Kvinnens materielle kår i Norge

Av G.H.

Nr 2 1972

I et klassesamfunn som vårt er kvinnene i den undertrykte klassen dobbelt undertrykt, som klasse og som kjønn. Hensikten med denne artikkelen er å bidra til å gi et bilde av hvilket omfang den doble undertrykking har, hvilke grupper som er hardest rammet av den, og hvem som utøver, opprettholder og tjener på den. For å kunne få et fullstendig bilde er det nødvendig å gjøre en grundig analyse av kvinnenes stilling i dag. Dette er et første bidrag til en slikanalyse.

Kvinner i yrkesarbeid

Alt i alt er det omlag 2 millioner kvinner i Norge, og 1 1/2 millioner kvinner over 15 år. Folketellingen i 1960 viste at 23 % av disse kvinnene var ute i arbeidslivet (1), men dette tallet har steget sterkt. Unge kvinner får stadig mer utdanning, og ønsker i større grad å fortsette å arbeide også etterat de er blitt gift. Sammenhengende høykonjunktur har i tillegg gjort at mulighetene for kvinner som ønsker arbeid har økt, spesielt i de store byene.

Langt størsteparten av kvinnene er å finne innafor yrker med liten eller ingen spesialutdanning. 20 % arbeider i industrien, 20 % i varehandel, 20 % i lavere kontorarbeid innafor offentlig administrasjon, finans/bank–vesen, forretningsmessig og privat tjenesteyting. 13 % er innafor helsestellet, det betyr at kvinnene utgjør hovedtyngden av helsearbeiderproletariatet. Endelig er10 % (2) i undervisning, især innafor undervisning på lavere trinn.

Alle disse yrkene er såkalte «tradisjonelle kvinneyrker», og de tilhører stort sett lavtlønnsyrkene, det vil si yrker der over 1/3 av arbeiderne har en årslønn på under 15 000 kroner. Men også innafor disse yrkene er kvinnene ofte lavere betalt og har lavere stillinger enn mennene.

En undersøkelse fra 1969 (3) viser at 80 % av de kvinnelige industriarbeiderne har en årslønn på under 15 000 kroner, mot 12 % av mennene. Årsaken til den grove underbetalingen er dels mangel på fagutdanning. I grafisk har for eksempel 76 % av de mannlige arbeiderne fagutdanning, mens bare 4 % av kvinnene har det. Men også når det ikke kreves fagutdanning settes kvinner og menn ofte i forskjellige jobber som lønnes ulikt. I tillegg er kvinnene konsentrert innafor lavtlønnsbransjer, omlag halvparten arbeider i næringsmiddelindustrien, tekstil og bekledningsindustrien, som alle er typiske lavtlønnsindustrier.

I varehandelen er kvinnene konsentrert som proletariat i detaljhandel. Det er nesten dobbelt så mange kvinnelige som mannlige butikkfunksjonærer. Av butikkfunksjonærer i høyere stillinger, er det derimot fire ganger så mange menn som kvinner. I tillegg tjener kvinnelige butikkekspeditører gjennomsnittlig 75 % (4) av det den mannlige ekspeditøren tjener.

Blant kontorfunksjonærer er bildet det samme: I de laveste stillingene er kvinnene i majoritet, mens det i de selvstendige og kvalifiserte stillingene er få kvinner sammenliknet med menn. Innafor kontorarbeidet ligger kvinnelønningene gjennomsnittlig 10 % (4) under mannens. Årsaken til forskjellene er dels forskjell i utdanning, men undersøkelser viser at selv kvinner med høy allmennutdanning har langt mindre sjanser til å avansere, og at de avanserer i en mye høyere alder, enn menn med lav utdanning. Og selv når menn og kvinner har lik utdanning, betales kvinnene mindre.

Disse tallene skulle vise at hovedtyngden av de yrkesarbeidende kvinnene tilhører en særlig hardt utbytta del av proletariatet i Norge. Og ikke nok med det. I tillegg til det harde og dårlig betalte arbeidet som yrkeskvinnen utfører, har hun på toppen ennå et yrke som binder henne sammen med alle sinekjønnsfeller: oppgaven som barneoppdrager og husmor. Omkring 4/5 av alle kvinner over 30 år er gift, en svært stor del av disse igjen, har også barn.

Av de gifte kvinnene er det langt færre som er i arbeid. Folketellingen i1960 viser at mens 56 % av de ugifte kvinnene hadde yrkesarbeid, var det bare 9,5 % av de gifte kvinnene som hadde arbeid utenfor hjemmet. Blant kvinner med barn, var dette tallet ennå lavere, mellom 6 og 8 % (5). Også tallet på gifte kvinner med yrkesarbeid har imidlertid økt kraftig i åra siden1960. En undersøkelse fra 1968 (6) viser at yrkesaktiviteten blant de gifte kvinnene var økt til 23 %, i Oslo var den kommet helt opp i 43 %.

Foruten de kvinnene som har fullt arbeid utenfor hjemmet, er det en hel rekke kvinner som har lønnet arbeid av mer tilfeldig art, sesongarbeide eller fast arbeid med relativt kortere arbeidstid. Disse kvinnene er å finne innafor ulike former for tjenesteyting, innafor industrien som hjemmearbeidere og sesongarbeidere, og innafor varehandel som deltidsarbeide og rush-arbeide.

For de gifte kvinnene i arbeidslivet kommer dobbeltarbeidet inn med full tyngde. Bare mellom fem og femten prosent av barna til de yrkesaktive kvinnene har plass i noen form for institusjon (6). For yngre skolebarn finnes det praktisk talt ingen form for tilsynsordning. Halvparten av kvinnene oppgir i en intervjuundersøkelse at enten hun selv, eller i noen få tilfeller mannen, må være hjemme fra arbeidet og passe barna når de blir sjuke. Utbyggingen av daginstitusjoner og andre former for hjelpetiltak er ikke engang tilstrekkelig til å dekke de enslige mødrenes behov.

Den doble arbeidsbyrden er en viktig årsak til at ikke flere kvinner ønsker å gå ut i arbeidslivet. Mellom 1/3 og 1/4 (6) av de kvinnene som ikke kunne tenke seg å ta arbeid utenfor hjemmet, begrunner det med at det vil bli for stor arbeidsbyrde med dobbeltarbeid. Mangel på alle kollektive ordninger som kan avlaste arbeidsbyrdene i hjemmet, må nødvendigvis gjøre husmoryrket til en belastning for yrkeskvinnene. I tillegg kommer at kvinnenes yrke er både hardt, ensformig og dårlig lønnet. Det gjør situasjonen med dobbeltarbeide ennå mindre fristende. Andelen av gifte kvinner som er negative til yrkesarbeid er for eksempel relativt høy blant kvinner som har rengjørings–arbeide eller husarbeide som tidligere yrker. Blant sykepleierne er det også forholdsvis få som fortsetter å arbeide etterat de gifter seg, når en sammenlikner med andre yrker med tilsvarende utdanning. Og det er nettopp et yrke som er hardt, samtidig med at arbeidstiden er vanskelig og lang og lønna dårlig.

Det er også en hel del andre forhold som spiller inn når det gjelder om kvinner fortsetter å arbeide ute etterat hun gifter seg eller ikke.

Ideologien spiller inn. Fra en svært tidlig alder av, læres jentene opp til å se på hjemmet som sin framtidige arbeidsplass. De læres opp til å utvikle evner og anlegg på huslige sysler, og for å gi opp interessen for andre ting enn gutter.

Dette er en viktig årsak til at så mange kvinner ikke skaffer seg høyere utdanning og fagopplæring, og det preger også de utdanningsveiene de velger. De velger stort sett kortere utdanning enn guttene, og innafor et mye mersnevert område. En stor del av de jentene som tar spesialutdanning finner vi på handelsskoler, skoler for husstell og skoler for søm og håndarbeida. Det vil si at de velger spesialutdanning som ofte enten sikter direkte mot husmoroppgaven, eller som er beregnet på kort tid før ekteskapet. Selv om utdanningsnivået er økende for unge jenter, er det fremdeles atskillig færre jenter enn gutter som sikrer seg en fullstendig yrkesutdanning med sikte på å kunne forsørge seg selv.

Ideologien preger jentenes holdning til utdanning, men det later til at den ikke i så stor grad preger kvinnenes holdning til yrkesarbeide når de først er blitt gift. Bare en forsvinnende del av de gifte kvinnene selv mener at gifte kvinners plass er i hjemmet (7 % av de hjemmeværende kvinnene, 3 % av de yrkesaktive). Langt flere mener at kvinner med småbarn bør holde seg hjemme (omkring 1/3) (6). Trolig er mangel på utdanning en viktigere årsak til at ikke flere gifte kvinner tar arbeid utafor hjemmet. De kvinnene som har en spesialutdanning beholder jobben sin i mye større grad selv om de gifter seg. Av de gifte kvinnene som ikke hadde arbeid utafor hjemmet, var det over 4/5 som ikke hadde noen form for utdanning over folkeskolen. (5)

Arbeidsløshet blant kvinner spiller inn. Høykonjunkturen har skaffet rikelig med arbeidsplasser for kvinner i de største byene. På disse stedene er det også en stor del av kvinnene – både gifte og ugifte – som er ute i arbeidslivet. Utafor tettstedene er situasjonen derimot en helt annen. Mens 43 % av de gifte kvinnene i Oslo hadde arbeid utafor hjemmet i 1968, var det bare 15 % av de gifte kvinnene i spredtbygde herreder som hadde det. (6) Av de kvinnene som ønsker å gå ut i arbeidslivet i disse herredene, mener bortimot halvparten at de ikke kan få passende arbeid på hjemstedet sitt. De ugifte kvinnene må flytte i massevis inn til tettstedene for å få arbeid: omkring hver10. kvinne i alderen 15–20 år, og omlag hver femte kvinne i alderen 20–25 år flytter ut av det fylket hun hører til i. (7) En viktig årsak til det er arbeidsløshet på hjemstedet. De gifte kvinnene blir gående arbeidsløse i heimbygda, fordi de ikke er så «mobile» som de unge kvinnene. Men arbeidsløsheten blant gifte kvinner er en «skjult» arbeidsløshet fordi de registreres som arbeidsløse. Og de har heller ikke de rettighetene som vanlige arbeidsløse har.

Arbeidsløshet finnes også blant kvinner i byene, selv om den ikke er så utbredt som på småsteder. I byene er det eldre kvinner og kvinner uten utdanning som stort sett rammes. Likelønnsrådet konkluderer undersøkelsen om kvinnenes muligheter til å få arbeid med:

«Det er grunn til å regne med (…) at manglende muligheter for arbeider en av hovedgrunnene til at gifte kvinner som ønsker det, ikke kan gå ut i yrkeslivet.» (6)

For arbeidende bondekvinner får denne arbeidsløsheten endel særegne konsekvenser. På flere og flere av de mindre brukene i landet blir det nødvendig å ta arbeid utafor gården for å skaffe biinntekter. For kvinnene er det vanskelig å finne jobb. Derfor blir følgen ofte at mannen må ta arbeid vedsiden av, enten fast arbeid eller sesongarbeid, mens kona blir alene om å styregården.

Kvinnene som reservearme av arbeidskraft

Halvparten av de norske kvinnene over 15 år er registrert som husmødre. Endel av disse kvinnene er arbeidende bondekvinner, som har en mer selvstendig posisjon enn vanlige husmødre fordi hun deltar i produktivt arbeid på gården sammen med mannen. Endel av disse kvinnene er også borgerskapets fruer, som står i en annen situasjon enn vanlige husmødre fordi de kan slippe å arbeide i det hele tatt, og i stedet ansette andre kvinner til å ta seg av arbeidet i hjemmet.
Men størsteparten av gruppen husmødre er gift med menn fra arbeiderklassen og andre grupper innafor det arbeidende folket. De går hjemme stort sett enten fordi de ikke har noe valg – det finnes ikke arbeid for dem, eller fordi arbeid ville bety en kraftig forverring i form av dobbelt arbeidsbyrde. Disse husmødrene utgjør en reservearme av arbeidskraft for monopolkapitalen. Den økende yrkesaktiviteten blant kvinner de siste ti åra betyr at en del av denne reserven er blitt trukket ut av hjemmene. Siden høykonjunkturen satte inn med 60–åra, har behovet for arbeidskraft vært stadig økende. Og forholdene er i stadig større grad blitt lagt til rette for å få flere kvinner ut av hjemmene og inn i produksjonen:

– økende tilbud om voksenopplæring og omskoleringskurser for kvinner med liten utdanning og lite yrkeserfaring.
– offentlige tiltak for å øke utbygginga av daginstitusjoner og andre hjelpetilbud
– staten har grepet aktivt inn: Likelønnsrådet ble opprettet i 1959 fordi den kvinnelige arbeidskraftreserven trenger særskilt administrering for å kunne utnyttes til fulle. Arbeidsdirektoratet har utarbeidet brosjyrer om alle de mulighetene som finnes til å kombinere husmorarbeidet med yrkesopplæring og arbeid utafor hjemmet. Statlige organer har arrangert seminarer om «Kvinnenes muligheter og behov for arbeid utafor hjemmet»,
– næringsliv, LO–byråkrati og stat samarbeider systematisk for å få kvinnene ut i arbeidslivet. De eksperimenterer med deltidsarbeide og med nye yrker for kvinner. Det halvstatlige Norges familieråd har satt i gang en forsøksordning med 30 familier der både mann og kone har deltidsarbeid. Tilsammen skal de to tjene det samme som en tjente før. Det byr på mange fordeler for kapitalen: mer effektiv utnyttelse av arbeidskraften, mindre sykdomsfravær, betydelig innsparing på daghjemssektoren.
– ideologien endres: Den selvstendig, yrkesaktive, frigjorte kvinnen blir mer og mer vanlig i monopolkapitalens kultur. Den oppofrende hjemmehusmoren som lever hele sitt liv gjennom mann og barn forsvinner.

I tillegg gjør stadig verre levevilkår det stadig vanligere at både mann og kone er nødt til å jobbe for å få endene til å møtes. Dette er naturligvis den aller billigste måten å få trukket reservene ut av hjemmene på, det krever verken fristende brosjyrer, tilbud om etterutdanning med lønn eller barnehageplasser.

Ønske og behov fra kvinnene om å komme ut i arbeid på den ene siden, høykonjuntur og økt behov for kvinnelig arbeidskraft på den andre siden, har ført til at antallet kvinner i yrkesarbeid er økende. At kvinner kommer ut i arbeidslivet er ubetinget en god ting. For frigjøringa av kvinnene er det viktig at hun nettopp kommer ut i den samfunnsmessige produksjonen og frigjøres fra det private arbeidet i hjemmet. Men for monopolkapitalen er kvinnene fortsatt en reserve. Når høykonjunkturen er over og lavkonjunktur og nedgangstider setter inn, da vil monopolkapitalen som så ofte før sette kreftene inn på å få kvinnene til å vende tilbake til hjemmet. Et grotesk eksempel fra forrige krig viser hvordan det fungerer: I England – som i alle andre krigførende land – oppsto en voldsom mangel på arbeidskraft da de fleste unge menn dro ut i krigen. I voldsom fart skjedde da det som engelske kvinner lenge hadde kjempet for: daghjem og barnehager skjøt i været, kurser for rask utdanning florerte, arbeidskraftsreserven ble tatt i bruk. Da de overlevende vendte tilbake ved krigens slutt, ble det grepet til drastiske midler for å løse de problemene som da oppsto: barnehager og daghjem ble revet, kvinnene skulle tilbake på plass. Og i etterkrigstiden ble den moderlige og huslige kvinnen idealet framfor noen.

Kvinnene er de som ansettes sist og som ryker først. De har mange fordeler framfor andre typer av arbeidskraftreserver: de har et sted å bo i motsetning til menn fra utkantstrøk. De skaper ikke sosiale problemer av voksende omfang som fremmedarbeidere. De er raskere og friskere enn eldre og utslitte mennesker. Og de raskt permitteres uten at det byr på sosiale problemer, økteutgifter og skjemmende statistikker.

Husmora

Det som særkjenner husmødrenes stilling i samfunnet, er at de står helt utafor den samfunnsmessige produksjonen. Det arbeidet en husmor utfører er av helt privat karakter. Hun tar hånd om eget hus og egne barn. Hun har ingen lønn, ingen sykepenger, ingen lovfestet rett til fire ukers ferie. Arbeidsplassen hennes kommer ikke inn under arbeidervernlovgivningen, arbeidstida er overhodet ikke regulert. Den kan i de hardeste tilfellene overskride arbeidslivets 42,5 timers uke med 150 %. I tillegg er det et arbeid som utføres i isolasjon, dag ut og dag inn.

Det private ansvaret for barn og den økonomiske avhengigheten av mannen er grunnlaget for undertrykkinga av kvinnene i familien. Både i samfunnssammenheng og innafor familien utgjør husmødrene en spesielt undertryktgruppe.

– Økonomisk undertrykkes hun av monopolkapitalen fordi hun utfører samfunnsnødvendig arbeid gratis. I lovverket heter det at en gift kvinne forsørger seg selv ved det arbeidet hun gjør i hjemmet. Ifølge loven er forskjellen på en gift og en ugift kvinne blant annet, at mens en ugift kvinne trenger et lønnet arbeid for å forsørge seg selv og eventuelle barn, forsørger en gift kvinne seg selv ved husarbeide. Denne fortolkningen av hva det vil si å være selvforsørget, gir seg blant annet også følgende groteske utslag: Uføre kvinner som blir arbeidsudyktige og mister jobben får ikke utbetalt fullt trygd dersom de fremdeles kan stelle i huset. Hvis hun er i stand til å gjøre noe husarbeid, bidrar hun nemlig til å forsørge seg selv!

I virkeligheten er sjølsagt ingen husmødre økonomisk selvstendige på grunnlag av det arbeidet hun gjør hjemme. Mens en ugift mor har rett til å bli forsørget av staten, er en gift husmor økonomisk avhengig av ham hun er gift med. Den stormen som ble reist da den borgerlige regjeringa ville frata kvinnene barnetrygden og i stedet trekke den fra mannens skatt, viser til fulle at dette ikke bare er objektivt riktig, men at det også føles slik for massevis av husmødre.
– Sosialt og politisk undertrykkes husmora ved at arbeidsplassen hennes er fullstendig isolert fra samfunnet omkring. Hennes viktigste kontakter med omverdenen er mannen, og barna hvis de er store nok. Hun er mer eller mindre avhengig av impulser fra dem. Hun er bundet til hjemmet. Især hvis barna er små, er de mulighetene hun har til politisk aktivitet, til utdanning og arbeid i stor grad avhengig av mannens stilling.

I et av de siste numrene av Orientering (8) legger SF–ideologen Dag Østerberg fram et annet syn på husmoras stilling: Om underhold og stell av småbarn sier han:

«Vi kan ikke uten videre ta det for gitt at det er en tvangstrøye og slå fast at kvinner er undertrykte i forhold til menn. I dag er husmoryrket et veldig

underutviklet område. Vi må tilegne oss større ferdigheter. Dersom vi legger større vekt på barnestellet, vil dette styrke kvinnebevegelsen. Norsk kvinners kunnskap om småbarnstell står ikke i noe rimelig forhold til kunnskapsnivået på andre områder i samfunnet. Før man får til forbedringer her, skal man være varsom med å snakke om undertrykkelse. For øyeblikket er det et skinnproblem.»
Dag Østerberg går inn for å styrke det private grepet om husstell og barnepass. Han går imot at begge foreldre skal ut i arbeidslivet fordi det blir mindre tid og overskudd til barnestell. «Og de fleste er enige om at barnehager og daghjem ikke dekker barnas behov for omsorg og stell.»

Han mener også at det ikke er så bra for kvinnen å komme ut i arbeidslivet, for da: « … får de i første omgang dobbeltarbeide og gjør det dårligere enn menn. (…) Det er et faktum at kvinner i høye stillinger er oversykelige. Det er en følge av rollekonflikten som skjerpes i denne overgangsfasen. (…) Kanskje er det en like god strategi å studere hvilke verdier som ligger i barnestellet og få målt hva dette arbeidet egentlig betyr for nasjonalproduktet.»

Østerberg går inn for det hellige moderskapet. Barnet kan bare få den kjærlighet og omsorg det trenger av sin egen mor – eller eventuelt far –innenfor hjemmets fire vegger. Han går inn for å gi kvinnene en «utdanning» som ytterligere vil binde dem til hjemmet og oppgavene der, mens han på den andre siden avviser at kvinnene blir sosialt og politisk isolert og undertrykt i hjemmet.

«Husarbeid og barnestell er ikke så idiotiserende som det gjerne blir fremstilt (…) Mye av det er i seg selv politikk.»

Det som særkjenner Østerbergs filosofering om kvinnenes og husmødrenes stilling, er at den mangler enhver forankring i marxismen. Han foretar overhodet ingen analyse av hvilken samfunnsmessig stilling kvinnene står i, og ingen analyse av hvordan kvinnene har kommet i en slik stilling. Videre har han ikke undersøkt hvordan det private husarbeidet har oppstått, og hva husarbeid er i dag, sett i en samfunnsmessig sammenheng.

Derfor presterer han å si følgende om kvinnenes krav om rett til arbeid:

«Men arbeiderklassens kvinner har ikke fremmet noe krav om fritt yrkesvalg. De har heller ingen interesse av det.»

Østerberg hevder at kvinnene ikke skal ut i produksjonen fordi det vil skjerpe rollekonflikten. Men han analyserer overhodet ikke kvinnenes stilling i samfunnet, og ser overhodet ikke at kvinnen er undertrykt blant annet på grunn av bindingen til hus og barn. Konsekvensen av det synet Østerberg hevder blir da at det er på grunn av at kvinnene er mindreverdige at de ikke klarer yrkeslivets belastninger. Og at det er på grunn av særlig anlegg at de bør holde seg hjemme.

En analyse av husmoras situasjon viser: frigjøring av kvinnene krever at kvinnene kommer ut i den samfunnsmessige produksjonen. Dette er den eneste farbare vei, fordi selve husmorsituasjonen – privat ansvar for barn og hus, økonomisk avhengighet av mannen – fører til undertrykking. Å gå innfor å bevare husmoryrket også på lengre sikt, er en reaksjonær strategi fordi den vil bevare og styrke en viktig del av det materielle grunnlaget for kvinneundertrykkinga. Vi må kjempe for å forbedre husmødrenes situasjon i dag og lette den grove undertrykkinga hun utsettes for som husmor. Men på lengre sikt må målet være å frigjøre henne fra selve det slitsomme og undertrykkende husslaveriet. For så lenge oppgavene i huset er overlatt ene og alene til kvinnenes egen, private innsats, vil kvinnene fortsatt være undertrykt.

Et par eksempler kan belyse dette ytterligere:

Kvinner med barn har vanskeligere for å få arbeid, fordi det blir antatt at barn vil hemme innsatsen i jobben. Hvilket sjølsagt også vil være tilfelle så lenge barnet er hennes private ansvar. I Belgia kan gravide kvinner sies opp fra arbeidet, fordi de ikke lenger vil være fullt effektiv arbeidskraft når de får barn å forsørge. Her til lands er det mange eksempler på at kvinner ikke er blitt ansatt av samme grunn.

Kvinner med barn har vanskeligere for å fullføre en utdanning. Kravene om effektivitet, om studieprogresjon og frammøte er de samme for studenter og elever med og uten barn. Det betyr at kvinner i utdanning som samtidig har husmorplikter å slite med, har mye vanskeligere for å følge med. Følgelig må de gi opp i en hel rekke tilfeller. Dette er en viktig grunn til at så få kvinner fullfører universitets og høyskoleutdanning.

Å opprettholde slike forhold vil bli konsekvensen av Østerbergs politikk. Dette kaller han «strategi» for et sosialistisk parti! I virkeligheten er det en helt annet ideologi som er ute og går. Og det er ikke nye toner: Det er «Kinder, Küche, Kirche» på ny, denne gang i variasjonen «Barn, kjøkken og sosialisme», dvs. tysk reaksjon i «sosialistisk» frakk.

Oppsummering

I denne artikkelen er det trukket fram endel trekk ved kvinnenes stilling under monopolkapitalismen. I arbeidslivet er hun ekstra utbyttet på grunn av kjønn, hun har de dårligste jobbene, den laveste lønna, og de mest usikre arbeidsplassene. I tillegg utsettes hun for et sterkt press i familien på grunn av kjønnsrollemønsteret: enten blir hun gjort økonomisk avhengig av mannen, eller hun må slite med dobbelt arbeidsbyrde. Men som husmor er hun spesielt undertrykt fordi hun er fullstendig utenfor den samfunnsmessige produksjonen, derfor er det likevel et skritt i riktig retning at hun kommer ut av isolasjonen i hjemmet og får lønnet arbeid.

Det som er kommet fram om kvinnenes stilling under monopolkapitalismens system, viser at monopolkapitalen ikke kan løse kvinnenesproblemer, men at den derimot skaper stadig nye. Undertrykkinga av kvinnene er ikke i ferd med å forsvinne, den blir hardere når kapitalens angrep på folket blir hardere. Derfor er det også monopolkapitalen og dens stat som er kvinnens fiende. En frigjøring av kvinnene kan vi ikke oppnå før monopolkapitalen styrtes som herskende klasse gjennom en sosialistiskrevolusjon.

Noter

1) Statistisk årbok 1971, tabell 9 og 13

2)Statistisk årbok 1971, tabell 13 (prosentuering av meg)

3) Fakta om forskjeller i kvinners og menns utdanning og yrkesroller, utgitt av likelønnsrådet 1971. s. 8.

4) Wenche Hjellum: Kvinnen som reservearme for kapitalen og arbeidsmarkedet, utgitt av Rød Front i DNS 1972.

5) De gifte kvinners yrkesaktivitet sett i sammenheng med familiestruktur og utdanning, utgitt av Likelønnsrådet 1965.

6) Ønsker om og behov for sysselsetting blant gifte kvinner, melding fra Likelønnsrådet om hovedresultatene fra intervjuundersøkelse 1968 fra Statistisk Sentralbyrå. Likelønnsrådet, Oslo 1970.

7) Statistisk årbok 1971, tabell 3

8.Orientering nr. 21 1972. «Kinder, Küche, Kirche» er et gammelt slagord fra tysk, autoritær familietradisjon. Det ble tatt opp igjen i den nazistiske ideologien i 30–åra. Nazistene mente at kvinnene ifølge sin natur ikke skulle delta i den samfunnsmessige produksjonen.