Ukraina-krigens konfliktlinjer: Kampen om tolkningsrammene
Av Sigurd Allern
Russlands invasjon i Ukraina vinteren 2022 ble av det store flertallet av FNs medlemmer fordømt som folkerettsstridig aggresjon. Alle partier på Stortinget tok samme standpunkt. Samtidig utløste krigen en politisk debatt om krigens nære forhistorie – og om hvilke former for støtte som burde gis til Ukrainas motstandskamp. Her opphørte enigheten, og spesielt viktig har dette vært i to spørsmål.
Av Sigurd Allern, formann i AKP(m-l) og Rød Valgallianse 1973–75, redaktør i avisa Klassekampen (1969–1972 og 1979–1995) og professor i journalistikk.
Det ene spørsmålet gjelder vurderingen av USAs og NATOs rolle i Øst-Europa og den vestlige opprustningen av Ukraina etter 2014. Har denne politikken i realiteten bidratt til å øke krigsfaren og provosere fram en russisk militær aksjon? Advarslene mot NATOs ekspansjon var som vi vet mange, ikke minst fra statsvitere i den realistiske skolen. John Mearsheimer (2014) mente for eksempel at USAs strategi ledet direkte mot en militær konflikt. Mange erfarne diplomater og politikere i både USA og Europa hadde en liknende analyse. Tidligere statsminister Kåre Willoch (H) advarte flere ganger mot NATOs ekspansjon i øst (Stavanger Aftenblad, 2014; Røe Isaksen & Willoch, 2018). Seniorforsker Sverre Lodgaard (2022) minnet like etter invasjonen om slike problemstillinger i en kronikk i Aftenposten. Holdningen innen de politiske partiene var imidlertid helt annerledes og budskapet unisont: Russlands invasjon var «uprovosert» og NATOs øst-strategi – inkludert planene om å innlemme Ukraina i NATO – burde derfor ikke bringes inn i debatten. Både SV og Rødts ledende politikere sluttet seg til denne linja, ingen ønsket å bli anklaget for å «unnskylde» russisk aggresjon.
Det andre stridsspørsmålet var om Norge – sammen med USA og andre NATO-land –burde gi militær støtte til Ukraina gjennom egne våpendonasjoner og tillatelse til kommersiell våpeneksport? På Stortinget var Rødt det eneste partiet som avviste dette. Standpunktet ble dels begrunnet med den tradisjonelle motstanden mot våpeneksport til krigssoner, dels med henvisning til folkerettseksperten Cecilie Hellestveits påminnelse om at våpendonasjoner kunne øke konfliktfaren i nord, ettersom Russland er Norges grenseland. Rødts linje i våpenspørsmålet var i tråd med holdningen til flere europeiske land, blant dem tradisjonelt nøytrale stater som Sveits, Østerrike og Irland, samt Ungarn og Serbia, men partiet unnlot å bruke dette som et argument i debatten.
Den brede enigheten om å fordømme Russlands invasjon forhindret heller ikke at høyreorienterte aktører (bl.a. Dagens Næringslivs politiske redaktør og Civita) utnevnte tidligere kjente kritikere av NATO og USA til «Putin-klakører», ja selv forskere som professor (og daværende oberstløytnant) Tormod Heier og Russland-eksperten Julie Wilhelmsen ble utsatt for denne type angrep. Kritikken hadde karakter av å være en disiplineringsaksjon der det kortsiktige formålet var å kortslutte politisk debatt om krigens forhistorie og Russlands motiver, samt avvise enhver kritikk av NATOs strategiske rolle.
Lengselen etter konsensus
Disiplineringen kan, som jeg pekte på i en artikkel om propagandakrigen i Vardøger 40 (Allern, 2023), knyttes til hvordan definisjonsmakt utøves når rommet for ytringer skal begrenses. Daniel Hallin har i en analyse av mediedekningen av Vietnamkrigen knyttet denne maktutøvelsen til tre ulike ideologiske sfærer: Konsensus-sfæren er samfunnets indre sirkel, området der mediene presenterer og representerer den offisielle linjen som «alle seriøse aktører» er enige om i et bestemt spørsmål. Utenfor denne sonen finnes en sfære for legitim uenighet, dvs. at det finnes aksept for nyanser i forhold til konsensussfæren og spørsmål som rutinemessig kan debatteres. Sfæren for avvik faller derimot utenfor for den legitime debatten. Dit henvises standpunkter som oppfattes som for uansvarlige, sære eller farlige til å bli gitt oppmerksomhet i mediene og debattplass i den brede offentligheten (Hallin, 1986). Disse sfærene ligger imidlertid ikke fast, de kan både innskrenkes og utvides, og i denne dragkampen er mediene både en arena og aktør.
At Rødt er representert på Stortinget bidro – i det minste en stund – til at motstand eller skepsis med hensyn til våpeneksport ble vurdert som et akseptabelt opposisjonelt standpunkt, altså innenfor sfæren for legitim uenighet. Mindre legitimt var det at både SV og Rødt på forsommeren stemte mot etablering av fire amerikanske militærbaser i Norge underlagt amerikansk jurisdiksjon. Dette ble imidlertid, akkurat som de politiske protestene mot basene, forbigått i taushet ettersom verken regjeringa eller NATO-vennlige medier ønsket offentlig debatt om svekkelsen av norsk suverenitet. At Rødt – i tråd med sitt program – også stemte mot Finlands og Sveriges søknader om medlemskap i NATO vakte derimot hysteriske motreaksjoner fra en rekke norske politikere, både i og utenfor regjeringen. Ettersom medlemskap i NATO nå nærmest betraktes som «en menneskerett» for stater, ble standpunktet raskt henvist til sfæren for illegitime avvik og behørig fordømt. Og selv om det etter Vilnius-møtet sommeren 2023 er åpenbart at Ukraina ikke vil bli innvilget NATO-medlemskap, så er insistering på den fiktive retten til medlemskap brukt aktivt av både USA og Stoltenberg for å skyte enhver tanke om fredsforhandlinger i senk.
Utviklingen av krigshandlingene i Ukraina høsten 2022 fikk også stor betydning for debatten om våpeneksport. Vellykte militære motoffensiver fra ukrainsk side i områdene rundt Kharkiv og Kherson økte troen på – og illusjonene om – muligheten til en militær seier over Russlands krigsmaskin. Resepten for suksess i krigen var omfattende donasjoner av det norske politikere og journalister begeistret kaller «moderne vestlige våpen». Samtidig ble krigens daglige brutalitet mer synlig, med rapporter om massakrer i ukrainske landsbyer, samt opptrapping av russiske rakett- og droneangrep mot Ukrainas infrastruktur, inkludert i sivile boligområder. Alle tanker om våpenhvile og forhandlinger var dessuten, etter resultatløse forhandlinger våren 2022, forsvunnet fra den internasjonale dagsordenen, og kom først inn igjen i debatten etter Kinas, Brasils, Sør-Afrika og andre «Sør»-lands initiativ våren 2023. NATOs strategi ble ved årsskiftet spissformulert og repetert gjennom Jens Stoltenbergs velkjente motto: «Våpen er veien til fred».
Krigsutviklingen, og mangelen på fredsinitiativ, skjerpet kritikken av Rødts nei til våpeneksport, både internt i partiet, i mediene og på Stortinget. Det framgår av referatene av stortingsdebattene at partiets standpunkt nærmest ble karikert og latterliggjort. Det ble knapt nok forsvart av Rødts egne representanter, bortsett fra Geir Asbjørn Jørgensen fra Nordland. Partiet stemte ellers for milliardpakkene til Ukraina, omfavnet USAs og EUs økonomiske sanksjoner mot Russland uten noen kritisk vurdering, og partileder Moxnes bad statsminister Støre bekrefte at Norge ville «arrestere Putin», men ingenting av dette var nok til å unngå politisk utfrysing. Våpeneksport ble i praksis definert som Stortingets lakmustest. Den som ikke aksepterer denne linja henvises til sfæren for avvik, og forvises både fra konsensus-sfæren og den legitime opposisjonen. Flertallet i Rødts stortingsgruppe varslet etter nyttår at de hadde skiftet standpunkt og var uenig i partiets vedtatte linje, men måtte avvente landsmøtets behandling. Klassekampens redaktører sluttet seg til omvendelsen.
At flertallet på Rødts landsmøte i april 2023 ga klarsignal for støtte til norsk våpeneksport til Ukraina ble av Støres regjering, borgerlige opposisjonspolitikere og SV mottatt med velvillig applaus – og et ironisk «velkommen etter». En lettet partileder Moxnes kunne raskt slutte seg til hele «Ukraina-pakka», med 15 milliarder i årlig økonomisk og militær støtte fra Norge til regjeringa i Kyiv i flere år framover. Vedtaket representerer utvilsomt en milepæl: I et av tidas mest brennbare konfliktspørsmål er konsensus endelig etablert, sfæren for legitim uenighet redusert til et minimum og avvikerne henvist til leserbrevspaltene. Som Linn Stalsberg (2023) denne vinteren skrev om debattklimaet: «Ytringsrommet for Ukraina-samtaler er for tiden på størrelse med en fyrstikkeske, der den som våger seg utenfor, fort kan bli brent».
Den politiske innrammingens betydning
For å forklare denne begredelige utviklingen er det nyttig å trekke inn et sentralt begrep i politisk kommunikasjonsforskning, det engelske begrepet framing. På norsk kan det oversettes med uttrykket innramming og handler i utgangspunktet om et dagligdags fenomen: vi er alle, mer eller mindre bevisst, avhengig av kognitive skjemaer som hjelper oss til å forstå og tolke det som skjer i samfunnet ved å sette det inn i en sammenheng. Rolf Mikkel Blakar (1996, s. 131) bruker i boka Språk er makt betegnelsen «forståelses- eller referanseramar».
Å ramme inn handler med Robert W. Entmans ord både om utvelgelse og betoning. Dette fremmer en bestemt problemdefinisjon, årsaktolkning, moralsk evaluering og forslag til oppfølging av det som beskrives (Entman, 1993, s. 52). Av disse ulike elementene regnes problemdefinisjonen som det mest avgjørende. Den liberale svenske filosofen Lars Gustafsson (1989) har i et kjent essay kalt denne mekanismen «problemformuleringsprivilegiet». Gjennom innramming velger for eksempel journalister et kulturelt eller politisk ledemotiv som påvirker hvilke fakta som formidles og hvilke kilder som kommer til orde. Slike tolkningsrammer kan også gis en moralsk dimensjon, som da VGs politiske redaktør Olav Versto i 10. april 1999 skrev at NATOs bombekrig mot Serbia kunne ses «som en kamp mellom godt og ondt».
Etter invasjonen av Ukraina, som Russland forsøkte å definere som «selvforsvar», ble den dominerende tolkningsrammen av gode grunner en ‘folkeretts-ramme’: invasjonen var et brudd på internasjonal lovgivning og skjedde uten FN-mandat. Samtidig minnet mange om at en slik folkerettsstridig aggresjon ikke var unik. USA har gjennomført en rekke slike militæraksjoner, blant i Irak i 2003 – den gangen med entusiastisk politisk og militær støtte fra Tony Blairs britiske regjering. Den ukrainske regjeringa sendte også, tross sterk motstand i befolkningen, tropper for å støtte USAs okkupasjon i perioden 2003-2008. Å henvise til brudd på folkeretten er derfor, sett fra USAs perspektiv som ledende, militær supermakt, et tveegget sverd og vanskelig å utnytte i en propagandakrig mot Russland.
I løpet av kort tid ble derfor Ukraina-krigen, både av USA og andre NATO-land, omdefinert til å handle om en strid mellom «autokrati og demokrati», beskrevet av president Biden i en tale i Warszawa i mars 2022 som «the great battle for freedom: a battle between democracy and autocracy, between liberty and repression, between rules-based order and one governed by brute force.” (Sitert i Kaczynsky, 2022) Jonas Gahr Støre har velvillig fulgt opp den samme retorikken. Enkelte statsvitere har sluttet seg til denne tolkningen ved å hevde at Russland invaderte Ukraina nettopp fordi Ukraina aspirerte til å følge en vestlig demokratimodell. Krigen handler derfor om «demokrati versus diktatur» (Sculecki & Wig, 2023)
Denne omdefinerte innrammingen har imidlertid møtt kritikk, inkludert fra liberale akademikere, samt fra en politiker som New Zealands (daværende) statsminister Jacinda Arden (Dziedzik, 2022). Domurath og Palestini (2022) karakteriserer definisjonen som empirisk unøyaktig, men også som farlig fra en normativ synsvinkel. I praksis fører innrammingen til at stater med høyst ulike historiske utviklingsbaner, kulturelle identiteter og politiske motiver klumpes sammen. Det underminerer også den diplomatiske nødvendigheten av å forene land og regimer av høyst ulike typer mot en illegal invasjon. I tillegg forsterker denne definisjonen Russlands argumentasjon om at krigens årsak er angrepene fra et samlet Vesten.
I den internasjonale debatten om Ukraina-krigen er den viktigste tolkningsrammen – ved siden av de som er nevnt – utvilsomt definisjonen av krigen som en proxy war, en stedfortrederkrig med røtter i den geopolitiske rivaliseringa mellom USA og Russland. Et hovedargument her er at USA, som en hegemonisk imperialistmakt, utnytter krigen som en mulighet til å svekke Russland både gjennom økonomiske sanksjoner og omfattende militærhjelp til Ukraina, men uten å ofre egne soldater på slagmarkene.
Proxy-begrepet diskuteres aktivt i amerikanske debatter om Ukraina-krigen både blant politikere, militære og akademikere, og ikke bare fordi det er omstridt (DeYong, 2023). I analysen av konflikten brukes det av marxister, for eksempel Monthly Review (Foster, 2022), men også av enkelte konservative republikanske politikere og av tidligere toppledere som Demokraten Leon Panetta, tidligere CIA-sjef og forsvarsminister hos Obama: «We are engaged in a conflict here, it is a proxy war with Russia, whether we say so or not». At begrepet av politiske grunner ikke brukes i offisiell retorikk endrer lite på de geopolitiske realitetene. Noen ganger er det uansett vanskelig å omskrive virkeligheten. Tysklands utenriksminister fra De Grønne (Tysklands nye krigs- og opprustningsparti), Annalena Baerbrock, sa for eksempel i en tale til Europarådets parlamentariske forsamling 24. januar 2023 uten omsvøp at «vi kjemper en krig mot Russland».
Et kjennetegn ved den pågående utmattelseskrigen i Ukraina er altså at den omfatter flere konfliktlinjer enn Russlands angrepskrig og den ukrainske selvforsvarskrigen, dvs. det som fanges opp av folkeretts-rammen. Susan Watkins (2022) oppsummerer i en artikkel i New Left Review at konflikten, når en tar hensyn til forhistorien, kan karakteriseres som «fem kriger i en»: 1) en borgerkrig i selve Ukraina, med splittelser langs geografiske, språklige, sosiale og politiske dimensjoner, 2) Putins krig mot Ukraina (en nyimperialistisk erobringskrig, men også et desperat defensivt spill mot USAs ekspansjon nær dets territorier), 3) den ukrainske krigen for nasjonalt forsvar, 4) Biden-administrasjonens konflikt med Russland, ført både gjennom massive økonomiske sanksjoner og omfattende militær støtte til Kyiv, samt gjennom å utnytte konflikten til en stedfortreder-krig for å svekke Russlands økonomi og geopolitiske innflytelse og sikre amerikansk hegemoni på det eurasiatiske kontinentet og 5) Biden-administrasjonens og NATOs geopolitiske behov for å utnytte konflikten i USAs strategiske rivalisering med Kina, spesielt gjennom å propagandere for paralleller mellom Ukraina og Taiwan.
Disse ulike dimensjonene er i den offentlige debatten i Norge og andre vestlige land gjennomgående redusert til en enkel todeling. David blir angrepet av Goliat og fortjener vår støtte – ikke bare politisk og økonomisk – men først og fremst gjennom utvidede våpenleveranser til regjeringen i Kyiv.
I en kritisk analyse av amerikansk utenrikspolitikk har den britiske militærforskeren Caroline Kennedy (2013) brukt uttrykket «den manikeiske fristelsen» om tendensen til å redusere geopolitiske spenninger og motsetninger til en enkel dikotomi. Begrepet er inspirert av dualismen til den manikeiske religionen: ondskap står mot det gode, mørke mot lys. USA, den ‘skinnende byen på toppen av bakken’, den ‘uunnværlige nasjonen’, rettferdiggjør stadig sine mange intervensjoner og kriger med manikeisk retorikk om kampen mot ‘det onde imperiet’, ‘ondskapens akse’ eller andre varianter av samme tema. Egne geopolitiske framstøt markedsføres som en global kamp for verdier: demokrati mot diktatur og autokrati.
Denne typen manikeisme, konstaterer den tyske sosiologen Wolfgang Streeck (2023), kjennetegner i dag også «den grønne generasjonen» i Tyskland og andre europeiske land. I deres verdensbilde er verden delt i to leire, og når det gode står mot det onde, kan ikke fred oppnås gjennom gamle FN-ideer om en verden av nasjoner som prøver å balansere interesser, motsetninger og maktforhold. Logikken i denne dualistiske tenkningen er enkel: Hvis ukrainerne har all rett til å forsvare landet sitt, så må påstander om at USA samtidig utnytter konflikten til en langvarig, destruktiv stedfortrederkrig henvises til sfæren for avvik og holdes utenfor den offentlige debatten.
I løpet av de siste månedene har utmattelseskrigen – og forsøkene på en ukrainsk motoffensiv – ført til store militære tap. Nye titusener av soldater er drept eller lemlestet. Ingen seriøse fagmilitære vurderinger handler lenger om muligheten til en militær «seier» – eller noen klargjøring av hva det eventuelt skal bety. At «våpen er veien til fred» er en stadig mer livsfjern retorikk. Det er krigen som må stoppes.
Litteratur
Allern, S. (2023) Krigen om krigen – noen refleksjoner om medienes propagandarolle. Vardøger, 40, 23, s. 51-60.
DeYoung, K. (2023, 18 April) An intellectual battle rages: Is the U.S. in a proxy war with Russia? The Washington Post. (https://www.washingtonpost.com/national-security/2023/04/18/russia-ukraine-war-us-involvement-leaked-documents/)
Domurath, I and Palestini, S. (2022, 25 March) Ukraine: Not a war about democracy. RevDem. The Review of Democracy.
Dziedzic, S. (2022, July) Jacinda Ardern warns West to avoid framing Russian invasion as ‘democracy vs. autocracy’. ABC Net Australia (https://www.abc.net.au/news/2022-07- 07/jacinda-ardern-russian-invasion-ukraine-autocracy-vs-democracy/101217638)
Entman, R. W. (1993) Framing: Toward Clarification of a Fractured Paradigm. Journal of Communication, 43(4), p. 51–58.
Foster, J. B. (2022) The U. S. proxy war in Ukraine. Monthly Review online, 9. April. (https://mronline.org/2022/04/09/the-u-s-proxy-war-in-ukraine/)
Gustafsson, L. (1989) Problemformuleringsprivilegiet. Samhällsfilosofiska studier. Albert Bonniers Förlag
Kacynsky, P.M. (2023, 14 February) This is not a war between democracy and autocracy. Euractive (https://www.euractiv.com/section/china/opinion/this-is-not-a-war-between- democracy-and-autocracy/)
Kennedy, C. (2013) The Manichean temptation: Moralising rhetoric and the invocation of evil in US foreign policy. International Politics, 50, 623-638. DOI: 10.1057/ip.2013.26
Lodgaard, S. (2022) Hva førte Europa inn i dette uføret? Vi må snu noen
steiner i egen leir. Aftenposten. (https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/9KLd4r/hva-foerte-europa-inn-i-dette-ufoeret-vi-maa-snu-noen-steiner-i-egen-leir)
Mearsheimer, J. J. (2014) Why the Ukranian Crisis is the West’s Fault. The Liberal Delusions That Provoked Putin. Foreign Affairs, 18 August.
Røe Isaksen, T. & Willoch, K. (2018) Alt med måte. Politiske samtaler. Cappelen Damm.
Sculecki, K. & Wig, T. (2022, 9 April) The War in Ukraine is all about democracy vs Dictatorship. RevDem. The Review of Democracy (https://revdem.ceu.edu/2022/04/09/the-war-in-ukraine-is-all-about-democracy-vs-dictatorship/)
Stalsberg, L. (2023, 20. januar) Rød tvil, tvilsom kritikk.
(https://www.dagsavisen.no/debatt/kommentar/2023/01/20/rod-tvil-tvilsom-kritikk/)
Stavanger Aftenblad (14. august 2014) «Vesten må forstå Russland. Kåre Willoch kritiserer EU og NATO i Ukraina-konflikten» (https://www.aftenbladet.no/lokalt/i/kQppA/vesten-maa-forstaa-russland)
Streeck, W. (2023) A Bipolar World? NLR/Sidecar, 01 May.
Watkins, S. (2022) Five Wars in One. The Battle for Ukraine. New Left Review, 137, September-October, Editorial, s. 5–20.