Krisa i kapitalismen
Av Hallvard Gråtopp
listiske krisa. Sosialimperia/ismen og den tredje fasen i den allmenne krisa. Den sykliske krisa. Krisa i norsk økonomi i dag.
- DEN ALLMENNE KAPITALISTISKE KRISA.
HVA ER DEN ALLMENNE KRISA? DE TRE FASENE I DEN ALLMENNE KRISA.
Definisjon
Kapitalismens allmenne krise er en allsidig krise for det kapitalistiske verdenssystem som helhet, ei krise som kjennetegnes av kriger og revolusjoner, kamp mellom den døende kapitalisme og den voksende sosialisme. Kapitalismens allmenne krise omfatter alle sider ved kapitalismen, både økonomien og politikken.
– Lærebok i Politisk Økonomi s. 260.
Da den kapitalistiske utviklinga hadde ført til monopoler, framvoksteren av finanskapitalen, økninga av kapitaleksportens betydning, og da oppdelinga
av jordas landområder mellom de store maktene var slutt, kort sagt da imperialismen oppsto, da oppsto også grunnlaget for den allmenne krisa.
Et særlig viktig trekk ved den allmenne krisa er at de kapitalistiske landa følger loven om den ujamne utviklinga. Det gjør at de stadig endrer styrkeforholdet
mellom seg, og stadig må kjempe om gjenoppdeling av verden seg imellom. Sjøl om de kapitalistiske statene alle sammen er fiendtlige til sosialismen, er de
ikke i stand til å forene seg i en fast blokk. Motsigelsene mellom dem fører til kriger, urettferdige imperialistiske omfordelingskriger.
Et annet viktig trekk er at vår epoke er epoken med de sosialistiske revolusjonene. Med Oktoberrevolusjonen brast det svakeste leddet i den imperialistiske kjeden. Det kapitalistiske verdensmarkedet skrumpet inn og store landområder lå utafor de imperialistiske maktenes kontroll. Seinere har tallrike
revolusjoner bidratt til å skjerpe den allmenne krisa.
I denne perioden skapes også grunnlaget for en allianse mellom arbeiderklassen i de industrialiserte landa og de under trykte folkene og nasjonene. Folkene i koloniene og halvkoloniene reiser seg til opprør og folkekrig mot kolonialismen og ny-kolonialismen. Dette skjerper den allmenne krisa ettertrykkelig.
I de imperialistiske landa gir den allmenne krisa seg utslag i en kronisk massearbeidsløshet (ofte skjult, slik som i Norge, men ikke mindre reell av den
grunn). Motsigelsen mellom by og land øker og jordbrukskrisa skjerpes. De ikke-produktive sektorene i økonomien svulmer opp. De politiske systemene
råtner opp innafra og får stadig større vansker med å forføre massene. Korrupsjonen, svindelen og degenerasjonen er alt sammen utslag av den allmenne krisa.
DE TRE ETAPPENE I DEN ALLMENNE KRISA
Lærebok i Politisk Økonomi omtaler to etapper i kapitalismens allmenne krise.
For det første etappen som begynte med den første imperialistiske verdenskrigen og Oktoberrevolusjonen, og for det andre etappen med den andre imperialistiske
verdenskrigen og særlig de folkedemokratiske revolusjonene i Asia og Europa.
Dette beskriver situasjonen i 1953. I 1975 er vi nødt til å innse at den allmenne krisa har gått over i sin tredje fase. Kontrarevolusjonen i Sovjetunionen og oppkomsten av den sosialimperialistiske supermakta har forandra en del av vilkåra for den kapitalistiske krisa, og drevet den enda mer mot spissen. Forholda rundt denne verdenshistoriske hendinga gir et komplisert bilde som vi er nødt til å handsame for seg sjøl.
Her skal jeg ta for meg kjennetegna ved de tre fasene, og vise at utviklinga har betydd ei skjerping av den allmenne krisa.
FØRSTE ETAPPE I DEN ALLMENNE KRISA
I perioden fra 1871 til 1914 utvikla kapitalismen seg relativt fredelig i de fleste landa. Det var viktige kriger, som den spansk-amerikanske krigen og boerkrigen som varsla om imperialismens epoke, men de omfatta ikke store deler av den kapitalistiske verden. I denne relativt fredelige perioden opp sto grunnlaget for arbeideraristokratiet og Berns teins og seinere mesteparten av de n 2. internasjonales revisjonisme. Men samtidig modna forutsetningene for sammenbruddet i den kapitalistiske verdensøkonomien og den proletariske revolusjonens tidsalder.
Imperialismen
Lenin har analysert disse forutsetningene i boka, Imperialismen, kapitalismens høyeste stadium. Han peker på hvordan det kapitalistiske produksjonsmonopolet vokste ut fra motsigelsene i frikonkurransekapitalismen. De sykliske krisene førte til en stadig større konsentrasjon av kapital og makt hos et fåtall av
befolkninga og en stadig større utarming av proletariatet. Arbeiderklassen blei større enn alle andre klasser til sammen. Bankkapitalen som tidligere hadde vært
et passivt bindeledd i økonomien, grodde sammen med industrikapitalen (i Norge særlig rederkapitalen) og gjenoppsto som finanskapital.
Finanskapitalen konsentrerte makta i samfunnet i sine hender, og blei den virkelige herskeren. Borgerskapets diktatur fikk sitt særpreg som monopolkapitalens diktatur. De økonomiske gigantselskapene begynte å spre sine fangarmer over hele verden, og kapitaleksporten får en større betydning for utbyttinga enn vareeksporten. Lenin viser ved eksempler, nemlig General Electric og AEG, hvordan disse selskapene deler verden mellom seg.
Til sist hadde de kapitalistiske landa i perioden fram til århundreskiftet drevet et hektisk kappløp om kolonier. Omlag år 1900 var oppdelinga fullført, og den store økonomiske krisa ved århundreskiftet skjerpa alle motsigelser i kapitalismen ytterligere.
Den russiske revolusjonen i 1905 gjorde det klart at bolsjevismen og mensjevismen var to uforenlige retninger i arbeiderbevegelsen. Utviklinga av bolsjevismen var en av de politiske forutsetningene for innledninga av den allmenne kapitalistiske krisa. Med leninismen som våpen kunne arbeiderklassen utnytte motsigelsene og krisa i kapitalismen til å vende den imperialistiske røverkrigen til en krig mot kapitalismen.
- verdenskrig, Oktoberrevolusjonen
I lang tid før den første verdenskrigen var det klart at det gikk mot en imperialistisk omfordelingskrig. Den ujamne utviklinga av de imperialistiske maktene var en motsigelse som til sjuende og sist bare lot seg løse med krig. Da krigen kom førte den til sprengning av den 2. internasjonale, og arbeideraristokratiet fikk vist seg som »kapitalens arbeiderløytnanten da de gikk inn for sitt eget borgerskaps urettferdige røverkrig i de enkelte landa i stedet for proletarisk internasjonalisme og krig mot krigen.
Lenin kalte Russland for det svakeste leddet i den imperialistiske kjeden. Krigen skapte ulevelige vilkår for massene folket. Tsardømmet hadde ikke flere
politiske ressurser. Situasjonen var moden for en revolusjon som skulle rive det enorme landet ut av det kapitalistiske verdensmarkedet. Oktoberrevolusjonens
seier viste arbeiderklassen over hele verden at proletariatets seier over borgerskapet ikke var noen umulighet, men tvert om en historisk nødvendighet.
Proletariatet i mange land forsøkte å følge eksemplet, men blei midlertidig slått ned. Likevel var det opplagt for enhver, ikke minst for herskerklassen, at verden var inne i den proletariske revolusjonens epoke.
Etter den første verdenskrigen klarte imperialiststatene på ingen måte å løse sine indre motsigelser. De delte verden mellom seg på nytt ut fra det nye styrkeforholdet. Denne imperialistiske oppdelinga kom til uttrykk i Versailles-traktatene, som delte opp Europa, koloniene, Kina osv. Denne vilkårlige
handsaminga av hundrevis av millioner mennesker var i seg sjøl å lage en bombe under arken for kapitalismen. Dessuten skulle det svært lite til for at styrkeforholdet mellom imperialistene igjen skulle forrykke seg. . .
Mellomkrigstida – krisene skjerpes
Den imperialistiske krigen førte også til at de sykliske krisene blei hyppigere. Det var ikke ei, men fire sykliske kriser i mellomkrigstida. (1917 – 16, 1920-21,
1929-33 og 1937-38). Den største av dem, verdenskrisa i 1929-33, raserte produktivkrefter i utrolige mengder.
Det gikk flere år før produksjonslivet begynte å reise seg igjen, og de midlene som blei brukt for å få det i gang var som å drikke gift for å slukke tørsten. Militarisering av økonomien og fascismen var viktige brekkstenger for kapitalens hunger etter profitt. Men det kunne på litt lengre sikt bare bety nye kriger og revolusjoner.
Over hele den kapitalistiske verden søkte monopolkapitalen å gjøre staten til et mer effektivt økonomisk redskap for seg. Statsmonopolkapitalismen som var
utvikla i samband med den første verdenskrigen og på tjuetallet skjøt fart. Men i stedet for å løse motsigelsene, dreiv dette bare motsigelsene mer til sin spiss, for å bruke Engels’ uttrykk. Det gjorde at kampen om markedene og den ujamne utviklinga mellom de kapitalistiske landa blei knytta enda tettere sammen. Verden var svanger med en ny omfordelingskrig.
DEN ANDRE FASEN I DEN ALLMENNE KRISA
Den andre verdenskrigen starta som en imperialistisk omfordelingskrig. En urettferdig krig, både fra Tysklands side og England-Frankrikes side. Det var en
kamp om innflytelsessfærer, råstoffer og markeder hvor massene bare fikk lov å spille rollen som kanonføde.
Framgang for frigjøring og sosialisme
Men nettopp på grunn av den allmenne krisa utvikla den andre verdenskrigen et stort vell av motsigelser. Særlig viktig var den kampen som blei ført av folkene i
koloniene og de halvkoloniale landa. De kjempa for nasjonal frigjøring mot imperialismen, samtidig som deres kamp objektivt var en del av den proletariske verdensrevolusjonen.
Videre endra hele krigen karakter ved Nazi-Tysklands angrep på det sosialistiske Sovjet. Da blei det mulig å skape en midlertidig allianse mellom et sosialistisk land og folkene over hele verden på den ene sida og en del imperialistiske land på den andre sida med England og USA i spissen. De imperialistiske landa var ikke i stand til å skape en >hellig allianse> av
både Italia, Tyskland, Japan og USA, England, Frankrike. Det blei mulig å utnytte motsigelsen blant dem til forsvar for Sovjet og til å drive fram de nasjonal frigjøringskrigene. (Vietminh i Vietnam under Ho Chi Minhs ledelse fikk f.eks. en del støtte fra USA i kampen mot Japan.)
Til slutt førte krigen til at motsigelsen Imellom proletariatet og borgerskapet kom inn i en fase som styrka proletariatet kraftig. Borgerskapets svik mot folkets interesser førte til at proletariatet fikk den ledende rollen i de okkuperte nasjonenes frigjøringskamp. Et godt eksempel på dette er Tsjekkoslovakia. Der hadde arbeiderklassen og folket under kommunistenes ledelse ført en hard væpna kamp mot nazistene. Den la grunnlaget for at det var proletariatet og ikke borgerskapet som hadde våpenmakta etter krigen. Dermed kunne revolusjonen i 1948 få et relativt fredelig forløp. De avgjørende væpna kampene var faktisk ført under kampen mot nazismen.
Ved slutten av den andre verdenskrigen oppsto den sosialistiske leiren. Folkedemokratiene og de sosialistiske statene omfatta 1/3 av jordas befolkning. Det kapitalistiske verdensmarkedet var kraftig innskrenka. Den allmenne krisa blei enda skarpere.
«Det amerikanske århundret»
Innafor den imperialistiske leiren førte krigen til at ikke bare Tyskland, Italia og Japan måtte se seg redusert til underordna makter. Også Englands og Frank-
rikes storhetstid var slutt. Deres seier vendte seg til et nederlag i kampen om verdensherredømme. USA, som hadde latt andre rake kastanjene ut av glørne for
seg, kunne starte på den imperialistiske freden med et solid overtak. USA ga svære kreditter som gjorde de andre statene avhengige. Kapitaleksporten økte
kraftig, og US-dollar blei sjølve midtpunktet i den imperialistiske finansverdenen. Amerikanske politikere utropte vårt århundre til, «det amerikanske århundre».
Stalin pekte i 1952 på at denne situasjonen ikke kunne være varig. («Sosialismens økonomiske problemer i Sovjetunionen »). Den ujamne utviklinga av de imperialistiske landa måtte slå ut i ei ny ubalanse. Og slik har det gått.
USAs hegemoni slår sprekker
Allerede på toppen av sin makt møtte USA-imperialismen sitt første strategiske nederlag som supermakt. På tross av at Wall Street og Pentagon satsa stort på å
knuse den kinesiske revolusjonen, så seira den og knuste imperialismens støttepunkter i fastlands-Kina (med unntak av Hong Kong og Macao). Det store kinesiske markedet, Kinas råstoffer og mulighetene for å bruke Kina som militært oppmarsjområde glapp ut av hendene på USA.
Det andre militære nederlaget var Koreakrigen, hvor USA-imperialismens aggresjon blei stoppa, og verden fikk se at USA ikke var allmektig. Det tredje og
hittil siste nederlaget er sjølsagt krigen i Indo-Kina. Etter denne krigen er plutselig hele det strategiske bilde i Sørsøst-Asia endra. Vietnam, Kambodsja og Laos er frigjort. De tidligere USA-marionetter i slike land som Filippinene og Thailand har begynt å forlange uavhengighet. Disse tre nederlaga, og særlig det siste, har betydd ei viktig skjerping av den allmenne krisa i imperialismen.
Valutakrisene
Hele det systemet av finansiell, militær og politisk kontroll som USA hadde bygd opp er nå i ferd med å rakne.
Dollaren er i ferd med å miste sin rolle som internasjonalt betalingsmiddel. De oljeproduserende landa har f.eks. gått over til å prise olje i en internasjonal
pengestandard som kviler på flere imperialistiske lands valutaer.
Det har vært et utall dollarkriser. Årsaken til dem er at USAs regjering har betalt sine krigsutgifter med å trykke papir på seddelpresse. Disse papirdollarene har blitt eksportert til utlandet for å øke USAs økonomiske makt der. Vietnamkrigen har gjort at valutastrømmen har begynt å gå den andre veien.
Dermed har de økonomiske problemene som USA eksporterte til andre i sine velmaktsdager innhenta supermakta USA sjøl. Dersom alle stater som sitter med betydelige dollarreserver krevde innløsning for dem i gull eller varer, ville USA vært bankerott. Men disse landa kan ikke gjøre noe slikt. Da ville samtidig store deler av deres egne valutareserver bestå av verdiløst papir. Derfor søker de større uavhengighet fra USA gjennom en mer langvarig og gradvis prosess. Før eller seinere må dette føre til nye akutte kriser.
Vi er i den tredje fasen
Nederlagene til USA er viktige elementer i den tredje fasen av den imperialistiske krisa. Men det viktigste er at det har oppstått ei ny supermakt, Sovjet, som kjemper med USA om verdensherredømme.
Denne tredje fasen har en rekke særtrekk. Dagens marxist-leninister er nødt til å studere dem nøye. De er bestemmende for vår strategi og taktikk i kampen for den sosialistiske revolusjonen i vår tid. I analysen av motsigelsene i dag, går det et vannskille mellom ekte og falske kommunister, mellom marxisme-leninisme og revisjonisme. Hovedspørsmåla her er den nye rollen Sovjetunionen spiller etter den borgerlige kontrarevolusjonen i 1956, betydninga av folkenes frigjøringskamper i den tredje verden og spørsmålet om krigsfaren fra de to supermaktene.
- DEN TREDJE FASEN OG SOSIALIMPERIALISMEN
Midlertidig stabilisering av imperialismen.
Skjerping av motsigelsen strategisk.
Vi nevnte tidligere at de folkedemokratiske revolusjonene etter 2. verdenskrig betydde ei skjerping av den allmenne krisa, en reduksjon av det imperialistiske
verdensmarkedet osv. Hvordan skal vi da vurdere seirene for kontrarevolusjonen i de fleste av disse landa noen år seinere og det faktum at Oktoberrevolusjonens
Sovjet er blitt ei imperialistisk supermakt? Betyr det at imperialismen er i ferd med å overvinne sin allmenne krise? Betyr det stabilisering av det imperialistiske verdenssystemet?
HVA BETYDDE REVISJONISMENS SEIER
Dette er i virkeligheten nokså kompliserte spørsmål.
Sovjet ble i støttepunkt for klassefienden
– For det første var kontrarevolusjonen i Sovjet et hardt slag mot arbeiderklassen og folkene over hele verden. Det betydde at Sovjet som tidligere var det viktigste støttepunktet for verdensrevolusjonen, nå blei et støttepunkt for klassefienden. Fra å være alle revolusjonæres venn forvandla Sovjet seg til å bli en dødelig fiende. De nye tsarene utnytta Oktoberrevolusjonens store prestisje for å vinne imperialistiske framganger og for å få deler av proletariatet i mange land til å dempe kampen mot monopolkapitalen og imperialismen.
Sosialismens krefter blei kraftig svekka og reaksjonens og imperialismens krefter økt.
Revisjonismens seier betydde stabilisering for imperialismen
– For det andre er det ingen tvil om at revisjonismens seier i et flertall av de
kommunistiske partiene og kapitalismens midlertidige seier i mange tidligere sosialistiske eller folkedemokratiske land faktisk for ei tid betydde en stabilisering av det imperialistiske systemet.
Analyser av femti-åra pleier å legge vekt på USAs dominerende rolle og det økte kapitalistiske markedet på grunn av krigens ødeleggelser for å forklare disse åras relativt rolige karakter. Men de utelater som oftest ei vurdering av revisjonismens gjennombrudd.
Faktum er at de økonomiske krisene i 1950-åra var ikke mindre enn f.eks. krisa i 1970-71. Krisa i 1957 førte til produksjonsnedgang og kjempestore ledighetstall
i de fleste kapitalistiske land. Men proletariatet hadde, uten å være klar over det, mista støtten fra storparten av den sosialistiske leiren. SUKP oppfordra arbeiderklassen i vesten til klassefred og de kommunistiske partiene var blitt borgerlige revisjonistiske partier over en lav sko. Det betyr at sjøl om de objektive mulighetene for en skarpere klassekamp var tilstede, så var viktige sider ved de subjektive mulighetene borte.
– For det tredje. Kontrarevolusjonen seira i de fleste av de tidligere sosialistiske og folkedemokratiske landa og dermed blei den sosialistiske leiren likvidert. Den gjensidige hjelpa og støtten disse landa i sin tid kunne gi hverandre, blei omforma til utplyndring. Den sosialistiske leiren forsvant og i stedet dukka en byråkratkapitalistisk leir opp. Dette var nok et hardt slag mot proletariatet og et framsteg for imperialismen og reaksjonen.
En kortvarig kur
Men det er også faktorer som peker i ei anna lei.
– For det fjerde betydde framvoksteren av sosialimperialismen bare på kort sikt ei neddemping av imperialismens allmenne krise. For den nye imperialistiske supermakta måtte nødvendigvis bli nødt til å konkurrere med USA om verdensherredømmet. I Sovjet fikk USA en jamnbyrdig rival, og ikke en mindre rival av Vest-Tysklands eller Japans kaliber.
– For det femte betydde det at den tilsynelatende utvidelsen av det kapitalistiske verdensmarkedet fikk en midlertidig karakter. Det oppsto ikke noe vakuum som imperialismen kunne ekspandere på. Tvert om sikra Sovjet seg umiddelbart kontrollen over ei betydelig innflytelsessfære og begynte å forberede kampen
med USA om de øvrige områdene.
– For det sjette viste den relative stabiliseringa av kapitalismen seg å være kortvarig, hvis en ser det i historisk målestokk. De undertrykte folkenes kamp utvikla seg, på tross av kontrarevolusjonen i Sovjet. De Indokinesiske folkene kunne vinne en full militær seier, sjøl om Sovjet frenetisk forsøkte å overtale og presse dem til å stoppe kampen og godta dårlige vilkår ved et forhandlingsbord.
En annen hending snudde strømmen når det gjaldt den kontrarevolusjonære flodbølgen i de sosialistiske landa, nemlig kulturrevolusjonen i Kina. Den løste både praktisk og teoretisk problemet med å føre revolusjonen videre under proletariatets diktatur. Ved å summere opp de negative lærdommene fra kontrarevolusjonen i Sovjet klarte Mao Tsetung og de kinesiske kommunistene å forvandle en dårlig ting til en god ting, å vise proletariatet og folket over hele verden hvordan revisjonismen og kontrarevolusjonen skal bekjempes. Dette var et stort positivt bidrag til marxismen-leninismen, og det betydde ei skjerping av den allmenne imperialistiske krisa.
Kissinger har kastet Schlesinger som forsvarsminister. Tilsynelatende hersker det uenighet i borgerskapet i USA om hvilken taktikk som bør følges overfor Sovjet.
Skjerping av krisa strategisk
Når vi ser innledninga til den tredje fasen av den allmenne imperialistiske krisa under lys av den seinere utviklinga må vi slå fast:
Kontrarevolusjonen i Sovjet og andre land førte bare midlertidig til ei stabilisering av imperialismen. Strategisk betyr den at krisa skjerpes, at kampen mellom supermaktene om verdenshegemoniet blir skarpere. Dessuten betyr den at framtidige sosialistiske revolusjoner vil stå sterkere mot imperialismen fordi de er en viktig erfaring rikere, især på grunn av de praktiske og teoretiske resultatene som er vunnet i kampen mot revisjonismen sosialistiske land som Kina og Albania.
DEN TREDJE VERDENS NYE ROLLE
Nest etter framvoksteren av den sosialimperialistiske supermakta er de store endringene i en tredje verdens rolle det myst oppsiktsvekkende i det fredie stadiet av den allmenne kapitalistiske krisa.
Nykolonialismen
Det gamle kolonisystemet er gått i opp løsning, i stedet er det utvikla en ny form for kolonialisme. Imperialistmaktene klarte ikke å hindre flertallet av de undertrykte nasjonene i å vinne formell uavhengighet. Dett e har vært og er et tegn på den allmenne krisa
.
Imperialismen levde likevel videre under de nye formene. De formelt uavhengige landa blei slaver av det imperialistiske verdensmarkedet. Nykolonialismen rante råstoffer og rikdommer på en like effektiv måte som den gamle kolonialismen.
Men det nykoloniale systemet er mye mer ustabilt. Fordi det baserer seg på økonomiske avtaler, handelsforhold osv., skal det også forholdsvis mye mindre til at hele systemet kommer i ubalanse. Kontrollen over nykoloniene er mer flytende, og det skjerper motsigelsene mellom imperialistmaktene, særlig supermaktene, og det øker mulighetene til de undertrykte nasjonene for å spille en uavhengig rolle. Under nykolonialismen er lettere for de imperialistiske landa å drive økonomisk og annen infiltrasjon i hverandres , «innflytelsessfærer». Det gjør at de rivaliserer overalt, og ikke bare i, «omstridte» områder.
Motsigelsene mellom imperialistene og den økte solidariteten mellom verdens folk har gjort det mulig for undertrykte land og nasjoner å slå seg sammen i felles anstrengelser mot det imperialistiske hegemoniet. Det mest berømte eksemplet er sjølsagt OPEC, de oljeproduserende landas felles organisasjon. Men denne typen samarbeid utvikles på stadig flere områder, enten det gjelder havrettsspørsmål, råstoffer eller kamp mot sionismen. For bare tretti år sida var noe slikt utenkelig. I 1975 er det dagligdags. Dette har skapt en helt ny kraft i verdensutviklinga. Den vil framskynde og skjerpe den imperialistiske krisa.
Folkenes frigjøringskamp
Det var Lenin som for alvor analyserte og forsto den verdenshistoriske betydninga av de undertrykte folkenes frigjøringskamp. Han slo fast at denne kampen er en del av den proletariske verdensrevolusjonen. Stalin sammenfatta Lenins lære slik, i »En gang til om det nasjonale spørsmålet».
Det ville være latterlig å ikke se at siden den gangen (siden 1912, H.G.) har den internasjonale situasjonen endra seg, at krigen på den ene sida og
Oktoberrevolusjonen i Russland på den andre sida, omforma det nasjonale spørsmålet fra å være en del av den borgerlig-demokratiske revolusjonen til
å bli en del av den proletarisk-sosialistiske revolusjonen.
– Stalin, Verker, engelsk utg ., b. 7, s. 226.
I dag viser det seg med all ønskelig klarhet at Lenin og Stalin fikk rett. Lenin ironiserte over de europeiske sosialsjåvinistene som innbilte seg at de var verdens midtpunkt, ved å snakke om »det framskredne Asia og det tilbakeliggende Europa. I dag er det virkelig de undertrykte folkene i den tredje verden som står i spissen for den proletariske verdensrevolusjonen. Det er de som vinner de største seirene, slik som Vietnam og Kambodsja, og det er også de som tilføyer imperialismen de hardeste slagene.
DEN UJAMNE UTVIKLINGA MELLOM SUPERMAKTENE
Lenin utvikla tesen om at imperialisme betyr krig ut fra det faktum at de imperialistiske landa alltid utvikla seg ujamnt. Han studerte nøye hvordan
England nettopp på grunn av sitt monopol på 1800-tallet stagnerte og degenererte, samtidig som nye imperialistmakter utvikla seg med stor fart, særlig, USA og Tyskland.
Han påviste at det på et tidspunkt ville oppstå et skrikende misforhold mellom den nedadgående imperialistmaktas store kontroll over landområder og råstoffer og den oppadstigende imperialistmaktas relative mangel på slik kontroll. Han summerer denne undersøkelsen slik:
Spørsmålet er: hvilke andre midler enn krig kan det finnes under kapitalismen for å fjerne misforholdet mellom utviklinga av produktivkreftene og akkumuleringa av kapital på den ene sida og oppdelinga av koloniene og ‘innflytelsessfærene’ for finanskapitalen på den andre?
– Lenin, Imperialismen -, jfr. Ny Dag-utg. s. 108 – 109 . (Her oversatt fra Coil. Works.)
Sovjet har det EEC mangler
Det er lett å påvise ei slik ujamn utvikling i dag. Særlig er det tydelig at Stalin har fått rett i at Tyskland, Japan og slike land på nytt ville ta opp konkurransen med USA.
Om vi studerer den industrielle utviklinga i henholdsvis EEC-landa og USA, vil det vise seg at EEC på alle områder av økonomien har tatt innpå USA og på
viktige områder også gått fra USA. EEC har ambisjoner om å bli ei supermakt, men mangler sjølve grunnlaget til å gjøre USA rangen stridig, nemlig statlig integritet og en felles hær. USA har tropper i EEC-land, og EEC har store problemer med å komme fram til felles tiltak sjøl på det økonomiske området. Derfor ville det være latterlig å tro at EEC på lenge ville forsøke å utfordre USA militært.
Men Sovjet, derimot har alt det som EEC mangler for å sette seg i USAs sted. En hær som er trena i angrep, en aggressiv marine på alle verdenshavene, en sentralisert fascistisk ledelse osv. Men hvordan er den industrielle og økonomiske utviklinga?
Kontrarevolusjonen i Sovjet og det meste av Øst-Europa skapte et kraftig tilbakeslag i økonomien. Landbruket kom inn i ei permanent krise, industriproduksjonen klarte ikke å oppfylle planene osv. Gjennom ei steinhard utbytting av arbeiderklassen, gjennom tidsstudier, akkordarbeid og oppsigelser har den nye overklassen klart å øke profitten og drive opp produksjonen.
Det betyr ikke at Sovjet klarer å følge sine såkalte »planer». Men det betyr at Sovjet begynner å ta inn på USA i flere produksjonsgreiner. Vi skal seinere
kommentere hvilke produksjonsgreiner det dreier seg om. La oss se på talla. Vi har stilt opp en del tall i tabell 1.
TABELL 1:
Sement
1963 1972
USA 61 ,6 74,9 mill. tonn
Sovjet 61,0 104,3 mill. tonn
Råjern
USA 66,9 82,9 mill. tonn
Sovjet 58,7 92,3 mill tonn
Stål
USA 99,1 120,9 mill. tonn
Sovjet 80 ,2 125,6 mill. tonn
Kopper
USA 1176 1534 1000 tonn
Sovjet 600 1050 1000 tonn
Energi 1969
USA 1952,33 2065,22 i enheter som
Sovjet 1139,10 1312, 46 tilsvarer millioner tonn kol.
Eksport i % av verdenshandelen
USA 21,8(1958) 11 ,9
Sovjet 7, 5(1958) 3,7
Kilde. Stat. Yearbook 1973. United Nations.
Sovjets industripotensial øker
Denne tabellen gir ikke noe liketil bilde. For det første er det klart at Sovjet haler innpå og tildels går forbi USA når det gjelder strategiske produkter. Særlig
er det viktig å merke seg at Sovjets stålproduksjon har passert USAs. Men for det andre ville andre data vise at ferdigvareproduksjonen for Sovjets vedkommende på ingen måte har fulgt opp produksjonen av halvfabrikata.
For det tredje ville en tabell over jordbruksproduksjonen vise at Sovjet har et stort underskudd på det strategisk viktige brødkomet. For det fjerde viser handelsoversikten at både USAs og Sovjets andel av verdenshandelen er gått tilbake og at Sovjets andel synker raskere enn USAs!
Her må vi ta forbehold om at noe av handelen mellom Sovjet og dens vasaller kan være holdt utafor, og at det kan være tvilsomt om all våpeneksporten er tatt
med. Sovjet er jo som kjent verdens største profittør i død og fordervelse.
Eksporttalla er videre fra I 973, før virkningene av Sovjets økonomiske og diplomatiske offensiv i Europa (sikkerhetskonferansediplomatiet) kunne vise seg. I alle fall peker disse talla på en uhyre viktig motsigelse. Sovjets industripotensial øker, samtidig som landet har underskudd på avansert teknologi og markeder. Her stanger statskapitalismen i Sovjet mot den andre supermaktas interesser. Det er bare på bekostning av USA og EEC at Sovjet kan ha mulighet til å vinne nye markeder. Denne motsigelsen vil skjerpe rivaliseringa mellom supermaktene og Sovjets appetitt på Vest-Europa.
DEN ALLMENNE KRISA OG KRIGSFORBEREDELSENE
Som tabellen i forrige avsnitt viste, så var det tydelig at Sovjet hadde satsa stort på stålproduksjonen. Det er et uttrykk for krigsforberedelsene og militariseringa
av Sovjet-økonomien . De nye tsarene følger en »kanoner for smør»-politikk, hvor massene får bære byrdene av sovjetherskernes ekspansjonstrang.
Militarisering av økonomien
Dette er ikke stedet til å dokumentere Sovjets militære oppbygging. En del er behandla i RF nr. 5 i år, mer vil følge i seinere nummer. Sovjet har bygd opp
verdens største flåtebase i Murmansk, og sannsynligvis verdens nest største i Leningrad. I løpet av ti år er det bygd opp en helt ny marine som patruljerer verdenshavene. Et stort antall militærsatelitter kretser rundt jorda, og kostbare rakettsystemer er bygd ut i stort omfang. Dette betyr ei militarisering av økonomien. Det betyr at store samfunnsmessige midler bindes til militærproduksjon.
Lærebok i Politisk Økonomi sier det slik:
Det økonomiske innhold i militariseringa av det økonomiske liv består for det første i at en stadig større del av ferdigvarene og råstoffene slukes av det uproduktive militære forbruk eller legges brakk i form av veldige strategiske lagre. For det andre foregår utvidelsen av krigsproduksjonen på
bekostning av arbeidernes lønninger, som synker enda mer, ved å ruinere bøndene, ved skatteflåeri og utplyndring av folkene i de koloniale og
avhengige land. (s. 284)
For å betale militærproduksjonen gjør den imperialistiske regjeringa også bruk av seddelpressa. Seddelmengden økes, og dermed faller pengenes verdi. Militariseringa driver fram inflasjonen.
Krigsfaren
Det er ikke oppgava til denne artikkelen å drøfte krigsfaren i detalj. Her rekker det å sette krisa i samband med krigsfare n. Den politiske og militære
verdenssituasjonen er analysert mer inngående i forrige nummer av Røde Fane – 5/75.
Det vi kan slå fast ut fra utviklinga av den allmenne imperialistiske krisa er at utviklinga av den tredje fasen i denne krisa nå har modna så langt at en omfordelingskrig mellom de to supermaktene er under oppseiling. Krisa driver supermakt ene inn i en stadig mer hektisk rivalisering med hverandre, og de får stadig mindre politisk og økonomisk spillerom. Samtidig øker de revolusjonære mulighetene.
En rein økonomisk betraktning kan gi som svar at sjøl om krigsfaren øker, så er
det enn å noen år til krigen bryter ut. Sjøl om den økonomiske krisa er djup, så er det ikke slik at supermaktene har krigen som eneste middel å falle tilbake på på kort sikt. De vil velte byrdene over på massene i sitt eget land og over på svakere og mindre land.
Slik er det utvilsomt, men spørsmålet om krigen kan ikke vurderes reint økonomisk. Vi må også vurdere politiske og militære forhold.
En akutt endring av den politiske eller militære situasjonen kan tvinge fram en krig, uten at den økonomiske situasjonen er satt på spissen. Prinsippielt kan derfor krigen komme når som helst, og det villevære dumt å huse illusjoner om noe annet. »Det er bedre å være forberedt enn uforberedt,» som Chiao Kuan-hua sa på 30. sesjon til FNs generalforsamling i september. Det betyr likevel ikke at det i praksis kan vise seg at krigsutbruddet først vil komme etter en lengre periode da de forskjellige faktorene som forbereder krigen skjerpes.
Det vesentlige er at vi forstår hvilket punkt motsigelsene i imperialismen er utvikla til i dag, i sær mellom de to supermaktene Sovjet og USA. Kjensgjerningene taler skarpt imot at det er avspenning som preger situasjonen, slik revisjonistene og en del vestlige imperialistiske politikere hevder. Tvert om er det faktorene for krig som øker, i sær på grunn av sosialimperialismens ærgjerrighet etter å vinne verdensherredømmet. Vi er nødt til å innstille oss på at vi lever i ei førkrigstid.
Samtidig må vi trekke lærdommene av det som har skjedd når utviklinga av motsigelsene har nådd sin spiss i de to første fasene av den allmenne krisa. Både
i samband med den første og den andre verdenskrigen utvikla situasjonen seg i gunstig retning for arbeiderklassen og folket, for frigjøring og sosialisme. Den
allmenne krisa i kapitalismen er den sosialistiske revolusjonens fødselsveer.
Det vi ser i dag er nye, harde rier.
- DEN SYKLISKE KRISA
Fasene i syklusen. Den sykliske og den allmenne krisa. Krisene i norsk etterkrigsøkonomi.
Den kapitalistiske roduksjonsmåten preges av motsigelsen mellom produksjons samfunnsmessige karakter og den private tilegnelsesmåten, Eller sagt på en
annen måte, av motsigelsen mellom produksjonens organisering i den enkelte bedrift og produksjonens anarki i samfunnet som helhet.
De enkelte kapitalister søker stadig å organisere sin kapital for å produsere mest mulig billigst mulig, for på den måten å tilegne seg mest mulig profitt.
Men i samfunnet som helhet er det anarki. Det som styrer investeringene er hva som til enhver tid gir mest mulig profitt. Derfor blir det overinvestering, og
dermed overproduksjon i noen sektorer, og skrikende mangler i andre sektorer.
Gang på gang kommer produksjonen i konflikt med markedet. Dette fører til periodiske kriser, og slike periodiske kriser vil det finnes så lenge produksjonsmidler anvendes som kapital uansett om staten overtar som felleskapitalist.
KRISE, DEPRESJON, OPPGANG, HØYKONJUNKTUR
I forrige århundre gjentok krisene seg med omlag l O års mellomrom. Etter den første imperialistiske verdenskrigen har krisene blitt hyppigere, og i våre dager
regner vi med at det varer ca. 4 år fra begynnelsen av ei krise til begynnelsen av den neste. Dette kalles en syklus.
Krisa er den fasen i syklusen der motsetninga mellom økninga i produksjonskapasiteten og den relative senkninga av den kjøpedyktige etterspørselen ytrer seg i en stormende ødeleggende form. Denne fasen i syklusen er preget av overproduksjon av varer som ikke finner avsetning, sterkt prisfall, stor mangel på betalingsmidler og børskrakk som framkaller massekonkurser, bratt nedgang i produksjonen, raskt økende arbeidsløshet og senking av lønningene.
(Politisk Økonomi s. 214)
Vi skal seinere i denne artikkelen vise hvordan dette har ytra seg i Norge. Depresjonen er den fase i syklusen som følger like på krisa. Denne fasen i
syklusen kjennetegnes ved at industriproduksjonen befinner seg i en tilstand av stagnasjon, vareprisene er lave, handelen går tregt og det er overflod
på ledig pengekapital. I depresjonsfasen oppstår forutsetningene for den etterfølgende oppgang og høykonjunktur.
(Samme sted)
Krisene i Norge etter krigen har ikke hatt en slik voldsom karakter, som det vi her siterer. Men i prinsippet har det samme skjedd. Monopolkapitalen klarer
på grunn av sitt monopol å holde vareprisene oppe på tross av sviktende etterspørsel. Av og til må lagrene av forbruksvarer saneres med reine dumpingsalg, for å gi plass til ny produksjon. I de fleste kapitalistiske land, og særlig USA, har det vært en markant nedgang i omsetninga av forbruksvarer under krisa og depresjonsfasen. USA har også i korte perioder sett tendenser til prisfall.
Oppgangen er den fasen i syklusen under hvilken bedrifter som er kommet over krisen, kommer til krefter etter påkjenningene og går over til å utvide produksjonen.
(Samme sted.)
Denne fasen er det lett å kjenne igjen i virkeligheten fordi alle slags kapitalister da jubler i vilden sky og skryter av at kapitalismen er et levedyktig system som
klarer alle vanskeligheter. Oppgangen går over i høykonjunktur.
Høykonjunkturen er den fasen i syklusen under hvilken produksjonen stiger over det høyeste punktet som blei nådd i foregående syklus før krisa
trådte inn. Under høykonjunkturen blir det startet nye industribedrifter, bygd jernbaner osv.
Prisene stiger, omsetninga øker, og det driver igjen opp produksjonen. Bankene stiller store kreditter.
Alt dette gjør det mulig å øke om fanget av produksjonen og handelen langt ut over rammen for den kjøpedyktige etterspørsel. På denne måten
blir forutsetningene for neste overproduksjonskrise skapt.
(Samme sted.)
På toppen av høykonjunkturen utvides produksjonen langt ut over rammene for markedet, og kredittene skjuler avsetningsvanskene ei tid. Derfor blir omslaget voldsomt når det først kommer. Krisa kommer som en dramatisk nedgang akkurat som det så mest lyst ut for profittørene.
VIRKNINGA AV DEN SYKLISKE KRISA PÅ DEN ALLMENNE KRISA
Den sykliske krisa forsterker den allmenne krisa på flere forskjellige måter.
Den sykliske krisa raserer hele industri greiner, slik som f.eks. næringsmiddel og tekstil i Norge. Det gjør de enkelt kapitalistiske landa mer sårbare, og skjerper utbyttinga av land i den tredje verden, – og dermed også deres motstand.
Under krisene skjerpes undertrykkinga og utbyttinga av massene kraftig. Kapitalismens karakter av rovdrift viser seg i all sin grellhet. Arbeiderklassen og andre deler av folket mister tiltrua til kapitalismen og klassekampen skjerpes. Krisene øker bevisstheten om den sosialistiske revolusjonen, og de kan også drive fra revolusjoner.
Krisene bringer verdenshandelen ut av lage og skjerper de permanente finanskrisene og råvarekrisene. Gjennom krisene forrykkes styrkeforholdet mellom de imperialistiske landa. Dette virker som ei direkte opptrapping av den allmenne krisa. Et godt eksempel på dette er Sovjets forsøk på å dra fordeler av USAs krise i 74-75. Sovjet har tilbudt flere vestlige land å ta over leveranser som var beregna på det vestlige markedet. Aker-gruppa har blant annet blitt invitert til å få avsetning for sine borerigger på det sovjetiske markedet. Dette øker rivaliseringa mellom supermaktene, også i Norge.
Krisene fører til fascifisering i de kapitalistiske landa. Massenes misnøye kan ikke lenger holdes nede med prat. Det blir tatt i bruk batonger, tåregass, kriminalisering og væpna opprørspoliti. Slike tendenser ser vi i alle kapitalistiske land i dag. De utdyper den allmenne krisa i disse landa.
Militariseringa av økonomien, som borgerskapet bruker som et botemiddel, driver fram årsakene til krisa ytterligere. Særlig skjerper den utbyttinga og inflasjonen.
Monopolkapitalen tar i bruk statsapparatet til å »løse» krisa. Det betyr bare at statlig kapitalisme tar over for den private kapitalismen og det bringer
spørsmålet om sosialismen i forgrunnen. Massene ser at det ikke hjelper med statsovertakelse så lenge det ikke er snakk om proletariatets statsmakt, men borgerskapets.
Slik ser vi at enhver syklisk krise bringer oss nærmere sammenbruddet for imperialismen og den proletariske revolusjonen. Gjennom krisene oppstår det i
enkelte land revolusjonære situasjoner allerede før det imperialistiske verdenssystemet som helhet møter sitt sammenbrudd.
UTVIKLINGA AV DEN SYKLISKE KRISA I NORGE EITER KRIGEN
Sosialdemokratiet har hevda at de økonomiske krisenes tid i Norge er forbi. For å begrunne dette viser de til at det i tida etter 2. verdenskrig ikke har vært noen
kriser av den typen verden opplevde f.eks. i 1929. Tvert om, blir det hevda, etterkrigstida har vært ei tid med stadig økende produksjon, økt levestandard og økt sysselsetting.
Krisefri »seinkapitalisme»?
Sjølsagt har de en del faktiske holdepunkter å vise til. Det er opplagt for enhver at det ikke har vært hundretusener i ledighetskø og full produksjonsstans.
Men dette er bare et bilde på overflaten. Det var dette overflatebildet som fikk SF-økonomen Seierstad i 1970 til å håne marxist-leninistene for vår »kriseteori» og hevde at »seinkapitalismen» hadde fjerna krisene fra det økonomiske livet. (Kort etter kom bedriftsnedleggelsene i treforedling, bl.a. på Vestfossen.)
Borgerlig statistikk pleier også å dekke over krisene. F.eks. er arbeidsløysetalla aldri riktige, fordi de utelater ungdom som ikke har hatt jobb tidligere, store
deler av kvinnene og uføretrygda folk som kunne ha arbeidd, om de hadde fått jobb.
Derfor er det lett å gå vill i borgerlig statistikk, og få det inntrykket at krisene ikke eksisterer lenger. Men det går faktisk an å få et inntrykk av krisene, en slags silhuett av dem, gjennom denne statistikken. Som vi skal se, gir det et helt annet bilde enn overflateinntrykket.
Men før vi gjør det, må vi minne oss om hva ei krise er, og hvilke opplysninger vi skal leite etter for å finne ut når det har vært kriser.
Ei krise er som nevnt ovafor den fasen i den kapitalistiske produksjonssyklusen der varene hoper seg opp, bedrifter blir stengt, produksjonen går ned og arbeidsløsheta øker. Krisa fører til ødelegging av samfunnsmessige produktivkrefter og elendighet for massene. Krisa kan omfatte børskrakk, prisfall og lønnssenkning. Statsmonopolkapitalismen har ført til ei midlertidig endring i form når det gjelder f.eks. krisas virkning på priser og lønninger. Til en viss grad klarer monopolene å presse prisene i været til tross for opphoping av varer. Det betyr at lønningene ikke nødvendigvis behøver å falle nominelt, men at de blir spist opp av inflasjonen. Vi skal komme tilbake til statsmonopolkapitalismen og krisa, kortfatta her, mer utførlig i en annen artikkel.
Hva må vi se etter?
Disse forholda gjør at det er særlig følgende forhold vi må undersøke for å avdekke krisene i et land som Norge i en periode med relativ høykonjunktur, slik som etterkrigstida:
For det første må vi se på produksjonsvolumet. Dersom produksjonen går ned, så er det et meget sikkert tegn på krisa. Her vil ofte de statistiske opplysningene
ljuge, fordi de delvis oppgir produksjonsverdien. I en periode med sterk inflasjon kan verdien av produksjonen målt i penger stige, samtidig som produksjonsvolumet går ned.
For det andre må vi se på sysselsetting/arbeidsløshet. Som nevnt ljuger statistikken på dette feltet også, slik at det kan være vanskelig å få tak i talla for den virkelige ledigheta. Men svingningene i ledighet/sysselsetting vil gi oss et bilde av krisene likevel. Det vi ikke kan si nøyaktig ut fra slik statistikk er krisenes omfang, men det er ikke formålet i denne sammenhengen.
For det tredje må vi se på lagervolumet. Dette er faktisk en av de mest følsomme måleinstrumentene på krisa. Ved å studere dette kan vi få et nokså riktig bilde av krisas forløp, dens høydepunkt osv.
For det fjerde må vi se på en rekke andre faktorer. Som hjelperedskaper må vi også trekke inn undersøkelser av reallønnsutviklinga, prisutviklinga og energi
forbruk. Men av de grunnene som er nevnt vil denne statistikken være upålitelig.
Denne lista over indikatorer på krisa viser de sikreste kjennetegna vi skal se etter. Det betyr f.eks. at de er viktigere enn børsindekser. Børsen er bare finanslivets spillebule. Den reflekterer krisa på et vis. Men den gir ikke noe sikkert bilde. Aksjekurser vil allment sett falle under krisa, men det er ikke noen absolutt lov. Særlig er den nokså usikker i slike mindre kapitalistiske kriser som dem vi skal studere.
HVA SIER PRODUKSJONSUTVIKLINGA OM KRISENE EITER KRIGEN?
Når vi studerer utviklinga av produksjonen i Norge etter krigen, er det lett å påvise at den ikke har pågått som ei jamn økning. Det har vært klare perioder med oppbremsing, stagnasjon og tilbakegang, liksom det har vært perioder da produksjonen har skutt ny fart. Dette kan vi lese i statistikk over produksjonsindeks (et tall som angir volumet av produksjonen,) og brutto verdi av produksjonen. Vi kan også få et visst bilde ved å se på antall arbeidstimer i industrien.
TATELL II. Produksjonsindeks 1946-1951
År Bruttoverdi prod. indeks (1961= 100)
1947 5719
1948 6835
1949 7328 57,2
1950 8883 62,8
1951 11972 67,9
1952 12315 66,5 NB
1953 12414 NB 70,2
1954 13643 74,9
19552 15974 77,8
1956 17152 82,3
1957 18043 84,0
1958 18747NB 83,6 NB
1959 19845 87,7
1960 22084 95,2
(Kilde. Historisk statistikk 1968, s. 202 og 213)
Noter:
- Talla fra 1947 til 1954 omfatter store bedrifter.
2. Talla fra 1955 til 1960 omfatter alle bedrifter
Når vi tar hensyn til at det i denne perioden var en inflasjon på 2-4 prosent, så blir det klart at den lille verdiøkinga fra 52 til 53 og 57 til 58 i virkeligheten
representerer stagnasjon og tilbakegang i industriproduksjonen, noe som produksjonsindeksen gir et enda klarere bilde av.
Alt nå er det derfor opplagt at disse åra var kapitalistiske kriseår. Men for å lære mer om dem må vi se på andre tall også. Dessuten er det nødvendig å trekke inn
andre tall for å få vite noe om krisene etter 1960. I statistikken øker nemlig både produksjonsverdien og produksjonsindeksen fra år til år. Likevel fantes det
kriser. De lar seg ikke avlese i disse talla, delvis på grunn av en sterkt økende inflasjon, og delvis på grunn av at disse krisene slo svært ulikt ut i de forskjellige bransjene.
TABELL III . Arbeidstimer 1950 – 63.
År arb. timer i millioner
19501 460
1951 482
1952 477 NB
1953 481
1954 493
19552 565
1956 559
1957 547 NB
1958 532
1959 521
1960 543
1961 550 NB
1962 552
1963 560
Kilde Hist. stat 1968 s. 202
Noter:
- Talla fra 1950 – 54 omfatter store bedrifter.
2. Talla fra 1955 – 63 omfatter alle bedrifter.
Sjøl om disse talla er mer usikre, fordi de bare indirekte sier noe om produksjonen, så kan vi skimte omrisset av de samme krisene som vi så ovafor, og dessuten se tegn til stagnasjon i 1962.
SYSSELSETIING OG ARBEIDSLØSHET SIER MER OM KRISENE
Svakhetene ved norske arbeidsløysetall er nevnt, men med de forbeholda kan vi bruke dem. For å dekke opp for noen av svakhetene kan vi trekke inn tall for
sysselsetting i industrien. Tilbakegang i sysselsetting vil ofte være et sikkert tegn på krisa.
Men på den andre sida har disse talla den svakheten at de også gjemmer strukturelle endringer innafor det kapitalistiske samfunnet , dvs. oppsvulminga av den uproduktive sektoren i forhold til den produktive. I noen tilfeller kan altså en stagnasjon i sysselsettinga i industrien være mer et tegn på den allmenne
kapitalistiske krisa enn på ei syklisk krise.
TABELL IV
Sysselsatte i industri i 1000, 1948 – 72
1948 – 289
1949 – 300
1950 – 308
1951 – 319
1952 – 315
1953 – 315 NB
1954 – 322
1955 – 329
1956 – 331
1957 – 332
1958 – 322 NB
1959 – 321
1960 – 331
1961 – 339
1962 – 343
1963 – 343 NB
1964 – 347
1965 – 353
1966 – 360
1967 – 363 NB
1968 – 362
1969 – 366
1970 – 378
1971 – (mangler oppl.)
1972 – 392
(Kilde. Historisk statistikk , 1968 s. 78, Stat. årbok 1969, 72, 74)
Av tabell IV kan vi lese de samme krisene som vi har sett konturene av tidligere. Vi kan se hvordan de representerer både stagnasjon og tilbakegang.
Dessuten får vi øye på ei krise i 1967-68 som vi ikke kunne lese av de foregående talla.
TABELL V
Arbeidsløse fagforeningsmedlemmer i % og folk som er meldt arb.løse.
% Meldt
1946 3,6 NB
1947 3,1
1948 2,7 9026
1949 2,2 7715
1950 2,7 8970
1951 3,6 11133 NB
1952 2,4 11634
1953 3,3 14358
1954 2,2 12695
1955 2,5 12542
1956 3,1 13865
1957 3,2 14669 NB
1958 23631
1959 22633
1960 2,5 17097
1961 2,0 13048
1962 2,1 15184 NB
1963 2,5 17725
1964 2,0 15540
(Kilde Hist. stat. 1968, s. 81)
Jo mer vi graver i statistikken, jo rikere bilde får vi av den kapitalistiske produksjonssyklusen i Norge. Krisene trer fram i klart relieff, og vi blir i stand til å tidfeste dem nokså nøyaktig. Vi merker oss at arbeidsløysetalla sleper noe etter produksjonsnedgangen i tid, men det er helt rimelig, ettersom det er produksjonsnedgangen som fører til permitteringer, ansettelsesstopp, nedleggelser.
OPPHOPING AV VARELAGRE, OVERPRODUKSJON
Ved å nytte den marxistiske loven om at den sykliske krisa er ei overproduksjonskrise kan vi få et tydelig bilde av krisene i Norge etter krisa i 1963. Overproduksjonen fører umiddelbart til økning av lagrene, og gjør lagerindeksen til et veldig sikkert barometer.
TABE VI.
Lagerindeks for industri 1966 – 73
(1971=1 00)
31/12 – 1966 – 121
1967 – 130 NB
1968 – 119
1969 – 108
1970 – 126
1971 – 146 NB
1972 – 128
1973 – 122
Kilde. Stat. årbok 69 s. 146
Stat. årbok 72 s. 170
Stat. årbok 74 s. 187
Disse talla bekrefter at det var ei krise i 1967 med overproduksjon, og de viser oss i tillegg krisa i 1971 som vi skal komme tilbake til.
KRISA RAMMER ARBEIDERKLASSENS LEVESTANDARD
Sjøl om vi etter krigen ikke har vært vitne til direkte lønnsnedslag i kroner og ører, så har det foregått virkelige lønnsnedslag, nedslag i arbeidernes kjøpekraft.
Til og med offisielt innrømmes det at den virkelige reallønna gikk ned i perioden 1970-73. Ei liknende utvikling skjedde også under krisene tidligere.
TABELL VII
Lønnsindeks 1949-65 (1959 =1 00) (korrigert for prisstigninga, men ikke for skatter og avgifter.)
1949 80 1958 94 NB
1950 81 1959 100
1951 79 NB 1960 104
1952 81 1961 109
1953 83 1962 113
1954 84 1963 116
1955 88 1964 116 NB
1956 91 1965 121
1957 94
(Kilde, hist. stat. 68, s. 554)
KRISA RAMMER BRANSJENE ULIKT
Vi nevnte ovafor at krisene har ramma bransjene så ulikt at totalindeksen for produksjonen godt kan vise økning samtidig som viktige bransjer går tilbake.
Krisa i 62 – 63 ramma særlig gummivareindustri (ned fra 108,9 til 105,4 poeng) og maskinindustri (ned fra 116,5 til 111,7). Krisa i 67- 68 ramma
næringsmiddel (stagnasjon på 144 poeng), jern- og metallvareindustri (141 til 140) og maskinproduksjon (151 til 150), ellers var det stagnasjon i elektroteknisk og transportmiddelindustri. Treforedling var på vei opp da de andre bransjene møtte krisa i 67. Det henger sammen med at denne industrien er særs følsom for svingningene på verdensmarkedet, derfor er det nesten alltid treforedling som varsler inngangen til krisa.
I 1971 var det først og fremst treforedlingskrise. For åra 1970, 7 1 og 72 var produksjonsindeksen 168, 160 og 158. I 1972- 73 kom krisa i tekstil og
bekledning for alvor. (Indeksen fra 110 i 1971 til 102 i 1973.) Bekledning og tekstil er inne i ei permanent krise, som er et utslag av den allmenne krisa, og som truer med å utslette dem som næringer her i landet. Det viser produksjonsindeksen for bekledning med all ønskelig tydelighet. For åra 1969-73 falt den slik:
100 – 94 – 90 – 85 – 79.
LANDBRUKSKRISA
De økonomiske krisene fører også til kriser i landbruket. Dels ved at landbruksproduktene ikke finner avsetning og dels på grunn av andre forhold som vi skal komme tilbake til.
Landbrukskrisene er mer langvarige og seiglivete inn industrikrisene. I Norge og andre kapitalistiske land har landbrukskrisa ført til fraflytting fra landsbygda,
ødelegging av dyrka mark og reduksjon av sjølbergingsevnen på landbruksprodukter.
Det er særlig småbønder og mindre mellomstore bønder som rammes av jordbrukskrisa.
I Norge sank antallet bruk med minst fem dekar jordbruksareal fra ca. 214 000 i 1949 til 128077 i 1972. Hele reduksjonen kom blant bruk på mellom 5 og
50 dekar. I 1949 var antallet bruk på denne størrelsen 150 130 og i 1969 var tallet 88 481. Det vil si en nedgang på over 40 % på 20 år! (Kilde, Statistiske
årbøker). Derimot var det i 1949 5188 bruk på over 200 dekar, mens tallet i 1969 var oppe i 6 318.
Jordbruket ligger tilbake for industrien i avkastning. Den private eiendommen til jorda gjør jordbruket tungdrevet og urasjonelt. Investeringene utnyttes ikke
effektivt, og mange bønder har for liten avkastning til å investere noe særlig. Derfor sakker jordbruket akterut i forhold til industrien. Dermed oppstår det ei
såkalt »sakse»krise i forholdet mellom industri og jordbruk. Den blir kalt det, fordi kurvene for jordbruksproduksjonen og industriproduksjonen spriker som
skjærer på ei saks. Dette kan illustreres best ved utviklinga av prisene på landbruksprodukter i forhold til prisene på produksjonsmidler til landbruket.
TABELL VIII.
Prisindeks for jordbruket 1968- 73 varige produksjonsår jordbruksmidler
produkter (maskiner, bygninger osv.)
1965 100 100
1968 108 I I 7
1969 113 122
1970 115 129
1971 119 137
1972 123 15O
1973 130 189
(Kilde, stat. årbok 72 – 74)
Over 100 000 bruk er blitt lagt ned i Norge etter krigen. Det har ført til at hele lokalsamfunn er avfolket, slik som i tilfelle her på dette bildet.
Dette betyr ganske enkelt at prisene på produksjonsmidler har økt med 89 % i den samme perioden som prisene på jordbruksproduktene bare har økt med 30 %. For å bli i stand til å gjøre investeringer på slike vilkår må småbøndene stadig øke gjelda si. Det gjør dem mer og mer til forpaktere på ei jord som tilhører banken.
Småbøndene er videre nødt til å gi fra seg grunrente til bankene og landbruksmonopolet, og ofte også endel av det nødvendige arbeidet. Dette er årsaken til at små og mellomstore bønder presses ut av landbruket og at landbrukskrisa er så seigliva.
OPPSUMMERING AV DEN SYKLISKE KRISA I NORGE ETTER KRIGEN
Offisielt statistisk materiale gjør det mulig å slå fast at den kapitalistiske produksjonen i Norge har gjennomgått ei regelmessig syklisk utvikling. Med nokså jamne mellomrom har produksjonen stagnert eller gått tilbake, arbeidsløsheta har økt, fabrikker er blitt nedlagt. Kort sagt, den marxistiske teorien om den sykliske krisa har full gyldighet også i en økonomi som den norske. Dette er en viktig konklusjon, fordi den retter seg mot alle ideer om at den såkalte »blandingsøkonomien» eller statsmonopolkapitalismen har opphevd krisa.
Krisene er ikke blitt opphevd, tvert om de er blitt hyppigere enn hva de var på Marx’ tid, eller tidlig i dette århundre. Den gang regna en med at det varte omlag
ti år fra ei krise til den neste. I Norge har vi etter krigen hatt sju kriser, slik statistikken viser. Nemlig krisene i 1946, 52/53, 57/58 , 62/63, 67, 71 og 1975
– … Det betyr at det i gjennomsnitt har vært ei krise hvert fjerde år. Dette er en internasjonal tendens, og den henger sammen med at produksjonsutstyret
utskiftes raskere enn tidligere.
Norsk økonomi blir mer sårbar
Noen vil innvende at krisene i Norge er små sammenlikna med krisene i utlandet. Det er til dels riktig. Arbeidsløysetall og liknende har ikke nådd de dimensjonene i Norge som i mange andre land. Men det forhindrer ikke at krisa har vært temmelig alvorlig i de sektorene av økonomien hvor den har rammet hardest. Norsk økonomi støtter seg på flere fundamenter enn en del utenlandske økonomier, derfor har ingen krise fått så omfattende følger for hele produksjonslivet. Krisene har imidlertid undergravd nettopp dette særtrekket ved norsk økonomi.
Treforedlingsindustrien blir sanert for hver krise, tekstil, bekledning og skotøy er på vei ut, og i den siste krisa har størstedelen av hermetikkindustrien gått i
stå. Derfor blir norsk økonomi mer og mer sårbar for hver krise, og vi kan derfor gå ut fra at krisene vil bli djupere og mer omfattende framover. Allerede krisa i
197 5 har vist dette ved at den har slått inn i »hjørnesteinsnæringer» som verftsindustrien og annen jern- og metall-industri.
- KRISA I NORSK ØKONOMI I DAG
Høykonjunkturen utløser krisa. Betydningen av produksjonsmiddelsektoren.
Det er nå opplagt for enhver at vi er inne i ei økonomisk krise. Denne krisa har herja i den kapitalistiske verdens økonomien siden begynnelsen av 1974 .
På det tidspunktet hadde den norske høykonjunkturen ennå ikke nådd sin topp, og »ekspertene» snakka om en, særnorsk» høykonjunktur, om mulig-
hetene for at olje-boomen hadde fått Norge til å hoppe over den internasjonale krisa osv.
HØYKONJUNKTUR FORBEREDER KRISA
Det som skjedde var i virkeligheten følgende :
Den norske krisa har alltid ligget ei tid etter den internasjonale krisa. Den krisa som vi opplevde i Norge i 1971, den starta tidlig i 1970 i USA. Det samme
skjedde denne gangen. Det var ikke uttrykk for noen særnorsk høykonjunktur at Norge hadde høykonjunktur mens andre land hadde krise. Høykonjunkturen
er jo nettopp den fasen i den kapitalistiske produksjonssyklusen som kommer i betydninga at den i større grad enn i andre land fikk karakteren av en boom, ei
virkelig jobbetid. Men det er marxistisk ABC at en rekordarta boom gjerne fører til ei skarpere krise enn ellers. Overproduksjonen blir større, og tilbakeslaget
blir derfor også større. Den »særnorske» boomen betydde derfor ikke noe norsk «hopp» over krisa, men tvert om ei skarpere krise enn vi har opplevd på lenge.
Oljeeventyret
Høykonjunkturen i 1974 var prega av oljeinvesteringene. Det blei investert fem milliarder kroner i aktivitet med tilknytning til Nordsjøen. Ei rekke nye
fabrikker blei satt i gang eller planlagt. Aker-Verdal, Mongstad, Rafsnes, Sandnessjøen er navn som er knytta til denne perioden.
Verftsindustrien la om produksjonen til oljeboringsplattformer og forsyningsskip. Dette hadde også sammenheng med at rederkapitalen hadde begynt å merke den internasjonale overproduksjonskrisa i tankfart for alvor. Det utvikla seg en rik flora av servicebedrifter og delprodusenter til oljeindustrien.
På de fleste stedene blei arbeiderne brukt langt over bestemmelsene i Arbeidernloven. Det var dispensasjoner for treskift og overtid i ett sett. Overproduksjonen lå i lufta. Markedet for borerigger var ikke umettelig. Det er heller ikke slik at det er mangel på olje i verden, så en overproduksjon av olje er også fullt mulig.
Krisa melder seg
Krisa meldte seg først i tankfart og annen skipsfart. Deretter kom treforedling og hermetikk. Overproduksjonen av skip har sin bakgrunn i den eventyrlige boomen i fraktrater som kulminerte med oljekrisa i 1973. Redere som Waage utbetalte aksjeutbytter på 40 %. Fraktratene økte til det mangedobbelte. Det førte naturligvis til at rederne bestilte enda flere skip for å høste mest mulig profitt. Men oljeforbruket i Europa og USA sank, lagrene blei fylt.
Skipsmarkedet var fylt, og supertankerne fant veien til opplagsbøyene hvor innpå en tredjedel av dem ennå ligger. I skipsbyggingsindustrien ser vi hvordan verftsarbeiderne jobba på spreng med mye ekstra slitasje og en liten kompensasjon bare for å bli trua med arbeidsløshet i annen omgang.
Treforedling er den av de norske næringene som er det sikreste varselet om konjunkturnedgang. Det kommer av at den er veldig nært knytta til konjunkturene på verdensmarkedet, og de ligger som nevnt vanligvis noe foran de norske konjunktursvingningene. Krisa på Borregaard og den høye arbeidsløsheta i Østfold vitner om krisa i treforedling.
Hermetikkindustrien og fiskeforedling blei også ramma av sviktende etterspørsel på verdensmarkedet. Denne krisa henger nært sammen med den allmenne krisa og saneringa av slike næringer. Dessuten har omsetninga av fiskeprodukter mye til felles med omsetninga av jordbruksprodukter. Den er inne i ei permanent krise og sakker etter for nøkkelindustrien.
HVORDAN UTVIKLA KRISA SEG?
Etter disse innledende taktene kom krisa i hele den norske økonomien i gang for alvor. Det er interessant å se hvor krisa begynte, og hvordan den utvikla seg.
Det er vanlig å hevde at krisa starter i forbruksvaresektoren på grunn av at massenes kjøpekraft synker og fører til mindre etterspørsel, og at nedgangen i
forbruksvareindustrien så forplanter seg over til produksjonsmiddelindustrien fordi markedet for maskiner og utstyr krymper. Dessuten vil den økte arbeidsløsheta føre til at markedet krymper enda mer osv.
Krisene skulle altså komme når arbeiderklassens kjøpekraft går ned. Etter min mening er det å spenne kjerra foran hesten, å forveksle årsaker og virkninger.
Uansett om det på et visst tidspunkt er oppgang eller nedgang i reallønna, gjelder det alltid at arbeiderklassen og folkets kjøpekraft er begrensa i forhold til det den kapitalistiske storindustrien kan produsere. Det er sjølve drivkrafta i den kapitalistiske produksjonsmåten, jakta etter profitt, maksimalprofitt, som fører til at produksjonen utvikler seg med eksplosiv kraft i visse bransjer, mer enn det er et kjøpedyktig marked til å avta. Den samme drivkrafta er sjøl en hindring for at markedet for produktene kan utvide seg i samme forhold. Dermed oppstår det periodiske overproduksjonskriser. (Se f.eks. Engels drøfting av de sykliske krisene i brosjyra »Sosialismen fra utopi til vitenskap,» kapittel III.)
Kjøpekraft, høykonjunktur, krise
I Norge har massenes kjøpekraft falt over ei årrekke. Fra innføringa av momsen i 1970, og særlig fra 1971 til 1973 har den virkelige reallønna (det som blir igjen etter skatter og avgifter, når vi også tar hensyn til prisstigninga) sunket.
Dette blei innrømt av finansminister Per Kleppe i Stortinget i september 1975, og skulle derfor ikke trenge en egen dokumentasjon her. (Sosialdemokratiet er de siste til å innrømme slike kjennsgjerninger, når de innrømmer dem så er det fordi alt annet ville gjøre dem fullstendig til latter.)
Men den synkende kjøpekrafta hindra ikke høykonjunkturen i 1974. På andre sida førte høykonjunkturen i sin tur til en økning av kjøpekrafta… Kapitalen måtte øke lønningene for å trekke til seg arbeidskraft i ei tid hvor arbeidskraft var mangelvare. Fra tidlig i 1974 til midtveis i 1975 har det for første gang på lenge vært ei reallønnsforbedring. Denne bedringa står sjølsagt ikke på noen måte i forhold til de skyhøye profittene som kapitalistene har hatt, og det er ikke mye å rope hurra for etter fire år med senkning av levestandarden. Men tross alt er det ei økning av kjøpekrafta.
Nettopp i denne perioden da kjøpekrafta økte, så slo krisa inn i norsk økonomi. Derfor kan en ikke si at minska kjøpekraft førte til krisa. Tvert om så vil krisa i sin tur føre til senka kjøpekraft, som igjen vil forverre krisa. Men det er noe ganske annet.
Forbruksvaresektor, produksjonsmiddelsektoren
Krisa starta heller ikke i forbruksvaresektoren (hvis vi ser bort fra hermetikk, som først og fremst blei ramma av verdensmarkedet, og ikke av heimemarkedet.), den starta i produksjonsmiddelindustrien. Det var overproduksjon av produksjonsmidler som var den direkte o årsaken til krisa. Det har vist seg at store investeringsplaner i oljeindustrien er blitt lagt på is. Det gjelder utbygging av verft i Sogn og Fjordane, det gjelder det planlagte anlegget i Sandnessjøen som skulle ha 600 arbeidere, og som nå blir bare et mindre verksted, og det gjelder ei lang rekke andre.
Krisa har seinere slått inn i de fleste andre sektorer, og arbeidsløysetalla ligger nå på et nivå som tilsvarer noe av det høyeste som har vært etter krigen. Dette
betyr ei innskrenkning av markedet, og statens opplegg for kriseforlik peker i retning av et indirekte lønnsnedslag.
Vi kan regne med at arbeidsløysa vil øke utover vinteren, at innskrenkninger, permitteringer og nedleggelser vil ramme stadig flere arbeidere.
DEN KOMMENDE OPPGANGEN
Amerikanske økonomer har nå i mer enn ett år jobba overtid med å forsikre om at omslaget i økonomien er rett rundt hjørnet. Her til lands var Vest-Tyskland et lovende eksempel med tendenser til økte investeringer, helt til nye rekorder i arbeidsløyse slo hele korthuset overende to måneder seinere. Sist vinter het det at oppgangen ville komme på slutten av våren, i vår het det at den skulle komme til høsten, og nå i høst heter det at den skal komme en gang i 1976.
Ei svært langvarig og djup krise
Dette er tegn på overflaten som gjenspeiler at den krisa vi nå er midt oppe i, er ei særdeles langvarig og djup krise. I mange land har den vært den alvorligste
krisa etter 2. verdenskrig, og den har hatt flere trekk felles med verdenskrisa i 1929. Det engelske finanstidsskriftet The Economist har vist at krakket på New
York børsen faktisk var større i 1974 enn krakket i 1929. Kombinasjonen av rekordarta inflasjon og like rekordhøye arbeidsløysetall er ei utvikling til det verre i forhold til krisa i 1929.
Totalt sett var likevel krisa i 1929 verre enn den vi opplever nå. Men krisa fra 1974 har vist at den moderne kapitalismen på ingen måte har kvitta seg med
årsakene til kriser, og at krisene i dag godt kan komme til å overgå den hittil største økonomiske krisa i kapitalismens historie.
Oppgang følger alltid krisa
Vil det komme en oppgang? Sjølsagt kommer det en oppgang. Når kapitalistklassen har fått ødelagt tilstrekkelig med produktivkrefter og pressa ned lønnsnivået. så kommer produksjonen smått om senn til å ta seg opp igjen. Derfor er det ikke noe oppsiktsvekkende når dagspressa nå (oktober) kan melde om produksjonsøkning i USA for første gang på lenge.
Om dette skulle vise seg å være like lite holdbart som meldingen i vår om at Vest-Tyskland hadde snudd krisa, så vil det likevel før eller seinere komme en oppgang. Kapitalistiske ideologer mener at de har motbevist marxismen-leninismen ved å påvise at det kommer økonomisk oppgang etter ei krise. Men det er tvert om ei bekrefting av marxismens teori om den kapitalistiske produksjonsmåtens periodiske karakter.
Det kommer en ny produksjonsoppgang. Men det er typisk at den lar vente på seg. Og når denne oppgangen kommer, er det slett ikke sikkert at den vil vare lenge. Det kan også hende at oppgangen blir kortvarig og at den neste krisa kommer tidligere enn den »skal» i forhold til den gjennomsnittlige tida mellom krisene til nå.
Den nåværende krisa har avslørt så store grunnleggende problemer i den kapitalistiske verdensøkonomien, at vi kan være helt sikre på at den økonomiske krisa vil komme igjen med større styrke.
- SOSIALISMEN OPPHEVER KRISENE
I ei tid da de kapitalistiske statene øker statsgjelda for å utsette virkningene av krisa, hvor inflasjonen er på topp og titalls millioner står i arbeidsløysekø, er
det oppsiktsvekkende å se på utviklinga i land som Kina og Albania.
Disse landa holder stabile priser, de er gjeldfrie og det finnes ingen arbeidsløyse. Albania har i lang tid hatt Europas og kanskje verdens høyeste vekstrate . En slik enorm forskjell har sjølsagt sammenheng med samfunnssystemet.
Engels pekte på at statsovertakelse under kapitalismen ikke fører til sosialisme:
Arbeiderne fortsetter å være lønnsarbeidere, proletarer. Kapitalforholdet oppheves ikke, det blir tvert imot satt på spissen. Men på spissen slår det om.
Statsovertakelse av produktivkreftene er ikke konfliktens løsning, men det innebærer i seg det formelle middelet, nøkkelen til løsninga.
– Engels, »Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap», Marx/Engels, Udvalgte Skrifter, dansk utg. 1973, b. Il, s. 145.
Statsovertakelsen bærer i seg det formelle middelet, men løser ikke problemet. Åssen kan dette ha seg? Fordi staten er borgerskapets stat så oppheves ikke kapitalforholdet, utbyttinga fortsetter. Men om en proletarisk stat tar over produktivkreftene da er løsninga der, fordi arbeiderne forvandles fra lønnsslaver
til herrer over produksjon og samfunn.
Det betyr at ondet er tatt ved rota, overproduksjonen er utelukka fordi produksjonen er tilpassa behovet, og behovet defineres av samfunnets utvikling
fra de første stadiene av proletariatets diktatur til det klasseløse samfunnet, kommunismen. Så lenge den frie markedsmekanismen fikk herske, eller dens statskapitalistiske variant som har samme innhold, så virker lovene for utvikling av produktivkreftene som blinde naturkrefter. Produsentene var ofre for produktets tyranni. Men så snart arbeiderklassen ved bruk av sin egen statsmakt tar grep om produktivkreftenes utvikling, forvandles de fra »demoniske herskere til lydige tjenere» for å bruke Engels sine ord.
Kapitalismen forvandler stadig større deler av befolkninga til proletarer, men dermed har kapitalismen også skapt den makta som skal styrte kapitalismen. De
kapitalistiske krisene er periodiske vitnemål om at denne revolusjonen må komme, og utviklinga av statsmonopolkapitalismen bare viser at den kapitalistiske produksjonsmåten er kommet til sin siste skanse. Vi lever i den proletariske verdensrevolusjonens epoke. Kampen kan bli lang og hard, men utfallet kan ikke bli noe annet enn proletariatets verdensomspennende seier over borgerskapet.