Gnist

KRISA OG DEN STATSMONOPOLISTISKE KAPITALISMEN

Av M.W.

1975-06

Krisa fremmer statsmonopolistisk kapitalisme. Den statsmonopolistiske kapitalismen tvinges framover av monopolenes behov. For arbeiderklassen fører den til økt utbytting.

 

1. DEN STATSMONOPOLISTISKE KAPITALISMEN SKYTER KRAFTIG FART I NORGE
   De siste åra har den statsmonopolistiske kapitalismen skutt kraftig fart i Norge. Dette betyr ikke at dette er noe nytt i norsk kapitalisme. Statsmonopolistisk
   kapitalisme har det vært i over femti år. Men de siste åra har ført til en voldsom vekst i den statsmonopolistiske kapitalismen.

Det gjelder særlig to former: Statlig eie, dvs. statsdrift, og opprettingen av statlige råd, med oppgave å underlegge monopolenes utbytting under en felles ledelse overfor de utbyttede klassene.

STATSDRIFT
Statsdriften har de siste åra skutt voldsom fart i Norge. I 1970 eide staten direkte ca. 18 % av aksjeverdien i norsk industri. I 1974 var andelen økt til 32 %, i
tillegg til at staten kontrollerer mer gjennom datterselskaper (Kilde : Norges Industri nr. 13/ 75). Men i løpet av 1975 kommer så en rekke nye overtakelser,
bl.a. BP, OK-olje og Store Norske Spitsbergen Kullkompani. Med de planlagte overtakelsene vil den statlige andelen av industriaksjene bli til rundt eller over
50 % av totalen. De statlige bedriftene finnes i en rekke bransjer:

STATLIGE BEDRIFTER
Monopol på våpenproduksjon (Kongsberg/Raufoss) innenfor et integrert NATO-opplegg for våpenproduksjon. Olje og oljeforedling samt kjemisk (Statoil og Hydro som er statseid samt store interesser i Saga). Jern/stål, (Jernverket). Aluminium (ÅSV, Hydro og Tyssedal). Gruvedrift (Sydvaranger mm.).

I tillegg eier staten en rekke annen virksomhet i industrien. Men viktigere enn dette er at gjennom disse monopolene eies også andre selskaper eller de
kontrolleres ved hjelp av store aksjeposter. Hydro er et godt eksempel på dette , i det staten med 51% av Hydro-aksjene også kontrollerer alle Hydros
datterselskaper. Staten har også betydelige interesser i treforedling.

En kan uten å overdrive slå fast at staten er den største industrikapitalisten i Norge, ja faktisk ganske snart med over halvdelen av storindustrien under sin
drift.

I tillegg kommer så en rekke andre sektorer. Staten er hovedleverandør av
elektrisk kraft, den vil gjennom Høyer Ellefsen kontrollere en viktig del av entre
prenørvirksomheten, bl.a. i oljeplattformer, staten har monopol på alkoholproduksjon og omsetning og de kontrollerer kioskmonopolet Narvesen.

Staten har kommunikasjonsmonopol gjennom NSB , 2/7 av SAS, og ved de statseide televerket og postverket.

Staten har gjennom statsbankene og postgiroen blitt den største enkelte bankkapitalist i Norge, og gjennom en rekke kollektive forsikringer innbefattet i
trygdesystemet blitt den største forsikringsgiganten. Dette siste har vært av enorm betydning for å skaffe staten som kapitalist kontroll over store mengder
finanskapital.

Vi ser at selv ved bare å nevne disse eksemplene er det klart at staten er den suverent største enkeltkapitalisten i Norge. Og tendensen er at det statlige eiet
øker. Å påstå at statsdrift er sosialisme vil derfor bety at en m ener at stortinget nå kjøper seg ut av kapitalismen.

Men det statlige eiet er bare en form for statsmonopolistisk kapitalisme. Også de andre formene for statsmonopolistisk kapitalisme utvikles i Norge.

STATLIG FORVALTNINGSSELSKAP
Den statlige industrien skal ledes av et statlig forvaltningsselskap. I Norges Industri 13/ 75 legger statssekretær Engell Olsen i industridepartementet fram hvordan dette skal gjøres. Dette er et godt eksempel på utviklingen av personalunioner som metode for å underlegge staten direkte under monopolene.

Norges Industri refererer Engell Olsens synspunkter slik:

Oppgaver
– Hvilke hovedoppgaver bør et statlig forvaltningsselskap løse?

 Uten krav på fullstendighet eller prioritet bør forvaltningsselskapet.
etter statssekretær Engell Olsens mening, utføre følgende oppgaver:
• Trekke opp retningslinjer for datterselskapenes virksomhet.
• Skaffe datterselskapene tilførsel av kapital.
• Sørge for at det gjennomføres en koordinering mellom de enkelte datterselskaper og at det foretas en oversiktlig planlegging i den enkelte
bedrift, for grupper av bedrifter og for samtlige bedrifter tilknyttet selskapet.
• Medvirke til økt medinnflytelse for de ansatte.
• Medvirke til å bedre det indre og ytre miljø for å øke trivsel i og utenfor bedriftene.
• Medvirke til ekspansjon og knoppskyting av ny virksomhet i distriktene.
• Foreta kjøp og salg av aksjer i den private industri.
• Medvirke ved rekruttering og utdannelse av personale til ledende
stillinger.
• Stimulere til effektivisering. rasjonalisering samt støtte opp om bedriftens ekspanjonsplaner.
• Utøve den kontrollerende virksomhet over selskapene.

– Hvordan skal det statlige forvaltningsselskap organiseres?
– Etter min personlige oppfatning bør ikke det statlige forvaltningsselskap
drive de enkelte bedrifter, men fungere som et rent holdingselskap, og underselskapene bør innenfor klart opptrukne rammer som forvaltningsselskapet
setter, ha en forholdsvis fri stilling.

 Norges Industri 13/75

 

MONOPOLENE UNDERLEGGER SEG STATEN
I følge den store sovjetiske læreboka i «Politisk Økonomi» fra 1954 består den statsmonopolistiske kapitalismen «i at de kapitalistiske monopolene underordner
seg statsapparatet og bruker det til å gripe inn i landets økonomi for å sikre monopolene maksima/profitt og styrke finanskapitalens allmakt. Herunder blir enkelte bedrifter, næringsgreiner og økonomiske funksjoner overtatt av staten, næringsgreiner og eiendomsrett til produksjonsmidlene er blitt berørt. (Oktober-utgaven, s. 254.)

Et viktig poeng i denne definisjonen , er at det er monopolene som underordner seg statsapparatet, og ikke slik revisjonistene hevder at stat og monopolkapital
»smelter sammen». Dette synet innebærer at stat og monopolkapital er likeverdige.

I »Sosialismens økonomiske problemer i Sovjetunionen» fra 1952, sier Stalin i sitt angrep mot de opportunister som hevdet denne »sammensmeltinga»:

Uttrykket ‘sammensmelting’ passer ikke. Dette uttrykket betegner på en overflatisk og beskrivende måte tilnærminga mellom monopolene og
stat en. Det avdekker ikke den økonomiske betydninga av denne tilnærmingsprosessen. Det er nemlig så, at det under denne tilnærmingsprosessen ikke bare finner sted ei sammensmelting, men ei underordning av statsapparatet under monopolene. Derfor skulle man stryke ordet ‘sammensmelting’ og erstatte det med ordene ‘statsapparatets underordning under monopolene’.»

 

Vi ser at Stalins påpeking er rett: Det er monopolene som underlegger seg staten, det er ikke staten som tar over industrien, eller smelter sammen med den. Planene er (og må være) nøyaktig like de som fremmes av andre store monopoler som vil lede et kjempekonsern. Pratet om sosialisme gjennom statsdrift stiller seg i grell kontrast til realitetene.

STATLIG KRISEPOLITIKK
Den statlige reguleringspolitikken som et uttrykk for hvordan monopolene med nødvendighet må trekke staten inn for å søke å opprettholde sitt utbyttingsystem
ser en tydelig trer fram under krisa.

Det er nok å trekke fram de »krisetiltakene» staten foreslår i siste statsbudsjettet: Økte statslån på 700 mill. kr, økte likviditetslån til industri med opptil 250 mill., lån til lageropplegg og rentestøtte, 50 mill., ekstraordinære sysselsettingstiltak 300 mill. (bl.a. til å holde ungdom et ekstra år i skolen, til veiarbeid med liten maskinbruk osv.), økt arbeidsløshetstrygd.

Vi ser at statlig krisepolitikk er statlig støtte til monopolenes profitt og innebærer at arbeiderklassen skal jobbe med gammel teknikk Jfr. steinpukking i
30-åra) eller al ungdom skal utsette arbeidsløsheten ett år ved forlenget skolegang. Det er helt klart at dette ikke er noen løsning av krisa , men bare et forsøk
pli å hindre en del av symptomene på krisa.

PLANLEGGINGA
Statlig planlegging og strukturrasjonalisering finnes mest klart i St.meld. 67 (1974-75) der monopolene legger opp et forsøk på å planlegge utbyttinga framover mot år 2000:

Den statlige politikken er sammenfattet i St.meld. 67 (74 -7 5), s. 17:
Regjeringen legger vekt på at den statlige virksomhet fortsatt bor ha en sentral rolle i den framtidige industriutvikling i Norge. Allerede i dag er det en rekke statlige industriforetak med en betydelig andel av sysselsettingen og produksjonen innen noen industrigrener. Regjeringen legger også vekt på at utvinningen og foredlingen av petroleumsressursene fortsatt bor finne sted på en slik måte at det offentlige har en avgjørende innflytelse. Ut fra gode, statlige industribedrifter må det knoppskyte datterselskaper som kan få stor betydning for distriktsutbyggingen. De har stor innsikt og erfaring samt kapasitet til å planlegge denne type prosjekter. Regjeringen vil i 1976 legge fram forslag om etablering av et statlig forvaltningsselskap som et ledd i arbeidet med å ivareta statens interesser i industrien, og for å få i stand en bedre og mer bevisst koordinering av statens bedrifter for å fremme de industripolitiske mål.

 

Regjeringen går på denne bakgrunn inn for:

– å opprette et interdepartementalt rådgivende utvalg for å foreta den nødvendige drøfting og koordinering av de viktigste generelle tiltak som planlegges iverksatt med følger for industri- og energiutviklingen,
– å nedsette et utvalg for å vurdere Industridepartementets organisasjon, bl. a. for å vurdere behovet for å styrke departementet på planleggingssiden,
– å danne et industripolitisk forum for uforpliktende gjensidig informasjon og drøfting,
– å styrke Industridepartementets 1utadvendte informasjon ved å opprette en informasjonssekretærstilling,
– å medvirke til å styrke fylkesadministrasjonene med særskilte  industrisakkyndige,
– å bygge ut den offentlige veiledningstjeneste i distriktene, spesielt i Nord-Norge,
– å foreslå en utvidelse av Industrifondet, Utviklingsfondet og Omstillingsfondet,
– å vurdere behovet for en sterkere samordning av de ulike Industripolitiske tiltak,
– å vurdere behovet for A utvikle en investeringsinstitusjon,
– å vurdere behovet for hvorvidt det i forbindelse med store leveranser må treffes tiltak for bedre å dekke industriens behov for leverandørkreditter og garantier,
– å gjøre A/S Låneinstituttet for skipsbyggeriene til et rent statlig kredittinstitutt,
– å styrke industrien gjennom bruk av statlige utviklingskontrakter og fortsatt å bruke NTNF i industripolitikken, samt å. utrede behovet for et statlig utviklingsselskap,
– å bruke etableringskontrollen for også å oppnå de industripolitiske mål,
– å. fremme forslag om en ordning som tar sikte på å stimulere bedrifter til å etablere seg på de steder hvor det 1 forbindelse med nedtrappinger og nedleggelser av bedrifter ikke finnes noen alternative sysselsettingsmuligheter,
– å få til en sterkere styring over utviklingen innen varehandelen, spesielt med henblikk på å kontrollere utviklingen innen de store bedrifter på dette område,
– å utbygge den statlige industrisektor og å legge fram forslag om å opprette et statlig forvaltningsselskap.

Utviklingsmuligheter og problemområder varierer sterkt fra bransje til bransje. Mål og midler må derfor tilpasses de enkelte bransjer, og i det etterfølgende er det foretatt en oppsummering av bransjekapitlene.

Dette er en plan for sterk utvikling av andre sider av statsmonopolistisk kapitalisme enn det som blir direkte eiet.

For det første skal statens rolle som planlegger av utbyttinga og fordelingen av profitten utvikles sterkt (vi skal komme tilbake til tallene seinere).
For det andre skal det bygges ut en ny ordning for statlige kontrakter hos monopolene som skal sikre større og mer langsiktige leveranser fra monopolene til staten.
For det tredje skal det utvikles et statlig forum for diskusjon mellom stat, privat næringsliv og LO-toppen. Dette skal komme i tillegg til de andre klassesamarbeidsorganene som det nå er tatt initiativ til i forbindelse med lønnsoppgjøret og Kleppe-pakkene. Til sammen er dette et opplegg for et borgerskapets fordelingsorgan for profitten, og samtidig et organ som skal forsøke å lamme arbeiderklassens lønnskamp og derved øke utbyttinga.
For det fjerde skal statens kreditter til monopolene økes og samordnes.
For det femte skal staten stille nye garantier for å lokke storindustri til områder ved å øke profitten.
For det sjette skal staten lage et forvaltningsorgan for statlig industri.

LENIN MOT DNA OG SV
Planlegging av denne typen blir oppskrytt som «demokratisk sosialisme» av sosialdemokratiet. Revisjonistene kan kritisere enkelte sider av slik planlegging.
Men like fullt er det en del av deres politikk å fremme slik virksomhet fra den borgerlige statens side. Det er en del av deres linje for å reformere bort monopolkapitalismen gjennom det de kaller «demokratiske, anti-monopolistiske strukturreformer».

Den planlegginga det er tale om her, er et resultat av kapitalismens utvikling til monopolkapitalisme og statsmonopolkapitalistisk kapitalisme. I »Staten og
revolusjonen» har Lenin gjort opp med skjønnmalinga av dette som sosialisme på denne måten:
»… om ordet ‘planløshet’, som ble brukt i programutkastet (Erfurt-programmet) til å karakterisere kapitalisme, skriver Engels: ‘Når vi fra aksjeselskapene går over til trustene, som behersker og monopoliserer hele industrigrener , så er det der slutt ikke bare på privatproduksjonen, men også på planløsheten.’ .. Her er det pekt på det grunnleggende i den teoretiske vurdering av den nyeste kapitalisme, dvs. imperialismen , nemlig at kapitalismen forvandler seg til monopolistisk kapitalisme. Det siste må undersøkes særlig, for en av de mest utbredte villfarelser er den borgerlig reformistiske påstanden at den monopolistiske eller statsmonopolistiske kapitalisme ikke lenger er kapitalisme, men allerede kan kalles ‘statssosialisme’ og liknende. Noen fullstendig planmessighet kunne trustene selvsagt ikke gi, gir de ikke til denne dag og kan de heller ikke gi. Selv om de også gir planmessighet, selv om kapitalmagnatene beregnet omfanget av produksjonen på forhånd i nasjonal eller til og med internasjonal målestokk – så befinner vi oss likevel under kapitalismen, riktignok på et nytt stadium, men dog utvilsomt under kapitalismen.» (»Staten og revolusjonen)), Ny Dag, s. 104- 105.)

KLEPPE-PAKKER I SYSTEM
Ved siden av det økte statlige eiet finner det sted en økt utvikling av monopolenes fellesorganer under statlig ledelse for å samordne herskerklassens interesser overfor arbeiderklassen og samtidig for å undertrykke arbeiderklassens og det arbeidende småborgerskapets kamp mot monopolene.

Det viktigste uttrykket for dette er forslaget o m å utvikle det såkalte »kontaktutvalget» til et Skånlandutvalg slik det er foreslått i St. meld. 82 (1974-75). Dette er en formalisering av de såkalte »Kleppe-pakkene» der monopolistene i LO, NAF og statsbyråkratiet arbeider for å finne et tjenlig verktøy for å underlegge seg fordelingen av profitten mer direkte enn tidligere, og samtidig lamme arbeiderklassen, bøndene og fiskernes kampmuligheter i inntektsoppgjøra. Kleppepakke, Skånlandutvalg eller Kontaktutvalg er et uttrykk for hvordan monopolenes politikk søker å presse dette fram til tross for motstanden. De skiftende formene de presenterer opplegga i, er et uttrykk for de politiske problemene de har med å få arbeiderklassen til å gi avkall på restene av forhandlingsretten.

Samtidig er det også et uttrykk for hvor nødvendig de mener et slikt statsdirigert opplegg er for monopolene.

I St.meld. 82 slår regjeringen fast at målet med slike «råd» er å motvirke» en realøkonomisk konflikt» (s. 8). Dvs. at statlige råd skal hindre at klassekampen
skal komme til uttrykk.

Hvordan gjøres det? «Sentralt er det også at partene når fram til bedre samstemte mål for disponeringen av den realøkonomiske ramme, sier regjeringen. Sagt i mer folkelig språk: monopolkapital og arbeiderrepresentanter i LO-toppen skal finne det felles mål for klassene. Deretter skal LO brukes som redskap for å slavebinde arbeiderklassen. «Organisasjonene i arbeidslivet vil måtte påta seg en forpliktelse til å holde den avtalebestemte lønnsstigning innenfor bestemte rammer».

For å få dette til må monopolene søke å »samordne», dvs. trekke inn hele LO, bondeorganisasjonene og Noregs Fiskarlag i et felles utvalg med regjeringen og NAF. Målet er å gi bindende rammer for inntektsøkningene, og å binde organisasjonstoppene til å bekjempe all motstand mot dette. Formen sier regjeringen får variere etter hva som er politisk mulig.

Nettopp et slikt apparat har skutt fram de siste åra, og det er blitt gjort som  monopolenes offisielle politikk i og med indeksoppgjøret og statsbudsjettet i høst der alle tall baseres på at organisasjonene vil binde arbeiderklassen til statens opplegg ved lønnsoppgjøret.

En ser at statsmonopolistisk kapitalisme videre utvikler seg raskt i Norge akkurat nå, og at dette er mye mer enn statsdrift. Økingen av statsmonopolistisk
kapitalisme omfatter alle former, selv om statsdrift og statlige inntektsutvalg er de viktigste nå.

2. KRISA ER ÅRSAKEN TIL ØKNINGEN AV STATSMONOPOLKAPITALISMEN
   Den økte statlige aktiviteten i økonomien, det faktum at monopolene underordner seg staten som et direkte økonomisk apparat for å sikre sin stilling i
   produksjonen, vokser ikke fram av seg selv. Det bygger på økonomiske lovmessigheter i kapitalismens imperialistiske stadium.

DEN ALLMENNE KRISA – NYE UTVEIER
Årsaken er å finne i kapitalismens allmenne krise. Verden er ferdig oppdelt, økonomien er i hovedsak dominert av monopoler. Samtidig arbeider monopolene for fortsatt å øke utbyttinga mest mulig, å akkumulere mest mulig kapital i økt produksjon, å ekspandere mest mulig. Men ekspansjonen kan nå bare skje ved å nedkjempe andre kapitalister (evt. proletarisere restene av småborgerskapet), og samtidig er profittens mengde som monopolene skal akkumulere økt enormt. Presset for å finne nye utveier øker derfor også enormt.

PRODUKSJONEN BLIR STADIG MER SAMFUNNSMESSIG
De eksisterende produksjonsforholdene klarer ikke lenger å organisere de enorme produktivkreftene de har åpnet for utviklingen av. Produksjonen er blitt mer og mer samfunnsmessig, med bedrifter avhengig av hverandre over hele verden, med storproduksjon for hele verdensdeler osv. Men samtidig har imperialismen ført til at kontrollen med dette er samlet i et stadig mindre antall monopoler, tilegnelsen av produksjonsresultatet blir stadig mer privat.

Dette gjør det tvingende nødvendig med justeringer eller endringer i produksjonsforholdene. For arbeiderklassen stiller dette sosialismen på dagsordenen. For monopolene betyr dette en evig kamp for å beholde sitt herredømme. Statlige inngrep i økonomien direkte er en hovedmetode som presser seg fram. På den ene sida kan staten sikre monopolene ved å samordne herskerklassens utbytting under den ledende gruppas ledelse.

Den kan, som vi har sett foran, øke graden av felles planlegging i økonomien, selv om staten ikke kan avskaffe anarkiet i produksjonen så lenge utbyttinga og
kampen mellom de ulike monopolgruppene består. Den høyeste form for slik samordnig er statsdrift.

På den andre sida kan staten når den direkte underlegges monopolene i økonomien styrke denne klassen enormt overfor de utbyttede klassene. Monopolkapitalens diktatur, gjennom monopolenes nye halvstatlige organer, legger opp såkalte samarbeidsavtaler (mellom monopolene) som med lov og statsmakt skal stoppe all kamp fra arbeiderklassen og dens allierte.

STATEN SOM »FELLESKAPITALIST»
Når det gjelder statsdrift så bunner dette i at det under imperialismen utvikles produksjon som monopolene bare kan løse ved hjelp av staten som »felleskapitalist». Overgangen til statsdrift kan sikre at en del av de problemene kapitalistene står overfor løses.

Staten kan samle kapital til å sette inn på større og mer langsiktige prosjekter enn noen enkeltkapitalist kan makte. F.eks. kan en vanskelig tenke seg noen
enkeltgruppe kapitalister i Norge som kunne makte å låne midler til oljeutbygging på privatbasis. Alternativet til statsdrift måtte derfor være utenlandsk drift. Tilsvarende med forsking osv., og etterhvert også med annen storindustri, f.eks. oljeforedling, aluminium, stål. Bare staten som totalkapitalisten kan makte såvel utlegget som likviditeten over tid ved disse gigantprosjektene.

Den allmenne krisa gjør at statsmonopolistisk kapitalisme settes på dagsordenen i alle kapitalistiske land. Lenin peker på dette som et særtrekk ved Tyskland før l. verdenskrig. I USA i dag har formen med statlige utviklingskontrakter (særlig til krigsindustrien) vært framtredende.

Uten å ta utgangspunkt i den allmenne krisa kan en ikke forstå at statsmonopolistisk kapitalisme er en økonomisk nødvendighet for monopolene. F .eks. kom en rekke av de viktigste tiltakene den seinere tida i Norge før den nåværende sykliske krisa slo ut i full virksomhet. Men presset fra monopolene for å øke deres statsinnflytelse i økonomien blir vesentlig styrket under de enkelte krisene under kapitalismen.

De imperialistiske krigene og de store sykliske krisene har vært faktorer som har satt på spissen, monopolenes makt er mer truet enn noensinne. Derfor øker behovet og de politiske mulighetene for å øke statens virksomhet (men stadig underlagt monopolene) .

NORGE – KRISA OG OLJEVIRKSOMHETEN
Norge er det to særtrekk som må trekkes fram i dag: For det første at den imperialistiske økonomien i Norge er inne i en verdensomspennende økonomisk
krise som er den største siden den andre verdenskrigen. For det andre at dette faller sammen med at det utvikles et helt nytt område for kapitalistisk produksjon og akkumulering i og med oljefunnene i Nordsjøen.

Den sykliske krisa virker med full tyngde også i den norske økonomien. Dette fører til at alle kapitalismens motsigelser skjerpes voldsomt. Monopolenes
profitt trues av produksjonsnedgangen. Den lave profitten gjør at det ikke er snakk om samme grad av nyinvesteringer. Og for at kapitalistenes profitt skal
realiseres må den akkumuleres i nytt produksjonsutstyr. Ellers vil profittmengden for klassen som helhet synke.

Monopolene som klasse har derfor en voldsom interesse av å få økonomien ut av krisa. Men samtidig må de sikre sitt klassediktatur. De må sikre at utbyttinga
består, og de må sikre at arbeiderklassen ikke blir styrket i løpet av krisa.

Deres felles klasseorgan, staten, får i en slik situasjon en økt betydning. På den ene sida blir staten et viktig redskap i kampen mot arbeiderklassen, dvs. for å
sikre at krisas følger blir veltet over på arbeiderklassen. Men i tillegg må staten nå brukes som et aktivt middel til å justere produksjonsforholdene i Norge. Dette blir et brennende problem fordi de eksisterende produksjonsforholdene jo nettopp har vist sin begrensing i og med krisa. Det finnes bare en vei: framover
mot nye produksjonsforhold. Monopolene har i denne situasjonen egentlig bare valget mellom å utvikle nye former for kapitalistisk organisering eller å la
arbeiderklassen rykke fram og knuse den borgerlige staten .

Styrkinga av den statsmonopolistiske kapitalismen nå er derfor et uttrykk for at monopolkapitalismen må utvikle denne formen for utbytting, og at dette presser seg fram mye mer under en syklisk krise enn ellers.

Hvilke følger dette får for kapitalismens utvikling og utbyttinga skal vi se på nedenfor. Men først må vi slå fast at oljefunnene også har en viktig betydning i
den nåværende situasjonen.

Oljefunnene er gjort på statens grunn på kontinentalsokkelen. Dette fører til at staten med ett er den største reelle grunneieren i Norge. Havområdene har
fått økonomisk betydning, og staten har et absolutt monopol på grunnen. Dette fører sjølsagt til at staten får et nytt reelt grunnlag for å delta som aktiv kapitalist i økonomien.

Staten er ikke lenger bare totalkapitalisten i økonomien. Den har også monopol på grunneiendommen som er nødvendig for drift i den mest ekspansive og profittable delen av norsk økonomi. Dette forsterkes ytterligere av at oljeprisene har gått opp de siste åra. Oljesektoren krever enorme investeringer dersom en skal kunne høste den ennå større profitten. Samtidig er oljesektoren en ny sektor der det er mulig å akkumulere kapital som norsk monopolkapital kontrollerer. Den er derfor et pusterom, for monopolene, selv om den bare kan prege krisa, men ikke forhindre den. Oljeutbygginga er derfor også en viktig særegen årsak til at den statsmonopolistisk kapitalismen skyter fart i Norge.

3. STATSMONOPOLISTISK KAPITALISME ER EN HØYERE ORGANISERING AV PRODUKTIV KREFTENE, OG KAN
   PA KORT SIKT LØSE HERSKERKLASSENS MEST BRENNENDE PROBLEMER

Den økonomiske krisa blir både en kamp mellom de ulike monopolene om hvem som skal klare å overta når noen kapitalister bukker under, men også en
kamp for monopolborgerskapet som helhet overfor arbeiderklassen Dette siste er det absolutt viktigste (også for monopolene), og det gjelder to ting:
For det første spørsmålet om kapitalismen skal bestå, og det er grunnleggende for monopolkapitalen, og for det andre spørsmålet om hvem som skal bære de økonomiske byrdene av krisa.

 

KAN STATSMONOPOLKAPITALI SME LØSE KRISA?
La oss først ta opp spørsmålet om den statsmonopolistiske kapitalismen kan hindre krisa, dvs. løse monopolenes problemer for godt (vi skal til slutt i
artikkelen sammenfatte dette noe bredere).

Rent umiddelbart ser det ut til at staten står sterkere overfor en krise enn en lokal kapitalist eller et monopol. Staten har mer kapital enn noen enkelt kapitalist.

Følgelig har staten bedre muligheter til å klare seg i en krise. F.eks. kan staten klare å produsere lenger for lager fordi lånemulighetene er bedre. Likeens kan staten overføre kapital mellom sektorene slik at en krise som rammer en næringsgren spesielt lettere kan ordnes ved at staten betaler kapitalistene profitt som statsstøtte, og så evt. trekker dette inn i form av økte skatter fra arbeiderklassen.

Mens statens større finansielle ressurser til å produsere for lager bare er en kvantitativ forskjell fra de enkelte kapitalistene, så er statens mulighet til å opptre som gigantmonopol over en lang rekke bransjer noe kvalitativt nytt. Og her må tilføyes: Staten har i tillegg muligheten til å planlegge på sikt i en helt annen grad enn noe enkeltmonopol. Gjennom statseie av næringsgrener kan staten legge opp langsiktige planer for utbyttinga og plasseringa av kapital som langt overskrider finanskapitalens muligheter for overføringer.

Ta f.eks. treforedling. Her kan staten sette inn hele sin kapital ikke bare på å planlegge en storstilt konsentrasjon av produksjonen, men også på å presse den
gjennom med alle midler. Problemene med kortsiktig profitt kan ordnes ved statlige langtidsplaner for hele næringen. Problemet med å få lagt ned de mindre
bedriftene kan løses ved lover, bl.a. miljøvernbestemmelser som passer strukturrasjonaliseringa som hånd i hanske. Til alt overmål vil statsdriften framstille dette som «demokratiske vedtak», der «folkets representanter» bestemmer at en rekke bedrifter skal legges ned og at monopolene skal få svær profitt.

Statsovertakelse av bedrifter kan derfor sikre både at monopolkapitalen som helhet får utnyttet kapitalen mer effektivt, og at kapitalen raskt reorganiseres og
settes inn i bedrifter og bransjer som gir størst mulig profitt. Dette er oppgaver som de enkelte kapitalister ikke klarer å løse selv, og som heller ikke finanskapitalen klarer på egenhånd.

For krisa betyr dette at monopolene lettere kan unngå problemer i enkeltnæringer, og at de kan løse de umiddelbare problemene som krisa stiller:
Problemer med å få ut profitt, og problemer med å få produksjonen til å fortsette.

ET EKSEMPEL – TREFOREDLINGSINDUSTRIEN
Men betyr dette at krisa er løst? Nei så langt ifra. De samme problemene står som før uløst. Riktignok er planlegginga av produksjonen blitt mer samfunnsmessig. Men fortsatt eksisterer utbyttinga og anarkiet i produksjonen.

La oss se på et eksempel. Papirarbeiderforbundet krever statseie av treforedling. Men statseie vil slett ikke si noen »sosialisme». Staten jobber hardt for å møte
krisa med å samle treforedlingsproduksjonen i en storbedrift på Hurumlandet i Oslofjorden. For å nå dette vil de også nedlegge 9 mindre treforedlingsbedrifter.

I dag gjennomføres dette av Follum og Norske Skogindustrier, men med sterk støtte fra staten. F.eks. blir Bøhnsdalen Cellulose på Eidsvoll nedlagt fordi
kapitalen vil få høyere avkastning ved et nytt anlegg. Dette er helt i pakt med monopolenes ønske, også statens ønske.

Statens linje er å søke å skaffe annen industri til stedet i et visst omfang. Dette gjøres ved at kommunen kjøper lokalene til Bøhnsdalen, bygger om til annen
industri, og leier rimelig ut til andre monopoler som måtte ønske å motta svære subsidier for å slå seg til der. Ordfører og tiltaksråd forsikrer at nedlegginga slett ikke er noe problem, bare kommunen skyter til penger for å skaffe ny industri. Distriktenes utbyggingsfond og industrifondet trekkes inn for å subsidiere at nye lokalavdelinger av monopoler skal lokkes til stedet, jfr. St.meld. 67 (1974-75).

Dette betyr at statens rolle ikke er å endre monopolenes utbytting, men å sikre at den glir smertefritt ved at en over skattebudsjettene trekker inn penger til å
subsidiere monopolene. Ny industri på Eidsvoll vil dermed måtte satse mindre kapital, får mindre kapital å forrente, og vil dermed få høyere individuell profittrate enn ellers. Vi ser at staten» smelter sammen med monopolene», blir et ledd i den totale utbyttinga, nå også som direkte deltaker, som eier i produksjonen.

HVORFOR IKKE GJENNOMFØRT FØR?
Mange vil sikkert reise spørsmålet: Når dette lønner seg under krisa, så må det jo ha lønnet seg før også. Hvorfor skjer det da ikke før, eller hvorfor får krisa det til å skyte fart.

For det første så er ikke statsmonopolkapitalisme noe nytt, men krisa presser fram en øking i dette.

For det andre må en ta utgangspunkt i at produktivkreftene utvikler seg under kapitalismen, slik at de produksjonsforholdene som var fullt ut tilfredsstillende
for monopolene på ett tidspunkt, kan hindre utviklinga seinere.

For det tredje foregår det klassekamp i samfunnet. De ulike monopolgruppene har ikke fullt ut samme interesser, bl.a. fordi den ledende gruppa bruker staten til
å bekjempe de andre. Likeens blir utviklingen i statsmonopolkapitalismen avhengig av arbeiderklassens styrke. Motstanden mot hovedavtalen i 30-åra, eller mot Skånlandutvalget i dag, begrenser monopolenes mulighet for å gjennomføre tiltak som er nødvendige for dem.

MONOPOLKAPITALEN ØNSKER Å UNDERLEGGE SEG STATEN
Både sosialdemokrater og revisjonister ynder å framstille utviklinga av økt statsmonopolistisk kapitalisme som tiltak rettet mot monopolkapitalen, ja nærmest som folkets »kontroll» med monopolene. Statsdrift blir på samme vis av de borgerlige arbeiderpartiene framstilt som »sosialisering».

Det stemmer at det er motsetninger innenfor monopolborgerskapet om hvilken form for statsmonopolistisk kapitalisme som skal utvikles. Men det er
spørsmål om formen. Norges Industriforbund er f.eks. en av de ivrigste forkjemperne for statsmonopolistisk kapitalisme. Arbeidsgiverforeningen deltar med iver i de statlige råd og utvalg for å kvele arbeiderklassens kamp, Rederforbundet ber pent om å få være med i rådet som skal begrense priser og lønninger.

Alt dette er uttrykk for at monopolene ser at de tjener sin klasse ved å underlegge seg staten, og at de idag er interessert i å utvikle dette videre. De mest fremadstormende gløder for statsdrift og ser muligheten av å bli en del av det øverste statlige byråkratkapitalistsjiktet, som er en del av monopolborgerskapet.

NORGES INDUSTRIFORBUND ER FOR STATSMONOPOLKAPITALISME
Norges Industriforbund har lagt fram sitt syn på en del av den statsmonopolistiske kapitalismen i sine kommentarer til St.meld. 67 (1974 – 75), »Norsk industris utvikling og framtid».

Norges Industriforbund, (NIF), uttrykker en linje som går ut på generell støtte til monopolkapitalen fra statens side. Dvs. de ønsker at statens rolle som felles organ for monopolene skal styrkes. Dette kommer til uttrykk i at NIF går inn for det de kaller »generelle statlige virkemidler», og ikke »spesielle» virkemidler. De mener at de enkelte monopoler skal ha størst mulig selvstendighet og bare motta all mulig generell støtte fra staten.

DNA-regjeringen setter opp mot dette en linje som går inn for å endre produksjonsforholdene i retning av økt statlig eie og i retning av økt mengde personalunioner og statlig deltakelse i produksjonsvirksomhet.

NIF er selvsagt helt for statens mål om å legge opp en politikk for å øke profitten, og de peker på at billige lån og skattelette (særlig på investeringer) er de beste metodene regjeringen foreslår. NIF er også helt for forslaget om at staten skal legge opp med svære, langsiktige kontrakter for monopolene som sikrer leveringer til staten. De anmoder om »et nært samarbeid med offentlige myndigheter om å få istand en innkjøpsordning», og uttrykker sin store glede.

Vi ser at NIF er helt for at statshusholdningen underlegges monopolene, slik den blir ved statsmonopolistisk kapitalisme. NIF støtter fullt ut statens planer
om et »sysselsettingsbudsjett», dvs. planer for flytting av opp mot 250 000 arbeidsplasser i åra framover. De påpeker statens forpliktelser til å skaffe strøm til monopolene, og klager over at regjeringa er for lite aktiv med å knytte handelsband til sosialimperialistene og de statene de har lagt under seg.

NIF uttrykker sin fulle enhet med DNA-regjeringa i at profitten må ligge til grunn for industriutviklinga.

NIF konstaterer med glede at meldingen påpeker at »Industridepartementet har et voksende behov for et nært samarbeid med industrien og de ansattes
organisasjoner». Ja, de har alt løpt til departementet i sin iver etter å få i stand et forum for å legge planer sammen med LO-toppen, og vil ha et »forum for
konsultasjoner og samarbeid som vil være til gjensidig nytte ». En behøver ikke tvile på at LO-topp, stat og annen monopolkapital kan finne fram til gjensidig nytte.

Vi ser altså at NlFs innstilling er som sakset ut fra læreboka om hva statsmonopolistisk kapitalisme er, og at de går fullt og helt inn for dette.

I spørsmålet om statseie er de imidlertid sterkt imot regjeringen. Dette drøftes grundig av NIF, som (ganske riktig) påpeker at det for monopolene er et
praktisk spørsmål. (s. 18). NIF påpeker at målsettingen for hva en vil med bedriftene kan og vil legges opp uavhengig av eieformen, og at eieformen bare er et spørsmål om virkemidler. Dette er jo ganske riktig så lenge staten er underlagt monopolborgerskapet.

NIF påpeker at statseide bedrifter kan fa mere direkte instrukser om driften fra staten, men de sier at dette skillet er «mere teoretisk enn praktisk». I praksis,
hevder NIF, må »myndighetene i stor grad være avhengige av å styre de statseide foretak på samme måte som privateide foretak … ». Det NIF ganske riktig påpeker er at statsdrift i seg selv ikke endrer en tøddel hverken på klassediktaturet eller på produksjonsforholdenes grunnleggende trekk. det er fortsatt borgerskapets diktatur og kapitalisme, men formen er blitt en annen. Den statsmonopolistiske kapitalismen utvikles til ren eller delvis statsdrift, mens NIF legger vekt på statsstøtte. Statsmonopolistisk kapitalisme er som vi ser en felles linje for monopolborgerskapet, men de ulike gruppene strides om formen og de enkelte tiltaka.

MOTSETNINGENE MELLOM MONOPOLGRUPPENE SKJERPES
Tiltakene for å øke den statsmonopolistiske kapitalismen fører tydeligvis til kamp også innen monopolborgerskapet. Årsakene til dette ligger i at det er kamp
mellom ulike monopolgrupper. Teoriene om en slags «ultra-imperialisme» der monopolkapitalen står fullstendig enhetlig stemmer ikke. Tvert imot hersker
det fortsatt kamp mellom de ulike gruppene. Vi skal ikke her legge fram noen analyse av de ulike gruppene, men bare framsette noen korte påstander om
hvordan forholdene ser ut til å være.

For det første kan en slå fast at de gamle dynastiers tid, dvs. de eldre, dominerende enkeltfamiliene, er på vei ut konkurranse med en gruppe av sammenveisede finansledere. Dette betyr ikke at monopolborgerskapet blir vekk, men at sammensetningen av det endres. Dette er en av de kampene som står innenfor monopolborgerskapet.

For det andre øker betydninga av byråkratkapitalistene, dvs. de kapitalistene som har sin stilling sikret gjennom den funksjonen de har i statsapparatet.
Når staten eier hoveddelen av den kapitalistiske virksomheten, eksisterer det også en gruppe monopolister høyt på strå i statsselskaper og departementer som
kontrollerer denne kapitalen. (Det er jo bl.a. på dette viset en del ledende SVere blir kapitalister gjennom styreverv osv.)

For det tredje styrkes byråkratkapitalistene og en del av de mest ekspansive monopolene ellers gjennom en utvidelse av statseie som form for kapitalisme. Til dels øker de sin makt gjennom den formelle posisjon de får som representanter i statlige styrer osv., og til dels direkte gjennom politiske allianser og regjeringsmakt. Kampen om statseie må derfor ses som en kamp om hvilke monopoler som skal dominere statsmakta, ikke om det er monopolene eller folket som skal gjøre det.

STATSMONOPOLKAPITALISME – ET SPØRSMÅL OM KLASSEKAMP
Vi kan ut fra det som er lagt fram hittil slå fast at krisa fører til en forsterket utvikling av den statsmonopolistiske kapitalismen.

Dette er en nødvendig, økonomisk lovmessighet under kapitalismens monopolistiske stadium. Monopolene må, for å forsøke å holde på det økonomiske systemet som sikrer deres makt, utvikle mer og mer direkte underlegging og bruk av den kapitalistiske staten i økonomien.

Men dette munner ut i en politisk linje fra monopolene for å få gjennomført disse tiltakene. De må kjempes fram i kamp med de andre klassene, og også i
kamp mellom monopolene. Det er derfor monopolenes politikk å utvikle statsmonopolkapitalisme. Partiene som støtter dette, dvs. alle de borgerlige partiene inklusive DNA og SV, står derfor for monopolenes politikk i dette spørsmålet. Men de representerer ulike retninger innenfor monopolborgerskapet.

Spørsmålet om statsmonopolistisk kapitalisme er et spørsmål om klassekamp. Dersom monopolene vinner fram i sine bestrebelser, betyr det at de vinner
fram i forsøkene på å øke sin makt og øke utbyttinga av arbeiderklassen og dens allierte. Derfor er kampen mot denne utviklinga av strategisk betydning for
arbeiderklassen. Vi står overfor monopolenes hovedforsøk for å bevare og utbygge kapitalismen, forsøket på å skape en »framtidas kapitalisme».

Vi skal derfor gå over på å se hvilke virkninger en slik kapitalisme får på den økonomiske krisa, og om en slik framtidas kapitalisme er mulig.

4. DEN STATSMONOPOUSTISKE KAPITALISMEN GIR KRISA DENS SÆRTREKK

Utviklinga til økt statsmonopolistisk kapitalisme virker på krisas forløp.
De ledende SVerne Berit Ås og Audgunn Oltedal uttalte begge som grunn for valgnederlaget at DNA hadde en bra politikk for å løse kapitalismens krise.
Slike »teorier» henspeiler på tankegangen om at statsmonopolistisk kapitalisme kan være løsningen på kapitalismens problemer, at det kan tenkes en krisefri
kapitalisme der monopolkapitalen bruker sin statsmakt til å hindre kriser.

Krisa i dag er vel tvert imot et bevis på at det ikke eksisterer noen krisefri kapitalisme. Men vi skal heller ikke legge skjul på at statsmonopolistisk kapitalisme virker tilbake på krisa, og at det er viktig å ha et grep om hvordan dette skjer for å kunne legge opp arbeiderklassens politikk under krisa.

STATSMONOPOLISTISK KAPITALISME VIRKER PÅ UTVIKLINGA AV PRODUKTIVKREFTER OG PRODUKSJONSFORHOLD

I boka »Hvor går SV?» (Oktober, 1974) peker Sigurd Allern på at utviklinga av statsdrift er borgerskapets fortvilte forsøk på å justere produksjonsforholdene etter storindustriens virkelighet. Også andre former for statsmonopolkapitalisme er forsøk på å justere produksjonsforholdene innenfor kapitalismen, og derved søke å fjerne hindringer for at produktivkreftene utvikles.

Statsdrift kan f.eks. være nødvendig bl.a. for jernverket eller oljeboring. Å være mot en slik utvikling av produktivkreftene og en slik justering av de kapitalistiske produksjonsforholdene er like latterlig som å være mot storindustrien, sier Allern. Derfor er ikke utviklinga av økt statsmonopolistisk kapitalisme som følge av krisa noe som »i seg sjøl» rammer arbeiderklassen på en måte som gjør at den må kjempe mot at den blir gjennomført. Det er imidlertid denne utviklinga som redskap for, som grunnlag for en hardere utbytting av arbeiderklassen som må være avgjørende for det svaret arbeiderklassen må gi.

Ingen vil vel hevde at monopolene går inn for mer statsmonopolkapitalisme av rene demokratihensyn, eller for å sikre at produktivkreftene utvikles i og for seg.
De trenger statsmonopolistisk kapitalisme for å sikre sin makt og sikre sin profitt. Utviklinga av produktivkreftene er derfor nøye knyttet sammen med en hard kamp for økt utbytting, slik som en ser det også ved rasjonaliseringsframstøt.

STATSMONOPOLKAPITALISME TJENER MONOPOLENE – IKKE ARBEIDERKLASSEN
Økt statsmonopolistisk kapitalisme fører til at monopolenes planer om overføring av kapital til de mest profittable sektorene blir lettere. Staten planlegger dette, den støtter økonomisk både ved sammenslutninger og ved å lokke industri til enkelte steder ved å dekke grunnlagsinvesteringer osv., slik vi har sett av planene foran. I Norge er dette i dag nært knyttet til monopolenes ønske om å overføre kapital til oljesektoren. Staten griper direkte inn i denne prosessen for å gjennomføre den strukturrasjonaliseringa raskt og planmessig. I treforedling betyr dette at staten støtter opp om planene for å nedlegge mindre bedrifter og samle kapital i det nye Hurumanlegget.

For olje betyr det at staten setter inn ressurser for å tvinge folk over i oljeutbyggingens profitable virksomhet. De ønsker rett og slett å sette inn kapitalen her fordi det er mest profitabelt. Planene foreligger i St.meld. 67 (1974 -7 5).
Staten planlegger å lage et sysselsettingsbudsjett, dvs. en plan for nedlegginger av arbeidsplasser, og av ekspansjon i andre næringer. Fra 1980 til år 2000
skal 240 000 arbeidsplasser nedlegges. Olje, oljeforedling, verkstedsindustri, kraftkrevende industri og elektroteknisk industri skal få statshjelp til å ekspandere innenfor store konserner. Resten skal dels «saneres», dels samles med statlig påtrykk i store konsern, eller småindustri som datterbedrifter.

Strukturrasjonaliseringa rammer arbeidsfolk. De får sparken, bedrifter nedlegges, de tvangsflyttes dit monopolene trenger arbeidskrafta. Strukturrasjonaliseringa ødelegger såvel arbeidskraft som maskiner/ bygninger i de industriene som ikke lenger er lønnsomme for monopolene. Teoriene om at den statsmonopolistiske kapitalismen skal «trygge arbeidsplassene» er derfor å stille tingene helt på hodet. Monopolenes stat har alltid ytt støtte til monopolene for å øke deres profitt og utvikle deres makt. Men under krisa betyr dette at den såkalte krisehjelpen settes inn som en aktiv monopoliseringsstøtte. Monopolene ønsker å satse kapital i oljeleting for å få mest mulig profitt. Krisa gir dem nå en utmerket anledning til å forsere nedleggingen i andre næringer.

I Norge har f.eks. tekstilindustrien og hermetikkindustrien vært hardt rammet av krisa, mens støttetiltakene har vært ganske små. Derimot har storindustrien
(som f.eks. Akerkonsernet) fått enorme  kreditter og støtte for å sikre profitten under krisa.

Statens program er å »stimulere bedrifter til å etablere seg på de steder hvor det i forbindelse med nedtrappinger og nedleggelser av bedrifter ikke finnes noen alternative sysselsettingsmuligheter». (St.meld. 67 (1974 – 75)). Dette er den allmenne linja, uansett krise eller ikke. Under krisa fører en slik linje til at en
legger hovedvekten på å etablere »konkurransedyktig industri» (les: bedrifter underlagt de eksisterende monopoler), dvs. en raskere monopolisering av økonomien.

ØKT STATSMONOPOLISTISK KAPITALISME BETYR I DAG ØKT UTBYTTING
Den økte utbyttinga er knyttet til både at statsmonopolistisk kapitalisme fører til at kapitalen lettere blir flyttet av monopolene til de mest profitable sektorene, og til at styrkeforholdet i klassekampen blir forrykket ved at staten trekkes direkte inn for å lamme arbeiderklassens  kamporganisasjoner.

1. a) Statsinngrep for økt profitt
   Vi kan først se på oljesektoren, fordi denne er så direkte knyttet til staten som grunneier og kapitalist, og fordi utbyttinga her blir enorm. Statens rolle er
   her avgjørende ikke bare for produksjonen, men også for å sikre at profitten blir akkumulert.

Ut fra oljereservene sør for 62. breddegrad vil brutto salgsverdien bli ca. 550 milliarder kroner (tallet avhenger av prisanslaget på olje}. Av dette er kostnadene ved utvinning ca. 21 % (direkte lønn er ca. 1 /2 %), staten tar inn ca. 48 %, norske monopoler 11 % og utenlandske 20 %. Som vi ser er profittmengden enorm, og utbyttinga også. Tallberegninger tyder på at utbyttingsgraden er 10 ganger så høy som i industrien ellers. Profittmengden – bare til utenlandsk kapital – tilsvarer verdien av ¼ av all realkapital i Norge, eller f.eks verdien av alle veier, jernbaner, broer, kaier, flyplasser, handelsflåten, industrien, kraftverkene, og anleggsmaskinene.

Det er som en ser helt enorme profitter det dreier seg om, og den statsmonopolistiske kapitalismen er forutsetninga for at monopolene skal kunne sikre seg dette.

Men også utenom direkte olje vil økt statsmonopolistisk kapitalisme øke utbyttinga. Vi har sett at statsmonopolistisk kapitalisme betyr direkte overføringer til monopolene i form av kreditter  statlige kjøp av monopolenes varer til faste kontrakter, statlig planlegging for å sikre »et høyt investeringsnivå» . Dette betyr jo i vanlig språk at monopolene får støtte, dvs. i praksis at arbeiderklassen gjennom statens virksomhet blir ytterligere utbyttet for at monopolene skal få mer profitt. Høye investeringer, og arbeid for »å øke selvfinansieringen» betyr nettopp at monopolene skal få økte tilskudd fra sin stat. Investeringer er ikke annet enn profitt som blir akkumulert som produksjonskapital.

De økte statsinngrepene ut fra krisa blir nå middelet til å velte krisa over på arbeiderklassen i form av økt utbytting.

1. b) Økt norsk imperialisme
   Staten har også åpnet for økt imperialistisk utvikling i Norge. For det første åpner oljeutvinninga slik den er lagt opp for at svære utenlandske monopoler
   tapper ut norske naturressurser, og at profitten trekkes ut av landet. Samtidig fører dett e med seg at Norge må ta opp svære lån i utlandet, og dette betyr
   enorme renteutgifter til utlandet.

Men monopolenes stat vil »ta dette igjen» ved å bruke sin del av oljeprofitten  til storstilt norsk imperialisme. Grovt regnet skal 110 milliarder kr investeres på
ulike måter i utlandet fram til år 2000 i følge statens planer. Det betyr norsk imperialisme i stor stil (norsk kapitaleksport på høyde med utenlandske monopolers profitt fra oljen).
For å sikre seg en framtid som imperialistisk land gjennomføres det en enorm utbytting av norske arbeidere. Og ikke nok med det: Det bygges ut oljeanlegg
ved å låne opp i utlandet for titalls milliarder av kroner. Utviklinga av krisa gjør at lånene blir ennå større, fordi eksporten går ned. Derved gambles det på et virkelig høyt plan ut fra forhåpningene om at  oljeinntektene vil holde. Men regninga, den enorme gjelden, må naturlig nok arbeiderklassen stå som »garantist» til å betale dersom spillet skulle velte.

Utviklinga av statsmonopolkapitalismen vil derfor både øke utbyttinga og øke arbeiderklassens usikkerhet.

1. c) Forsøkene på »kriseforlik» – et angrep på arbeiderklassen og dens allierte!
   Jeg har lenger foran pekt på hvordan de statlige overføringene planlegges gjennomført, og jeg skal ikke gjenta det her.

Men i tillegg til de økte overføringene direkte betyr statsmonopolistisk kapitalisme at monopolene legger opp en strammere og mer enhetlig plan på statsnivå for fordelinga av inntektene både seg imellom og mellom seg og arbeiderklassen.

Staten har i en årrekke stilt opp ulike former for ,rammeplaner» for utviklinga av utbyttinga, dvs. forsøkt å framstille lønnsarbeidernes del som en gitt »kake».
Det som skjer nå er at denne planlegginga skyter betydelig fart, staten ønsker å gripe inn mye mer direkte for å sikre at profitten blir som planlagt. Det er ikke
lenger snakk om å propagandere for  arbeiderklassen om måtehold under lønnsoppgjørene. I og med statsbudsjettet i høst, forslaget til indeksoppgjør og stortingsmelding 82 (74 – 75) (om et råd for å hindre store lønnskrav og krav fra bønder/fiskere), så har krisa ført til at monopolborgerskapet stiller på dagsordenen å forsøke å samordne inntekten for hele det arbeidende folket under statlig kontroll og med sandpåstrøing av borgerskapets parlament.

Dette betyr ikke noe annet enn at monopolborgerskapet fastlegger en ramme for hvor mye de skal ha i profitt, og at de planlegger hvor mye det ut fra dette blir igjen til det arbeidende folket. Deretter setter de statsapparatet inn for å presse denne utbyttingsgraden gjennom.

For det første får de da behov for å samordne bønder/fiskere med lønnsarbeiderne i et helhetlig inntektsoppgjør, der rammene er gitt på forhånd.

For det andre fører dette til at de syr sammen ulike utbyttingsformer til såkalte »Kleppepakker», der de utnytter alle monopolborgerskapets midler for å true
arbeiderklassen til å godta utbyttingsgraden. De ulike måtene å ta fra arbeiderne arbeidsresultatet samordnes til en felles, statsledet utbytting.

For det tredje kjemper de for å frata arbeiderklassen og det arbeidende folket forhandlingsretten. Dette skjer dels ved at toppene i LO og landbruks/fiskeorganisasjonene foretar forhandlinger og vedtak direkte på topplanet, og uten at medlemmene overhodet får mulighet til å gripe inn i borgernes diktat. Men i tillegg trekkes staten inn via voldgift, tvangslover osv. som skal hindre klassekampen ved å erklære den for ulovlig, og ved statlig løftepolitikk om lav prisstigning osv. hvis arbeiderklassen ikke reiser krav.

Denne funksjonen fra statens side har økt voldsomt de siste åra. Årsaken må en finne i den allmenne krisa under kapitalismen, men den raske utviklingen de siste åra kan ikke forklares uten at en trekker inn også den aktuelle, akutte, sykliske krisa.

 

5. STATSMONOPOLISTISK KAPITALISME ER INGEN LØSNING AV KAPITALISMENS MOTSIGELSER

Engels sier i »Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap»:
»Den moderne staten er, hvilken form den enn måtte an ta, intet annet enn en kapitalistisk maskin, den er kapitalistenes stat, den ideelle totalkapitalisten. Jo fler produktivkrefter den overtar, des to mer blir den også en virkelig total kapitalist, desto fler medborgere utsuger den. Arbeiderne forblir lønnsarbeidere, proletarer. Kapitalforholdet oppheves ikke, det drives tvert imot på spissen. Men det slår om. Statens overtakelse av produktivkreftene er altså ingen løsning av konflikten, men det gjemmer i seg det formelle midlet, veien til løsningen.» (3. avsnitt, pkt. 2.)

PROLETAREN ER FORTSATT PROLETAR
Engels slår her fast at statsdrift ikke opphever kapitalismen, men tvert imot setter utbyttinga på spissen.

Det samme må sies om hele den statsmonopolistiske kapitalismen. Den har til
nå ikke løst kapitalismens motsigelser, og kan heller aldri gjøre det. Derimot stiller den proletariatet stadig mer direkte overfor borgerskapets stat, spørsmålet om staten blir brennende for arbeiderklassen.

Bedriftene som drives av staten arbeider for å sikre monopolenes profitt fordi staten er underlagt monopolene. NSBs hardhendte utbytting av jernbanearbeiderne og systematiske strukturrasjonalisering står ikke tilbake for noe annet monopol. Linjegods er et til svarende eksempel. Jernverket eller aluminiumsindustrien er parallelle eksempler. Ble f.eks. Hydro sosialistisk da staten tok over? Eller ble ÅSV kapitalistisk da Alcan kjøpte det, og sosialistisk da staten påny tok over? Bevis for det er ikke lagt fram – rett og slett fordi det ikke er slik. Tvert om er det som Engels sier: kapitalismen fortsetter under statseiet og settes på spissen da.

Det samme gjelder de andre formene for statsmonopolistisk kapitalisme. De er utviklinga av staten som et stadig mer aktivt økonomisk redskap for monopolene, men ingen endring av kapitalismen. Årsaken til dette ligger, som Engels påpeker, i at proletaren fortsatt er proletar, og at statens overskudd fra bedriftene samles opp av den herskende klassen og nyttes til å styrke dens makt gjennom akkumulering av stadig mer kapital.

Målet for produksjonen er som før fordi herskerklassen er som før. Staten har bare blitt et mer aktivt redskap. Men kapitalismens motsigelse mellom arbeid
og kapital eksisterer fortsatt når arbeideren står overfor staten som arbeidsgiver og kapitalist.

FULL STYRING – PLANLAGTE KRISER?
Et hovedargument for at statsdrift er bra for arbeiderklassen og at statsinngrep løser kapitalismens problemer har alltid vært teoriene om at det kan lages en
krisefri kapitalisme. Teorien har hevdet at staten kan gripe inn hver gang det er krisetendenser og derved hindre at det blir kriser.

I dag framtrer disse teoriene i en ny form: riktignok kan arbeidsløsheten unngås, hevdes det, men staten har andre målsettinger som også må ivaretas (særlig
å begrense inflasjonen), og derfor velger staten (for det felles beste) å ha litt krise og derved unngå en ennå høyere inflasjon.

Teorien går altså populært sagt ut på at staten har full styring og at en bare må velge hvor mye en vil ha av ulike ting. Akkurat nå vil mange stater ha dempet
inflasjon, og da får en en viss, planlagt arbeidsløshet. Krisa i dag skal liksom være under full kontroll – ja nærmest planlagt som et botemiddel mot inflasjon og steile oljeland.

Men disse teoriene stemmer ikke med virkelighetens verden.

DET INDRE GRUNNLAGET ER UFORANDRET
La oss ta seks argumenter mot disse borgerlige ideene:

1. Den grunnleggende motsigelsen som skaper krisa eksisterer fortsatt. Produksjonen er stadig mer samfunnsmessig – men tilegnelsen av produksjonsresultatet er stadig mer privat. Derfor kan den statsmonopolistiske kapitalismen ikke hindre de kreftene som gjør at kriser bryter ut.
2. Anarkiet i produksjonen eksisterer fortsatt. Produksjonen er ikke ledet av folkets behov men av mulighetene for å få ut maksimal profitt. Følgelig vil mulighetene for overproduksjon eksistere som før fordi monopolene med hjelp av sin stat eller direkte i statsdrift bygger ut kapasiteten mer enn det er avsetning til. Norsk aluminiumsindustri er like krisetruet selv om den er aldri så mye statseid, og Hydros kunstgjødsel eller oljeprodukter blir ikke mer krisefrie av at staten eier denne giganten.
3. Teoriene om at staten gjennom finanspolitikk (såkalte beredskapsplaner eller krisearbeid) og kredittpolitikk (lån til monopolene på gunstige vilkår) kan få igang aktivitet når krisa truer holder ikke. Riktignok kan staten gi impulser til å sette i gang, men selve oppgangen er avhengig av at monopolene får ut høy
   nok profitt. Typisk nok er det nå mer kreditt til rådighet i bankene enn bedriftene vil låne. Mao Tsetung sier:

«Ved en passende temperatur forandres et egg til en kylling, men ingen temperatur kan forandre en stein til en kylling.» (Om motsigelsen). Den kapitalistiske staten kan gi monopolene økonomisk støtte og impulser. Men den kan ikke forandre kapitalismens lover.

MONOPOLENES OG IMPERIALISMENS STAT
4. Statens inngrep i økonomien er begrenset av det faktum at staten ikke er hevet over klassekampen, men tvert imot er monopolenes stat. De tiltak som iverksettes må derfor ikke true monopolene gjennom konkurranse, og de må heller ikke fjerne arbeiderklassens trussel om at arbeidsplassene er i fare. Typisk nok gjennomføres nå beredskapsarbeid på bl.a. veiene der arbeiderne ikke får bruke det moderne utstyret veivesenet rår over fullt ut. Tvert imot skal arbeiderklassen hele tida tuktes – også under krisa.

5. Uansett statsinngrep er Norge en del av det imperialistiske verdenssystemet. Ca. halvparten av produksjonen er beregnet på eksport. Derfor kan ingen
   statsmonopolistisk kapitalisme bryte vår avhengighet av de store imperialistlandene og Sveriges imperialisme. Krisa i disse landa vil straks virke gjennom Norges kapitalistiske økonomi.
6. Under den statsmonopolistiske kapitalismen rammes arbeiderklassen og hele det arbeidende folket hardere av krisa fordi monopolene har utviklet sitt
   grep over staten og bruker den for å velte krisas byrder over på dem ennå mer enn før. Vi har sett foran metodene for å få dette til – fremfor alt mulighetene for
   kriseforlik for å lamme lønnskampen.

KAPITALISMEN SATT PÅ SPISSEN
Vi ser altså at den økte statsmonopolistiske kapitalismen så langt fra kan utvikle noen krisefri kapitalisme. Tvert imot er dette kapitalismen satt på spissen, drevet ut i sin ytterst mulige konsekvens, med statsdrift som den lengste utviklinga. Den statsmonopolistiske kapitalismen blir et straffarbeid for arbeiderklassen og
et paradis for monopolkapitalen. Men det betyr også at kapitalismen tar ut sine siste muligheter for å justere produksjonsforholdene. Etter den statsmonopolistiske kapitalismen finnes det bare en vei, til sosialismen ved proletariatets diktatur, gjennom revolusjonen ledet av det kommunistiske partiet.