Gnist

Kraften som var vår

Av Sofie Marhaug

2022-02

Det er nesten komisk å tenke på, men i høst var det en nyhet dersom strømprisen oversteg 1 krone kilowattimen. Nå er skyhøye priser den nye normalen uten at folks inntekter har økt nevneverdig og på tross av at det meste av vannkraften er offentlig eid. Da er det ikke rart folk blir rasende. Dagens markedstvang forsterker økonomiske forskjeller og skaper fattigdom.

---

Av: Sofie Marhaug, stortingsrepresentant for Rødt og andre nestleder i energi- og miljøkomitéen

Den foregående høsten og den pågående vinteren har folk opplevd at strømregningene har mangedoblet seg. Over 600.000 nordmenn har meldt seg inn i facebookgruppen «Vi som krever billigere strøm». Både 20. januar og 15. februar var det demonstrasjoner i både byer og bygder i hele landet, med støtte fra en rekke fagforeninger og forbund.

På den første markeringen i Bergen traff jeg en dame som gikk i demonstrasjonstog for aller første gang i sitt liv. Hun bodde i et dårlig isolert hus utenfor byen. Der er boligprisene lavere. Denne vinteren hadde hun gått til anskaffelse av en gassovn, for å få råd til å varme opp huset sitt. Er vi i ferd med å av-elektrifisere norske husholdninger i et land som har bygget selve velferdsstaten på «hvitt kull»? Et land som har elektrifisert hver en knaus, fra Nordkapp i nord til Lindesnes i sør?

Historiens kraftlinjer

I folks bevissthet er ikke historien om den norske vannkraften borte. Det er dessuten en fortelling som står i grell kontrast til dagens politikk, der prisene settes på en strømbørs som mest av alt minner om et europeisk Casino. Ingen forstår helt systemet, men kundene er dømt til å tape.

På begynnelsen av 1900-tallet startet elektrifiseringen av Norge. Dette var lenge før vi hadde oppdaget oljen. Det var også lenge før vi hadde oppdaget at fossilt brensel truer klimaet, som i sin tur har fått politikere til  – nok en gang og ironisk nok – å ta til orde for storstilt elektrifisering av norsk olje- og gassproduksjon.

Da vannkraften skulle bygges ut var utenlandske kapitaleiere interesserte i å tjene seg rike på den norske naturen. Fossefallene egnet seg perfekt for vannkraftutbygging, og det var lite kapital i Norge til å investere i utbyggingene. Utenlandske «fossespekulanter» saumfarte norske bygder. I 1906 tilhørte to tredjedeler av fossefallene utenlandske eiere.^[1] Det sier seg selv at norske lokalsamfunn var i ferd med å tape arvesølvet.

Oddas store forfatter (ikke NRKs utenrikskorrespondent), Gro Holm, beskriver situasjonen godt i romanen Det hvite kull (1936). Der skildrer hun både hvordan norske bondesamfunn ble utnyttet og lurt, og om elektrifiseringens glans. I ingeniør Harald Hansens 17. mai-tale fortelles det om en vannkraftutbygging som har sin gjenklang i dagens debatter om det grønne skiftet:

Vår oppgave er alvorlig nok. Og det vi skal se, er at vårt arbeide her, det er ledd i et stort hele, det er arbeidet for vårt lands elektrifisering. Vi har fossene, vi har det hvite kull. Teknikken er nå kommet så langt, at vi kan nyttiggjøre oss av dem, om vi da kjenner vår besøkelsestid. Vi eier et av verdens mest begunstigede land på det hvite kulls område, det skal vi alltid holde klart for oss. Våre fosser er naturskjønne, det er de. Vi mister dem på en måte, men de gjenoppstår på en i tusenfold skjønnere måte, de skal gjøre vårt land rikt og stort. Alle fosser utbygget, et nett av høispentledninger som binder landet sammen, fra Vesterhavet til Kjølens rand, fra Nordishavet til Kristiansand, med lys i alle hjem, med kraft til hver slipesten og hvert treskeverk, med elektrisk drift av våre jernbaner. Vårt motto være: La det hvite kull avløse Englands sorte. Bind våre fosser. Gjør eder jorden underdanig.^[2] 

Elektrifiseringens pris var naturødeleggelser – den gang som nå. Derfor skulle det bare mangle at lokalbefolkningen, som fikk sine omgivelser rasert, også skulle få en viss kontroll over verdiene som ble utnyttet. Da gjelder det å kjenne sin besøkelsestid, slik Holms Hansen formulerte det i sin grunnlovstale.

Dette forstod norske politikere. De så hvordan Norge var i ferd med å miste kontrollen over våre felles ressurser. I 1906 vedtok det norske Stortinget de såkalte «panikkloven», det vil si en midlertidig konsesjonslov. Denne sørget for et system der utenlandske investorer og aksjeselskap måtte få konsesjon fra den norske staten for å kjøpe opp utbygningsrettigheter.  Allerede året etter ble loven oppdatert og prinsippet om hjemfallsrett, som konsesjonsloven er kjent for, ble introdusert og siden forsterket. Hjemfallsrett innebærer at privat utbygging har en tidshorisont, og at eierskapet på et tidspunkt skal tilfalle staten vederlagsfritt. Da loven ble oppdatert i 1917 ble den offentlige kontrollen ytterligere forsterket. I tillegg til vilkår om tidsbegrensning på maksimalt 60 år, hjemfall og kraftavståelse (konsesjonskraft) til kommunene ble det vedtatt bestemmelser om direkte økonomiske ytelser til kommuner og staten i form av konsesjonsavgifter.

Til grunn for den norske vannkraftutbyggingen har vi med andre ord hatt en politisk kamp for å sikre offentlig eierskap til naturressursene. Dette har kommet innbyggerne til gode langt på vei. Før var det vanlig å kjøpe strøm til kostpris; det samme prinsippet som ligger til grunn for vann- eller renovasjonsavgifter i dagens Kommune-Norge. For å spare på strømmen hadde vi et toprissystem frem til 1970-tallet, der husholdningene fikk beskjed om når forbruket nærmet seg det vi den gangen regnet som overforbruk. Kort sagt er folk i Norge godt kjent med hva politisk styring av strømprisene egentlig innebærer.

Overgangen til stadig sterkere grad av markedsstyring og avståelse av demokratisk kontroll over energipolitikken har skjedd over tid. Viktigst er nok Energiloven av 1990, initiert av Syse-regjeringen og Senterpartiets olje- og energiminister, Eivind Reiten, og vedtatt av et samstemt storting. Denne loven hadde til hensikt å gjøre kraft et en markedsvare: kjøp og salg, styrt av tilbud og etterspørsel. Som alle andre lover som legger opp til storstilt privatisering ble den begrunnet med rasjonalitet og effektivitet. I det siste har også «harmonisering» blitt et fyndord for både nåværende og foregående regjering, i forsvaret for tettere tilknytning til enda større og dyrere markeder enn de nordiske.

Med innlemmelsen i EØS i 1994 og etter hvert tilslutningen til EUs energibyrå ACER i 2018, settes mulighetsrommet for å styre prisene politisk i spill. Selv om det ikke er ACER som bestemmer de norske prisene, kan EU drive tilsyn og gripe inn dersom politikere skulle ta for stor kontroll over strømprisene i konflikten med den akk så frie konkurransen.

Nye utenlandskabler (eller mellomlandskabler som det kalles på fint) har koblet det norske strømmarkedet enda tettere på det europeiske. Kablene til Nederland (NorNed, 2007), Tyskland (NordLink, 2021) og England (North Sea Link, 2021) i overveiende grad eksportforbindelser. Ser vi på tallene fra i fjor var det 86,7 prosent eksport i nederlandskabelen, 79,3 prosent eksport i tysklandskabelen og 97,2 prosent i englandskabelen.^[3] Enda mer avgjørende for prisen er det like fullt at kablene kobler oss på større og dyrere prisområder enn våre egne.

Norge har hatt kraftutveksling med andre og i hovedsak nordiske land helt siden 1960-tallet. Men dette har vært små prisområder med stabile, lave priser. Dermed har vi ikke hatt så store prissvingninger. De nye utenlandskablene knytter oss derimot tettere til områder med vedvarende høye priser. Dette fører i beste fall til en minimal prisreduksjon i Nederland, Tyskland og England, men først og fremst fører denne politikken til et enormt prishopp i Norge. De store markedene sluker de små. Det er slik tilbud og etterspørsel fungerer i strømmarkedet.

Allerede på 1990-tallet advarte Rødts forløper, Rød Valgallianse (RV), mot utviklingen vi ser i dag. Terje Kollbotn skrev den gangen en rapport der han advarte mot økt eksport til det europeiske kraftmarkedet, økt press på norsk natur og ikke minst høyere strømpriser.^[4] Det siste er verdt å merke seg i en tid der politikere fra Høyre så vel som Arbeiderpartiet snakker om en «perfekt storm». De har forvekslet markedslovene med naturlovene, for å slippe å ta ansvar for at et så grunnleggende behov som energi er i ferd med å bli en luksusvare.

Hva så med eierskapet? Fortsatt eier det offentlige enten det er Statkraft, kommunene eller fylkeskommunene om lag 90 prosent av all kraftproduksjonen i Norge. Problemet er at de opererer som aktører på et marked. De norske kraftprodusentene lever godt med høye priser.

Men også eierskapet er skrantende. Hjemfallsretten er hulet ut og tilpasset EU. Nå er det nok at to tredjedeler er offentlig eid, og ikke en gang eid av den berammede kommunen, når konsesjonen utløper. Dette fikk lokalsamfunnene i Røldal og Suldal smertelig erfare i fjor, da Hydro-Lyse overtok eierskapet i forbindelse med at konsesjonen utløp. I mange tiår hadde særlig Røldal vært skadelidende for naturødeleggelsene som kraftutbyggingen hadde medført, og når konsesjonen gikk ut fikk kommunen ingenting igjen.

Kraftprofitørene

Det er heller ikke til å stikke under stol at offentlig eide kraftselskap opererer etter kapitalismens prinsipper. Da jeg spurte finansministeren i desember i fjor om hvor mye mer staten tjener på de høye prisene, var svaret over 27 milliarder i form av økt utbytte for Statkraft og grunnrenteskatt. Det siste er ikke et så dumt prinsipp, men det speiler like fullt at også kommunale og fylkeskommunale kraftselskap øker inntektene enormt når prisene er høye. Siden desember har strømprisene holdt seg høye. Det er altså ingen grunn til å tro at det går dårlig for kraftprodusentene i 2022 heller!

I virkeligheten snakker vi om en superprofitt for kraftbransjen. Konsesjonsprisen for kraft, det vil si snittet av hva det koster å produsere kraft i Norge, som settes av olje- og energidepartementet, var på 11,4 øre kilowattimen i 2021. I 2022 er den satt til 11,57 øre kilowattimen. På det meste (21. desember i fjor) var markedsprisen oppe i 6 kroner og 12 øre kilowattimen noen steder i Sør-Norge. Gapet mellom hva det koster å produsere kraft kontra hva det koster å kjøpe kraft er enorm. Det er vanlige husholdninger og viktige arbeidsplasser som blir taperne med dagens system.

I debatter får jeg ofte høre at det ikke er så farlig at kraftbransjen tjener store penger på høye priser, fordi disse inntektene kommer fellesskapet til gode. Vi får angivelig mer velferd i den andre enden. Jeg forstår godt at det går an å tenke slik, all den tid 90 prosent av kraftproduksjonen er offentlig eid. Dessverre er nok sannheten at både Statkraft og andre følger vanlige bedriftsøkonomiske prinsipper. Lederlønningene er på mange millioner, med lederen i Statkraft som en versting: Han (for det er så klart en mann) er lønnsledende i staten. I 2018 fikk Christian Rønning-Tønnesen i alt 8,6 millioner, mens han nå går ned i halv stilling og nå får «skarve» 4,4 millioner.

Slike lederlønninger har vi hatt før de ekstreme prisene tok landet med storm – for å bruke markedsliberalistenes egen metafor. De forklarer ikke hvor alle pengene blir av, men de forteller om en voldsom konsentrasjon av rikdom og en ukultur i det offentlige. Hvorfor skal stat og kommuner subsidiere slike lederlønninger?

Om vi så ser bort fra lederlønningene, og vender tilbake til økte inntekter i 2021 og 2022, vil vi fortsatt få problemer med spore pengene. SV klarte å forhandle seg frem til å bruke 2,3 milliarder mer av Statkrafts utbytte, da de ble enige med regjeringen om et budsjettforlik. Også strømstønadsordningen som kom på plass, og som siden har blitt forsterket, betaler tilbake en brøkdel (grovt regnet 25 prosent) til norske husholdninger. Næringslivet er fortsatt skadelidende og faller ikke inn under ordningen. Det er ikke vanskelig å konkludere med at av de mange titalls milliardene det offentlige får i økte inntekter som følge av skyhøye strømpriser, så er det tvilsomt at andelen som kommer tilbake i direkte kompensasjon eller indirekte gjennom velferdsordninger er spesielt stor.

Et godt eksempel på en offentlig aktør som tenker på en bedriftsøkonomisk måte, er Lyse som i 2022 proklamerte at de skal kjøpe opp mobilselskapet Ice til 5,56 milliarder kroner. Kan hende dette er en «strategisk» investering for det offentlig eide kraftselskapet, men velferd kan det ikke kategoriseres som. De er neppe alene om å tenke i slike baner.

Det er kraftbransjen som tjener på de høye prisene og som i stor grad forvalter inntektene slik en annen kapitalistisk aktør ville gjort det.

I et større bilde er det vanskelig å forsvare denne utviklingen. Som Jon Hustad pekte på i en tekst i Dag og Tid, så tjener norske kraftselskap mer på de økte inntektene enn eksportinntektene i seg selv.^[5] Samtidig er det liten tvil om at også Statnett, som jeg ikke har skrevet like mye om frem til nå, håver inn på de såkalte flaskehalsinntektene, det vil si prisdifferansen i utvekslingen med utlandet. Selv om Hustads tall var noe overdrevne (og rettet i neste utgave av avisen) er poenget hans at kostnaden for husholdninger og næringsliv i Norge er enorm. Likevel var argumentet i analysene Statnett serverte norske myndigheter, at de nye utenlandskablene ville være samfunnsøkonomisk lønnsomme: Vi kom til å tjene så godt på disse forbindelsene at det var verdt å bygge dem. Da er ikke prisen kunder i Norge betaler tatt særlig hensyn til. Kanskje ikke en gang påtenkt.

Det er forståelig om både Statnett og Statkraft og andre kraftprodusenter ivrer for en slik utvikling. For dem er prisene gull, mens for folk flest er arvesølvet tapt.

En ny vår?

‘Kraften – eller «krafta» som det heter utenfor Bergen – er vår’ er et slagord som har blitt løftet frem denne høsten og vinteren på strømdemonstrasjonene og blant en rekke fagforeninger og forbund som har protestert mot de høye prisene. Historien om Energiloven, ACER og utenlandskabler er dessverre historien om at kraften i stadig mindre grad tilhører fellesskapet. Hensynet til profitt veier tyngre enn hensynet til folk.

I politiske debatter kommer nye unnskyldninger til: Vi skal forsyne Europa med ny kraft både av hensyn til klima og for å gjøre de andre landene mindre avhengige av russisk gass.

Både mennesker og natur blir skadelidende av større kraftutbygging, økt eksport og tettere tilknytning til det europeiske strømmarkedet, slik RV allerede advarte mot for snart 30 år siden. Markedstvangen er den drivende faktoren, ikke alle mulige andre påskudd.

Den gode nyheten er at det politiske slagordet om at ‘kraften er vår’ har en dobbel betydning: Det handler ikke bare om den konkrete vannkraften, men også om den politiske kraften i felles protester mot de skyhøye strømprisene. Slik kan kraften bli vår igjen.