Mike Gonzalez:
The ebb of the pink tide. The decline of the left in Latin America
London: Pluto Press, 2019, 199 s.
Av Einar Braathen,
forsker ved OsloMet – Storbyuniversitet
Mike Gonzalez er pensjonert professor i latinamerikanske studier ved universitetet i Glasgow. Han har siden 1980-tallet publisert kritiske artikler og bøker om det han kaller statskapitalismen på Cuba, sandinismen i Nicaragua og chavismen i Venezuela. Med ståsted i «revolusjonær sosialisme» og tradisjonen fra det britiske Socialist Workers’ Party (SWP) har han nå skrevet bok om ‘den rosa bølgen’ som han påstår har ebbet ut i hele Latin-Amerika, med mulig unntak i Mexico der Andres Manuel López Obrador vant presidentvalget i 2018.
Boka er interessant på to måter: For det første representerer den en av de første helhetlige gjennomgangene av den rosa bølgen med en radikal kritikk fra venstre. Den har et åpningskapittel om «nyliberalismen i angrep» som drar linjer tilbake til Pinochets kupp i Chile i 1973. Deretter har den to kapitler om Venezuela, ett hver om Bolivia og Ecuador, et samlekapittel om Mexico, Argentina og Brasil, og til slutt en velskrevet konklusjon. Store deler av venstresida i Latin-Amerika og dens sympatisører i den vestlige verden, inkludert Norge, klamrer seg til illusjoner om at den bolivariske revolusjonen i Venezuela, urfolkenes regjering i Bolivia og Lulas arbeiderparti i Brasil fortsatt har en lysende fremtid, akkurat som ‘sosialismen’ på Cuba, selv om en innrømmer press og tilbakegang på alle fronter. Mike Gonzalez derimot kritiserer de på venstresida som «avviser å se nederlaget i øynene», nekter å søke årsakene til dette nederlaget, og dermed unngår de å diskutere lærdommene for framtida. Boka må derfor ønskes varmt velkommen av en fremtidsorientert, men realistisk venstreside.
For det andre er boka interessant fordi den drar oss inn i en levende (latin-amerikansk) debatt om sosialistisk strategi. Den vitner om en spennende utvikling i debatten på ‘ytre venstre side’, med relevans ikke bare for Latin-Amerika men også for den øvrige verden. Tre ‘ismer’ blir i ulik grad tematisert i boka: leninismen, autonomismen og ikke minst venstrepopulismen.
Gonzalez kommer fra en tradisjon (SWP) som svinger mellom på den ene siden Rosa Luxembourg-inspirert begeistring for sosialisme nedenfra basert på massenes selvstendige kamper, på den andre siden leninistisk insistering på at Partiet må bygges i dag så det står klart til å samordne revolusjonen i morgen. Gonzalez tar et oppgjør med denne leninismen. De folkelige bevegelsene basert på fattigfolk drevet inn i storbyene og urfolk utgjorde den egentlige rosa bølgen, ifølge ham. Bevegelsene ble etter hvert godt samordnet, og de utfordret makta og nyliberalismen i sine land. Det de imidlertid manglet, var et felles politisk prosjekt for en alternativ samfunnsorden. Kall det gjerne et politisk parti, men et parti sprunget direkte ut av bevegelsene i kamp.
Uten eget politisk parti ble bevegelsene brikker i populistiske lederes maktbegjær, som i beste fall tilbød en slags sosialisme ovenfra («sosialisme for det 21. århundre»), men som i realiteten sikret en fortsettelse av nyliberalismen i en viss sosial, nasjonal og utviklingsorientert støpning, i allianse med ‘nasjonale’ kapitalistgrupper. Disse venstrepopulistiske alliansene har deretter slått ned på de folkelige bevegelsene eller aktivt bidratt til å demobilisere og kooptere dem. I tillegg har de ødelagt økonomien i sine land. De populistiske lederne svingte seg opp gjennom økte priser på olje, gass og andre mineraler; i stedet for å økonomien mer allsidig, gjorde de landene mer sårbare enn før når prisene på verdensmarkedet sank. Samtidig florerte korrupsjon og selvberikelse blant de populistiske pampene. Dagens Venezuela representer ifølge Gonzalez «en grotesk parodi på samfunnet som ble lovet av den bolivariske revolusjonen».
Gonzalez henter støtte for sin kritikk av venstrepopulismen fra forfattere som John Holloway og John Burbach, men samtidig kritiserer han disses ‘autonomisme’. Inspirert av zapatist-bevegelsen og ‘Subcomandante Marcos’ sine brev til verden på internett, hevder Holloway i boka How to change the world without taking power at sosialisme nedenfra er mulig bare hvis bevegelsene forblir ‘autonome’ og holder seg unna partipolitikk og stat. Gonzalez kritiserer denne venstrestrømningen for å være ‘anti-politisk’.
The ebb of the pink tide kopler seg derfor godt opp til diskusjoner i dagens Europa. Med eksempler fra Latin-Amerika advarer Gonzalez mot venstrepopulistiske løsninger i kampen mot høyrereaksjon og nyliberalisme. I stedet viser han at ‘sosialisme nedenfra’ var og er mulig, dersom (i) klassebasisen er bredere enn den snevre industrielle arbeiderklassen og (ii) bevegelsene har et felles politisk prosjekt. Slik sett er dette en debattbok som kanskje slår inn noen åpne dører i Norge, men som likevel kan tilføre sårt tiltrengt surstoff.
Derimot tilbyr boka ingen sammenhengende og overbevisende analyse av den rosa bølgens flo og fjære. Hvorfor og hvordan det rosa tidevannet bar fram ‘båter’ som til slutt endte i forlis styrt av venstrepopulistiske kapteiner, er komplekse spørsmål en må lese andre og mange bøker for å få svar på. Til tross for å være historiker og litteraturviter, mangler Gonzalez (og tradisjonen han kommer fra) historisk forankrede og presise klasseanalyser, innsikt i nasjonale hegemoniforhold og andre kulturelle-institusjonelle betingelser (i tillegg til de materielle-økonomiske betingelsene) for makt og motmakt. Med slike redskap ville vi kunne få en bedre forståelse av venstrepopulismens vekst og fall i Latin-Amerika.