Kvinneledere og lederkvinner
Av Taran Sæther og Eva-Lill Bekkevad
Solveig Aamdal, Siri Jensen, Jorun Gulbrandsen, Gudrun Høverstad, Sissel Henriksen, Jorunn Folkvord og vi som har skrevet ned samtalen, Eva-Lill Bekkevad og Taran Sæther, har sittet sammen snakket om hva det vil si å lede når du er kvinne.
Foto: Anne-Sissel Slaatsveen
Det er en ettermiddag i desember. Åtte kvinner er samla rundt et bord. Åtte kvinner over ei gryte dampende suppe og brød. Det er latter. Alvor. Litt spenning. Finnes det en egen kvinnemåte å lede på? Er det den måten vi har ledet på som er kvinnemåten? Og har vi egentlig brukt de samme metodene?
Vi har invitert noen av alle de damene som har sittet i ledelsen i AKP og Rød ungdom de siste 10 åra på middag og samtale.
– Er det en del av kvinnekulturen å unngå diskusjoner ved å dele opplevelser istedenfor å bryne standpunkter mot hverandre?
– Jeg veit ikke i hvilken grad kulturen i partiet har forandra seg fordi vi har kvinner som ledere eller hvor mye det skyldes andre ting, Gudrun begynner.
– Jeg tror det er et samspill mellom flere faktorer. En av de tinga jeg opplever som annerledes er at vi er mindre skråsikre på mange ting, og det er bra.
– Men samtidig er det vanskeligere å få diskusjon om ting vi faktisk er uenige om. Jeg opplever at jeg snakker og noen lytter uten å kommentere det som blir sagt. Jeg sier litt, noen andre sier litt og så har vi på en måte ikke gått inn i hva vi er enige eller uenige om. Er det en del av den nye kulturen og hvem skal eventuelt ha «skylda» for den? Det er i hvert fall annerledes.
– Jeg savner ikke de harde linjekampene fra Rød ungdom-tida mi, men jeg savner å bli møtt med argumentasjon. Det oppleves som å ikke bli tatt på alvor. Når ingen svarer eller sier meg imot, så spiller det liksom ingen rolle hva jeg sier, føler jeg.
– Det har jeg også lurt mye på, sier Taran. – Det at alle kommer med sitt, at alle kan bidra med sine erfaringer, synspunkter, innspill eller hva som helst. I distriktsstyret i Oslo opplever jeg ofte det. Alle kan bidra, men det blir liksom bare en mengde ulike innspill, vi bruken ikke erfaringene til å bli enige om å gjøre noe sammen, og hva vi skal gjøre – og den som har ansvaret står like ensom tilbake etterpå og må fortsatt ta avgjørelsene aleine. Jeg syns det er frustrerende, og jeg syns ikke vi blir noen ledelse av det.
– I kvinnekulturen har vi lært å være litt redd for konflikter og uvennskap. Jorun G prøver seg med en forklaring: – Særlig mellom jenter, vi skal i hvert fall være på samme parti; blir lei oss, og så hele bestevenninnegreia, hvis noen er uenig, så er dem sinna på meg. Denne lærdommen er det viktig å ta med seg. Jeg synes det er lettere å være uenig med en mann, enten han er en god venn eller jeg ikke kjenner han så godt. Det er ikke så farlig, for dem tåler det. Men med oss damer er det sånn at du skal kjenne ei ganske godt for å si «du, di øgle …» på muntert vis.
Del av kulturen?
– Ja, men det trur jeg ikke bare er jentenes ansvar, ivrer Eva-Lill. For meg er det like mye reaksjonene rundt som skaper problemer; at de andre syns det er ubehagelig, som det at den jenta jeg er uenig med blir lei seg. Det minner meg om da jeg satt i fagforeningsstyre sammen med mora mi. Vi var uenige om mye, jeg var kommunist og hun sosialdemokrat. Alle andre oppfatta uenighetene mellom oss som en mor-datter-konflikt, og ofte var vi de eneste som forsto at det var reell politisk uenighet det dreide seg om og ikke uvennskap eller familiekrangel. I litt mindre ekstrem form syns jeg omgivelsene ofte reagerer sånn hvis to jenter er uenige. Det er tilhørerne like mye som jentene sjøl som setter likhetstegn mellom å være uenig og å være uvenner.
– Jeg trur også at jo færre jenter det er, jo vanskeligere er det å være uenige, faller Jorunn F inn. – Vi jenter ser ikke hverandre. Hvis vi tar en statistikk over hvem som snakker mest, for eksempel på sentralstyremøter i Rød ungdom; gutter eller jenter, så kan det se bra ut. Vi snakker nesten like mye som gutta. Men hvis vi tar bort de jentene som snakker mest og de gutta som snakker mest, så blir statistikken akkurat som hvor som helst i samfunnet. Og det er klart at hvis de to jentene som snakker mest er uenige, da blir det en tragisk situasjon … Det blir amper stemning og folk blir sinte og alt blir håpløst.
– Dette er noe av det vi lærer i den samfunnsmessige sosialiseringa, skyter Solveig inn. – Det vi har lært om damer som er uenige, er noe vi må kvitte oss med. Vi må tørre å være uenige. Samtidig ser det å være uenige farligere ut utafra enn det er for oss sjøl. Jeg er ikke redd for å være uenig med ei dame, men det er mange fordommer som sitter fast. For damer som er så gamle som meg, er kvinner som er uenige sånne som krangler på syklubb. Det er ikke noe politisk i det. Vi må lære oss at det å være uenig politisk er noe annet enn å være ei kranglete dame.
Men Taran er ikke enig:
– Jeg kjenner meg ikke igjen i det, sier hun. Sikkert fordi jeg ikke har bakgrunn fra den kulturen. Jeg synes det å være uenig med damene har vært skummelt, men det er ikke fordi jeg ikke tør å si at jeg er uenig, eller har problemer med å stå for standpunktene mine. Det er fordi jeg har opplevd å bli utestengt fra damemiljøet. De henvendte seg ikke til meg som en politisk person lenger. Redselen for å bli meldt ut, er mitt største hinder for å være uenig med andre damer.
– Da jeg satt i foreningsstyret i Oslo Sporveisbetjenings Forening, var jeg ofte i opposisjon eller uenig. Særlig når det gjaldt måter å gjøre ting på, men folk slutta ikke å forholde seg til meg. Det er det største hinderet for meg i å være uenig med andre damer: redselen for å bli meldt ut.
– Jeg har opplevd i minst like stor grad at menn har slutta å forholde seg til meg, jeg, hevder Eva Lill. – Menn som har hatt forventninger til meg, ikke nødvendigvis i kraft av person, men til posisjonen jeg var i. Forventninger som ikke blei innfridd. Har du en gang vært uenig eller tatt feil, så er du «utmeldt» til evig tid. Du er en det ikke er noen vits i å snakke med. Med reaksjoner som: «Å ja, henne en det ikke noe vits i å prate med. Hun gjør allikevel ikke som jeg vil.» Og jeg har opplevd å bli utestengt eller «ofra». Fordi jeg satte meg på kant med noen det var viktig å «være venner» med, og fordi jeg var mulig å ofre.
– Jeg vil ikke gå inn på selve «sladdedebatten», men da opplevde jeg det. Etter dette har jeg fått et slags stempel for å være humanist og kan, utfra at jeg stod på kvinneutvalgets standpunkt, ikke lenger f.eks undersøke kvinnespørsmål. Sånn er det blitt uten at partiet har konkludert med noe syn på diskusjonen.
– Dette er også et eksempel på det Gudrun tok opp i sted. Saka roer seg ned over tid, og nå er det mulig å være kvinnepolitisk aktivist, bli trukket fram som noe partiet er stolt av, uansett hvilket syn du har og hadde på den uenigheten. De to syna lever side om side i partiet. På en måte burde ikke det være mulig, og det kan være et tegn på at vi er unnfallende, at vi ikke tar politiske og organisatoriske konsekvenser av synet vårt. Men kanskje er det en nødvendig del av det å lede, det å se at noen uenigheter må vi leve med, til og med uenighet om viktige spørsmål. Hvis vi ikke klarer det, blir vi ingen igjen til slutt; «Reine og røde», men døde.
Bare en «jenteting»
– Det der er en sånn «damene er uenig med damene»-greie, tror Jorunn F. – Menna trenger ikke delta i det hele tatt, fordi det er en «damegreie». Det som sitter igjen hos meg etter den historien er alle hathistoriene. Hvis noen er kjipe – frys dem ut. Det var store politiske uenigheter, men det blei gjort til en personkonflikt. At noen er snille og andre er slemme. I ettertid blir det ikke snakka om den saken man var uenig om, men hvem som er slemme og hvordan folk oppførte seg, det snakkes det om i årevis etterpå.
Ulike metoder
– Jeg vil ta opp igjen tråden om kulturen og måten å gjøre ting på, sier Solveig. Det en jo ingen fasitsvar. Når ting gjøres på forskjellige måter, skjer helt ulike ting. Men ikke katastrofer. Det en ikke nødvendigvis den beste måten å lede på å bestemme at bare en av måtene er riktig. Det er jo en styrke å kunne se at sjøl om du kanskje ville gjort det på en annen måte sjøl, er det faktisk flere måter å gjøre det på. Og i så fall er det ikke noen vits i å si fra at du er uenig.
– Jo, men det er nettopp da jeg føler meg mer aleine og at det ikke blir satt pris på det jeg mener eller gjør, Gudrun lener seg fram. – Jeg får ingen feedback. Og det kan jo hende at jeg tar feil, også. Det er jo ofte sånn at vi tenker bedre sammen enn aleine.
– Jeg synes det er vanskeligere når damene setter rammer for om jeg tør å være uenig, enn det er å være uenig med menna. Føler ikke at de reagerer på at vi er uenige oss i mellom.
Det vanskelige fellesskapet
– Men menn bruker av og til uenighet mellom kvinner som et argument, sier Sin.
Rundt bordet er det mange spontane reaksjoner på dette utsagnet. Alle snakker i munnen på hverandre. Er enige og uenige. Tolker Siris utsagn helt forskjellig …
– Menna bruker ofte det at damer er uenige om kvinnespørsmål for å slippe å ta standpunkt sjøl, sier Solveig. – Eller for å unngå å måtte ta standpunktet ditt på alvor. De sier at ikke alle damer en enige med deg i det – og da representerer du liksom bare deg sjøl.
– Det at damer er uenige er to forskjellige ting, slår Taran fast. – Vi kan være uenige om første mai eller om militærpolitikk, og det er helt greit. Det er når vi er uenige om kvinnespørsmål at helvete er løs. Det er jo det det er vanskelig for oss å være uenige om óg.
– Kvinnefellesskapet er et vanskelig begrep, tenker Siri høyt. Det er det fellesskapet som de som jobber sammen på et politisk felt utvikler. Det fellesskapet som de som jobba kvinnepolitisk sammen i kvinneopprøret fikk, var bygd på felles erfaringer som de summerte opp og dreiv fram ny politikk. Det har mer til felles med det fellesskapet de som jobba sammen om EU utvikla. De snakker tildels et eget språk. Folk som ikke har jobba mye med EU, vil kunne føle at de snakker om ting vi ikke skjønner. De har utvikla felles linjer gjennom felles praksis. Og: Kvinnepolitikk er ikke et hormon!
– Det er ikke noe mystisk med at jenter som har jobba mye med kvinnepolitikk sammen, har utvikla noe som de ikke deler med de andre jentene i partiet.
Jenter er ikke enige om alt
– Det oppstår lett en ide både hos kvinner og menn om at fordi vi er jenter så skal vi være enige om alt. Den andre biten er at jenter synes det en vanskelig å være uenige som en sjølstendig sak. Det har ikke noe med menna å gjøre, fortsetter Sin. – Så en ting til: Når kvinnepolitikken kommer på defensiven, som den har gjort de siste åra, blir det vanskelig for de jentene som skal forsvare den, å være uenige innbyrdes, særlig i påhør av menn. Da blir det et spørsmål om hvor «hovedmotsigelsen» går. For eksempel var det sånn i venstrefløyens kamp mot høyrefløyen (kampen mot den linja som ville legge ned AKP til fordel for RV). Det var ikke rom for å diskutere uenigheter om andre ting så lenge det viktigste var å stå sammen i den kampen. Jo mer kvinnepolitikken kommer på defensiven, jo vanskeligere er det for jentene som er opptatt av dette, å være uenige seg i mellom, sjøl om vi sjølsagt er det. Det en mange forskjellige motsigelser i dette som gjør det komplisert.
– Har kvinner en egen måte å lede på?
Taran tar sats: – «Damens måte å lede på» har blitt et slags kodeord, eller et stikkord som alle er innforstått med at de mener det samme med. Hvis jeg for eksempel sier at jeg lurer på om det er riktig å gjøre noe sånn, så sier folk fort at «Ja, det en jo damemåten å lede på». Men jeg tenker at dette er min måte å lede på, det. Kvinner leder på forskjellige måter. Jeg syns det er vanskelig å diskutere det med menn.
– Det er ikke noe lettere å diskutere det med kvinner, syns jeg, sier Gudrun. – Vi bruken også ord som vi legger forskjellige ting i. Vi sier kvinneopprør og mener forskjellige ting, vi sier kollektiv ledelse, og veit ikke om vi mener det samme. Og noen snakker om å lede gjennom å gjøre andre store, og jeg må ærlig talt si at det veit jeg ikke hva betyr i det hele tatt, eller om det har noen betydning. Dette syns jeg også det er vanskelig å få noen ordentlig diskusjon om. På samme måte som jeg syns at den måten menn vanligvis har ledet på har mye fornuftig ved seg. Deres metoder kan ikke forkastes.
Hvem bestemmer?
– En ting som bekymrer meg er at det finns så sterke uformelle strukturer, skyter Jorunn F inn. Beslutningene tas ikke alltid etter de valgte linjene. Jeg veit at hvis vi vil ha noe gjort, må vi ofte henvende oss til andre enn dem som sitter og leder for eksempel et lag. Problemet med formell makt er at det gir så mye ansvar. Derfor er det mye enklere å ha uformell makt. For ti år siden var jeg bare 12 år, så jeg veit ikke så mye om hvordan alt var da, men jeg veit at det er slitsomt å jobbe i motbakke, og særlig å ha ansvaret da. Hvem f … er det som vil ha ansvaret for de dårlige tidene? Det er så mye lettere å bare sitte å si til andre at sånn og sånn vil jeg ha det. Når du har uformell makt så kan du bruke den til hva du vil – uten å ta hensyn til noen andre. Det mener jeg er et uttrykk for at ledelsen ikke reelt betyr noe.
– Men kan ikke det også ha noe med det at ledelsen ikke «melder noe», egentlig blir ufarlig eller ubetydelig eller faktisk ikke krever det rommet den egentlig burde ha som ledelse?
– Nei, jeg trur det er uttrykk for at det er feil ledelse som sitter i de laga som har det sånn, svarer Jorunn F. Når de velger helt nye folk til å lede laget, så sier de ikke «flott du er ny, vi skal hjelpe deg sånn at du lærer deg å lede». Nei, de tenker «her har vi en ny vi kan sette til å lede, så slipper vi den drittjobben …» Sånn trur jeg det er mange steder; at det ikke er de mest ledende folka som er ledelsen.
– Det kan jo også være sånn at noen faktisk er de mest ledende, de som best kan gjøre jobben, og de kan til og med ha oppslutning i organisasjonen som dét, men likevel ikke ha flertall i ledelsen, og derfor ikke bli oppfatta som de reelle lederne, skyter Sissel inn. – Det har jeg opplevd. Jeg tror det er viktig som Gudrun sier å slåss seg til rom, jeg har opplevd det som en kontinuerlig kamp. Slåss seg til å skrive det du vil på vegne av ledelsen, slåss oss til å politisere kvinnepolitikken, vise at det ikke bare handler om personlige konflikter, men politisk uenighet.
Om å lede helheten eller deler
– Å lede heilheten gir ikke noe prestisje, sier Solveig, enkelt.
– Det er jo bare mye hardt arbeid, og du er ansvarlig for alt, enten det er gjort eller ikke. Derfor har alle organisasjoner, fra idrettslag til partier, et problem med å få folk til å sitte i ledelsen. Hvorfor er det sånn? Vil ikke folk sitte i ledelse lenger fordi det bare er surt arbeid?
– Men er det bare surt arbeid å sitte i ledelsen?
Alle er enige om at det er det ikke. Det gir innflytelse også.
– Nei da, sier Jorunn F, du får jo makt også. – Vi i ledelsen i Rød ungdom kan i hvert fall stort sett bestemme hva vi vil. Ja, det betyr jo ikke nødvendigvis at noen bryr seg om hva vi bestemmer da.
– Vi henger vel litt igjen i fortidas velmakt også, sier Eva-Lill spørrende. Det er jo ikke slik lenger at hvis ledelsen bare melder nok, så blir det aksjonert. Ledelsens iver etter å mene noe blir jo etter hvert prega av at det ikke spiller noen rolle hva den sier. Hvis reaksjonen i organisasjon blir like liten enten ledelsen sier «alle må …» eller ledelsen ikke mener noe, blir det jo ikke mye vits i å ta ansvaret med å lede. I beste fall får du vite to år etter at allerede den gangen la du grunnen for det som skulle vise seg å bli en katastrofe for alle … Dette tror jeg også de fleste organisasjoner har felles. Når du jobber i apparatet, spiller det liksom ikke så stor rolle om du leder 3 eller 300.000.
– Jeg husker Solveig sa da hun starta som leder, at her kan vi jo gå rundt i gangene og ikke merke om det ikke er noen som bryr seg om hva vi mener lenger … Dessuten har folk en tendens til å mene at ledelsen melder noe bare hver gang den melder det de sjøl er enige i eller det de syns er det viktigste å melde.
Hva er å lede?
– Jeg husker det fra Tromsø også, forteller Sissel. – Det var stadig flere som sa «partiet bør gjøre noe med» forskjellige ting. Og vi som var det partiet som skulle gjøre noe med det (for mange var nok det synonymt med distriktsstyret), vi ble stadig færre …
Jorun G har lang erfaring: – Jeg trur at når du har en stor bevegelse – veldig synlig – så er det mye morsommere å være i ledelsen. For alle sier «Å, så flinke dere er». Når det skjer mye, er det mye lettere å forholde seg til de som leder. De må ta stilling til ting hele tida. Da får du mer prestisje, mer klapp på skuldra og blomster og sånt. Men det blir jo ikke 30 demonstrasjoner om dagen bare fordi om ledelsen er kul. Damenes måte å jobbe på er ofte den langsiktige måten, litt usynlig som beveren som samler kvist for kvist og bygger hus. Derfor passer vi veldig godt til å lede i perioder der den måten å jobbe på trengs. Og i sånne perioder som man mest jobber i det stille og samler kvisten, da kan det hende at dem som liker best å være veldig synlige, ikke syns det er så gøy, men det er jo ikke dermed sagt at det er så veldig moro for dem som faktisk tar ansvaret heller. Det er tyngre å lede i slike perioder.
Kjeft eller kritikk?
– Det er kanskje litt for mange som venter på at noe skal skje, sier Solveig ettertenksomt.
– Nei, for nå holder vi jo på med det Jorun G kalte beverarbeid, Taran er ivrig. – Vi holder skipet flytende og bygger med mange små kvister. Og en sånn periode krever en helt annen form for ledelse enn en periode med store framganger. Vi må ikke tru at ledelse i stillstand, tilbakegang og gjenoppbygging er den eneste kvinnemåten … Vi som sitter her, leder forskjellig fordi vi er ulike mennesker. Hvis vi bytta posisjoner, ville vi nok ta med oss mye av forskjelligheten vår. Det er viktig at vi oppsummerer at det ikke er bare én måte å lede på. Det en ulike metoder som er riktige til forskjellige tider og til forskjellige oppgaver.
– Jeg har vært med å lede på ulike nivå i mange år, sier Jorun G. – I den første tida leda jeg som en hvilken som helst annen gubbe, trur jeg. Jeg var til og med god til det. Men det som skjedde, var at mange i samfunnet, ikke bare i partiet, var uenige i at vi skulle ha en sånn ledelse. Én linje, den såkalte monolittiske enheten, var mindre populær. Det ble tydelig for mange at det var lurt å høre mange meninger. Møtene våre begynte å være arbeidsmøter som skulle oppnå noe, ikke bare slå fast hva som var den riktige linja. Det var ikke bare kvinner som mente det, mange menn også.
– Det ble lov å gi ros, men det ble også lov til å være sliten, og dét er jo litt blanda da, for når denne slitenheten faller sammen med at det ikke skjer så mye, da kan det lett se ut som om det er damemåten å lede på.
– Når vi er så slitne og har så mye å gjøre, så tenker vi oss nok mer om før vi slåss med andre jenter om det vi en uenige om også. Jeg syns det er feil å slå et slitent menneske i hue med at det tar feil.
– Det er jo vanskelig for den som skal kritisere også, det, slår Sissel fast. – Hvis du sier at du en uenig eller at noen tar feil, og de er veldig slitne, så kan dem jo begynne å grine. Det gjorde jeg en gang Gudrun kritiserte noe jeg hadde vært med på å gjøre. Men jeg syns hun løste det veldig bra. Hun skreiv brev til meg etterpå og sa at det ikke var ment som et angrep på meg, men at hun faktisk mente at noe var gjort feil, og at det var viktig å rette det opp.
– Ja, det var faktisk ganske ubehagelig, det, husker Gudrun, det er ikke så lett å stå fast på det du mener er feil, når den du snakker til står og griner …
– Hva er det egentlig å lede? fortsetter Sissel. – Å lede helheten er en potensielt uendelig jobb og veldig mye av den er jo usynlig. Og ofte er det ikke lederen som legger premissene heller. Plutselig har du noen mennesker i fanget, eller en sak som må løses, som tar over den dagsordenen du sjøl har satt. Der kommer også de som har valgt å ha uformell makt inn. Det er ofte de som legger premissene.
– De som leder spesialområder, eller deler, de kan på en måte planlegge liva sine mer, dette har Siri tenkt mye på: – De har «lov til» å si nei til andre ting, fordi de har sitt eget ansvar. Mens de som leder helheten, de har ansvaret for alt det som ingen andre tar, og det betyr at du i mye mindre grad rår over din egen tid.
Eva-Lill er enig: – Ja, og samtidig trur alle at du har lagt premissene sjøl, at det er dine prioriteringer som styrer for det er jo du som er lederen.
Sissel han også opplevd dette: – Ja, og så får du skylda fordi du ikke klarer å løse det som noen andre har bestemt at du skal gjøre, som er umulig.
Objektiv motsigelse
– Jeg mener det finnes en faktisk og objektiv motsigelse mellom de kvinnene som jobber med kvinnepolitikk og de som jobber med helheten, slår Siri fast. – Den ser du i alle organisasjoner som har et særegent arbeid for og blant kvinner.
– Denne motsigelsen er uavhengig av folks vilje, den er knytta til hva du jobber med. Den går ut på at de som jobber med særegen kvinnepolitikk syns at de som jobber generelt tenker alt for lite på kvinnepolitikk. Vurderingene varierer fra at de som jobber generelt «sviker kvinnekampen» til en noe mildere variant som at «de tenker alt for lite på kvinnene», og de mener at de som jobber generelt er alt for preget av de posisjonene de har, og det er de jo selvfølgelig også. Det er den ene vinkelen å se det fra.
– Omvendt syns de som jobber med det generelle, at de som jobber med det særegne kvinneområdet, ofte glemmer helheten og ikke forstår at det er andre faktorer også som teller. Jeg snakka nettopp med en fra grafisk om det i går, og hun hadde samme erfaring; når du jobber med helheten vil du jo veldig gjerne at kvinneaktivistene skal bry seg om og med det du holder på med. At de skal lage egne forslag og bidra til å synliggjøre kvinnevinkelen, lage egne kvinnelinjer osv. Som sentralt plassert kan jo ikke du aleine skaffe deg kvinneperspektiv. Men samtidig er det sånn at dersom de som jobber spesielt med særegen kvinnepolitikk skal bry seg med alt hele tida, så får de ikke verken tid eller rom til å utvikle noen særegen kvinnepolitikk. Derfor kan ikke disse to gruppene imøtekomme hverandres krav. Jeg trur ikke dette kan løses en gang for alle. Men vi må i hvert fall møtes og bli enige om en slags felles målsetting og å synliggjøre for hverandre hva vi holder på med.
– Jeg trur ulike møtesteder er en forutsetning da, sier Gudrun. – Vi har, i hvert fall før, jobbet veldig isolert fra hverandre, uten mulighet til å vite hva de andre holdt på med. Og da blir det lett til at du ikke blir noe særlig opptatt av det.
– Ja, men hvorfor blir det sånn? spør Eva Lill. – Mens jeg jobba med kvinnepolitikk, så innkalte ikke vi noen spesielle. Vi ville at flest mulig skulle delta på for eksempel kvinnekonferansene. Men hele veien i apparatet må folk ha tenkt at det var noen få spesielle de innkallingene egentlig var ment for, for det var ofte de samme som kom. Og hvis noen som jobber med det samme, har truffet hverandre og vært et arbeidsfellesskap over tid, da kan det bli vanskelig for andre å forstå «fagspråket», kodene som oppstår. Det at folk assosierer likt til noen ord osv. Dessuten – det oppstår uformelle nettverk blant oss kvinner også.
«Mål» og rollemodell
– Den første kvinnen som begynner å gjøre noe som tidligere bare har vært gjort av menn, legger en slags mal for hvordan alle de som kommer etter skal bli, Eva Lill lener seg fram, ivrig nå: – I vårt parti har nok Kjersti Ericsson blitt en sånn mal. Men Kjersti var ikke bare den første kvinnelige lederen i partiet, hun var også den lederen som ble valgt midt i ei tid da folk var opptatt av at vi skulle slå hverandre mindre i hue og lære mer av hverandre. Da medlemmene ville ha en ledelse som så alle, som ikke dunka gjennom «linja», som også hadde omsorgsrasjonalitet, kunne gi ros osv. Kjersti kom inn som leder i denne tida, prøvde å fylle en sånn rolle, og ble ganske utslitt av det. Jeg leste oppsummeringa hennes, som hun skrev litt etter at hun gikk av som leder, i Materialisten i 1989, og den handler mye om nettopp det. Alle de innbyrdes motstridende forventningene. Jeg kjenner meg igjen i det hun beskriver – 10 år etter at Kjersti overtok som leder er mye likt. Men kvinner i andre partier og organisasjoner beskriver også opplevelser som likner.
– Etterpå er altså malen lagt, og de lederne som følger etter og er kvinner, de strever for å fylle hele malen, men skal i tillegg også være alt det partiet trenger nå. Og hva partiet trenger, forandrer seg gjennom tida. På den måten blir oppgaven større og større og vanskeligere å fylle. – Vi må slåss for noe som egentlig burde være ganske sjølsagt, men som jeg trur både vi sjøl og menna glemmer: Kvinner er også folk. Det finnes like mange ulike egenskaper hos oss som hos de andre menna. Ulike tider krever ulike ledelser, og det betyr også ulike kvinner.
– Kvinner og andre minoriteter, som det heter, skyter Siri inn til stor latter fra forsamlinga.
– Ja, det er jo ingen som syns de er del av kvinnefellesskapet i partiet, sier Sissel, alle trur at det er en slags eksklusiv klubb, som noen andre en med i. Vi hadde en konferanse for noen år siden for kvinner fra ulike miljøer i og utafor partiet. Og kvinner som jeg alltid har tenkt på som en selvfølgelig del av denne klubben, sa at de på det beste følte det som om de sto i døra og titta inn … Da blir det veldig viktig som flere her har vært inne på; at det foregår møter mellom oss hele tida, at vi lærer mest mulig å forstå hverandres virkelighet og problemer. På den måten blir det lettere også å se ulikhetene som en styrke.
– Jeg trur kanskje ingen tenker at de er del av det kvinnefellesskapet, mener Eva-Lill, i hvert fall ikke hele tida. Kjersti skriver i den artikkelen i Materialisten at hun havna i en umulig situasjon. Hun skulle både lede partiet, og være talskvinne og leder for den kvinneopposisjonen som hadde løftet henne fram til lederposisjonen og det er faktisk ikke mulig. Hun opplevde at hun svikta alt og alle, og følte seg svikta, sjøl … For hvor blir det av alle dem som ba deg ta en posisjon, når det blir vanskelig for deg? Da får du stort sett bare høre om alle de forventningene du ikke innfrir, det kjenner jeg meg igjen i også. På vei inn blir du båret av en bølge, og når du sitter der en det plutselig stille …
– Jeg trudde også at jeg gikk inn på vegne av noen, skyter Sissel inn, og når jeg så meg om så var det ingen der.
– Men det er jo nettopp det typiske, slår Taran fast. Og ikke bare i vårt parti, og jeg trur ikke engang at det bare gjelder kvinner. Følelsen av at du er aleine, og av at de du er valgt på vegne av blir borte. Og dessuten går vi jo ofte inn i ledelsen fordi vi ønsker å gjøre ting på en annen måte. Fordi vi kanskje ikke er helt fornøyd med hvordan det ble gjort før, og likevel blir vi skuffa når de vi overtar etter, kritiserer oss. De vil at vi skal gjøre det slik de gjorde det … Det er jo sånn at du er valgt fordi du står for noe, eller mener noe. Og når det blir motvind, da er du aleine.
– Jeg syns det er et problem at jeg aldri føler meg verdig til å ha en oppgave. Solveig fortsetter: – Jeg kan nesten bare huske én gang jeg har kjent meg verdig, og det var da jeg og noen få andre ble personlig valgt på landsmøtet i 1990. Ellers ble jo sentralstyret valgt som en blokk for å imøtekomme behovet for å ha alle «fløyer» representert. Jeg fikk aller flest stemmer … Det ga meg en følelse av å være verdig – så lenge det varte.
Samfunnet gjør oss uverdige
– Dette er ikke noe spesielt for vårt parti. Det er samfunnet som lærer oss alle, ikke bare kvinner, at vi ikke er noe verdt. Vi er utgiftsposter i et eller annet budsjett alle sammen, og det preger sjølbildet vårt. Det er ikke det at vi ikke blir sinna av det, og på ett nivå veit vi at det er feil, men det gjør noe med åssen vi ser på oss sjøl, sier hun.
– Ja, sier Sissel, det er en del av samfunnssystemet, men det er også en del av vår tradisjon: At lederne skal være høyt heva over oss andre. De skal kunne det meste. Vi har et bilde av ledelsen som noe som er der oppe … Det har vi jo lang erfaring i: å tenke at det er de mest framskredne, de ledende som skal sitte i ledelsen, kaderen. Vi har jo holdt på med tredeling av både oss sjøl og andre. Det nye i diskusjonen om ledelsesmetoder gjennom de siste 10-15 åra har vært at vi har oppdaga at det ikke finnes bare en måte å lede på, at det ikke går an å dele folk opp i lag.
– Jeg tenker på sjokket når du oppdager at du er øverst, sier Siri, at det ikke er noen over deg.
– Ja, utbryter alle sammen, og latteren bryter løs. Det van grusomt! Følelsen av at nå er det jeg som en «dem». Ja, men jeg er jo ikke sånn som «dem».
Eva Lill bryter gjennom latterkulene: – Men det er jo ikke bare oss … Jeg husker første gangen jeg opplevde at folk behandla meg annerledes. At det ikke var meg de snakka med, men «posisjonen» min.
Makt – til hva?
– Det maksimale mange kvinner kan oppnå av makt ved å få ledende posisjoner, slår Siri fast, det er i større grad enn før å bestemme hva de sjøl skal bruke tida til. Og sjøl det er jo ikke uten unntak. Som vi har snakka om, er det jo andre som kaster ting i fanget ditt sjøl når du er lederen. Men lenger enn det går det ikke an å tøye makta; jeg skal sjøl prioritere min egen tid. Kjersti satte seg for eksempel ett mål da hun var leder, husker jeg, at det skulle holdes en stor kvinnekonferanse i den perioden. Og det ble det jo noe av i 1986.
– Hun brukte bevisst makta si som partileder til å gjennomføre det, uansett hvilke andre saker som kom opp. Men hvis du som kvinnelig leder tar mål av deg til å sette dagsorden også for menna i ledelsen og partiet, da er du dømt til å føle deg mislykka. Det trur jeg er viktig å huske på når vi diskuterer hva kvinner får makt til. Det ligger mye begrensning i det: hvis du skal være partileder og ha ansvar for helheten, men i hovedsak bare har innflytelse over hva du sjøl og de andre damene skal bruke tida til, så er det jo litt mer begrensa hva du kan oppnå.
– Enig, sier Sissel, jeg trur det er lurt å velge ett eller noen få områder den du skal oppnå noe.
– Men jeg trur det en annet viktig poeng også for damer som leder. Det gir mindre prestisje å gi hjelp og støtte til damer enn til menn. Så menn vil heller hjelpe hverandre. Ja, kanskje vil en del damer også heller gi støtte til menn enn til andre damer.
Tidsavgrensa mål
– Tidsavgrensa mål, sier Solveig, det tror jeg er lettere å vinne oppslutning om. Det gjelder ikke bare innafor kvinnepolitikkens område det, det var mye lettere å vinne oppslutning om EU-kampens betydning før folkeavstemninga, for eksempel, enn det er å samle hele partiet nå, for å få Norge ut av EØS. Det er mindre synlig og det er ingen som veit hvor lang tid det kan komme til å ta. Arbeid som ikke syns så godt, er det mye tyngre å vinne oppslutning om.
– Det er jo dessverre ikke vi som bestemmer heller, da, sier Jorunn F, hva som er viktig og hva man må gjøre. Dels setter jo klassekampen i samfunnet rammene, men også det folk spontant vil jobbe med og mot, er med på å styre hva som blir hovedsaken. Og da er det nok sant som Solveig sier, at det synlige og tidsavgrensa har en tendens til å vinne. Erfaringa mi fra Rød ungdom er også at når gutta ikke lenger syns noe er personlig interessant og utfordrende, så flytter de bare kreftene sine over på andre områder, uten hensyn til hva som er vedtatt Jentene er mer opptatt av plikt og å gjøre ting ordentlig: Gjøre det som må gjøres. Gutta flykter fra det kjedelige og fortsetter med det morsomme.
– Dette bringer oss tilbake til spørsmålet om enighet og diskusjoner om linjene, syns jeg. Eva Lill tar ordet igjen. – Jeg har sett det best i skjæringspunktet kvinnepolitikk og faglig politikk, der Siri har jobbet i hvert fall i femten år: Først nesten som en fraksjon, så med en liten gjeng rundt seg som fikk lov til å holde på fordi det tross alt var noen arbeidere blant oss, og nå er Siris arbeid ganske anerkjent, ikke minst fordi oppslutninga i den såkalte «virkelige verden», utafor oss, viser at det må ha noe for seg: Og dessuten har vel tida vist at frykten for at vi skulle overordne kjønnmotsigelsen over klassemotsigelsen bare fordi vi nevnte kvinnelige arbeidere spesifikt, var betydelig overdrevet.
– Men sjøl nå, når alle vil være enige i «linja», får det ikke særlig store konsekvenser for hvordan menna innretter sitt arbeid. Vi kan for eksempel ha en diskusjon om hvorvidt vi skal slåss for «kvinnelønn» eller om det ekskluderer menn fra kampen. Sjøl om vi tilsynelatende blir enige, får det ingen praktiske konsekvenser. Jeg blir sliten etter hvert også, av tilsynelatende å diskutere de samme motsigelsene med de samme folka i 20 år. Den virkelige forandringen av politikken går så sakte.
– Ja, men jeg trur at det er sånn, sier Gudrun. – Jeg har erfart det samme med ungdomsarbeidet. Jeg slåss veldig for det da jeg var partisekretær. At flest mulig voksne i partiet skulle verve til Rød ungdom og hjelpe til å bygge opp organisasjonen på alle de måtene ungdommen trengte det. Jeg trur folk må erfare ting sjøl, gjennom egen praksis for virkelig å gripe hva det dreier seg om. Men man kan jo bli litt oppgitt når de som var helt uenige med meg den gangen, nå kommer og forteller at Gudrun, nå en det veldig viktig å drive ungdomsarbeid. Og så minner jeg dem på at det innkalte faktisk jeg til en konferanse om for fem år sia, og dem husker det ikke, eller jo, det gjør dem jo når jeg minner dem om det, men vi må erfare ting sjøl, og det en veldig møysommelig, og tar tid.
Som å snu en supertanker
– Jeg husker Pål Steigan sammenligna arbeidet vi driver, med det å snu en supertanker i havnebassenget en gang, sier Siri. Jeg syns det er et godt bilde. Den må snus i mange små vendinger.
– Er det tomt etter oss? Er det sånn at det bare er noen få utvalgte og verdige som kan lede AKP?
– Barnebarnet mitt har sagt at hun kan tenke seg å bli leder i AKP etter at bestemor han gitt seg, sier Solveig. – Men for å være alvorlig: Vi er damer og tenker at hvis bare vi leder på den riktige måten, da gror damene opp etter oss og kan overta. Det blir noe vi skal klare i tillegg til alt annet. Samtidig kan vi ikke si hvor slitne vi er, for da tenker de at huff, nei, dette vil vi ikke.
– Men det er vårt ansvar og jeg synes det er i orden at det er det, jeg, mener Jorun G. Men det er avhengig av om partiet for eksempel klarer å lage et kvinneutvalg. Sammen med de unge jentene i partiet og i Rød ungdom, hvor det er mange jenter som kommer etter oss. I Rød ungdom har de mye mer framskredne diskusjoner, i full offentlighet, om forholdet mellom gutter og jenter enn vi noen gang han hatt. De har større kunnskaper om hersketeknikker, både gutter og jenter, enn vi har. For eksempel bestemte de at på sommerleiren sin skulle de ikke ha plenumsdiskusjoner, fordi der var det alltid noen få som dominerte. Og så har de jente- og guttesamlinger på nesten alle møter.
– På et møte i sentralstyret, hvor vi hadde dame- og mannemøte, oppsummerte en mann at det var bra, for da fikk menna endelig diskutert skikkelig politikk, skyter Solveig inn.
– Hvem er hvem når vi snakker om å komme etter? spør Taran. – Jeg føler veldig at jeg er en av de som kommer etter, jeg. Fra en tilbaketrukket tilværelse etter mange altfor slitsomme år, er jeg plutselig leder i Oslo AKP. Kanskje er jeg en slags mellomstasjon før de unge. Men det betyr ikke at alt er bra.
Vi har ikke noe kvinneutvalg i Oslo, og i distriktsstyret har vi ingen kvinnepolitiske aktivister. Så i forhold til å ta vare på kvinnepolitikken og samle og bygge, føler jeg virkelig det med å komme etter på slep. Føler mye ansvar og forventning om at neste gang vi velger distriktsstyre, da skal vi få med mange damer og klare mye av det vi ikke har fatt til nå. Jeg er enig med Jorun G og synes det er tungt.
Ansvar for framtida?
– Du sier det er vårt ansvar, sier Solveig, men hvem er vi? Hvilket vi har ansvaret? Det må jo være mange flere enn ledelsen.
Nei, sier Jorunn F. – Enhver ledelse har ansvar for å gi rom for nye og sørge for at det blusser opp nye ledere. Et vanskelig ansvar, men like fullt ledelsens. Jeg skjønner ikke hvordan det skulle være ellers. Samtidig har det noe med helheten å gjøre, hvordan organisasjonen fungerer.
– På det allmenne nivået er det ikke noe vanskelig å si at det kommer noen etter oss, bryter Eva-Lill inn. Det er et radikalt oppsving blant ungdom og med EU-tilpassinga kan krisemaksimererne gå en glad framtid i møte.
– Det vil komme nye opprør så lenge det finnes undertrykking, det er jeg helt sikker på. Men det er vel ikke sånn at Solveig ikke kan gå av før hun han funnet sin etterfølger? For så vidt har ledelsen heller ikke ansvar for å finne sine konkrete etterfølgere. Men det bekymrer meg at det ser ut som om det er færre å velge mellom nå enn for noen år sia. Da bidrar historias dynamikk til at det bli vanskeligere og vanskeligere. For hvert år Siri sitter som faglig leder, blir det litt vanskeligere for en annen å overta den jobben, også for en mann. Og det skal så forferdelig kort tid til å ødelegge eller droppe det viktige brøytearbeidet hun har gjort. Jeg vil ikke henge dette på enkeltpersoner, verken æra, plikta, skammen eller noe, men det er det som bekymrer meg.
– Hvem skal vi spørre hvis vi vil ha damer? Det er en handfull damer vi ønsker oss og tenker på som innledere og talere. Mens de blir flinkere og flinkere til å holde talene sine, så blir vi flere og flere som kunne det for noen år sia, som mer og mer tenker: Nei, jeg kan ikke nok om det, tør ikke, får ikke til. Og det er ikke nok å se på Rød ungdom heller, enda det en mange flotte og modige jenter der. Men sjøl med 15 års erfaring fra Rød ungdom blir det vanskelig: For da blir det du som skal være «Siri» eller du som må bli «Solveig». Å si at det er de personene som sitter i posisjonene sitt ansvar å finne etterfølgerne sine, er livsfarlig, trur jeg. Det er vårt ansvar. En del av ansvaret er mitt, jeg kan si at jo, kanskje kan jeg holde den innledninga. og er jeg usikker så får jeg få noen jeg stoler på til å se på den. Kanskje sier én at jo, jeg kan gjøre jobben, men jeg tør ikke ta ansvaret. Da får vi finne metoder for å ta ansvaret sammen. Vi var flinkere til å finne sånne metoder før, men da var vi også flere. Å få tilbake sånne arbeidsmetoder er det vi damene som kommer til å måtte ta ansvaret for, trur jeg.
– Det er det jeg mener, sier Gudrun, for det blir feil at det er én persons ansvar. Jeg mener det en ledelsens ansvar i den forstand at vi må ha ei linje for å jobbe og tenke på hvordan vi skal fostre unge jenter. Hvordan kan vi samarbeide for å få laga et kvinneutvalg? Eller i Siris arbeid; hvordan jobbe for å trekke med flere folk på en sånn måte et erfaringene blir delt. Det må være ledelsens ansvar. Hvis ikke blir det ingens ansvar.
Nye folk gir nye metoder
Dessuten må vi godta at folk med all den erfaringa de har, ikke vil være ledere lenger. Da vil ting måtte gjøres på andre måter. Det var sikkert et kjempepress på Kjersti om å gjøre det på samme måten som menna hadde gjort før henne. Men tida går og vi blir vant til at nå gjøres ting på en annen måte. Jeg trur at vi må tenke aktivt på dette.
– Så til det med å ta utfordringer. Jeg ble spurt om å holde innledning om filosofi og kvinnespørsmål for et Rød ungdom-lag. Jeg tenkte at det veit ikke jeg noe om, og sa at det må dere spørre Kjersti eller Eva-Lill om. Men etterpå tenker jeg at til 17-åringer, som ikke har diskutert disse spørsmåla mye, kunne jeg sikkert sagt mye fornuftig.
– Jeg slikker ennå såra etter perioden i distriktsstyret, Sissel forteller. – Jeg får panikk hver gang noen sier at noe bør gjøres. Kjenner angsten hver gang noen prøver å dytte meg inn i noe.
– Jeg opplevde det som en enorm lettelse når Taran kom på årsmøtet og sa at hun stilte som leder. Det var noen som tok stafettpinnen videre. Jeg hadde sjøl sagt nei, nei, nei, dette kan ikke være mitt ansvar, jeg orker ikke mer, sjøl om vi ikke hadde noen kandidat.
– Problemet er at vi mangler nettverket og vi mangler måter å ta vare på hverandre på. En av grunnene til at jeg sa nei til å stille som kvinneansvarlig i dette sentralstyret var nettopp at det var så få aktuelle kandidater. Det fortalte meg at dette vil bli en aleinejobb og at vi måtte bygge opp igjen fra bunnen. Samtidig er det et generasjonsgap. De som skulle vært der etter oss, er ikke der. Det er bare oss slitne 40- og 50-åringer å ta av, og det preger oss.
– Dessuten er damene i Oslo-partiet en leveringssentral for alle oppgaver, alt fra RV til Nei til EU. Samtidig er damene bare en liten prosent av partidistriktet, de kvinnepolitiske aktive er enda færre. Men partiet er såpass stort i Oslo at alle kan tru at noen andre ordner opp. En av mine frustrasjoner har vært åttendemars-arbeidet I de siste åra er det Rød ungdom-jentene som han tatt de politiske kampene, mens partidamene han sittet hjemme. At vi fikk EØS-parole i fjor var Rød ungdoms fortjeneste. Men samtidig er jeg redd de har blitt dytta inn i for store oppgaver for fort.
Ikke pensjonister
– Vi er slitne 40- og 50-åringer, men vi driver politikk og det vil vi fortsette med! Solveig er sikker: – Det er jo livet vårt, dette. Generasjonsgapet ned til ungdommen er bare farlig hvis vi skal slutte helt når vi er 50 år. Men jeg er mye mindre sliten nå enn jeg var for 10 år sia. Jeg han bedre tid fordi ungene er blitt voksne og da får vi kvinner tilbake livet vårt på en måte.
– Ansvar og ansvar, sier Siri ettertenksomt. – Jeg har jo ikke tenkt å være faglig leder evig, sjøl om jeg synes det er morsomt. Tenker en del på den motsigelsen. Prosjektet mitt var at første perioden skulle jeg bygge opp igjen arbeidet fordi det lå langt nede. Den andre perioden skulle jeg jobbe med å finne etterfølger. Nå er vi midtveis i den andre perioden …
Noe av problemet med dame-etterfølger er at vi må finne ut hvor vi vil at damene skal være når vi er så få. Det kan ikke være kvinnenes ansvar aleine å finne jenter som kan sitte i alle utvalg. Men menn som ber meg om å finne flinke damer til dem, blir sure når jeg sier at det er de som må jobbe på en sånn måte at det blir mulig for damer å bli med i utvalget.
– Kanskje skal det ikke være en dame som blir ny faglig leder. Sannheten er jo at jeg sitter i et utvalg med bare menn. De fleste jentene jeg jobber faglig sammen med, er utafor partiet. De vokser og gror, fordi de jobber konkret sammen i den virkelige verden. Der er det mange damer som vi gjerne skulle hatt med i partiet, men med den dårlige kvinneprofilen partiet har for tida, er det ikke attraktivt for dem
– Det er to måter å tenke på etterfølger på: Jeg kan selvfølgelig bli sittende til problemet er løst. Eller jeg kan tenke at det er ved at jeg går av det blir løst. Jeg tror at det oftere er det siste som er riktig. Hvis én person sier hun kan overta om man sitter et år, så er det lurt. Men er det blankt, åpner du et større rom ved å gå din vei. Begge veier blir veldig skyldbetynga, uansett har du ikke jobba på en sånn måte at det er løst.
– Samtidig er ikke faglig politikk høyt prioritert som felles oppgave i partiet. Da er det lett for resten av ledelsen å tenke at det har Siri grep om, så det behøver ikke vi bekymre oss om. Sjøl om vi i faglig utvalg jobber etter den linja at vi ønsker å bygge ned skillet mellom det faglige arbeidet og resten av partiet.
– Jeg tror ærlig talt ikke at vi løser dette på en god måte før vi får flere medlemmer, jeg, sier Jorun G.
– Men først til det med å være shiten: I min ungdoms dager jobba jeg hardt og hadde mye større anledning til å hvile. Jeg jobba ikke så hardt som jeg har gjort siden. Hvem var det som ikke hadde anledning til å sove hele lørdagen, hvis du ikke skulle på stand. Av og til kunne du skulke skolen. Så fikk vi unger, og full jobb og organisasjonsarbeid. Det er jo slitsomt for alle. Så kommer den tida da unga blir større og du slipper et veldig stort ansvarsområde. Da er det vanlig at damer blir mye mer aktive enn dem var – ikke mindre. Forfatterdamer begynner ofte å skrive når de er i 40-årsaldenen, fagforeningsdamer blir også aktive da. De jobber så mye og har det så moro. Er på masse gøyale møter, leser og følger med, er så slitne, og ler seg i hjel.
– Før var det sånn at når damer var 50 år satte dem seg ned og var gamle. Det er ikke sånn nå, vi har medisiner, ikke 14 unger, bærer ikke vann og er stort sett friskere. Problemet er ikke at vi er gamle, men at vi er for få.
– Vi har bestemt at vi skal rekruttere fra Rød ungdom og til Rød ungdom. I mellomtida må vi være finspiste på hva vi som damer vil gjøre. Men vi må ha et kvinneutvalg, før alt annet. Det handler om ikke å dra opp stegan etter oss, men også om å bygge opp det vi sjøl trenger.
Hvem er denne noen?
– Når noen sier; dette bør gjøres, får jeg en svett følelse av at det ender med at jeg må gjøre det, sier Jorunn F. Jeg liker ikke helt den der med at ungdommen er framtida. Jeg kjøper den fordi vi har det meste av framtida foran oss og dere har det meste av fortida bak dere. Men alle problemene deres kan ikke løses ved å si; se på den strålende, fantastiske ungdommen.
– Da jeg var barn, trodde jeg at alle var m-1-ere – i hver krok og hver busk. Den tida kommer aldri mer. For sjøl om vi har stor framgang, har vi i Rød ungdom også et ledelsesproblem. Veldig få jenter er lagsledere og mange av de som har prøvd å lede sier at det vil de aldri gjøre mer.
– Jeg synes det blir litt lettvint å si at vi skal vente på ungdommen, sier Taran. – Vi må alltid skolere folk etter hvert. Siri sier ofte til meg at hvis jeg går på det eller det møtet, kan jeg lære noe om ditt eller være med å diskutere datt. Det er en måte å spre kunnskap og deltakelse på.
– Jeg opplever på en måte at det er damene i partiet som har en ide om hvor vi skal hen. Mens jeg synes at mange menn, sikkert fordi jeg snakker med mange arbeidermenn, sitter der med ryggen mot veggen og virker litt slått ut. De er arbeidermenn og blir rasjonalisert bort og er på defensiven. Mens «kvinner på tvers»-bevegelsen og andre ting er det hjulet som går framover.
– Jeg sa på første DS-møtet at ved neste valg skal ingen si at de aldri vil sitte i distriktsstyret mer, for det var et helvete. For meg er dette en viktig målsetting som leder. Jeg trur at hvis vi skal sikre etterfølgerne må vi bygge stein på stein også når det gjelder folk. Det er viktig i tillegg til å utvikle politikken. Det som ligger i målsettinga mi er jo også å gjøre det å sitte i ledelsen til noe du kan gjøre uten å ta din død av det. For det å lede er både noe alminnelig og noe spesielt. Alle kan det og alle har gjort det på et eller annet nivå.
– Vi må ikke bruke opp folk
– Jeg trur det er kjerna, sier Eva-Lill.
– Synes det høres ut som en kjempelur målsetting. Sjøl tenker jeg ikke akkurat at jeg aldri mer vil sitte i en ledelse, men at jeg mislyktes. Jeg gjorde ikke noe lurt, jeg sa ja på helt feil grunnlag, skulle aldri ha sitti der da, og for meg er det helt usynlig at jeg har gjort noen ting. Også er det jo ikke sånn, heller, antakelig, for sånn er det sjelden i historia.
Noe av det handler om hva du er forespeila, dels av andre og dels av deg sjøl, om hva du går inn i.
– Mmm …, de andre nikker.
– Du kan jo ikke si til andre at dette må du aldri gjøre. Det er dårlig lønn, masse reising, du får aldri se unga, kjærlighetslivet ødelagt. Men vi må ta omkostningene på alvor, gjør vi ikke det så holder heller ingen. For det koster noe å lede. Det koster noe å være kvinne i ledelsen – koster ekstra når du er arbeider og når du er jente og når vi blir eldre.
– Sjøl om vi får nye krefter igjen, for det han jeg også sett. Da jeg jobba på Rikstelefonen, elska jeg de damene på 40. De var vakrere enn noen andre og så stolte og flotte. Jeg bare venter på å komme dit, jeg også, men jeg kommer aldri dit. Jeg løper etter. Ikke åra, altså, men magien. Den inntreffer ikke, som jeg så den hos dem. Subjektivt oppleves det som at de hadde jo ikke holdt på i 25 år når de var 40, med å være politisk aktiv døgnet rundt. Vi har slitt ut mange folk og det er politisk kamp å finne ut hvordan vi skal forhindre at det skjer igjen.
– Det handler om å finne ut hvem jeg vil være som leder. Om at jeg skal være alt det jeg synes og alt det de andre synes jeg skal være. Også skal jeg være like sterk som de jeg ville ha bort, fordi om de satte en mal jeg ikke syntes jeg kunne leve opp til. Samtidig skal jeg bevise at sånn trenger en da slett ikke være. Du må være pioner i svakhet, vise deg som en menneskelig leder med alt det det innebærer, også av feil. Det krever enda større styrke enn å være ufeilbarlig, trur jeg. Vi må anerkjenne at dette faktisk er ganske slitsomt og finne måter å løse det på sammen, som ligger litt nærmere opp til det å være kollektiv ledelse.
Vi blir ikke helter av å være undertrykt
– Kvinner er undertrykt og det er nedverdigende. Det gjør en ikke stor i egne øyne, det er noe en skammer seg over. Det hefter ved det å være undertrykt eller et offer. Det å skulle være et offer som ikke er det, fordi vi er sterke og kan slåss imot det, samtidig som vi skal ta vare på den helheten vi snakka om i stad. Det er helt umulig for en enkeltperson eller ti enkeltpersoner. Arbeidet med å ta fra hverandre skylda og skammen for alt vi ikke klarer, er en viktig del av det å gjøre det mulig å fortsette å sitte i ledelsen.
– Erfaringa mi med å være partisekretær er sånn at det kunne jeg tenke meg å gjøre en gang til, sier Gudrun.
– Jeg var nok ganske naiv da jeg gikk inn i det, men ser i ettertid at jeg gjorde noe som var ganske lurt. Noe av det aller lureste var at vi i dagligledelsen gikk gjennom helt konkret hva vi hadde å gjøre. Hva som var mitt ansvar og hva som ikke var noens ansvar, ga hverandre hjelp med å sortere. Mange oppgaver havna jo på Siri eller meg, men det å være helt tydelig på hvem som hadde ansvar for hva og hvilke ting vi ikke kunne få gjort noe med, sånn at det ikke blei sittende i vegga, var viktig. Ellers blir du knekt, alt som ikke blir gjort, handler da om din egen utilstrekkelighet.
– Det andre er det med ungdom og ungdom. Vi må bli enige om at det er sånn at vi skal rekruttere ungdom og legge en plan og jobbe målbevisst med det.
Den unge Jorunn F blir nå endelig rolig fordi hun får bekreftet mistanken om at noen har hatt en plan med henne og de andre ungdommene.
– Noe av den generasjonen vi har mista, satt jeg i Rød ungdom-ledelsen sammen med på begynnelsen av 80-tallet, fortsetter Gudrun. Det var aldri noen linje for å rekruttere fra Rød ungdom, snarere tvert i mot. Ledere fra Rød ungdom skulle ikke «forfremmes», snarere holdes nede og holdninga var at de hadde ikke noe nytt å melde.
– Vi skal velge ny leder i Rød ungdom, forteller Jorunn F, jeg har vært lenge nok. Og alle sier at det må være ei jente. Og jeg tenker; vil jeg noen dét, det er jo så slitsomt. Men samtidig gjør det ikke noe å være sliten i perioder der, hvis du jobber sammen med noen og har det moro. Det verste er å føle seg aleine. Jeg gikk til oppgava med en «dette blir moro»-innstilling og mye av det har vært det.
– Men må det være damer som leder bestandig, spør Solveig. Jeg er mot det. Det er ikke sånn at damer må lede alt bestandig. Vi kan ikke være ledere for alltid fordi vi er damer.
– Den tapte generasjon er ikke tapt. De er lærere, sjukepleiere og arbeidere. De lærer også av det som skjer i samfunnet, nedskjæringer på skolen, i helsevesenet og i industrien. De blir radikalisert og kan finne veien til AKP etter hvert. Det betyr at vi må ha ei aktiv holdning for å få akkurat disse med også. Kommer det noen som vil lede etter oss? Jeg trur at å tenke at du skal finne din egen etterfølger er helt feil. Du må si at du ikke vil mer – og så er det alles ansvar å finne en ny. Men hvis det ikke en noen å lete blant, er det noe gærent.
– Det er en dobbelthet her igjen, sier Siri. – Det naturlige i organisasjoner er at når folk går av, så kommer det nye etter dem, ikke at man leter blant de gamle i den gamle ledelsen, for å få dem til å ta en runde til. De gamle deltar med sine erfaringer og kunnskaper på en annen måte. Noen forsvinner og det er livets gang. Derfor er det sant alt vi sier om ungdommen.
– Men det er en ting til. En god del av de damene som har sittet i ledelsen eller i ledende posisjoner, i kvinneutvalget eller i Kvinnefronten, makter ikke å utnytte de erfaringene de har. Ikke fordi det er naturlig eller historias gang, men fordi det er noe med klimaet i partiet. Ta erfaringene fra distriktsstyret i Oslo. Det å stikke hue fram blir for tøft, et tilleggsmoment. Det spiller en rolle i forhold til det å rekruttere flere damer, og i forhold til de erfaringene vi fører videre til neste generasjon. La meg ta en parallell for å vise hva jeg mener. Utmeldte AKPere ligger som en slags ring rundt AKP i forhold til rekruttering. Du må liksom trenge gjennom et skikt som har vært innafor og nå ligger utafor. Sånn blir det med damer og ledelse også. Det ligger et skikt av tidligere aktive damer rundt ledelsen som ikke makter å være det nå. Det blir en hindring for å få med nye. Problemet er ikke de damene, partiets problem er at alle erfaringene ikke blir brukt. Spørsmålet om klima i partiet spiller en rolle i forhold til dette. Det er altfor mange damer som har opplevd at det å stikke hue fram er for tøft. Du kan si at det er feigt, men det er for lettvint. Da måtte det være noe som het kollektiv feighet.
– Så lenge kvinnepolitikken spiller en så beskjeden rolle som den gjør i partiet nå, er det vanskelig å rekruttere i den yngre generasjon kvinner, f.eks i kvinner på tvers. Samtidig er det vanskelig å få en sterkere kvinneprofil uten å få de damene med. Det der er en sirkel som bekymrer meg.
Framtid
Siste runde gikk rundt spørsmålet:
– Hvor går vi fra her? Hvordan holde ånden fra kvinneopprøret levende? Hvilke overlevelsestips har vi å dele?
– Jeg synes det er viktig å bryte med ideen om «den ene lederen», sier Sissel. Det kan være verdt å prøve duo-ledelse. Kvinnefronten har prøvd det, Oslo Rød ungdom og vi i Oslo AKP. Jeg leste et innlegg av en mann i Klassekampen om det sosialistiske Norge. Der mente mannen at vi ikke skulle ha én konge, men én president. Det er ikke klart, syns jeg, kanskje skal vi ha en troikaledelse. Vi kan tenke ledelse, ikke som flat struktur, men som flere likestilte ledere og få det til å fungere. Det er en modell.
– Duo og trio kan bare gå hvis en har detaljerte arbeidslister, sier Jorun G. Ellers er det lett å tru at noen andre tar ansvaret.
– Ellers – når du har det moro og det skjer noe, kan du tåle mye mer. Er det bare arbeid, blir det traurigere.
– Men – og dette er positivt: Det er mye mer kvinnepolitisk bevissthet blant fagorganiserte nå enn før. «Kvinner på tvers» er beviset. Jeg mener å kunne påvise at blant foreldre, særlig mødre med barn i småskole eller barnehage, er det stor kvinnepolitisk interesse. Jeg er på mange møter i sånne sammenhenger og der diskuterer vi kvinnepolitiske spørsmål akkurat som vi gjør her. Blant studenter er det også sånn. Det er mye mer av den holdninga at nok er nok, for eksempel av sånn Pamela-dritt. Her er det noe vi må finne ut mer av, for hvis vi får flere av disse damene med og de får erfare at det er moro å være i AKP, gir det er prestisje til kvinnearbeidet og det blir lettere å få flere damer med, og da har vi en positiv sirkel.
Ingen må være ensomme
– Det er viktig å aldri være aleine om ting, mener Jorunn F. – Da jeg satt i sentralstyret i Norges gymnasiastsamband var jeg mest aleine. Og måtte alliere meg med de som stod meg nærmest politisk, sjøl om de var sosialdemokrater. Jeg hadde flere Rød ungdommere jeg kunne diskutere med, men det hadde vært mye bedre om flere i Rød ungdom hadde deltatt i arbeidet. En annen ting er at det er bra å få frustrasjonene ut og bli ferdig med dem.
Jorunn F. forsøker å få ut noen der og da for å vise oss hva hun mener, men lydbildet på Mac’en var er for dårlig til å gjengi hennes fyrverkeri med armer og bein.
– Det er viktig å fordele ansvar, gå løs på hverandres bøker og hjelpe hverandre med å kutte møter og få tid til privatliv, sier Siri.
– Ebba Wergeland har gitt meg noe viktig. Hun fortalte om forskjellen på oss og folkene i Midtøsten når det gjelder kaostoleranse. Vi har en holdning om at problemer må løses med en gang, har liten toleranse på å leve med motsigelser. Dette var det viktigste overlevelsesbegrepet for meg i de åra jeg var partileder.
– Ja, sier Solveig, vi må ikke være så sjølhøytidelige, men tenke at vi får nye muligheter hele tida. Tron Øgrim sa noe lurt på en sommerleir for mange år sia: Det gjøres altfor få feil.
– Det er bra å ha en støttegruppe. Partilaget mitt fungerer som støttegruppe, sjøl om de er bare menn. Men støtta er god å ha. Også er det godt å treffe folk i arbeidssituasjon. En helt normal situasjon hvor folk snakker om helt normale ting.
– Jeg har et tips i forhold til å få menna til å ta en del av det usynlige arbeidet, sier Siri til slutt. – Sjøl har jeg brukt denne metoden både privat og politisk: Jeg spurte mannen min om han ville skifte bleier eller lage mat. På den måten gjorde vi begge noe samtidig av alt det som skulle gjøres. Og han fikk velge hva han ville gjøre av de to ting ene, men han kunne ikke velge å ikke gjøre noe.
Vi må starte en ny prosess hvor vi analyserer kvinnenes situasjon i Norge og i verden. Dette gir oss en mulighet til å få med flere damer i det kvinnepolitiske arbeidet og å bygge bruer mellom de som har vært en del av kvinnepartiet og de som ikke har oppfatta seg som det. Sånt arbeid gjør det også lettere å få i gang et nytt kvinneutvalg, blant annet fordi det blir mange som gjør en bit og det blir ingen enkelt dames ansvar.
– Hvordan det går videre?
– Det får dere spørre om en annen gang. Spør de som kommer etter oss!