av Sissel Henriksen
Da USA skulle begrunne sin krig i Afghanistan i fjor, dundret de mot Talibans kvinneundertrykking. Men med George W Bush som president i verdens eneste supermakt har kvinner verden over fått en mektig fiende. Ikke bare krigen og korset, men også kvinneforakten er en integrert bærebjelke i Bush-administrasjonens ideologi.
Med George W. Bush ved roret i Det hvite hus herjer USA-imperialismen stadig mer åpent rått og brutalt. I anti-terrorkampens navn tråkkes land etter land under US-Armys militærstøvler, og demokratiske rettigheter fordamper fortere enn isfjell i Sahara. Alt pakket inn i den samme klamme, glatte kristenretorikken om kampen mot det onde og «God on Our Side».
Spørsmålet om hvor fascistisk USA faktisk er blitt, dukker stadig oftere opp. At Bush & co står for en ideologi som driver det amerikanske samfunnet i fascistisk retning, er det liten tvil om. Men er det fascisme i USA i dag? Og hva betyr dette ideologiske korstoget for kvinnene, i USA og i resten av verden?
Ett av kjennetegnene ved de fleste fascistiske ideologier er et erkekonservativt syn på kvinnerollen. «Kinder, Kirche, Küche», barn, kirke og kjøkken, var det nazistene i Tyskland mente kvinner skulle stulle med, mens gutta tok seg av krigen, politikken og jobbene. I Norge hadde slagordet «Heim, Ætt, Fedreland» hedersplassen på plakatene til Nasjonal Samlings kvinneorganisasjon.
Hvordan står det til med kvinnesynet til ytre høyre i dag?
1. Fra Wien til Washington
Familiens fanebærere
Til Klassekampens førstemainummer 2000 skreiv jeg en artikkel om kvinnesynet til de nye ultra-høyrebevegelsene i Vest-Europa og Australia. I arbeidet med artikkelen gikk jeg gjennom kvinnepolitikken til Jürg Haiders Frihetsparti i Østerrike, Pia Kjærsgaards Dansk Folkeparti, Jean Marie Le Pens Nasjonal Front i Frankrike, Flamsk Blokk i Belgia og Pauline Hansons En Nasjon i Australia.
At overskriften ble «Familiens fremste fanebærere» ga seg selv. Høystemt hyllest av familien, vel å merke den hvite, heterofile, med vielsesattesten trygt i boks, dominerte. Dessuten anti-abortstandpunkter, anti-feminisme, anti-likestilling, anti-enslige mødre, – og selvsagt også den velkjente innvandrermotstanden. Særlig begeistra for fagforeninger er de så absolutt heller ikke.
Som de gode populistene de er, unnslår høyrepartiene seg likevel ikke for å opptre som kvinnefrigjøringens forsvarere når det passer seg slik. Om ikke støtten til feministiske ideer kan nedkjempes, så kan den i alle fall utnyttes til å samle støtte til egen politikk.
Kvinneundertrykkende trekk i innvandrerkulturer eller overgrep mot kvinner fra innvandrermenn brukes som argument for å stenge grensene for disse fryktelige, svartmuskete, voldelige menn. Hvite, europeiske menn mishandler jo som kjent aldri «sine» kvinner og barn.
I mange land er også et tradisjonelt feministisk kampfelt som pornomotstand forbundet med ytterste høyre. «Mot retten til avvik, narkotikamisbruk og pornografi stiller vi våre nedarvete moralbegrep og de ti Guds bud,» dundrer Le Pen.
Cowboyen fra Texas
På den andre siden av Atlanteren svinger Le Pens åndelige slektning George W Bush ridepisken over Talibans kvinneundertrykking, og går til krig med vaiende faner for å frigjøre Afghanistans kvinner.
Den nye høyrebevegelsen i USA, som har bidratt sterkt til at Bush ble president, har sterke likhetstrekk med ytre høyre i Vest-Europa og Australia. Særegent i Guds eget land er det at religionen og abortspørsmålet spiller en mye større rolle enn i de fleste land i Europa.
Feministen Frances Kissling, leder i Catholics for a Free Choice, understreket i et intervju med undertegnede i høst at det nesten er umulig å forklare for europeere i hvor ekstremt stor grad disse to faktorene preger amerikansk politikk.
Det er ikke bare den «gjenfødt kristne» George W Bush som holder Bibelen høyt i hevd. Av USAs 290 millioner innbyggere er 56 prosent protestanter og 28 prosent romerskkatolske, ifølge CIAs World Fact Book. I tillegg kommer to prosent jøder, fire prosent «andre» og ti prosent «ingen» religion.
Med 77 prosent «hvite» og et utall nasjoner i tillegg, i en stat bygd på folkemordet på indianerne og på arbeidet til slaver hentet fra Afrika, er også rasismen en daglig, levende realitet som preger de fleste spørsmål i «The Land of the Free».
2. USAs kvinner
Hvordan er så forholdene for kvinnene i USA?
Yrkesaktivitet i tall
Først og fremst: I 2000-tallets USA er kvinnelig yrkesdeltakelse en selvfølge i en helt annen grad enn både i 1930-tallets Europa og 1950-tallets husmorglanstid i USA (sjøl om mange jobbet da også).
Ifølge AFL-CIO (amerikansk LO) utgjorde kvinnene i 2001 46,6 prosent av den totale arbeidsstyrken (omtrent som i Norge), mot 18,3 prosent i 1900 og 29,6 prosent i 1950.
I 1997 var 42 prosent av alle fagforeningsmedlemmer kvinner, over dobbelt så stor andel som i 1962.
Kvinnenes deltakelse i yrkeslivet er i liten grad avhengig av ekteskapelig status, og også blant kvinner med barn er yrkesdeltakelsen høy. Det er likevel flest kvinner som havner i «ukurante» jobber: 70 prosent av deltidsarbeiderne og 55 prosent av dem som har midlertidige og usikre jobber, er kvinner.
Den amerikanske forfatteren Louise Ehrenreich skriver i sin bok Kjøpt og underbetalt sjokkerende om levekårene for dem som har de tøffeste jobbene i USA, og som ofte må ty til flere jobber samtidig for å overleve på et vis. Ifølge AFL-CIO utgjør kvinnene nesten halvparten av dem som har flere jobber samtidig.
Og til tross for at 17,8 prosent av alle familier i Guds eget land blir forsørget av en kvinne, er det også der slik at Eva tjener mindre enn Adam. I 2000 tjente kvinner i heltidsarbeid 74,3 cent for hver dollar menn tjente.
Men altså: Kvinner jobber. Det har vært en dramatisk økning i kvinnelig yrkesdeltakelse i løpet av det siste hundreåret, og kvinner har inntatt alle posisjoner i det amerikanske samfunnet. Kvinner er sjefer, leger, deltar sågar i landets væpnede styrker.
Politikk; mest for menn
I politikken står det dårligere til, men kvinnene er der også. USA ligger på 60. plass i verden på lista over kvinneandel i nasjonalforsamlingen, mens Norge holder femteplassen med våre 36,4 prosent. I Kongressen (Representantenes hus + Senatet) er 62 av de 435 representantene kvinner (14,4 prosent), mens 13 av de 100 senatorene er kvinner.
En og annen modig maur prøver seg også på å bli valgt til president, i år konkurrerer svarte Carolyn Moseley Brown med ni menn om å bli Demokratenes presidentkandidat. Få tror hun har en sjanse, mens noen mener Hillary Rodham Clinton kanskje kan klare det i 2008, når hun har skaffet seg et mer konservativt image gjennom jobben som senator i New York og fått folk til å glemme ektemannens krumspring med unge praktikanter i det ovale rom.
Feministiske pionerer
I det feministiske oppsvinget på 1970-tallet spilte amerikanske kvinner en sentral rolle også på verdensbasis, ikke minst ideologisk. Kvinnebevegelsen i USA var sterk, feide unna hindringer for kvinner, kjempet kvinner inn i universitetsstudier og styrerom, kvinner tok nye jobber og utfordringer over en lav sko. De fikk vedtatt likestillingslov (1972) og rett til abort (1973). P-pillen er en amerikansk oppfinnelse, feministiske forfattere som Marilyn French bidro med sitt for å sette dagsorden for en ny epoke.
USA ble slett intet likestillingsparadis, men kvinnene tok mange skritt fram på relativt kort tid.
Noen likte dette svært dårlig.
En ny høyrebevegelse var i siget, og kom betegnende nok i gang i løpet av to år etter at likestillingslov og abortlov – kvinnebevegelsens største formelle seire – var på plass.
3. Tilbake til 1954
Tilbakeslagets menn
En av de første som hørte budskapet fra kristenfundamentalistenes krigstrommer og slo alarm, var journalisten Susan Faludi. I 1991 ga hun ut sin berømte bok Backlash, The Undeclared War Against Women, norsk utgave: Det store tilbakeslaget.
Et kapittel heter «Fiendtlig politikk: Den nye høyrebevegelsens krig mot kvinner». I dag, med Bush solid på plass i det ovale rom og rundt 150.000 amerikanske soldater solid på plass i Irak, er dette skremmende lesning. Den ideologien som begynte som et opprør fra kristenkonservativ grasrot, har i dag herredømmet i verdens mektigste stat.
Sett i forhold til Vest-Europas nye høyrepartier er det en viktig forskjell her: Så langt er det bare kortere perioder i Østerrike og i Italia at ytre høyre har kommet seg i regjeringsposisjon. I USA har ytre høyre fått sin mann inn i Det hvite hus, med en solid, nykonservativ falang som premissleverandører.
Reaksjonær er bare fornavnet på denne ideologien. En av prestene fra Den nye høyrebevegelsen formulerte målsettinga i klartekst på et møte i Washington rundt 1980: «Vi er ikke her for å gå inn i politikken. Vi er her for å stille klokka tilbake til 1954 i dette landet. Så snart vi har klart det, skal vi komme oss ut av denne drittbyen.»
I 1954 puslet husmødre med permanentkrøller og foldeskjørt som kjent fortsatt lydige rundt i sine små forstadshjem og hadde maten på bordet når far kom hjem. Ingen tenkte på abort eller likestillingslov, og senator Joe McCarthy var tidens helt.
Og ikke minst: Kvinnene hørte på prestene og mennene.
«Mannen er hustruens hode»
Faludi oppsummerer:
«I likhet med prestene på slutten av victoriatiden, som ledet datidens fortropp mot det 19. århundres kvinnebevegelse, var presteskapet i Den nye høyrebevegelsen avhengig av en skare stort sett kvinnelige troende for å holde det gående. Denne skaren var ikke bare i tilbakegang, men i ferd med å bli mer og mer ulydig. I en oversikt fra 1989 over rundt atten tusen kvinner i USA som regnet seg som kristne, var det bare tre prosent som sa at de henvendte seg til presten når de søkte moralsk rettledning. De frustrerte pastorene prøvde i det minste å få disse kvinnene til å holde munn» (…)
» I prekenene sine påkalte prestene i Den nye høyrebevegelsen et spesielt bibelsted så ofte at til og med pressen ble oppmerksom på det: Paulus brev til efeserne, 5.23: ‘For mannen er hustruens hode, slik Kristus er kirkens hode».
«Også på hjemmefronten fortsatte feministiske ideer å lure seg inn gjennom sprekkene uansett hvor grundig fundamentalistene forsøkte å forsegle dørene sine. ‘Konemishandling øker fordi mennene ikke lenger er sjefer i sine egne hjem,’ fortalte en evangelisk prest til en sosiolog. ‘Jeg sier til kvinnene at de må gå hjem og bli mer føyelige’.»
«Feministene har skylda»
Kvinnene i USA hadde oppnådd mye, men levde fortsatt i et undertrykkende mannssamfunn. Mange sleit, mange var ulykkelige – og nå kom tilbakeslagets menn med forklaringen: Feministene hadde skylda. Faludi skriver:
«Lederne for Den nye høyrebevegelsen var blant de første til å gi uttrykk for tilbakeslagets hovedargument – at likestillingen mellom kjønnene er årsaken til at kvinner er ulykkelige. De var også blant de første til å hamre løs på kvinnebevegelsen for det som skulle bli dens to mest populære, og mest selvmotsigende, synder, og som var oftest å høre: at den fremmet materialistiske fremfor moralske verdier (dvs gjorde kvinner til grådige japper) og at den rev ned det tradisjonelle støttesystemet som fantes i familien (dvs gjorde kvinner til enslige mødre på trygd).»
Faludi trekker linjene fra tidligere tiders reaksjonære protestbevegelser, som Ku Klux Klan, der misfornøyde og utslåtte grupper finner seg syndebukker å samle seg mot:
«Et hvert tilbakeslag har sin yndlingssyndebukk. For Ku Klux Klan var det selvsagt de sorte. For Den nye høyrebevegelsen skulle den viktigste fienden bli feministiske kvinner.»
Faludi siterer en sentral leder i Den nye høyrebevegelsen, Paul Weyrich, som i 1980 advarte mot feministtrusselen:
«Det er mennesker som ønsker en annen politisk orden, som ikke nødvendigvis er marxister. Symbolisert i kvinnebevegelsen mener de at framtiden for deres politiske makt ligger i å omforme den tradisjonelle familien, og særlig ved å nedgradere manns- eller farsrollen i den tradisjonelle familien.»
Lederen for Moral Majority, «det moralske flertall», Jerry Falwell, fulgte opp samme år med å erklære at «likestillingsloven angriper grunnlaget for hele vår samfunnsstruktur», og mente feministene hadde rettet et «satanisk angrep mot hjemmet».
Feministene fikk skylda for USAs tilbakegang som verdensmakt, og ble stemplet som en livsfarlig kraft. Flere av kritikerne sa i klartekst at hovedproblemet var at feministene var en trussel mot kjønnsmakten; les: Menns makt.
Reaksjonære lover
Da Den nye høyrebevegelsen først på 1980-tallet begynte å vinne fram i Kongressen, laget de sentrale ideologene et lovforslag som de ville bruke som grunnlag for Den nye høyrebevegelsens program. De kalte det Family Protection Act, Loven om familievern.
Det lovforslaget de la fram for Kongressen i 1981 hadde ett mål: Å rive ned hvert eneste juridiske fremskritt kvinnebevegelsen hadde oppnådd. Faludi oppsummerer forslagene i loven:
«Å fjerne føderale lover som støttet lik utdanning, forby ‘blanding av kjønnene i alle idretter eller andre skolerelaterte aktiviteter’; kreve at ekteskap og moderskap ble fremstilt som passende karrierer for piker; nekte føderal finansiering til skoler som brukte lærebøker som skildret kvinner i utradisjonelle roller; avskaffe alle føderale lover som beskyttet mishandlete hustruer mot ektemennene deres, og forby føderalt finanisert juridisk hjelp til enhver kvinne som søkte rådgivning om abort eller skilsmisse.
Lovforslaget var stort sett negativt utformet; i den lange listen over føderale programmer som skulle omstøtes kom loven bare med ett eneste selvstendig initiativ – nye skattefordeler som skulle få gifte kvinner til å få barn, og å holde seg hjemme.»
Andre ‘familiejuridiske’ forslag fra Den nye høyrebevegelsen skulle følge i de neste årene. Nesten alle var innrettet på å slå mot kvinnelige uavhengighet hvor enn den dukket opp: totalforbud mot abort, selv om det betydde at kvinnen døde; sensur av all informasjon om fødselskontroll før ekteskapet; en ‘kyskhetslov’, tilbakekallelse av likelønnsloven, og andre lover om like rettigheter i arbeidslivet, og selvfølgelig avskaffelse av Likestillingsloven.
Faludi oppsummerer at Den nye høyrebevegelsens fanesak i presidentvalgkampen i 1980 var motstanden mot kvinners rettigheter, og at de oppnådde å presse Det republikanske partiet til å sette opp en plattform som gikk mot lovlig abort og Likestillingsloven
Republikaneren Ronald Reagan ble den første presidenten som gikk mot Likestillingsloven etter at Kongressen vedtok den, og den aller første som støttet en lov om menneskerettigheter som forbød abort og til og med enkelte former for prevensjon.
Reagan satt som president fra 1981 til 1989, da George Bush senior overtok. I 1993 måtte pappa Bush gi fra seg presidentjobben til demokraten Bill Clinton. Til tross for hans «kvinnfolkrykte som brunsvidd flesk» sto Clinton-administrasjonen på det kvinnepolitiske området for en klart bedre politikk, både i USA og på den internasjonale arenaen. Blant annet sto Clinton-administrasjonen sammen med EU for progressive vedtak på FNs kvinnekonferanse i Beijing i 1995, mot Vatikanet og de mest konservative islamske landene.
Bush og krigen mot kvinnene
Fra den januardagen i 2001 da George W Bush flytta inn på Det ovale rom har derimot en jevn strøm av kvinnefiendtlige vedtak strømmet ut derfra. Vedtak som er blåkopier av programmet som ideologene i Den nye høyrebevegelsen hamret ut først på 1980-tallet.
Sentralt står korstoget mot abort og prevensjon, men kvinner rammes også på en rekke andre områder. Eksempler er kutt i støtteordninger for enslige mødre, fjerning av kvoteringsregler til fordel for jenter i skolen, nedskjæringer i helsevesenet som rammer kvinner ekstra hardt.
At George W prioriterer kampen mot abort så høyt blir av mange tolket som et uttrykk for at han og hans politiske rådgivere tror pappa George Bush mistet presidenttaburetten fordi han ikke la nok vekt på å holde seg inne med ytterste høyre. Å få fjerna amerikanske kvinners rett til sjølbestemt abort og innskrenke prevensjonsrettigheter ville være en gavepakke til de ekstreme høyrekreftene.
Titusener av abortmotstandere som demonstrerte i Washington 22. januar i år, på 30-årsdagen for høyesterettsdommen som ga amerikanske kvinner rett til abort, kunne glede seg over varm støtte fra Bush. På telefon fra St Louis uttalte presidenten ifølge New York Times at han delte deres engasjement for «å beskytte livene til uskyldige barn som venter på å bli født».
Fremdeles er ikke klokka skrudd helt tilbake til 1954 i USA. Men de som ønsker det har fått sin mann i landets øverste embete, og han skrur som bare det.
4. Kampen om prevensjon og abort
Abortrettigheter
Amerikanske kvinner fikk sjølbestemt abort ved den såkalte Roe vs Wade-dommen, da Høyesterett 22. januar 1973 fastslo at det var grunnlovsstridig å nekte kvinner abort de første tre månedene av svangerskapet. Helt siden da har abortmotstanderne kjempet for å få omstøtt dommen, samt for å gjøre det så vanskelig som mulig å ta abort.
Amerikanske feministorganisasjoner og andre som støtter kvinners rett til sjøl å velge om de skal ta abort («pro choice») frykter at denne retten er i større fare enn på tretti år.
En viktig metode for George W Bush og hans støttespillere er å sørge for å fylle opp domstolene med konservative advokater.
Domstolene har en sentral rolle i amerikansk lovgivning. Særlig gjelder dette Høyesterett, som tolker grunnloven og grunnlovstilleggene. Dommene derfra blir også retningsgivende for delstatenes lovgivning. Så lenge Roe vs Wade gjelder, kan verken delstater eller Kongressen vedta å forby abort, fordi det vil være grunnlovsstridig. Men et flertall av abortmotstandere i Høyesterett vil kunne omgjøre Roe vs Wade, og dermed åpne for at både Kongressen og delstatene kan vedta lover mot abort. I dag sitter det tre dommere i Høyesterett som vil omgjøre Roe vs Wade, tre som forsvarer den, og tre som står på et mellomstandpunkt.
Kampen om dommerne
Til tross for at meningsmålinger stadig viser flertall i folket for sjølbestemt abort, har Republikanerne flertall i både Senatet og Representantenes hus. Dommere nomineres av presidenten og godkjennes av Senatet. George W Bush har dermed gode muligheter til å få satt inn sine kandidater i domstolene.
Siden dommerne sitter på livstid, vil Bush ved å utnevne unge dommere til eventuelle ledige stillinger kunne sikre et flertall mot abort i mange tiår framover. Og ifølge amerikanske abortmotstandere er det nettopp unge dommere Bush puffer framover i systemet og inn i stillinger det vil være naturlig å hente folk fra når det blir ledige stillinger i Høyesterett.
Selv om Republikanerne har flertall i Senatet, finnes det metoder å hindre utnevnelsen av de verste dommerkandidatene. Det må være 60 prosent flertall for å avslutte en debatt, og det har ikke Republikanerne. Opposisjonen kan derfor benytte såkalt filibustertaktikk; de stemmer mot å avslutte debatten når de ikke ønsker vedtak i en sak, og prater i stedet i vei om alt mulig. Den kontroversielle dommerkandidaten Miguel Estrada ga nylig opp å bli utnevnt etter at motstanderne i 18 måneder hadde startet filibusterdebatt hver gang Estrada-saken kom opp til behandling.
Bølge av antiabortlover
Kampen mot abort føres ikke bare på topplan. I mange delstater har det i lang tid vært vedtatt ulike lover og restriksjoner som vanskeliggjør tilgangen til abort, som pålegg om obligatorisk venteperiode før abort, krav om samtykke fra foreldre for unge jenter, utvidet reservasjonsrett for helsepersonell og så videre.
Washington Post meldte i vår at det ligger over 200 lovforslag som tar sikte på å innskrenke abortretten til behandling i 38 delstater.
«Vi har aldri opplevd en slik bølge av anti-abortlovforslag før, sa senator Janet D Howell (Demokratene) til Washington Post etter at delstatsforsamlinga i Virginia i vår behandlet fem slike lovforslag.»
Brutale metoder
Mens de folkevalgte kjemper for å gjøre det vanskeligst mulig for folk å få abort på lovlig vis, tyr de mest rabiate abortmotstanderne til mer direkte metoder. Abortleger er blitt skutt og drept, andre gjør jobben med livet som innsats. Stadig færre leger ønsker å utdanne seg til å utføre abort, stadig færre universiteter gir undervisning i abortmetoder, og gjennomsnittsalderen blant de legene som utfører abort stiger jevnt og trutt. Bomber og skudd mot abortklinikker er ikke uvanlig.
I mange delstater er det også få muligheter til å få utført abort, og kvinnene må reise lange veier til abortklinikker. Utenfor svært mange abortklinikker har abortmotstanderne løpende demonstrasjoner, samt fotografering der bilder av dem som går inn på klinikken fortløpende legges ut på internett.
Et av de mest rabiate nettstedene mot abort, www.nurembergfiles.org, har satt opp webkameraer utenfor abortklinikker landet rundt. Der kan den som vil klikke seg inn og se hvem som går ut og inn av klinikkene. Ifølge nettstedet er ett mål med overvåkningsprosjektet deres å samle informasjon om dem som jobber på klinikkene, i håp om at de en gang skal kunne stille dem for retten for forbrytelser mot menneskeheten.
Nettstedet inneholder groteske bilder av døde foster, oftest svært mye eldre enn vanlig svangerskapslengde for de fostrene som blir abortert. Det er også lagt inn effekter som dryppende blod og bilder av fosterbiter, og slagord som «Sult Satan, stopp abort» og «Se folk gå ut og inn av babyslakteriet i din by».
Færre tar abort
Aborthyppigheten i USA har ifølge CNN falt til sitt laveste nivå siden 1970-tallet, med 21,3 aborter per 1000 kvinner i alderen 15 til 44 år. Dette er fremdeles høyt i forhold til Norge, der ca 12,6 av 1000 kvinner i alderen 15-49 år tok abort i samme periode. Nedgangen i antall aborter kan skyldes bedre prevensjonstilgang, men kan like gjerne være uttrykk for at det er blitt vanskeligere for kvinner å få tilgang til abort. Også antallet abortklinikker som utfører kirurgisk abort synker nemlig.
Etter lang tids kamp fikk amerikanske kvinner i år 2000 tilgang til medisinsk abort ved hjelp av medikamentet Mifepristone (RU-486), etter at Clinton-administrasjonen helt på tampen fikk ut fingeren og godkjente medikamentet. Ifølge CNN blir nå seks prosent av abortene utført medikamentelt (Norge; en drøy tredjedel).
Abortmotstanderne fortsetter imidlertid kampen for å få opphevet godkjenningen av mifepristone igjen. En av Bush’ første handlinger som president var å sparke Jane Henney, lederen for det statlige godkjenningsorganet for mat og medisiner, FDA. Det var hun som hadde godkjent mifepristone, ei beslutning Bush har gjort klinkende klart at han fant «uriktig».
Angriper prevensjonsmetoder
De mest konservative abortmotstanderne ser også en rekke vanlige prevensjonsmetoder som abortmetoder, ut fra et syn om at livet begynner ved unnfangelsen. Særlig retter de skytset mot spiral, som hindrer et befruktet egg i å feste seg i livmorslimhinnen. Dagen-derpå-piller, eller såkalt nødprevensjon, som hindrer svangerskap dersom det tas innen 36 timer etter ubeskyttet samleie, er de absolutt imot. Hos de mest erkekonservative er også p-piller og kondomer satt på fy-lista.
En undersøkelse fra Catholics for a Free Choice viser at bare 28 prosent av katolske sykehus vil gi nødprevensjon til voldtektsofre, og 55 prosent ville ikke gi nødprevensjon under noen omstendighet. Over hele USA kjøres det fram lovforslag som vil gi leger, farmasøyter og andre helsearbeidere rett til å reservere seg mot å dele ut p-piller, dagen-derpå-piller og andre medikamenter som de anser som en form for mord.
Bush-administrasjonen har omdisponert store pengesummer fra seksual- og prevensjonsundervisning for ungdom til organisasjoner som arbeider aktivt for å motivere ungdom til avholdenhet før ekteskapet. Organisasjoner for lesbiske og homofile har også opplevd dramatiske kutt i offentlig støtte til sitt opplysningsarbeid.
Internasjonal offensiv
Også på internasjonalt nivå slår Bush-administrasjonens anti-abortpolitikk hardt ut. Den såkalte Global Gag-Rule, som Bush fikk på plass umiddelbart etter han ble president, nekter amerikansk utviklingshjelp til alle grupper som støtter eller informerer kvinner om retten til abort.
«Forbudet har økt antallet uønskede svangerskap, og forårsaket tusenvis flere illegale og potensielt dødelige aborter,» sier International Planned Parenthood Foundation.
I juli i fjor trakk USA tilbake 34 millioner dollar som USA hadde lovet til FNs befolkningsfond etter å ha beskyldt befolkningsfondet for å fremme tvangsaborter i Kina.
Mens Vatikanet i spørsmålet om krig mot Irak havnet på kollisjonskurs med krigshisserne i Washington, er USA og Paven helt på linje i spørsmålet om prevensjon og abort. I tråd med Vatikanets syn går USA krast mot formuleringer som «reproduktive» rettigheter/helsetjenester, som Vatikanet ser som stikkord for abort- og prevensjonsrettigheter. Bush-administrasjonen går i økende grad også mot prevensjonsmidler, blant annet ved at de spesifikt har markerte seg mot kampanjer for kondom som forebygging mot hiv/aidsspredning.
I alle internasjonale fora forfekter representantene for Bush-administrasjonen synspunkter som avholdenhet som det beste prevensjonsmiddel for ungdom, og sikre perioder for gifte par.
Bush har også trukket tilbake tilsagn om at USA skulle ratifisere FNs konvensjon for eliminering av alle former for diskriminering av kvinner (CEDAW).
Og ja, det er kvinner med i USAs hær. Det tar seg pent ut i kampen mot de kvinneundertrykkende regimene USA kriger mot. Unge, søte GI Jessica Lynch ble nærmest folkeheltinne etter at hun ble «reddet» av amerikanske soldater fra de irakiske legene som tok seg av henne. Men det tikker jevnlig inn meldinger om sexpress og trakasseringer mot kvinner i militæret, og et særegent problem for de kvinnelige soldatene i utlandet er at de ikke har rett til abort hvis de blir gravide. Hvor de mannlige amerikanske soldatene i Irak og Afghanistan drar for å kjøpe sex, har vi hørt lite om så langt, men all tidligere erfaring med US Army viser at et blomstrende prostitusjonsmarked gjerne følger i deres støvlespor.
5. Hvor ille er det?
Farligere enn kommunismen
I kritikken av Bush-administrasjonen og den nykonservative falangen har det blitt lagt stor vekt på de tette båndene til de multinasjonale selskapene og den amerikanske storkapitalen. Den kvinneundertrykkende ideologien som de har brukt til å samle massestøtte har det vært snakket mindre om. Vi vet at tidligere tiders ultrahøyre/fascistiske bevegelser har rettet skytset mot svake grupper eller arbeiderbevegelsen. Verken arabere eller fagorganiserte hører til yndlingene til USAs nye høyrebevegelse, men kvinnebevegelsen har vært en klar hovedfiende for den bevegelsen som står George W Bush så nær.
Det er viktig å reflektere over hvorfor nettopp denne type ideologi brukes så aktivt.
«At Den nye høyrebevegelsen festet seg ved feminismen, ikke ved kommunismen eller rasespørsmålene, var i seg selv et vitnesbyrd om kvinnebevegelsens styrke og posisjon i forrige tiår, påpeker Faludi i Backlash, og siterer forskeren Rosalind Pollack Petchesky:
«Kvinnens frigjøringsbevegelse i 1970-årene var blitt den mest dynamiske kraften for sosial forandring i USA, den mest direkte trusselen ikke bare mot konservative verdier og interesser, men også mot betydelige grupper med en ‘livsstil’ som ble utformet av tankene om seksuell frigjøring.
Faludi peker på at feminismespørsmålet likevel ble betraktet som en sak på sidelinjen blant kommentatorene som analyserte hva den nye høyrebevegelsen ville oppnå i Washington.
«Mens disse kommentatorene bedømte Den nye høyrebevegelsens angrep på kvinnebevegelsen som en mindre betydelig forestilling, visste skuespillerne i høyrefløyens fundamentalistiske drama bedre. For dem var offentlig straff av selvstendige feministiske kvinner intet mindre enn hovedsaken,» oppsummerer Susan Faludi.
Lynavleder
Bush-administrasjonens medisin for det amerikanske samfunn, med krig på bortebane, økende arbeidsløshet, skattelettelser for de rike, offentlige nedskjæringer med derpå følgende rasering av levekårene for enslige mødre og de aller fattigste, er ingen enkel pille å sukre. En hypernasjonalistisk Alt-for-Amerika-ideologi og hysterisk terrorfrykt er noen av ingrediensene som etter 11. september 2000 har blitt brukt til å rettferdiggjøre de groteske angrepene på folks demokratiske rettigheter både i USA og resten av verden som den såkalte anti-terror-lovgivningen i Patriot Act I og II representerer.
En ultrakonservativ kvinnepolitikk som mobiliserer kristenfolket til å kjempe mot abort og prevensjon i stedet for mot krig og undertrykking passer som hånd i hanske inn i dette bildet. Lydige kvinner som lærer at de ikke skal stille krav er også absolutt en fordel for herskerne.
Jeg spurte Frances Kissling fra Catholics for a Free Choice om hun så noen sammenheng mellom krigspolitikken til Bush og angrepene på kvinnerettighetene. Hun tenkte seg om, og svarte:
«Begge deler handler om mannsmakt. I tenkingen til de ultrakonservative kristne er det tett sammenheng mellom familiestrukturen og statsstrukturen. I familien skal mannen herske over kvinne og barn, i staten skal presidenten herske, begge ut fra Bibelens regler. Far vet best, presidenten vet best. Et slikt religiøst syn på familien står svært sentralt i den nykonservative bevegelsen. Derfor er de også rasende på homofile ekteskap, på abort og prevensjon. Det at kvinnen bestemmer i abort- og prevensjonsspørsmål er det som er utålelig, fordi det svekker mannsmakten.»
Fascisme?
Skal vi så kalle de nye høyrebevegelsene, enten det er i USA, Vest-Europa eller Australia fascistiske eller bare ekstremt reaksjonære? Det går lett inflasjon i fascisme-begrepet, slik at det brukes om ethvert despotisk samfunn eller ultrareaksjonær ideologi.
Den bulgarske kommunisten Georgi Dimitrov beskrev i 1935 fascisme som «det åpne terroristiske diktaturet til finanskapitalens mest reaksjonære, mest sjåvinistiske elementer,» mens Elin Gauffin i det svenske tidsskriftet Marxismen i dag formulerte seg slik i 2000:
«Fascismen er den mest ekstreme formen for undertrykking av arbeiderklassen, som kapitalismen tyr til i en kriseperiode. Den militariserer samfunnet, og tillater ingen arbeiderorganisering. Fascismen bygger framfor alt på en sosial masseforankring hos mellomsjiktene.»
Ennå er det bare deler av de nye høyrebevegelsene i Vest-Europa og USA som faktisk står for åpen terror. Hatske mot innvandrere og fagbevegelse er de så absolutt, men i Vest-Europa har de hittil stort sett vært i opposisjon og operert innenfor borgerligdemokratiske rammer, slik at det gjenstår å se i hvor stor grad de vil utvikle korporativisme og terrorvelde i en faktisk maktposisjon. En pekepinn om hva kvinnene kan vente seg med slike folk ved makta, er at da Haider tok over i Østerrike ble likestillingsdepartementet nedlagt, kvinneministeren avskaffa og bevilgningene til kvinneformål (som krisesentre, prevensjonsveiledningssentre, kvinneorganisasjoner) kutta med 60 prosent.
I USA har denne type meninger i større grad erobret statens mektigste posisjoner, med en klar svekking av demokratiske rettigheter og kvinnerettigheter som resultat. Likevel vil det i dag være overslag å si at USA er fascistisk, til tross for at en president med kullsvarte meninger sitter med makta. At Bushs politikk driver landet mot fascisme, ja. At demokratiet er syltynt, og at Bush sitter som president på grunn av fusk og fanteri, ja. At 11. september har blitt brukt til å uthule demokratiske rettigheter i et svimlende tempo både i eget land og i resten av verden, ja. Men ennå følger Bush & co landets lover, og prøver å gi de reaksjonære vedtakene sine et skinn av demokratisk ferniss. Sjøl om republikanerne har flertall i begge kammer i Kongressen, retter de seg etter grunnloven som sier at Roe vs Wade må bli opphevet av Høyesterett før de kan forby abort. Ennå er det rom for opposisjonell virksomhet, ennå er det lov med uavhengige fagforeninger, ennå er det en slags ytringsfrihet.
En annen viktig grunn til at jeg mener at det ennå ikke er fascisme i USA, er at den amerikanske herskerklassen ikke trenger å ty til det rå virkemidlet som åpen fascisme er. Den vanlige marxistiske definisjonen av fascisme er at det er en metode borgerskapet tyr til når de ser makten sin truet, og når det ikke er mulig å herske gjennom vanlig borgerligparlamentarisk demokrati. Det finnes i dag ingen så sterk opposisjonsbevegelse i USA at den er i nærheten av å true det amerikanske borgerskapets makt. Dermed er det heller ikke nødvendig for dem å ty til åpen fascisme på hjemmebane. Hva som derimot skjer i alle landene der US Army tråkker rundt og støtter det ene terrorregimet verre enn det andre, er en annen skål.
Hold motet oppe, søstre!
Uansett merkelapp: Det som er helt klart er at både ytre høyre i Europa og Bush-falangen står for en ideologi som rammer alt både arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen har kjempet for, ekstremt hardt. Jeg har prøvd å vise her hvordan Bush & co ved sitt anti-abortkorstog representerer en dramatisk trussel mot kvinners mest fundamentale rettigheter til kontroll over egen kropp og eget liv.
Det kommer nå en og annen meningsmåling fra USA som tyder på synkende popularitet for presidenten vi her hjemme elsker å hate. Om amerikanerne klarer å manne seg opp i valget neste høst og ta fra republikanerne Kongress-flertallet, samt kaste Bush ut av Det hvite hus, gjenstår å se.
Det som er spesielt med angrepene på kvinne- og abortrettighetene, er at mye av det som er kjørt gjennom av lover og vedtak under Bush kan vise seg vanskelig å reversere. Og dersom Bush lykkes med å fylle domstolene, særlig Høyesterett, med førtiåringer med svart sjel og god helse, så kan de sitte der i førti år til og tolke lovene på kvinnefiendtlig vis. Da hjelper det ikke om så både Senatet og Republikanernes hus har reint flertall av de mest strålende feminister.
Den ultrakonservative falangen som har fått makta i verdens mektigste land er egnet til å gi hvem som helst dårlig nattesøvn. Til slutt har jeg derfor lyst til å ta med en kommentar fra filippinske Maitet Ledesma. På en konferanse i fjor hadde vi diskuterte den snikende fasciseringen som de nye terrorloven representerte, og vi hadde diskutert viktigheten av at kvinner i Sør og Nord sto sammen og lærte av hverandre. Maitet oppsummerte:
«Det som skjer med USAs antiterrorlover er at de legger opp til den samme rå undertrykkingen i de rike landene som vi i land i sør har levd med hele tiden. I den sammenheng er det én viktig ting dere kvinner i Nord kan lære av kvinner fra Sør. Det er å ikke la seg lamme av frykten, men våge å fortsette å kjempe også under de mest undertrykkende forhold.»