Kritiske merknader til Rødts miljøpolitikk
Av Anders Ekeland og Sindre Mørk
I denne artikkelen skal vi ta for oss Rødts miljøpolitikk slik den er formulert i to hefter «Plan for en fornybar framtid» (2011) og «Oljefri» (2014).
Begge heftene inneholder mye som vi er enige i, men begge heftene unngår å stille noen grunnleggende spørsmål og ender opp med å fremme en politikk som er altfor lik den næringslivsvennlige politikken til miljøkonsulentfirmaer som Bellona og Zero. Dermed blir politikken veldig lik SVs, hvor ledelsen og store deler av partiet heller ikke har et klima- og miljøpolitisk perspektiv utover det enn finner i Bellona og Zero, dvs. en politikk som verken tråkker AP eller næringslivet for hardt på tærne.1
Hva er budskapet? Ingen systemkritiske overgangskrav?
Vårt budskap er at kutt i norske klimagassutslipp er mulig innenfor rammene av dagens system, med dagens teknologi og parallelt med en storstilt satsing på nye, fornybare arbeidsplasser. Vår ambisjon er å lage en plan for et bærekraftig Norge der CO2-utslippene er lave nok til at vi stabiliserer klimaendringene på et nivå som både vi og økosystemene rundt oss kan leve med. Samtidig skal vi klare å skape et samfunn med mange nok arbeidsplasser, med verdiskaping og en sunn økonomi. (s. 9)
Som vi ser, så legger ikke Plan for fornybar framtid (PFF) «klimarettferdighet», dvs. et konkret klasseperspektiv til grunn for sin plan. Dermed blir «dagens system» lett rammer som de løsningene Rødt foreslår må holde seg innenfor og ikke utfordre:
Vi håper fagbevegelsen, industrien og miljøbevegelsen tar utfordringen, og legger krefter inn i en samlet, storstilt offensiv for å forme en fornybar framtid.»
Hvem er «industrien» her? Det vanskelig å la være å lese «industrien» som noe annet enn NHO, som kapitaleierne. Toppen i fagbevegelsen er ganske «treg» og byråkratisk, miljøbevegelsen er ganske forsiktige. Skal noe skje, så må vi ikke bare «håpe» at fagbevegelsen, industrien og miljøbevegelsen «tar» utfordringen. Tvert i mot må disse tre «aktørene» på hver sin måte utfordres, må presses knallhardt.
Dermed er det ingen tilfeldighet at PFF i all hovedsak fokuserer på utbygging av mer fornybar energi. Ikke på noe punkt stiller PFF spørsmålet om Norge trenger mer energi? Som vi skal vise senere, kunne Norge klart seg fint med den vannkrafta vi allerede har.
PFF stiller heller ikke spørsmålet «trenger vi flere arbeidsplasser?» Hva med å fordele det arbeidet som finnes? Arbeiderklassens flertall trenger ikke flere «ting», men 6-timersdag og et bærekraftig samfunn. For arbeiderklassens problem er også en rekke andre «planetariske tålegrenser» – som innebærer at sløsaktig materielt konsum må dramatisk ned. Det peker i retning av mindre lønnsarbeid. Vi trenger ikke 55 000 fornybare arbeidsplasser som PFF hevder for å omstille samfunnet. Vi må nå våre klimamål uten noen få kilowattimer mer fra vind og småkraft. Spesielt når de naturinngrepene som denne kraftproduksjonen medfører tas med i betraktning.
Elektrifisering av sokkelen?
Rødt starter heftet med å gå inn for elektrifisering av oljeproduksjonen.
Rødt er for både en sterk reduksjon av utvinningstempoet og elektrifisering av plattformene. Dette vil bidra til å kutte utsl fra denne sektoren drastisk, vårt anslag er at det innen 2020 kan reduseres med tre fjerdedeler.» (s.16)
Hvis man skal stenge olje og gassproduksjonen i løpet av 10–15 år, hva er da poenget med å investere milliarder i å elektrifisere sokkelen? Hvorfor legge kabler ut til plattformene, hvorav de fleste (alle?) ikke vil være i drift? Det er heller ikke klart at elektrifisering vil ha noen som helst miljømessige gevinster. Når gassen ikke kan bli brukt i Nordsjøen, vil den bli brukt på kontinentet. På samme tid vil den dyre elektrifiseringa gå på bekostning av landbasert kraftkrevende industri som i motsetning til tilsvarende industri i andre land er basert på fornybar vannkraft. Elektrifisering krever omfattende naturinngrep. At elektrifisering er politikk som passer som hånd i hanske for AP, som ønsker å holde liv i norsk oljeindustri for enhver pris er klart, men hvorfor er Rødt så ukritiske? Eller bare var Rødt ukritiske i 2011? For i Rødts uttalelse om elektrifisering av Utsirahøyden fra mai 2014 er argumentasjonen etter vår mening stort sett riktig. En burde primært ikke grønnvaske mer utvinning. Elektrifiseringen er ugunstig for kraftkrevende industri og forbrukerne. Når det nå er bestemt at det skal elektrifiseres, så bør det skje med havvindmøller. Men i heftet «Oljefri» fra mars 2015, så går Rødt ikke lenger enn at Rødt mener at man skal «vurdere havvind», sette igang «pilotprosjekter». Saken er jo at når oljeproduksjonen er stanset, så kan havvindmøllene sende kraft til England, som har en fornybar andel på 4 % og virkelig trenger mer fornybar kraft – og ikke minst en kraftig karbonavgift til fordeling for å fase ut bruken av fossilt brensel. Men skattlegging av fossilt brensel ser ut til å være tabu for Rødt.
Rødt er relativt ukritiske ovenfor vindkraft på land. I motsetning til EU har Norge en del vill natur igjen som bør vernes. Det har hele veien vært harde konflikter mellom vindkraft og landskapsvern.
Naturvernforbundet har en langt mer kritisk holdning til vindkraft enn Rødt.2 Norge trenger ikke mer kraft. Arbeiderklassen trenger økt livskvalitet, ikke mer produksjon for produksjons skyld, ikke mer energi, men mer effektiv utnyttelse av den energien vi har.
Hvordan skal vi skaffe pengene?
Dette er overkriften på et avsnitt som fortsetter slik:
Store samfunnsomlegginger koster. Gjennom heftet vårt kommer vi med flere eksempler på hvor disse midlene skal hentes fra. Noen investeringer mener vi skal finansieres fra oljefondet, mange midler mener vi må flyttes fra oljeindustrien til fornybarindustrien, og vi mener også vi kan få inn friske midler blant annet gjennom helseeffektene av redusert luftforurensing og gjennom Robin Hood-skatt.» [Robin Hood-skatt = (Tobin-)skatt på finanstransaksjoner] (s. 38)
Igjen og igjen i heftet, ser man at en gjerne vil skattlegge finanstransaksjoner, men ikke fossilt brensel direkte.3 Det ser ut som Rødt ubevisst skyr alt som kan lede dem inn mot det opplagte faktum at når tilgangen på fossilt brensel minsker dramatisk, så vil på kort sikt ikke bare bensinprisen gå til himmels, men også alle varer og tjenester som har høyt karboninnhold vil bli dyrere. Mange ganger i PFF framheves det helt riktig viktigheten av å redusere selve transportbehovet, men aldri vil Rødt bruke høyere bensinpris som virkemiddel, sjøl om høyere bensinpris må bli konsekvensen av den politikken Rødt (som SV og MDG) foreslår. Men nettopp denne innbitte motviljen mot å si noe tilsynelatende upopulært gjør at grasrota i Ap og FrP, dvs. arbeider-klassen ikke har noe særlig tro på disse partiene. De er rett og slett ikke på banen. Det blir en masse prat om omlegging, om at det haster, naturskadelig symbolpolitikk av typen vindmøller, veldig fyr symbolpolitikk i form av elektrifisering av Utsira – og total taushet om bensinprisen, mens der er FrP på banen.
Ingen kritikk av SVs abstrakte klimaansvar?
Det er mye bra politikk i «Oljefri», men den samme mangelen på systemkritisk grunnholdning gjennomsyrer også «Oljefri». Ett eksempel på det er drøftinga i kapittelet «Hva er det rettferdig at Norge kutter». For det første er språket veldig pyntelige. «Både nåværende og tidligere regjeringer har så langt vært bremseklosser i klimapolitikken». Men kan en vente noe annet av regjeringer som ikke vil utfordre verken imperialismen, dvs. først og fremst USA, ei heller kapitalismen? Er det noe håp om at slike regjeringer i framtida vil være noe annet en bremseklosser – gitt at den grunnleggende utfordring et bærekraftig samfunn med nødvendighet må utgjøre for et system bygget på evig vekst basert på fossilt brensel?
Men den store svakheten ved hele kapittelet er mangelen på et klasseperspektiv, på en materialistisk og ikke en «snakkeklasse» moralistisk tilnærming. «Oljefri» (OF) referer til to rapporter om Norges klimaansvar og konkluderer:
Det er ingen tvil om at hvis klimarettferdighet skal ligge til grunn, må Norge både redusere sine utslipp kraftig innenlands og bidra til utslippsreduksjoner andre steder i verden. Rødt mener Norge må ta et langt større ansvar enn vi har gjort så langt. Det krever en kraftig omlegging av hele det norske samfunnet, der det viktigste bidraget vil være å redusere norsk produksjon av olje og gass til et minimum. (s. 13).
Det som ikke sies, er at den første rapporten er bestilt av SV og den andre av Kirkens Nødhjelp. SV fikk den første rapporten skrevet «på utfordring fra SV» – og den skulle helt åpenbart være grunnlaget for å få Venstre og KrF til å være med på ambisiøse målsettinger.4 Et forsøk som nettopp overhodet ikke forstod disse partienes rolle som «bremseklosser» og som ble en politisk flopp.5 Venstre og KrF støttet regjeringens bremseklosspolitikk. Kirkens nødhjelps rapport er sydd over samme lest. Men fra Kirkens nødhjelp er det ikke rimelig å forvente en samfunns(klasse)analyse utover det som finnes hos SV-ledelsen. Men det grunnleggende spørsmålet er – og som Ekeland reiste på SVs interne debattliste– trengte SV overhode å bestille en slik utredning? Trenger man forskning for å fastslå prinsippene for den norske arbeiderklassens ansvar? Forskerne bak begge rapportene påpeker sjøl det helt opplagte, nemlig at dette er et grunnleggende politisk spørsmål.
Har arbeiderklassen i rike landene ansvar for bruk av to hundre år med bruk av fossilt brensel, før faren for dramatiske klimaendringer var vitenskapelig fastlagt? Hundre år før de fikk stemmerett? Vi er ikke uenige i konklusjonen om at arbeiderklassen i Norge bør få de norske utslippene ned til null så fort som mulig – men det er av ren og skjær egeninteresse og ikke noe ahistorisk, abstrakt ansvar. Arbeiderklassen i alle land er interessert i et stabilt klima, dermed er det å få utslippene ned til null noe arbeiderklassen i alle land må kjempe for. Framgang i et land vil være en viktig inspirasjonskilde for andre. Burde ikke kinesiske revolusjonære gå i mot bygginga av flere kullkraftverk og gå inn for solceller på alle tak i Kina?
Trenger vi virkelig mer fornybar energi?
I OF leser vi at
Det holder ikke at Norge reduserer produksjonen av fossil energi, vi må kutte i forbruket også. For Rødt er energieffektivisering et helt sentralt tiltak, siden også utbygging av fornybar energi har miljøkostnader. Det er likevel ikke realistisk å spare all den fossile energien som forbrukes i dag, og noe utbygging av fornybar energi vil være nødvendig. ( s. 26)
Det gis ingen nærmere begrunnelse, bare en fotnote, med en URL, som ikke virker, visers det til SSBs energistatistikk. Men like lite som forskere kan avgjøre klimaansvar så kan statistikk eller analyse fra SSB avgjøre om arbeiderklassen er tjent med ytterligere utbygging av fornybar energi. Det er derfor ikke uventet at OF ukritisk refererer to tiltak som «bedrifter i leverandørindustrien selv framhever» og det er mer offentlig støtte til pilotprosjekter innenfor mer umodne teknologier». Etter vår mening er det tvilsomt om off-shore vind og geotermiske prosjekter er umodne teknologier. Det andre er «stabile og forutsigbare støtteordninger». Har Rødt ikke lært noen ting av at selv SVs Heidi Sørensen angrer på grønne sertifikater? Har ikke Rødt skjønt at bedre «feed in» tariffer for fornybar energi nettopp vil føre til mye naturødeleggelse og lite strøm – i et land som i en klasse for seg selv med en fornybarandel 65 % når EUs målsetting er 20 %. Til tross for at OF helt riktig påpeker at «Elsertifikatene klarer også i liten grad å erstatte forurensende kraft, så gis det ingen begrunnelse for at «feed-in» tariffer vil fungere anderledes – og det er jo heller ingen grunn til å tro at de vil det. I et sysem med indre akkumulasjonstvang, en evig tørst etter mer energi så vil fornybar energi bare komme i tillegg til bruken av fossil energi så lenge ikke fossil energi gjennom avgifter og /eller forbud aktivt blir faset ut. Rødt burde gå inn for karbonavgift til fordeling.
Det inntrykket en sitter igjen med etter å ha lest Rødts hefter om miljø- og klimapolitikk, er at det mangler en grunnleggende kritikk av kapitalismens veksttvang. Når en på toppen ikke «liker» karbonavgift fordi en ser det som en markedsløsning, så blir Rødt fanget i miljøkonsulentbransjens og SVs «vi må ha mer fornybar energi». En blir lett fanget i deres politiske retorikk, om det klasseløse begrepet «Norge» sitt ansvar osv. Det neste heftet Rødt bør gi ut, er en analyse av SV, MDG, Zero og Bellona sin miljø- og klimapolitikk. Rødt bør virkelig stille seg spørsmålet: Mener vi akkurat det samme som dem? Det er ikke noe galt i det, men det må komme som et resultat av en kritisk analyse.
Sindre Mørk og Anders Ekeland
Noter:
- På SVs landsmøtet i mars 2015 var det mange som ville at SV skulle gå for «Karbonskatt til fordeling» (KAF). Ledelsen var mot, men resultatet ble et brukbart kompromiss. Et tilsvarende forslag på Rødts landsmøte i mai, førte til en første diskusjon om KAF i Rødt og at forslaget ble oversendt landsstyret. MDG har programfestet KAF, men også er her ledelsen i praksis motstander av forslaget.
- http://naturvernforbundet.no/energi/fornybar_energi/vindkraft/
- For en nærmering drøfting skattlegging av fossilt brensel på en sosialt rettferdig måte, se vår artikkel i Rødt ??
- https://www.sv.no/blog/2014/12/02/norge-har-et-stort-klimaansvar/ og https://www.sv.no/blog/2014/12/15/sv-inviterer-til-klimasamarbeid/
- https://www.sv.no/blog/2015/03/19/spikeren-i-kista-for-nasjonale-klimamal/