Krigsforberedelser og kollektive «sikkerhetspakt»

Av Eva Berg

1970-03

Sovjetrevisjonismen og den amerikanske imperialismen arbeider hand i hånd og har gjort seg skyldig i så mye ondt og usselt at det revolusjonære folk verden over ikke vil la dem unnslippe sin straff. Folket i alle land reiser seg. En ny historisk periode med kamp mot den amerikanske imperialismen og Sovjetrevisjonismen er inntrådt.
Mao Tsetung

Det er ikke alltid like lett å avsløre imperialister når de opptrer i en nyforkledning, slår om seg med anti-imperialistisk tale, og tildekker sine handlinger med fraser om at de er nødvendige for å bevare freden. Likevel er det nettopp handlingene som avslører imperialistene, og et aktuelt eksempel er planene om såkalte kollektive «sikkerhetssystemer» i Europa og i Asia.

Som tidligere omtalt i RØDE FANE kom statsminister Kosygin på Moskva-konferansen i fjor med et forslag om opprettelse av en asiatisk «sikkerhetspakt», hvor både stater som tilhører SEATO og CENTO skulle innlemmes. Tre måneder senere la utenriksminister Gromyko fram et forslag om «å styrke den internasjonale sikkerhet», hvor det bl.a. foreslås opprettet «effektive regionale sikkerhetssystemer i Europa, Asia og andre steder i verden».Senere er planene blitt videre utarbeidet, og det er nå kommet så langt at dether hjemme bl. a. er opprettet en støttekomite for dannelse av en »all-euro-eisk sikkerhetskonferanse» — og denne støttekomiteen har også det offisielleNKP's støtte. Begrunnelsen for dette er selvsagt at det gjelder å sikre freden— endog verdensfreden, eller for å si det med ISVESTIJA:

Virkelig sikkerhet i Europa kan ikke bli trygget ved fortsatt kapprustning,men ved å få i stand et fredelig allmenn-europeisk samarbeid, ved felles inn-sats av alle folk og regjeringer for å konsolidere fredens sak.

Det er verken trykkfeil eller troskyldighet som er årsak til at det sovjetiskeregjeringsorganet framhever nødvendigheten av samarbeid mellom undertrykte folk og imperialistiske regjeringer. Utviklingen er derimot kommet dithen at både herskerne i Kreml og Washington finner det nødvendig med et fast ereetablert økonomisk og politisk samarbeid.

Når imperialistene inngår en allianse må den nødvendigvis ta sikte på å trygge imperialismen. Og det som truer imperialismens fortsatte utbyttingog undertrykking er verdens folk, som stadig reiser seg til kamp mot undertrykkerne, så skulle det også være innlysende at de såkalte «sikkerhetspakter» skal rettes mot folkenes kamp for frigjøring — for videre sikring og høyning av profitten — og mot stater som Kina og Albania som konsekvent fører en anti-imperialistisk politikk.

Hva Sovjetunionen angår er den politiske utviklingen i dag kommet dithen at den ikke bare muliggjør, men framtvinger og betinger konkurranse med de største imperialistiske stater. Men konkurransen mellom imperialister krever også samarbeid og samhold dem imellom. Sovjetunionen er følgelig tvunget til å infiltrere seg i den kapitalistiske verdensøkonomi, samarbeide og kon-kurrere med imperialistiske stater — på imperialismens premisser. Dermed skulle det også være klart at den politikk som lederne i Kreml tilstreber ogpraktiserer i praksis er imperialistisk. Det karakteristiske for imperialismen— utbytting og undertrykking av folkeflertallet i egne og andre land — er også det karakteristiske for dagens Sovjet. Rettferdige streiker er slått ned med vold — arbeiderne i Sovjetunionen får i stadig økende grad føle presset fraden nye klassestaten. Utenfor landets grenser motarbeides folkenes frigjøringsbevegelser. De blir støttet i ord, men i praksis bekjempet av sosial-imperialistene,og det skulle være tydelig tale når regjeringsorganer skriver at folkene må samarbeide med og faktisk hjelpe sine undertrykkere.

Men hva så med støtten som Sovjetunionen har gitt FNL, vil det kanskje innvendes fra mange eldre som har oppriktig vondt for å kvitte seg med troen på den stat som engang ble opprettet av arbeidernes og bøndenes revolusjon. Det er da nettopp også denne fortiden som gjør Sovjetunionen til en så anvendelig forbundsfelle for USA-imperialismen, og som faktisk kan bli dens mest tilfredsstillende løsning bl.a. hva Vietnam angår. For det er kjent av alle at Sovjetunionen har støttet både Nord-Vietnam og FNL med våpenleveranser,og på denne måten har de nødvendigvis også måttet få et visst innpass i befolkningen. Men noen seier over utbytting og undertrykking ville det ikke bety om Sovjetunionens innpass i Vietnam ble ytterligere forsterket. Hva sosial-imperialistene både ønsker og forsøker med hensyn til Vietnam, er å trekke landet inn i samarbeidssfæren mellom seg og USA-imperialismen, noe som faktisk bekreftes ved at Sovjetunionen også har levert viktige krigsforsyninger til alle frigjøringsfronters hovedmotstander, USA.

Den 26. juni i fjor lå den sovjetiske 15000 tonneren «S. S. Orsha» ved kai i Seattle og losset 900 tonn titanium for USA — et metall som ifølge meldinger i US News and World Report var av avgjørende betydning for USA's krigsindustri. Ifølge samme kilde losset samme båt 400 tonn titanium i San Francisco 5. september — og etter hva pressebyrået Hsinhua kunne melde leverte Sovjetunionen 421 tonn titanium til USA alt i 1968.

I dag vet vi at imperialistene planlegger og forbereder en krig mot Folkerepublikken Kina, og vi vet at planene om kollektive «sikkerhetssystemer»spiller en betydelig rolle i denne forbindelse. Derfor er det viktig å knytte dette sammen, og se planene om «sikkerhetspakter» i lys av den planlagte krig mot Folkerepublikken Kina. For som tilfellet var den gang NATO ble opprettet, var pakten rettet både mot Sovjetunionen og mot folkene i USA og de øvrige medlemslandene. For bare ved å undertrykke folkene og skape en opinion for opprustning og krigshysteri, kunne USA-imperialismen tenke på å ruste seg mot Sovjetunionen, som den gang — gjennom sin anti-imperialistiske politikk — utgjorde en trusel for imperialistene som langt overgikk Sovjets militære makt. I et intervju med den amerikanske korrespondenten Anna Louise Strong i august 1946 forklarte Mao Tsetung dette slik:

– Propagandaen om en anti-sovjetisk krig har to sider. På den ene sidenforbereder USA virkelig en krig mot Sovjetunionen. Den propaganda som pågår om en anti-sovjetisk krig er, i likhet med den øvrige anti-sovjetiskepropagandaen, en politisk forberedelse for en virkelig krig. På den andresiden er denne propagandaen et røykteppe som de reaksjonære i USA har lagt ut for å skjule de mange aktuelle motsetninger som den amerikanske imperialismen står overfor. Det er motsetningene mellom de reaksjonære i USA og det amerikanske folket og motsetningen mellom den amerikanske imperialismen og de andre kapitalistiske land, samt de koloniale og halv-koloniale landene. For tiden har USA's parole om en anti-sovjetisk krig først og fremst til hensikt å undertrykke det amerikanske folket og øke USA'saggresjonsstyrker i den øvrige verden.

For å begynne en krig må de reaksjonære i USA først gå til angrep motdet amerikanske folket. De angriper allerede det amerikanske folket, undertrykker arbeiderne og de demokratiske kretsene i USA politisk og økonomisk, og forbereder seg på å på tvinge landet fascismen.

Om vi i disse sitatene byttet ut USA med Sovjetunionen, og anti-sovjetiskmed anti-kinesisk, er det hele som skrevet for dagens situasjon. Fakta er at det fra sosial-imperialistenes side, og på lengre sikt også USA-imperialistenes side, mobiliseres til en storkrig mot Folkerepublikken Kina — og en kan si: dermed også til en storkrig mot folkenes frigjøringskamp. Den anti-kinesiske propagandaen, sammenkoblet med tale om nødvendigheten av å bevare freden og sikre den, gjennom opprettelsen av kollektive «sikkerhetspakter», som kjøres fram — først og fremst overfor folket i Sovjetunionen, men også i verden for øvrig — har til hensikt å kue folket og politisk forberede en krig mot Kina. Den trusel som Folkerepublikken Kina representerer overfor imperialistene overgår langt den militære og økonomiske makt landet rår over, og den kan heller ikke stanses ved at Kina ringes inn av imperialistenes våpen. Folkenes frigjøring både innledes og følges av tankens frigjøring — og den inspirasjonog styrke som Kina, gjennom sin marxist-leninistiske politikk, gir verdensfolk, er en høyst reell fare for alle undertrykkere.

Derfor må krigen mot Kina forberedes. Derfor drømmer imperialistene om å knekke verdens største sosialistiske stat.

Sovjetunionens grenseprovokasjoner mot Kina skal bli det naturlige utgangspunkt for krigen, mens USA-imperialismen i første omgang «ikke velger side». I neste, når det passer dem selv best, skal de slå til. Det viktige nå er derfor at Sovjet og USA, gjennom en allianse, får «legalisert» sitt samarbeid og får «sikker-het og ro» i Europa, for derved å få overført soldater og militærmateriell til grenseområdene mot Kina. De ennå eksisterende motsetninger mellom de to stormaktene er derfor underlagt nødvendigheten av økende samarbeid og forsvar av felles interesser. Et aktuelt eksempel å trekke fram i den forbindelse er DDR.

En av de hemmelige forhandlinger som Sovjetunionen førte med USA på Krusjtsjovs tid, skjedde mellom Krusjtsjovs svigersønn og president Kennedy den 25. november 1961. Hensikten med denne forhandlingen var «å tilby USA en oppdeling av verden mellom de to supermaktene, på grunnlag av en tjue-årig fredspakt». (Han Suyin: «Kina år 2001».) Men Kennedy hadde også sine krav før han ville gå med på dette. Det var at Tyskland skulle gjenforenes, vestmaktene okkupere Berlin, Cuba motarbeides og Laos (Laos-konferansen pågikk akkurat da) bli et amerikansk protektorat. Fred i Asia, Afrika og Latin-Amerika innebar altså at Sovjetunionen innstilte all militærhjelp tilnasjonale frigjøringsbevegelser.

Krusjtsjov var meget interessert i å inngå pakten på disse vilkår, bortsett fra hva Cuba og Tyskland angikk. Det mente han at han ikke godt kunne gå med på, uten for sterkt å kompromittere seg. I dag oppfordrer utenriksminister Gromyko Ulbricht til å vise litt mer velvilje i «tilnærmingsforhandlingene» med Vest-Tyskland, og det er slett ikke umulig at det her skal pågå en hestehandel: at DDR skal ofres vestmaktene og USA-imperialismen på den kollektive «sikkerhetspakts» alterstein. Hva som skal skje til gjengjeld kan en jo så spekulere om, men iallfall skal det bli «sikkerhet» og «orden og ro» mellom USA's og Sovjets interessesfærer i Europa, hvilket altså som nevnt er nødvendig for å kunne rette et angrep mot Kina.

Når vi tar for oss samarbeidet Sovjet/USA i begynnelsen av 60-årene, slår Cuba-krisen imot oss. USA's etterretningsvesen kjente til at Sovjet hadde plassert raketter på Cuba, og dette måtte da enten sees som et utslag av dåraktig framfusenhet og en hentydning om at Sovjet var beredt til å bruke Cubafor et angrep på USA, eller også som en direkte provokasjon i håp om at USA skulle invadere Cuba. Tilbaketrekningen av rakettene mot en garanti om at Cuba ikke skulle angripes av USA, er senere framstilt som et eksempel på Sovjetunionens store vilje til å bevare freden og forhindre en amerikanskinvasjon på Cuba. Men det er også senere avslørt at den «dramatiske konfron-tasjonen» hadde den oppgave — for igjen å sitere Han Suyin — «å overbeviseverdens folk om at det minste »feilgrep» — dvs. enhver oppstand, hvor denenn måtte komme, ville stille verden overfor en krise (av samme slag som Cuba-krisen) som ville føre til «menneskehetens tilintetgjorelse».» For ytterligere å overbevise verden om at den skulle holde seg i ro og underkaste segde to store, som ifølge Krusjtsjov «bare trengte å vinke med lillefingeren» for å holde «alle bråkmakere i ro», ble Herman Kahns eskalasjonsteori framsatt iet vidtgående psykologisk propaganda-arrangement.

I 1963 kom så prøvestansen. Den virkelige hensikten med dette var å forhindre Kina i å bli en kjernefysisk makt. Men prøvestansen var bare det førsteskritt mot dette mål. Total kjernefysisk nedrustning, som Kina ønsket, ble overhodet ikke tatt med i prøvestansavtalen, og Chou En-lais brev av 2. august 1963 til alle regjeringssjefer med forslag om en konferanse for a diskutere et totalt forbud for og ødeleggelse av alle kjernefysiske våpen, ble ikke gjengitt i de store vestlige avisene.

Det var det radioaktive nedfallet, ikke bruken av kjernefysiske våpen som prøvestansavtalen fordømte, og USA og Sovjetunionen gikk deretter over til underjordiske prøver. Neste steg i dette hemmelige samarbeidet mellom Sovjetunionen og USA ble den velkjente og lange oppterpingen av nødvendigheten i å hindre spredning av kjernefysiske våpen.

I dag er Kina er kjernefysisk makt. Det skjedde faktisk dagen etter Krustsjovs fall, da de sprengte sin første kjernefysiske ladning. Men samme dag framla Kina på ny et forslag om total ødeleggelse av alle atomvåpen — inklusive sine egne. Dette ble selvsagt avfeid av imperialistene, både i Moskva og Washington.

Men siden Kina ble en kjernefysisk makt, lykkes det ikke lenger imperialistene i samme grad å bruke truselen om en kjernefysisk krig, om «menneskehetens utslettelse», for å kue verdens folk og politisk forberede krigen mot Kina. Truselen over ikke lenger den lammende innflytelse på verdens folk som den gjorde i slutten av 50- og begynnelsen av 60-årene. Folkenes kamp for frigjøring kan ikke lenger slås ned av truselen, hvilket Vietnam-krigen også er et godt eksempel på, og også derfor er imperialistene henvist til nyemidler, til et mer åpent samarbeid bl. a. gjennom sakalte kollektive »sikker-hetssystemer». Men imperialistenes planlagte allianser og framstøt vil ogsaøke motsetningene mellom utby ttere og utbyttete, noe som vil framskynde nødvendige og slagkraftige anti-imperialistiske fronter. Imidlertid må vi fullt og helt være klar over den reelle fare som ligger i imperialistenes krigsplaner mot Folkerepublikken Kina —- krigsplaner der dannelsen av kollektive «sikkerhetspakter» inngår som en nødvendig del.Derfor må vi ta kampen opp, avsløre og bekjempe .imperialistenes allianseplaner og støttekomiteen som deres agenter forsøker å få i stand her hjemme.Mao Tsetung har gjort det klart at «krigen, denne uhyrlighet, hvor menneskenedreper hverandre, vil bli endelig utryddet ved det menneskelige samfunnsframskriden, og den vil bli utryddet i en ikke fjern framtid. Det finnes bare en måte å utrydde den på, og det er å bekjempe krig med krig, å bekjempenasjonal anti-revolusjonær krig med nasjonal revolusjonær krig, og å bekjempe anti-revolusjonær klassekrig med revolusjonær klassekrig».For verdens folk er derfor resultatet i kampen mot imperialismen gitt:

Folket vil seire! Det er en dialektisk lov for samfunnets utvikling, og enuunngåelig skjebne for enhver undertrykker

 

Cuba ikke skulle angripes av USA, er senere framstilt som et eksempel paSovjetunionens store vilje til å bevare freden og forhindre en amerikanskinvasjon på Cuba. Men det er ogsa senere avslort at den »dramatiske konfron-tasjonen» hadde den oppgave — for igjen å sitere Han Suyin — »å overbeviseverdens folk om at det minste »feilgrep» — dvs. enhver oppstand, hvor denenn måtte komme, ville stille verden overfor en krise (av samme slag somCuba-krisen) som ville føre til »menneskehetens tilintetgjorelse».» For ytter-ligere å overbevise verden om at den skulle holde seg i ro og underkaste segde to store, som ifølge Krusjtsjov »bare trengte å vinke med lillefingeren» forå holde »alle bråkmakere i ro», ble Herman Kahns eskalasjonsteori framsatt iet vidtgaende psykologisk propaganda-arrangement.I 1963 kom så prøvestansen. Den virkelige hensikten med dette var å for-hindre Kina i å bli en kjernefysisk makt. Men provestansen var bare det Torsteskritt mot dette mål. Total kjernefysisk nedrustning, som Kina onsket, bleoverhodet ikke tatt med i prøvestansavtalen, og Chou En-lais brev av 2. august1963 til alle regjeringssjefer med forslag om en konferanse for a diskutere ettotalt forbud for og ødeleggelse av alle kjernefysiske våpen, ble ikke gjengitti de store vestlige avisene.Det var det radioaktive nedfallet, ikke bmken av kjernefysiske våpen somprøvestansavtalen fordømte, og USA og Sovjetunionen gikk deretter over tilunderjordiske prøver. Neste steg i dette hemmelige samarbeidet mellomSovjetunionen og USA ble den velkjente og lange oppterpingen av nodvendig-heten i å hindre spredning av kjernefysiske våpen.I dag er Kina er kjernefysisk makt. Det skjedde faktisk dagen etter Krust-sjovs fall, da de sprengte sin første kjernefysiske I,idning. Men samme dagframla Kina påny et forslag om total ødeleggelse av alle atomvåpen — inklusivesine egne. Dette ble selvsagt avfeid av imperialistene, bade i Moskva og Wash-ingtJn.Men siden Kina ble en kjernefysisk makt, lykkes det ikke lenger imperial-istene i samme grad å bruke truselen om en kjernefysisk krig, om »menneske-hetens utslettelse», for å kue verdens folk og politisk forberede krigen motKina. Truselen over ikke lenger den lammende innflytelse pa verdens folksom den gjorde i slutten av 50- og begynnelsen av 60-årene. Folkenes kampfor frigjøring kan ikke lenger slås ned av truselen, hvilket Vietnam-krigenogså er et godt eksempel på, og også derfor er imperialistene henvist til nyemidler, til et mer åpent samarbeid bl. a. gjennom sakalte kollektive »sikker-hetssystemer». Men imperialistenes planlagte allianser og framstøt vil ogsaøke motsetningene mellom utby ttere og utbyttete, noe som vil framskyndenødvendige og slagkraftige anti-imperialistiske fronter. Imidlertid ma vifullt og helt være klar over den reelle fare som ligger i imperialistenes krigs-.23Nettpublisering ved Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (www.akp.no) 2012

 

planer mot Folkerepublikken Kina —- krigsplaner der dannelsen av kollektive»sikkerhetspakter» inngår som en nødvendig del.Derfor må vi ta kampen opp, avsløre og bekjempe .imperialistenes allianse-planer og støttekomiteen som deres agenter forsøker å få i stand her hjemme.Mao Tsetung har gjort det klart at »krigen, denne uhyrlighet, hvor menneskenedreper hverandre, vil bli endelig utryddet ved det menneskelige samfunnsframskriden, og den vil bli utryddet i en ikke fjern framtid. Det finnes bareen måte å utrydde den på, og det er å bekjempe krig med krig, å bekjempenasjonal anti-revolusjonær krig med nasjonal revolusjonær krig, og å bekjempeanti-revolusjonær klassekrig med revolusjonær klassekrig».For verdens folk er derfor resultatet i kampen mot imperialismen gitt:Folket vil seire! Det er en dialektisk lov for samfunnets utvikling, og enuunngåelig skjebne for enhver undertrykker.NORDISKE MARXIST-LENINISTISKEAVISER OG TIDSSKRIFTER.SVERIGE:M-L Gnistan. Månedlig marxist-leninistisk arbeideravis. Abon-nement gjennom: Danelius bokhandel, Husargatan 41 A, Gøte-borg C. Utgitt av KFML.Marxistisk Forum. Teoretisk tidsskrift. Abonner gjennom Peter-son, Studentstaden 1011, Uppsala.Clarte. Organ for Svenska Clarteforbundet. Abonnement: Tids-skriften Clarte, Surbrunnsgatan 43 A, Stockholm VA.DANMARK:Kommunist. Organ for KFML. Abonnement: Buen liv, 2000København F.Marxistisk-Leninistiske Studiebreve, c/o Kommunist, Buen 11V,2000 København F.Rod Front. Organ for KUML. Abonnement: c/o Hansen, Ny-gårdsvej 41 B1, 2100 København 0.24Nettpublisering ved Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (www.akp.no) 2012