Kunstneren, revisjonisten og de «tause» arbeiderne
Av Sven Berg
Den 4. mai ble USA-ambassaden igjen steinet. Kort tid etter arrangerte Solidaritetskomiteen for Vietnam en demonstrasjon som samlet omlag 2000, og hvor det ble båret paroler og ropt slagord mot såvel USA i Vietnam som NATO i Norge. En ukes tid etter det igjen gikk det nok en demonstrasjon utover Drammensveien, med korps av drilljenter i spissen og til fengende rockerytmer. Den talte ca. 800, og Vietnambevegelsen i Norge sto som hovedarrangør.
Både steinkastingen og de to etterfølgende demonstrasjonene var tydelig utløst av og rettet mot USA's utvidete krigføring i Indo-Kina. De to første kunne dessuten oppfattes som demonstrasjoner mot USA-imperialismen generelt.
Blant de mange aviskommentarene etterpå er det særlig to det kan være av interesse å se litt nærmere på; Reidar T. Larsens og Johan Borgens, begge i Dagbladet for henholdsvis 25. og 30. mai – fordi begge på hver sin måte representerer det som av mange uten synderlig ironi blir betegnet som «venstrekreftene» innen norsk opinion, og fordi begge kjører fram meninger som nok vil bli mer og mer gjentatt i tida framover.
RTL beklager seg i sin faste tildelte kommentarspalte over at den siste demonstrasjonen, som var tiltrådt og støttet av så mange gode krefter (bl.a. Oslo Faglige Samorganisasjon, NKP, AUF, Unge Venstre, SF, Dagbladet, Arbeiderbladet, Friheten og Orientering), og hadde paroler som i følge sitt innhold ikke skulle støte noen motstander av USA's krigføring i Indo-Kina bort, så langt fra samlet den ventende tilslutning – og så godt som ingen arbeidere. Årsaken til dette er at arbeiderklassen har sviktet sine tradisjoner, konkluderer RTL — og denne «sløve passiviteten» og «manglende aksjonsbevisstheten» gjelder ikke bare for USA's undertrykkelseskrig, men også for en rekke andre forhold som «forteller at arbeiderne har begynt å bli tilskuere i samfunnet. «Streiken i Kiruna var et unntak fra denne regelen, og endrer ikke dette det aller minste. Hovedskylden for dette har Arbeiderpartiet, men den splittede venstrefløyen innen arbeiderbevegelsen og «overspent preik» fra studentkretser må også ta sin del av ansvaret.
Johan Borgen vil ikke hakke på arbeiderne, heller ikke på Arbeiderpartiet. Det er hovedsakelig «andre gruppers uvettige atferd» som gjør at arbeiderne avstår fra å demonstrere. «Det var ikke arbeidere som sto for eller bak ruteknusingen i den amerikanske ambassade. Det var studenter . . .» Og «en eneste 'demonstrasjon' av det slaget er nok til å øve varig skadevirkning på sunn venstre-radikalisme her i landet.» Etter Borgens mening bør kampen mot USA-imperialismen ikke resultere i angrep på glass, treverk eller andre døde ting, heller ikke på mennesker. «Vi har iallfall en viss ytringsfrihet her til lands, hva man så sier.»
— — —
Reidar T. Larsen og Johan Borgen representerer begge den ene siden i det en med forbehold kan kalle «solidaritetsbevegelsen for Vietnam», den siden som hevder at «uvedkommende» politiske vurderinger ikke må trekkes inn i solidaritetsarbeidet; det skader saken. Begge hevder å være motstandere av undertrykkelseskrigen, begge hevder å være anti-imperialister, begge hevder å være for såvel det vietnamesiske som alle andre folks rett til frihet og selvstendighet.
I praksis er de det motsatte.
Begge vil så gjerne protestere mot urett og undertrykkelse, og begge vil så gjerne få slått uomtvistelig fast at de så gjerne protesterer. Men protestene og eventuelt demonstrasjonene skal foregå i en tilforlatelig form, uten ytringer eller handlinger som kan vekke for meget anstøt hos den erklærte motparten(det kan skremme bort folk) – dvs. uten ytringer eller handlinger som virkelig er med på å avdekke motsetningene, og dermed skape forståelse for den lange og vanskelige men nødvendige kampen som forestår.
I praksis er dette å si til imperialistene: Se – vi er svorne motstandere av dere, men vi må bekjempe dere med midler som ikke kommer i konflikt med deres samfunnsorden.
I praksis er det å klamre seg til den uforpliktende liberale holdningen: Det er en gal, gal verden — det er bare ikke stort vi kan gjøre ved det. Men vi skal da iallfall ha sagt fra at vi er imot.
I praksis er det å erklære kampen på forhånd tapt.
Og på det grunnlaget samles ikke folk, med den holdningen reises ikke kampen.
RTL og Johan Borgen har, ut fra sine forskjellige forutsetninger og innen sine spesielle områder, gjort sitt til for å befeste denne holdningen. Johan Borgen har titt og ofte bekjentgjort sin tvil angående morgendagen, småhumret over folkegassmasken og dumheten i reklamen og i Pentagon, sparket det altfor åpenlyst reaksjonære borgerskap lett på skarpleggen – alt med upåklagelig sans for stil og form, og alt sammen ganske ufarlig for så vel borgerskapet som imperialismen.
Derfor mener han at «vi har iallfall en viss grad av ytringsfrihet … »
RTL har ikke en gang maktet å sparke borgerskapet på skarpleggen. Hans forskjellige utfall har for borgerskapet vært like ufarlige som Borgens, bare mindre irriterende. For arbeidsfolk har de vært like uinteressante og virkelighetsfjerne som Borgens.
Begge er de så helt i pakt med den form for «internasjonal samhørighet» som så lenge har vært forsøkt framelsket: som i sitt vesen er sentimental og defaitistisk, som er basert på angst og fortvilelse over stadig minkende matvareressurser, befolkningseksplosjon, stadige krigstrusler, over at klokka for lengst er blitt fem på tolv — kort sagt på angsten over å være i samme båt og fortvilelsen over at ingen vei synes ut av uføret.
Og folk har ikke hørt på dem, har ikke sluttet opp om deres synsmåter.
Så føler begge seg frastøtt og rystet når den revolusjonære arbeiderbevegelsen går til aksjon og stiller opp paroler som viser USA-imperialismens sammenheng med de verdier de to i bunn og grunn representerer: det borgerlige samfunn – når konsekvensen av anti-imperialistisk stillingtakenfører til handlinger som nødvendigvis må komme i strid med den etablerte stil og form, men som også nødvendigvis vil mobilisere den riktignok ennå bare passive opinionen mot kapitalmakt og imperialisme, på et grunnlag som er reelt for folk flest.
— — —
Arbeiderne er passive og borgerliggjorte, og ekstremistiske gruppers atferd vil forsterke passiviteten og borgerligheten, vil vekke avsky også for «sunnvenstre-radikalisme» – det er påstander vi i tida framover nok vil få høre mer av.
Det er bare ikke der skoen trykker. Når flere og flere arbeidere etter hvert blir aktive, fyller opp i demonstrasjonene og tar sakene i sine egne hender, vil folkevenner som RTL og Johan Borgen fremdeles være misnøyde og bebreidende. Så lenge som mulig vil de snakke om en «rabulistisk minoritet», uten øye for og kontakt med virkeligheten, om en håndfull uansvarlige ekstremister som bare skader en samlende bevegelses frammarsj. Osv.
Det de egentlig er bekymret over, det de egentlig bebreider og forsøker å hakke på, er selve samfunnsutviklingen, utslagene av skjerpet klassekamp – kort sagt den samme virkeligheten de så sterkt understreker nødvendigheten av å ha kontakt med, men som stadig mer kommer i motsetning til det dere presenterer. Det er denne virkeligheten som har gjort at RTL ikke lengre kan snakke om fredelig overgang til sosialismen uten å vekke latter, og at Johan Borgen ikke lengre kan høste samme applaus ved å beklage seg over at «ord er ikke lengre i skuddet; det er bare skudd.»
Som et av sine argumenter for å få sin framstilling til å rime, hevder RTL at Kiruna var et unntak fra regelen, som er at arbeidernes passivitet både faglig og politisk er framtredende.
Det er riktig at arbeidsfolk ikke har fylt noe særlig opp i demonstrasjoner mot USA-imperialismen, NATO, Hellas osv. – til tross for at antipatien mot USA blir stadig sterkere på stadig bredere basis. Men årsaken til dette er neppe at det hersker slik «snever selvopptatthet» rundt om på arbeidsplassene, heller ikke at arbeiderne er skremt; at de rett og slett ikke tør gi saken sin tilslutning fordi andre også gjør det, med sterke paroler og steinkasting.
Årsaken er heller at mobiliseringsgrunnlaget for tidligere demonstrasjoner – de som etter RTL's mening samlet så stor tilslutning og hadde så stor betydning – etter hvert har brakt selve demonstrasjonsvåpenet i miskreditt hos folk flest, har forledet mange til å mene at det ikke nytter, at det ikke fører til noe.
Det er etter hvert også blitt en del «unntak» etter Kiruna, selv om RTL hopper utenom dem for å få det hele til å stemme overens med sitt bilde av virkeligheten.
For framtida vil slike «unntak» mer og mer bli regelen. Da vil også solidaritetsaksjoner med frigjøringsbevegelser såvel som kampen mot utenlandsk dominans bli satt inn i sin rette sammenheng – ved at den blir en tydelig del av klassekampen i Norge. Å mobilisere solidariteten, å samle til demonstrasjoner, å reise kamp mot urett og undertrykkelse uten å sette dette i sammenheng med norske kampspørsmål, er å tilsløre saken og lar seg ikke gjøre.
Det er det RTL og Johan Borgen forsøker. Begge bekjemper det samme: den framvoksende, handlekraftige, revolusjonære arbeiderbevegelsen; begge støtter opp om tvilen, håpløsheten, passiviteten, og underbygger dermed forestillingen om at ingen vei synes ut av uføret – alt sammen borgerlige garantier og støttepunkter for reaksjonær aktivitet.