KUs politiske utvikling

Av Egil Engeland

1971-01

Skal det foretas en vurdering av utviklingen innen Kommunistisk Ungdom, er det naturlig å ta utgangspunkt i situasjonen innen Norges Kommunistiske Ungdomsforbund i årene etter krigen. NKU var i de første etterkrigsårene en kvantitativt sett sterk organisasjon med ca. 20 000 medlemmer. Den begeistring som eksisterte for de norske kommunistiske motstandsgruppenes aktive kamp mot nazi-okkupantene, og den Røde Armes innsats, gjorde NKU populær – med den naturlige følge at organisasjonen fikk stor tilslutning. Men blant NKU's medlemmer var det mange småborgerlige elementer som ikke hadde tilegnet seg arbeiderklassens klassestandpunkt, og følgelig hadde høyst uklare oppfatninger av hvordan en kommunistisk ungdomsbevegelse skulle arbeide. Mange av dem var imidlertid dyktige organisatorer som ganske snart snek seg inn i ledende stillinger, og på grunn av den manglende studievirksomheten og den derav følgende kadermangel, kunne denne utviklingen finne sted.

NKU's politiske linje gikk stadig i en mer høyreorientert retning. Furubotn-klikkens borgerlig-nasjonalistiske linje hadde et meget sterkt fotfeste i ungdoms-organisasjonens ledende organer. Flertallet av medlemsmassen var bra folk som kunne ha lagt grunnlaget for en marxist-leninistisk utvikling, og blant disse var det også motstand mot Furubotn-klikkens reaksjonære linje. Men, som nevnt klarte de på grunn av manglende skolering, ikke å føre denne motstanden inn i riktige politiske baner. Derved ble det opportunister på topp-planet som tok oppgjøret med Furubotn-klikken – et oppgjør som i hovedsak kom på grunn av personlig mistillit til Furubotn-klikken og dens arbeidsmetoder. I stedet for a mobiliseremedlemmene til kamp mot den revisjonistiske ideologi som Furubotn sto for, ble det lagt opp til en politisk linje som prinsipielt ikke skilte seg ut fra den som tidligere var ført. Oppgjøret ble i hovedsak fort på det organisatoriske planet, og det ble ikke tatt tiltak for å rette på de svakheter og feil som Furubotn-klikkens undergravingsvirksomhet hadde fort til.

Dette viste seg da også ganske tydelig i 50-årene. NKU-ledelsen var blant dem som sterkest sluttet opp om Krustsjov-klikkens fordømmelse av Stalin, og de skjebnesvangre beslutninger som ble tvunget igjennom på SUKP's 20. kongress i 1956. Teorien om fredelig overgang til sosialismen, fredelig kappestrid osv., passet NKU-ledelsen utmerket. Allerede i flere år hadde den selv forfektet lignende reaksjonære standpunkter.

Etterhvert som NKU beveget seg i stadig sterkere revisjonistisk retning, mistet forbundet kontakten med norsk arbeiderungdom. Ledelsens totale mangel på et alternativ til den borgerlige og sosialdemokratiske politikken førte også til at ungdommen ikke på noen måte følte seg tiltrukket av NKU. I løpet av et ti-år var forbundet redusert til en liten sekt, som stadig mer antok karakteren av en akademisk diskusjonsklubb.

I begynnelsen av 1960-årene begynte opposisjonen mot NKU-ledelsen å bli sterkere, men den var uklar og sammensatt av mange forskjellige retninger. 1 1964 avholdt NKU landsmøte under hovedparolen:

«Ungdommens enhet – folkets framtid.»

Denne parolen var ikke noe annet enn en videreføring av Furubotn-klikkens borgerlig-nasjonalistiske linje. All såkalt demokratisk ungdom måtte forene seg for å «utvikle og videreføre demokratiet». Videre ble det i en uttalelse fra landsmøtet hevdet at arbeiderne, i pakt med den demokratiske ånd i vår grunnlov, måtte få medbestemmelsesrett i bedriftene. Disse eksemplene viser at NKU-ledelsen hadde stilt seg på borgerskapets side i klassekampen, og forkastet marxismen-leninismen. Dette kom da også tydelig fram i et forslag fra Kommunistisk Studentlag. Forslaget gikk inn for at leninismen skulle sløyfes i NKU's grunnsyn, men det ble forkastet med stort flertall. Hensikten var imidlertid klar: NKU's grunnsyn skulle forandres slik at det ble i overensstemmelse med revisjonistenes egen praksis.

Dette landsmøtet ga støtet til at opposisjonen innen NKU ble sterkere. Fremdeles var den uklar, og som helhet sto den ikke på et klart marxist-leninistisk grunnlag. Men hele tiden var det marxist-leninister som aktivt bekjempet revisjonismen – og som representerte et klart politisk alternativ til ledelsens likvidatoriske linje.

Den viktigste svakheten i marxist-leninistenes arbeid var at de ikke maktet å organisere systematiske studier i marxismen-leninismen. Derved ble ikke de enkelte medlemmene tilstrekkelig politisk motivert i kampen mot revisjonismen, noe som igjen medførte at marxist-leninistene ikke alltid mestret metoden med å kjøre de politiske kampspørsmålene ut til medlemmene, slik at medlemmene fikk et eget initiativ i kampen. Kampen mot den ekstremt revisjonistiske NKU-ledelsen foregikk mer i form av kontakt mellom noen enkeltmedlemmer i forskjellige lag og distrikter, og den ble oftere ført ut på distriktskonferanser og forbundsstyremøterenn i de enkelte lokallag – hvilket altså var utslag av sekteriske feil.

Situasjonen innen NKU tilspisset seg kraftig etter stortingsvalget i 1965, og på dette tidspunkt hadde revisjonistledelsen åpent gitt sin fulle støtte til Vogt/Kleven-gruppa innenfor NKP. Samarbeidet mellom NKU-ledelsen og Vogt/Kleven-gruppa hadde en klar politisk årsak. Begge hadde fullstendig godtatt Krustsjov-revisjonismens kontrarevolusjonære politikk, og de forfektet begge teorien om en fredelig, parlamentarisk overgang til sosialismen gjennom såkalte strukturreformer.

I løpet av landsmøteperioden fra 1964 til 1967 var NKU redusert til en liten, evneløs sekt på ca. 200 medlemmer, og alle politiske avgjørelser ble truffet av en liten klikk akademikere på toppen. Medlemmene hadde ingen innflytelse på utviklingen, og de fikk ikke noe kjennskap til hva ledelsen foretok seg. Men det var klart at denne «ledelse» førte en politikk som lå langt til høyre for AUF og SUF. Dette skjedde i en tid som var preget av et nytt oppsving for de revolusjonære kommunistiske ideer. De undertrykte folks seierrike kamp mot imperialismen hadde ført til økt bevisstgjøring og sterkere forståelse av kapitalismens vesen. Spesielt mange unge begynte a sette kampen mot imperialismen i sammenheng med forholdene i det norske klassesamfunnet. I kamp mot borgerlige og revisjonistiske ideer utviklet det seg kommunistiske standpunkter. Den bevisstgjorte ungdommen så selvfølgelig ikke noe alternativ i NKU-ledelsens kontrarevolusjonære standpunkt. Flertallet av dem arbeidet innenfor SUF og la derved grunnlaget for marxist-leninistenes seier der.

Våren 1967 foretok NKU-ledelsen et fullstendig brudd med NKP. Samtidig gikk flere av revisjonistlederne i ungdomsforbundet inn for at det skulle oppløses, og at medlemmene skulle gå inn i andre «sosialistiske» organisasjoner. En del mente også at NKU skulle utgjøre ungdomsbevegelsen til Vogt/Klevens fraksjonsgruppe, Marxistisk Forum. Forfallet og oppløsningen innen NKU var fullstendig.

Dette gjorde det klart at marxist-leninistene nå måtte ga til kamp for å gjenreise en revolusjonær kommunistisk ungdomsorganisasjon, og på en felles distriktskonferanse høsten 1967 utarbeidet NKU-laga i Stavanger og Kristiansand S et forslag til prinsipielle retningslinjer for et nytt NKU-program. Forslaget lød slik:

Marxismen-leninismen er rettleiinga for våre handlinger. Dette betyr. Fullakseptering av dialektikken i all utvikling. De to hovedklassene er arbeiderklassen og borgerskapet. I kampen mellom disse to klassene er vi med arbeiderklassen og dens allierte, mot borgerskapet og dets allierte, med de revolusjonære frigjørings-bevegelsene i all deres kamp. Den moderne revisjonismen er en del av de reaksjonære undertrykkelsesbevegelsene. Proletariatets revolusjonære diktatur er nødvendig for å lede til seier over borgerskapets reaksjonære diktatur. Dette må være det prinsipielle utgangspunktet fot et nytt NKU-program.

Trass i svakheter markerte dette forslaget et klart alternativ til NKU-ledelsens politikk. En uttalelse fra Trondheim KUL tok også sterk avstand fra likvidatorenes politiske linje. Uttalelsen konkluderte med at laget ville stå uavhengig av NKU fram til det korn en avklaring av situasjonen.

Dette var situasjonen foran landsmøtet i NKU. Det var nå helt klart at kampen gikk mellom en ekstremt revisjonistisk og en marxist-leninistisk hovedlinje, men samtidig fantes det en uklar sentrumsretning som i ord gikk mot NKU-ledelsen. I kampen mot revisjonistledelsen samarbeidet marxist-leninistene med denne retningen. Utviklingen på landsmøtet gjorde det helt klart at det ville komme til et brudd, og bruddet kom på spørsmålet om NKU's forhold til NKP. Sentrumsfløyen stilte spørsmålet for eller mot NKP opp som et hovedspørsmål. Dette var nok et viktig spørsmål, men på langt nær det viktigste. Hovedspørsmålet var NKU-ledelsens revisjonistiske ideologi og det var på dette grunnlag bruddet skulle ha kommet. Holdningen til NKP var bare et utslag av den politiske linje som ble ført. Men for å bevare enheten i kampen mot hovedfienden skjøv marxist-leninistene dette problemet noe i bakgrunnen. Det er likevel klart at bruddet med NKU foregikk på et svakt politisk grunnlag, noe den senere utvikling så tydelig skulle vise.

Flertallet av landsmøterepresentantene forlot NKU-landsmøtet etter bruddet og dannet umiddelbart Kommunistisk Ungdom. Det ble valgt et interimsstyre, samt et arbeidsutvalg som skulle ha den daglige ledelse av forbundet. Helt fra første stund var det imidlertid klart at opprettelsen av KU ikke betydde fullstendig oppgjør med revisjonismen. Selv om sentrumsfløyen dekket seg bak tilsynelatende revolusjonære fraser, ble det etterhvert helt klart at de var moderne revisjonister som med alle midler ville motarbeide at KU skulle utvikle seg til en virkelig kommunistisk ungdomsbevegelse. Men det var marxist-leninister som utviklet og ledet KU den første tiden, og det første arbeidsutvalget la opp en konsekventrevolusjonær linje. Dette førte til at forbundet utviklet seg sterkt organisatorisk, og det fikk et godt forhold til den revolusjonære ungdommen. Flere nye lag og grupper oppsto rundt om i landet, og det ble tatt fatt på arbeidet med glød og entusiasme. Det nye arbeidsutvalget forsto nødvendigheten av studiearbeid, og i løpet av vinteren og våren 1968 ble det sendt ut to studiebrev: Bo Gustafssons Arbeid og Kapital, og Torbjørn Marthinsens Klassestrukturen i Det norskesamfunn.

I de lokallaga hvor marxist-leninistene ledet utviklingen ble det lagt stor vekt på studier i marxismen-leninismen, og likeledes lagt vekt på arbeidet i de anti-imperialistiske frontene. Sammen med SUF og Sosialistisk Studentforbund, vedtok KU en uttalelse som klart avviste sosialdemokratenes «Vietnambevegelse» og som støttet sterkt opp om Solidaritetskomiteen for Vietnam. KU hadde klart å utbygge forbindelsen med revolusjonær og anti-imperialistisk ungdom, og forbundet representerte nå et klart politisk alternativ til revisjonismen og reformismen .Marxist-leninistene matte nå underbygge dette alternativet gjennom et konkret forslag til prinsipp-program for KU, og i samarbeid med KU i Oslo utarbeidet arbeidsutvalget et programforslag der det bl. a. het:

Kommunistisk Ungdom vil i sin kamp solidarisere seg med all ungdom som utvikler sosialismen og med alle folk i hele verden som kjemper mot imperialisme og reaksjon, for nasjonal frihet og sosial revolusjon. Deres kamp og vår kamp er den samme.

For å kunne klare dette og vinne seier i kampen, er det nødvendig å lære seg marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning.

Videre het det: Skal vi kunne være med på dette må vi lære oss hva som er utbytting, hvem som er utbytter og undertrykker, og hvem som er utbyttet og undertrykt. Da vil vi forstå statens klassekarakter og nødvendigheten av å desorganisere og oppløse alle utbytterorganisasjoner og erstatte dem med proletariatets revolusjonære diktatur.

Dette var marxist-leninistenes politiske grunnlag, oppsummert gjennom et programforslag som skulle legges fram på KU's konstituerende landsmøte. Ved å erkjenne Mao Tsetungs tenkning som marxismen-leninismens høyeste stadium, innebar dette forslaget et kvalitativt høyere utviklingstrinn. Men revisjonistene innen KU så naturlig nok med største uro på marxist-leninistenes framgang, og alle deres tilsynelatende revolusjonære talemåter kunne ikke skjule at de bare hadde tatt et organisatorisk og ikke politisk brudd med NKU's politikk. De var klar over at et marxist-leninistisk KU fullstendig ville bekjempe og avsløre deres politikk, og prøvde med alle midler å undergrave arbeidsutvalgets revolusjonære linje. Alene var de imidlertid ikke sterke nok til å føre kampen mot marxist-leninistene, men de fikk støtte av flertallet i NKP-ledelsen, anført av Reidar T. Larsen – og disse tok ledelsen i kampen mot marxist-leninistene i KU.

NKP-ledelsen hadde, etter at kampen mot Vogt/Kleven-gruppa var gjennomført, fullstendig avslørt seg som moderne revisjonister som bare videreførte denne gruppas anti-kommunistiske politikk. Nå var denne «ledelse» mer enn noen gang interessert i å gjøre KU til et lydig haleheng. De hadde fullstendig mistet kontakten med ungdommen, og trengte i høyeste grad til et ungdomsforbund som kunne utklekke lydige tilhengere av deres politikk. Derfor fryktet de utviklingen innen KU, og for å prøve å få kontroll med den samarbeidet de med revisjonistene innen ungdomsforbundet.

NKP-ledelsens kamp mot marxist-leninistene kunne gi seg helt desperate utslag. KU's arbeidsutvalg ble flere ganger truet med at KU ville bli kastet ut fra kontoret i Grønlandsleiret 39, hvis de ikke sluttet med sine angrep på NKP (dvs. ledelsens politikk). Samtidig ble det lagt et systematisk press på nye folk for å utvikle dem i den retning revisjonistene selv ønsket. Det ble ofte kjørt opp paroler om «nært samarbeid med NKP». Revisjonistene presenterte seg selv som det kommunistiske partiet, og utnyttet på det groveste følelsesmessig og sunn lojalitet med den kommunistiske bevegelse. Samtidig ble marxist-leninistene framstilt som dogmatikere og sekterister som ville ødelegge en levende kommunistisk ungdomsbevegelse. Mot dette stilte marxist-leninistene opp et politisk underbygd alternativ. Revisjonistene var imidlertid livende redde for å diskutere politikk, og for å skjule sineegentlige hensikter prøvde de å dekke seg bak tilsynelatende revolusjonære fraser.

NKP-ledelsen hadde foran KU's konstituerende landsmøte mobilisert alle sine krefter for å hindre at forslaget til prinsipp-program fra Oslo KU skulle bli vedtatt. Gjennom sine kontakter i arbeidsutvalget og interimsstyret la de på landsmøtet fram et motforslag til program, som de for enhver pris var innstilt på å presse igjennom. Dette forslaget var formet på en tilsynelatende revolusjonær måte, men ved nærmere analysering gikk det klart fram at det ikke kunne være noe grunnlag for en marxist-leninistisk politikk. Forslaget anerkjente ikke Mao Tsetungs tenkning som marxismen-leninismen i vår tid. Dette var den grunnleggende feilen ved det. Videre ble det snakket om forbundets oppgaver, klassekamp og overgang til sosialismen i så generelle vendinger at det kunne tolkes på mange forskjellige måter. Eksempler på dette, sitert etter prinsipielle retningslinjer for KU:

Kommunistisk Ungdom er et verktøy for den progressive ungdommens kamp. Dens oppgave er sammen med det kommunistiske parti å lede klassekampen i alle dens former blant ungdommen for å gjøre slutt på borgerskapets herredømme og åpne veien til sosialismen i Norge.

Videre heter det: For å nå dette mål trengs det innsikt i vilkårene forovergangen fra kapitalisme til sosialisme, gjennom proletariatets diktatur.

For det første blir det her ikke presisert at KU er en kamporganisasjon for arbeiderungdommen og dens forbundsfeller. For det andre snakkes det bare om å åpne veien til sosialismen i Norge, men det blir ikke konkretisert hvilke metoder som må benyttes for å gjennomføre en sosialistisk revolusjon. For det tredje: Når det snakkes om proletariatets diktatur blir det bare snakket om nødvendigheten av å vinne innsikt i vilkårene for overgang fra kapitalisme til sosialisme. Det viktigste blir ikke nevnt, nemlig at man for å nå proletariatets diktatur må knuse borgerskapets stat – og at proletariatets diktatur er arbeiderklassens stat.

NKP-ledelsens forslag til prinsipielle retningslinjer var ikke noe annet ennu forpliktende fraser, men revisjonistene fikk presset igjennom dette forslaget og la derved grunnlaget for KU's revisjonistiske utglidning. Landsmøtet i KU representerte på alle områder et bakslag i revisjonistisk retning. Det ble også vedtatt å søke om opptak i den revisjonistiske ungdomsinternasjonalen, VDU, samtidig som flertallet gikk imot å sende en hilsen til Clarte og til Frankrikes revolusjonære ungdom. Dette markerte også internasjonalt en stillingtagen for revisjonismen, mot revolusjonære kommunistiske organisasjoner. I spørsmålet om den anti-imperialistiske kampen ble det brudd med KU's tidligere politikk. I stedet for å slutte opp om fellesuttalelsen fra KU's arbeidsutvalg, SUF og SSF angående Vietnamarbeidet, ble det bare vedtatt en ullen uttalelse som formelt sluttet opp om Solidaritetskomiteen– uten å ta stilling til sosialdemokratenes «Vietnambevegelse».

Revisjonistene fikk nå kontrollen over KU's sentrale ledelse, og de ble godt understøttet av NKP-ledelsens organisasjonsapparat. Marxist-leninistene måtte fortsette kampen for a skape et revolusjonært grunnlag for KU. 1 Oslo ga laget uten egen avis, KLASSEKAMP, som fortsatte en revolusjonær linje, og som kom med konkret kritikk av revisjonistenes politikk. Ellers ble det i de lokallag der marxist-leninistene hadde ledelsen, reist grunnleggende diskusjon om hvilken linje KU skulle følge. Men marxist-leninistene var fortsatt dårlig organisert, og manglet enhetlig ledelse for kampen – og det ble også gjort sekteriske feil som hemmet kampen på grunnplanet.

Imens drev den nye revisjonistledelsen systematisk hets mot marxist-leninistene. Allerede på KU's første sentralstyremøte, høsten 1968, ble kamerat Svein Johnsen satt utenfor sentralstyret. Han var på landsmøtet blitt valgt som redaktør av avisa «Kommunistisk Ungdom», men flertallet i arbeidsutvalget nektet å ta artikler og uttalelser fra marxist-leninister inn i avisa. Kamerat Svein Johnsen ble tilmed nektet å få inn en artikkel om KU's landsmøte i den avisa han selv var redaktør for. Dette var selvfølgelig helt umulige arbeidsforhold, noe som også førte til at Svein Johnsen i en skriftlig henvendelse ba om å bli fritatt for sitt verv som redaktør .Revisjonistflertallet i sentralstyret benyttet, stikk i strid med de lovene de selv hadde vedtatt, denne anledningen til også å sette ham utenfor sentralstyret – altså nok et eksempel på hvilke arbeidsmetoder revisjonistene benyttet seg av.

KU-ledelsen forsømte totalt studievirksomheten. I landsmøteperioden fra 1968 til 1969 ble det ikke sendt ut et eneste studieopplegg fra sentralt hold. Dette var et ledd i deres store anstrengelse for å undergrave et kommunistisk grunnlag, og for å trekke nye medlemmer i revisjonistisk retning. Den borgerlige utviklingen fortsatte med full kraft innen KU, og det andre landsmøtet i 1969 var bare en bekreftelse på dette. Nå ble det rettet åpen kamp mot Solidaritetskomiteens anti-imperialistiske grunnlag, og en inngått samarbeidsavtale med SUF ble forkastet. NKP-ledelsens politiske standpunkter ble bifalt på alle områder, mens hovedangrepet ble rettet mot marxist-leninistene. KU's andre landsmøte kunne imidlertid ikke skjule at det allerede var stagnasjon i forbundet. Framgangen var stoppet opp og flere av dem som hadde vært mest aktive hadde, som følge av den revisjonistiske utglidningen innen KU, meldt seg ut av forbundet.

Utover høsten 1969 gikk revisjonistene fullstendig amok. Sammen med såkalte radikale DNA-folk, SF-ledere, trotskister og Furubotniker, gikk de til rasende angrep for å undergrave og ødelegge de anti-imperialistiske frontene Solidaritetskomiteen for Vietnam og Kampanjen Norge ut av NATO. NKP-lederne, anført av Reidar T. Larsen, hadde på denne tiden store planer om et såkalt «venstreradikalt» parti, bestående av alle disse oppråtnende, reformistiske grupperingene. Men det viste seg at de indre motsigelser mellom dem var for store til at det i første omgang kunne bli noe av denne samlingen. Derimot var alle enige om kampen mot de anti-imperialistiske frontene, og mot marxist-leninistene i særdeleshet. KU-ledelsen bøyde seg fullstendig for NKP-ledelsens likvidatoriske linje. Eksklusjonen av undertegnede på KU's sentralstyremøte høsten 1969 kom som et ledd i planene om å kvitte seg med alle marxist-leninister gjennom byråkratiske avgjørelser på toppen. I nært samarbeid med NKP-ledelsen har KU-revisjonistene gjennombyråkratiske beslutninger, og systematisk krenking av den demokratiske sentralismen og alle vedtatte normer for partiliv, ført en desperat kamp mot marxist-leninistene innen forbundet. Der de ikke har klart å vinne innpass gjennom undergravingsvirksomhet og press, har de ganske enkelt erklært at disse lagene gjennom sin politikk hadde satt seg selv utenfor. Deretter har de forsøkt å stable på beina såkalte «legale» KU-lag. Denne linjen har KU-ledelsen forsøkt i Bergen og Kristiansand S. (I Kristiansand S. består nå det «legale» laget av ett medlem!

I dag står KU i samme stilling som NKU gjorde før splittelsen. Som en følge av revisjonistisk forsumpning er KU i dag en isolert organisasjon, uten nevneverdig kontakt med arbeiderungdommen, og uten evne eller vilje til å lede dens kamp. Istedet for å være et redskap for arbeiderungdommens, skoleelevenes og student-enes kamp, er KU blitt et redskap for dem som går inn for å bekjempe og likvidere et kommunistisk grunnlag.

Organisasjonens degenerering i revisjonistisk retning i løpet av forholdsvis korttid, skyldes ellers mangelen på studier i marxismen-leninismen. Slike studier ble bare drevet i de lagene der marxist-leninistene ledet utviklingen. Etter at revisjonistene overtok kontrollen over KU's ledelse ble studiearbeidet fra sentralt hold totalt forsømt. Studiearbeid ble ikke satt i gang før revisjonistene oppdaget at det gikk an å tjene penger på det. I samarbeid med den halvtrotskistiske MAG-gruppa ble det da opprettet et såkalt marxistisk «opplysningsråd». Trofaste revisjonister holdt innledninger i dette rådets regi, og disse innledninger ble så sendt ut til NKP- og KU-lag som studiebrev. Det er klart at en slik form for studievirksomhet ikke betydde noe annet enn bevisst indoktrinering i borgerlige ideer.

En vurdering av KU i dag gir også et godt bilde av revisjonismens allmenne krise. Resultatet av revisjonistisk utglidning er stagnasjon i forbundet, og det er fullstendig evneløshet når det gjelder å lede arbeiderungdommens kamp. Et typisk og ferskt eksempel er organisasjonens holdning til EEC. I stedet for å legge hovedvekten på at EEC er et framstøt fra monopolkapitalen som vil bety ytterligere forverring av arbeiderklassens kår, viser KU-ledelsen i en utgitt publikasjon stor omsorg for vilkårene til norsk næringsliv og norsk økonomi.

Utviklingen av klassekampen vil uunngåelig føre til at de som forfekter slike standpunkter vil bli kastet på historiens skraphaug.