 barn på flukt fra nazismen. Fra Hitler tok makten til okkupasjonen fikk totalt 400 opphold til Norge.
Nansenhjelpen og det illegale apparatet
Flere av kvinnene i Nansenhjelpen og nettverket rundt ble dratt inn i illegalt arbeid og de fortsatte å hjelpe jødene de hadde fått inn i landet. Forbindelsen til det illegale nettverket var sannsynligvis Ragnar Nordli, som var Nansenshjelpens sekretær da krigen brøt ut og som satt i NKPs illegale ledelse.
Primus motor for å hjelpe jødene via Nansenhjelpen var Tove Filseth, som var ansatt i Nansenhjelpen før krigsutbruddet og som jobbet fulltid i oktober og november 1942 for å få jødene ut av det tyskokkuperte Norge.
Arrestasjon av jødene og de som advarte
Fredag 23. oktober 1942 klokka 21.30 blir polititjenestemenn innkalt. Statspolitisjefen Knut Rød jobber 48 timer i strekk med å forberede aksjonene.
Søndag 25. oktober 1942 ble det sendt telegram til alle landets politikammer om at alle jøder, mannlige, over 15 år, skulle arresteres. De skulle bringes til Kirkeveien 23 i Oslo.
Mandag 26. oktober. 124 politi og tjenestemenn var klare. Klokka var 5.30. Rundt 260 jøder blir arrestert denne dagen i Oslo og plassert i Berg konsentrasjonsleir.
Men halvparten av mennene i Oslo var ikke arrestert. I følge Marte Michelet var dette fordi oberstløytnant Theodor Steltzer, som var transportoffiser for okkupantmakten, hadde slått alarm og forretningsmannen Wolfgang Geldmacher hadde reagert og tatt kontakt. Nansenhjelpen ved Sigrid Helliesen Lund fikk beskjed. Og Lise Børsum var hentet ut av en handlekø, så hun kunne samle sine kontakter for å sette i gang hjelpetiltak. Sånn ble norske jøder advart. Men det var altså ikke fra Hjemmefrontens folk varslene kom!
Kvinner fester grepet
Noen jøder klarte å flykte, men mange kom ikke videre, da fluktrutene som Hjemmefronten disponerte, ble stengt samme dag som massearrestasjonene ble satt i verk.
Jødene strømmet derfor til sykehus og psykiatriske institusjoner. Det gikk rykter om at der kunne de søke tilflukt. 150 jøder lå i dekning på sykehus i Oslo. På Rikshospitalet. Lovisenberg. Gaustad og Ullevål. Ikke Aker, der samarbeidet den administrerende overlegen med Knut Rød om å peke ut jødiske pasienter.
Tidlig i november 1942 tok den 39 år gamle sykepleiersken Bartholine Eufemia Leganger, med kallenavn Effi, grep. Marte Michelet skriver at hun tror Effi leste den lange artikkelen om jødene i Håndslag eller i det minste kjente hun innholdet. Effi hadde vært med i den spanske borgerkrigen på republikkens side. Hun var også med i et illegalt nettverk i Norsk Sykepleierforbund og kjente folk på mange sykehus. Effi hadde tette forbindelser til den kommunistiske motstandsbevegelsen. Hun hadde på 30-tallet vært leder for Sosialistiske Sykepleierers Forening. Hun ble samboer med Arnulf Øverland i 1934 og de bodde sammen da han skrev «Du må ikke sove», der strofen «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv», er med. De var gift fra 1940-1945, men dette var et proforma ekteskap.
Banden blir til
Effi etablerte et eget transportopplegg, for å transportere jøder, sammen med Ingebjørg Sletten fra Nansenhjelpen og mange flere, i hovedsak kvinner. De kalt seg Banden. En av dem som var tilknyttet Banden var selv jøde. Sarah Blomberg. Hun hjalp Ingebjørg Sletten å finne navn og adresse på jøder som måtte varsles.
Bandens metode
Effi hadde dekknavnet «søster Eva» og var tekkelig kledd som en middelaldrende prestefrue. Hun dro rundt på sykehusene og organiserte «sykehusoperasjoner». En av hennes nærmeste medarbeider var studenten Sigrid Frøyland.
Etter at pasientene var kommet til ro om kvelden, trillet Effis lege og sykepleierkontakter fram de jøder som på forhånd var avtalt skulle transporteres. Sengene ble plassert i korridoren og bakdøra var ulåst. Ikledd hvite frakker kom Bandens representanter til sykehuset sent på kvelden, tok flyktningene med seg, kledde av dem pasientklærne og så ble de geleidet ut til en ventende drosje.
Sigrid Frøyland sa i et intervju med Ragnar Ulstein etter krigen at Effi hadde mange kontakter blant drosjesjåførene, men at vanskene besto i at de måtte smøres ettertrykkelig.
Harald Johansen Sæle, kommunist, som var involvert i Bandens arbeid, måtte flykte i midten av november. Han rapporterte at NKPs apparat hadde 80–100 jøder i dekning og mente at ettersom drosjene kun tok 3–4 personer om gangen, ville dette ta tid å få alle jødene i sikkerhet. Drosjesjåførene kjørte flyktningene så nær grensa som mulig og så ble de fulgt til fots det siste stykket på ulike skogsruter. Banden hjalp også jødene som lå i skjul hos privatpersoner.
NKPs fluktruter ble brukt
Marte Michelet skriver at det ikke er kartlagt hvilke grenseloser som ble brukt i Bandens arbeid, men at mye tyder på at det i hovedsak var det kommunistiske grenseapparatet som var i sving.
I motsetning til en del andre etablerte eksportsentraler, lukket ikke NKP sitt apparat for jødene. Dette kan ha sammenheng med, slik Marte Michelet skriver, at NKPs eksportsjef var den tyske kommunisten Hans Holm, som var kommet til Norge som flyktning i 1939, gjennom Nansenhjelpen. Hans kone var jøde. Edith Raphael. Hun var involvert i det kommunistiske motstandsapparatet i Oslo. Det var dem Tove Filseth, fra Nansenhjelpen og sentral i Banden, lente seg på da hun jobbet med å få jødene ut. Da hun måtet flykte i midten av november, skriver hun i en rapport at hun hadde mye å gjøre med Hans og Edith og at de var til stor hjelp.
Kvinnene, Effi, Ingebjørg Sletten og Sigrid Helliensen Lund drev fluktarbeidet videre etter at Tove Filseth måtte flykte. De møttes om kvelden i Meltzergt. 3. Dette forteller en annen kvinne som også var med i Banden, Sigrid Lilleba Frøyland i 1978. Sigrid navngir flere kvinner, Markje Kullmann, Edith Østlyngen og to menn, Ottar Grønvik og Einar Fosstvedt. Disse var også en del av Banden.
NKP og Moskvas linje
At det var NKPs nettverk som ga fluktmuligheter for jødene, kan også være fordi det var NKPs linje. Fra mitt arbeid med Thingstad/Wærdahlgruppene (det kommunistiske motstandsnettverket i Trondheim/Trøndelag), finnes flere eksempler på hvordan dette nettverket hjalp jøder over til Sverige.
At å hjelpe jødene var NKPs linje, understrekes også i et innlegg historiker Terje Halvorsen skrev i Klassekampen 15. november 2018.
La oss først slå fast at ingen som kalles «venstresosialistisk» satt i ledende posisjon i hjemmefrontens lederorgan i 1942. Eventuelle unnlatelsessynder derfra ovenfor jødene kan derfor ikke skyldes dem (…) En av frontfigurene, Ørnulf Egge (senere NKP- sentralt sin kontakt til Trøndelag under okkupasjonen, min anmerkning), inngikk under studieopphold i Paris på 1930-tallet et proforma-ekteskap med en jødisk tysk kvinne for å sikre henne innreise til Norge og norsk statsborgerskap. De ble skilt, men Egge organiserte under krigen flukt til Sverige for henne og en annen jødisk kvinne. (…) Både NKP og ungdomsforbundet NKU hadde jødiske medlemmer også i styreverv. (…)
Partiets sterke mann og redaktør av hovedorganet Arbeideren, Henry W. Kristiansen, var gift med en sovjetiskfødt jødinnene. 26. april 1940 begrunnet han i avisa hvorfor partiet tok avstand fra fascismen og nazismen. Ett argument var at disse sto for «jødeforfølgelser og andre eksesser». Tyskerne grep inn og lot restopplaget i avisa beslaglegges.
I juni samme år, under pakten, ga Komintern i Moskva direktiver til NKP. Ett av dem var at partiet skulle «stå opp mot enhver antisemittisk hets» (…)
Ved det tyske angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941 ble ekteparet Kristiansen arrestert. Mirjam («Mira») som hustruen het, var en av de to første jøder som ble gasset ihjel i Auschwitz. Den andre var Helene Strand Johansen, også sovjetiskfødt og gift med en fremtredende NKP-er. Kommunistenes fluktorganisasjon var for øvrig aktiv med å hjelpe jøder over til Sverige og spilte en sentral rolle da barna på det jødiske barnehjemmet i Oslo ble reddet.
Evakulering av barnehjemmet i Holbergs gate – en kvinnebragd med støtte i NKPs illegale nettverk og fluktruter
Barna var kommet til Norge fra Wien i Østerrike i 1938. De var på sommeropphold i Oslo. De kom 15.juni. Bodde først i en feriekoloni i Bærum. I en hytte som ble drevet at den jødiske ungdomsforeningen.
Det var først meningen at de skulle bli til begynnelsen av september. Men. Det ble samlet inn penger slik at barna kunne bli i Norge. Bidragene som strømmet inn kom fra alle kanter av landet. Det at det kom bidrag fra ikke-jøder, viste at kampanjen hadde alles sympati og at det var en forståelse for å skåne barn for lidelser. Det ble fremhevet at barna burde anbringes i Jødisk barnehjem i Oslo. Og i den forbindelse var pengeinnsamlingen viktig. Det var behov for bortimot 8–10 000 kr, og bare i Trondheim lyktes man å få innbetalt 3000 kr.
Barnehjemmet
Den 22.oktober 1938 kunne seksten barn (fire hadde reist hjem) flytte inn i det nye barnehjemmet som ble opprettet for dem. Hjemmet ble drevet av Wienerbarnas venner og bestyrerinnen var Nina Hasvold. Dette var i en leilighet i Industrigaten i Oslo. Etter hvert flyttet barna inn i Holbergsgate 21, en bygård som den jødiske menigheten i Oslo hadde kjøpt. I 1939 henter Nansenhjelpen ut flere barn fra Praha etter nazistenes innmarsj i Tsjekkoslovakia.
Nic og Nina
Det var en mystiske stemmen i telefonen som advarte med ordene: «Ja, det skal være fest i kveld igjen – det er de små pakkene de skal hente denne gangen».
Nic Waal tok kontakt med venninnen Nina Hasvold, senere Nina Hasvold Meyer, som var bestyrerinne ved barnehjemmet for de jødiske barna i Holbergs gate. Nic og Nina hadde kjent hverandre lenge.
Nina Hackel flyktet fra forfølgelse fra St. Petersburg til Tyskland i 1918. Hun tok gymnas og begynte på sosialpedagogisk seminar i Berlin. Her ble hun kjent med Nic Waal fra Oslo som kom til Berlin for å studere og gå i terapi hos den kjente psykologen Wilhelm Reich. Nina ble venn med Nic Waal og hennes mann, forfatteren Sigurd Hoel. Hitlers maktovertagelse gjorde at Nic og Sigurd reiser til Oslo. Nina flyktet etter hvert til Frankrike, men kom i 1936 til Oslo for å studere psykologi. Det betydde imidlertid bare oppholdstillatelse i et halvt år. Fra den sosialistiske organisasjonen Mot Dag kjente Nic den 24 år gamle Bertold Hasvoll. Hun arrangerte et møte mellom Berthold og Nina. I oktober samme år giftet de to seg, med Nic som forlover.
Fluktplanene
Den kryptiske beskjeden om «de små pakkene» betydde at nazistene skulle arrestere jødiske kvinner og barn i Norge for å deportere dem til dødsleirene i Tyskland. Deportasjonen skjedde 26. november 1942. Da ble 532 jøder sendt fra Oslo med skipet MS Donau.
Nina og Nic med flere hadde begynt å planlegge flukt allerede etter 26. oktober, da mange av de jødiske mennene ble arrestert. I Nina Grünfeldts dokumentar sier Nina Hasvold Meyer:
Så forsto vi at det kunne bli farlig også for oss kvinner og barn og vi begynte å planlegge sammen med Nic Waal og de andre i det kommunistiske nettverket. Vi hadde mange gode hjelpere som skaffet penger til oss.
I filmen Ninas barn er det snakk om 10 000 norske kroner, som ble levert til Gudrun på Grorud. Dette skulle brukes til flukten. Det er mye penger!?
Her bør det nevnes at NKPs fluktruter ikke var fullfinansiert fra Stockholmslegasjonen, slik de rutene som var stengt for jøder frem til slutten av november var. Da ble de åpnet for Carl Fredriksens Transport (CFT). CFT har fått mye ære, medaljer og en statue, for å ha bragt så mange over grensa til Sverige. Dette nettverket opererte i en begrenset periode, i hovedsak fra 30. november til 6. desember. Kanskje seks uker tilsammen? 350 jøder forlot Norge med Carl Fredriksens Transport (CFT). Da Hjemmefrontledelsen endelig åpnet sine ruter, tok det altså ikke lang tid å få den gjenlevende jødene over til Sverige. CFT tjente 180 000 på dette. Det tilsvarer 4,1 millioner anno 2018. Profittmotivet i denne operasjonen setter Marte Michelet spørsmålstegn ved.
Nina Hasvold sier i filmen:
Da vi hadde ligget i dekning, ble vi fraktet til Finnskogen av mine venner i det kommunistiske nettverk. Der ble vi møtt av en grenselos. Han skulle følge oss over til Sverige.
I forbindelse med Nina Grünfeldts bok og film, Ninas Barn, sies det at barna ble ledsaget at representanter for Nansenhjelpen og Kvinneligaen for fred og frihet. Dette var nettverk som var involvert i Bandens virksomhet og det er sannsynlig at Bandens nettverk ble brukt også i denne fluktfortellingen. Lise Børsum og mannen nevnes også blant de som hjalp.
Basert på NKPs fluktruter kan det se ut som om nettverket tilknyttet Banden fikk 88 jøder over i uka fra midten av november og siste uka i november fikk de over 38.
Fortellingen om flukten
De 14 barna som sov i sengene var mellom 10 og 13 år. De fikk beskjed om å ta på seg to av alt. To truser, to bukser, to gensere. Skoene måtte de ta i hånda, for i etasjen under bodde ei dame som sympatiserte med nazistene.
Nic Waal var lege og hadde tilgang til bensin og en sykebil. Nede på gaten ble de yngste barna stuet inn i bilen hennes og kjørt til venninnen Gerda Tandberg på Ullern. Der skulle de ligge i dekning. Så dro hun tilbake for å hente de eldste barna. Da de kom opp til Majorstua, holdt tyskerne på å sperre krysset. De forsøkte å stoppe Nic, men hun ga full gass og kjørte over.
Nic Waal og nettverket hadde gjort avtaler med flere motstandsfolk, og sørget for at de fikk betaling. En uke etter flukten fra barnehjemmet skulle det skje. Barna lå i bunnen av drosjen, så de ikke skulle synes, til de kom et godt stykke ut av Oslo. Den natten gjemte de seg i ei tømmerkoie i Elverum fordi de ikke rakk å komme seg over grensa. I løpet av natten blåste det opp til snøstorm, og neste dag lå nysnøen på bakken. De måtte gå i fotsporene til hverandre, så tyskerne ikke skulle oppdage at det hadde gått flere der. Losen hentet dem i titida på formiddagen, og fulgte dem til mannen som skulle ta dem med over grensa til Sverige. Den neste losen fulgte Nina og de 14 jødiske barna helt over grensa. De jødiske barna fra barnehjemmet i Holbergs gate var i sikkerhet. Takket være flere kvinners innsats og med støtte i kommunistenes fluktruter.
Kilder:
Marte Michelet: Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet, Gyldendal 2018
Lars Egelands blogg www.nrk.no/ostlandssendingen/jodebarnas-ukjente-redningskvinne-1.8703890
Nina Grünfeldts film Ninas barn; https://tv.nrk.no/program/KMTE30002113/ninas-barn
Terje Halvorsen, «Antisemittisme fra Moskva?», Klassekampen 15/11 2018
https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/23307/Kap.x3.pdf?sequence=3
Skyggespill – Norsk dokumentarserie om Henry Rinnan.