Koronakrisen. Regelendringer i krisetider

Av Aurora Hagen

2020-02A

I denne artikkelen skal jeg skrive om noen lovendringer som er gjort og gjøres under koronakrisa. Gjeldende lover og forskrifter kan leses på lovdata.no. Jeg skal også skrive litt om appen Smittestopp og overvåking. Men, siden jeg er bedt om å skrive dette fordi jeg er utdannet jurist, må vi først ha en rask innføring i juridiske begreper.

Av Aurora Hagen, jurist og jobber i folkeregisteret i Skatteetaten. Hun bor på Nordstrand i Oslo med samboer og er aktiv i Rødt Nordstrand.
Illustrasjonsfoto: united-nations-covid-19-response-6_Gz8ds0AEI-unsplash

 

Inngrep i folks rettsstilling

I vårt rettssamfunn har vi et prinsipp som sier at inngrep som staten gjør overfor folk, må ha hjemmel i lov, legalitetsprinsippet. Med hjemmel mener man at det som står der, må kunne føres tilbake til noe eller har grunnlag i noe. At man har en klar hjemmel, betyr at det enkelt må kunne leses ut fra loven at det inngrepet som gjøres er tillatt. Jo sterkere inngripen som gjøres, jo klarere hjemmel må til. Hjemmelen for å gjøre inngrep i noens rettsstilling må finnes i en rettskilde som er like høy eller høyere enn den rettskilden som beskytter, eller slår fast rettsstillingen. Privat eiendomsrett er for eksempel vernet av Grunnloven. Ekspropriasjon, retten for staten til å gjøre inngrep i folks eiendomsrett, følger også av Grunnloven. 

Legalitetsprinsippet følger av konstitusjonell sedvanerett, og kan derfor ikke fravikes uten å endre Grunnloven. 

Vi må skynde oss. Det er krise!

Mange av de nye forskriftene vi har fått i forbindelse med Covid-19 utbruddet, er hjemlet i allerede eksisterende lover. For eksempel er det vedtatt en egen forskrift som hjemler bruken av den nye appen Smittestopp. Den forskriften har hjemmel i smittevernloven. 

Men regjeringa ville ha mulighet til å foreslå nye ting raskt. De ville også bestemme ting som er i strid med allerede gjeldende lover, og i strid med forskrifter gitt i medhold av disse lovene. De foreslo derfor en ny lov, koronaloven, som kunne gi hjemmel til en hel masse forskjellige endringer. Siden den nye loven ga hjemmel, skulle dette være i tråd med legalitetsprinsippet. 

Vanligvis gjøres det et veldig grundig arbeid når man skal vedta lover og også forskrifter. Med mulighet til å gi forskrifter etter den nye loven kunne forskrifter vedtas mye raskere. Det er fortsatt slik at det er det aktuelle departementet som utarbeider forslagene til forskrifter. Noen av forslagene har til og med blitt «sendt ut» på høring og ligger på regjeringen.no sånn at folk kan komme med innspill til departementet om ting de mener er bra eller dårlig med forslaget, før departementet legger fram sitt endelige forslag for regjeringa.

Men det er langt fra alle de 32 forskriftene som er sendt på høring eller lagt ut på regjeringen.no før de ble vedtatt. Jeg finner bare 14. Dessuten er det helt sikkert ikke alle som veit om at det planlegges endringer i nettopp de lovene/forskriftene de er mest opptatt av, eller jobber med til daglig.

Mange av oss har mer enn nok med å få hverdagen til å gå opp, og klarer ikke å følge med så godt som vi gjerne skulle ønske. Mange dyktige, engasjerte mennesker blir ikke gitt muligheten til å gi innspill. Jeg tviler for eksempel på at de som jobber i barnehage og helsevesen, har fått utlevert disse forslagene og blitt gitt mulighet til å komme med innspill. Det er synd. For det er de som står i første linja som ofte må ta støyten, hvis ikke ting fungerer godt nok.

Mer makt til regjeringa

Fram til i dag, 8. mai, har det blitt fastsatt 32 nye forskrifter med hjemmel i den nye koronaloven i 7 statsråd. Første gangen, den 27. mars ble det fastsatt 14 nye forskrifter. 

Jeg er bekymra for at regjeringa haste-vedtar noe som burde vært diskutert grundig og at man derfor vedtar forskriftsbestemmelser man ellers ikke ville vedtatt. Det er ikke så greit for andre å kontrollere hva regjeringa foreslår i forskriften. I hvert fall ikke når det blir fastsatt så mye som 14 nye forskrifter på en dag. Stortinget har faktisk bare ett døgn på seg til å si ifra hvis de ikke er enige i det som regjeringa har foreslått, enten det gjelder innholdet i en enkeltbestemmelse eller en hel forskrift. Og selv om mange stortingsrepresentanter har bestemt seg for at de er imot, så får de ikke hindret endringen i å tre i kraft før 1/3 av alle representantene på Stortinget sier at de er imot innen ett døgn. 

Det er faktisk mulig for opposisjonen på Stortinget å hindre et forslag som regjeringspartiene stemmer for. Dette er ment å fungere som en «sikkerhetsventil». Til tross for denne «sikkerhetsventilen» kan man spørre seg om regjeringa har fått for mye makt og om det går for fort i svingene. 

Tolkningsoppgave: Koronalovens formål

I koronaloven § 1 heter det «Loven skal legge til rette for forsvarlige, effektive og forholdsmessige tiltak som er nødvendige for å begrense forstyrrelsen av sentrale samfunnsfunksjoner som følge av utbruddet av Covid-19, og for å avhjelpe negative konsekvenser for befolkningen, næringslivet, offentlig sektor eller samfunnet for øvrig.» 

Formålet med koronaloven er altså å legge til rette for tiltak. Det følger av § 2 i loven at tiltakene skal gis gjennom forskrifter. Det er oppramset i alt 62 lover som kongen i midlertidige forskrifter kan utfylle, supplere eller fravike, hvis endringen ivaretar lovens formål.

Formålsbestemmelsen i § 1 gir føringer på forskjellige egenskaper som tiltakene skal ha. De skal være både forsvarlige, effektive og forholdsmessige. Det skal også gjøres en nødvendighetsvurdering. Tiltakene skal være «nødvendige for å begrense forstyrrelsen av sentrale samfunnsfunksjoner som følge av utbruddet av Covid-19, og for å avhjelpe negative konsekvenser for befolkningen, næringslivet, offentlig sektor eller samfunnet for øvrig». Selv om det er brukt ordet og, forutsettes det i forarbeidene at de to formålene ofte er sammenfallende, og det anses derfor tilstrekkelig at ett av de to formålene ivaretas. 

Man må altså først vurdere hva som vil skje hvis man ikke innfører tiltakene, og kun innføre forskriften hvis konsekvensen av å ikke innføre den er at sentrale samfunnskonstruksjoner forstyrres, og / eller at det avhjelper negative konsekvenser for befolkningen, næringslivet, offentlig sektor eller samfunnet for øvrig. 

Ganske vid hjemmel der, med andre ord. 

Det enkleste er å ta fra de svakeste først

En av de første forskriftene som ble vedtatt, var «Midlertidig forskrift om endringer i helselovgivningen for å avhjelpe konsekvenser under utbruddet av Covid-19». Formålet med denne er å «bidra til en likeverdig tilgang til helse- og omsorgstjenester og en effektiv utnyttelse av tilgjengelige ressurser under utbruddet av Covid-19.» 

Den skal altså avhjelpe konsekvenser, uvisst hvilke. Den skal også sørge for at alle får en likeverdig tilgang til helse- og omsorgstjenester. Og sørge for at ressursene vi har tilgjengelig, blir utnyttet på en effektiv måte. 

Jeg leser det som «Her må vi spare penger!». Det er klart at helsevesenet ikke har kapasitet til å gjøre alt de skulle gjøre før, og samtidig ta imot mange koronapasienter. Det har derfor blitt vurdert hvor man kan kutte. Det enkleste er å kutte i rettighetene til de svakeste først. De som er veldig syke, orker ikke å protestere. 

For å oppnå formålet om en likeverdig og effektiv måte å avhjelpe konsekvenser, eller å spare penger, har § 6 i forskriften fratatt pasienter retten til å få en fornyet vurdering av spesialisthelsetjenesten. Hvis pasienten mener at den spesialisten hun først var hos har oversett noe viktig, har hun altså ikke rett på ny vurdering hos en annen spesialist, slik hun kunne ha før. 

Pasienten eller brukeren er også fratatt retten til å få utarbeidet en individuell plan. Slik plan hadde man rett på før. Hvis man hadde behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester skulle slik plan lages i samsvar med bestemmelsene i de andre helselovene, jfr. Pasient og brukerrettighetsloven § 2–5. 

Disse to eksemplene viser hvordan regjeringens kutt først og fremst skulle ramme de som er svakest i samfunnet vårt. Vi kan lese i avisene at mange av de som allerede sliter, sliter ekstra nå. Telefon- og videokonsultasjoner for rus og psykiatri har økt til dobbelt så mange som de fysiske avtalene som har blitt avlyst. Vi kan ikke vite nå om disse og andre kutt vil få følger som vil merkes i ettertid. 

Fra midlertidig forskrift til midlertidig lov 

Koronaloven skal opphøre den 27. mai. Da opphører også alle forskriftene som er vedtatt i medhold av loven. Hvis innholdet i disse skal fortsette å gjelde, må innholdet vedtas i lovs form. Det kom to forslag til midlertidige lover 7. mai, og 9 stykker den 12. mai. 

Før Covid-19 utbruddet hadde vi allerede en smittevernlov. Mange av tiltakene som ble innført først, var hjemlet i denne loven. Også smittevernloven har blitt midlertidig endret på grunn av Covid-19 utbruddet. Med hjemmel i smittevernloven er «Forskrift om digital smittesporing og epidemikontroll i anledning utbrudd av Covid-19» utgitt. Dette er forskriften til appen Smittestopp, og den har ikke vært på høring.

Overvåking for moroskyld, eller som investering i folkehelsa?

I en artikkel på nrk.no den 9. mai 2020 kunne jeg lese om hvordan flere apper som vi har installert på mobiltelefonene våre, hele tida sender signaler til firmaer som selger opplysninger om oss. Da vi installerte appen på mobiltelefonen vår, godtok vi kanskje dette. Det er jo artig med et filter på snapchat som legger på en ramme rundt bildet som viser hvor vi oppholder oss. 

Selv om vi uten å tenke videre over det, skriver under på avtaler med utenlandske selskaper om overvåking, så får vi en uggen følelse når det er staten som ønsker å samle inn informasjon om en. At så mange har lastet ned appen viser imidlertid at mange folk har tillitt til myndighetene. I følge NRK og Folkehelseinstituttet er det ca. 1,5 millioner som har lastet den ned, og nesten 700 000 er aktive brukere av appen. Likevel, datatilsynet har etterspurt grundigere vurderinger i behandlingsprotokoll og risiko- og sårbarhetsanalysen for app-løsningen. De varsler også at de vil fortsette kontrollsaken for å se videre på problemstillinger knyttet til formål, nytteverdi, innsamling og lagring av personopplysninger, samt sikkerhet i løsningen. Dette er både bra og skummelt. Skummelt at så mange har blitt oppfordret til å laste ned appen før det er gjort grundige nok vurderinger. Bra at vi har et datatilsyn som kan gi påpakk. Vi skal være glade for at denne kritikken kommer fram. Likevel lurer jeg på om det hadde vært nødvendig med så mye arbeid med etterkontroll fra Datatilsynets side hvis forskriften hadde blitt sendt ut på høring og de hadde gjort ting riktig med en gang.

Når partikamerater blir overvåka av staten

Jeg husker godt hvor skremmende jeg syntes det var da jeg som ungdom ble gjort oppmerksom på hvordan en av mine egne partikamerater hadde blitt systematisk overvåket av staten. Den overvåkinga skjedde med mye mer ressurskrevende metoder enn at vedkommende lastet ned en app. 

Når folk frivillig har lastet ned en app som sender all informasjon om hvor du har oppholdt deg de siste 30 dagene, og om du er smittet av Covid-19 til en server, er kanskje ikke veien så lang om myndighetene føler behov for å utvide appen noe, eller å lansere en ny type app for å innføre overvåking av andre grunner. 

Man har sett, både i Norge og i andre stater hvordan informasjon som staten «legitimt» har samlet inn, seinere har blitt brukt for å lette arbeidet med å utslette folkegrupper eller sette folk i arbeidsleir. Det skjer nok fortsatt i en del stater. Vi må unngå at det skjer her. Enten du har en annen farge i huden, liker andre folk, eller mener andre ting. Så lenge noen har tilgang til masse informasjon om deg, er du utsatt for at de skal kunne bruke denne mot deg på en eller annen måte. Noen ganger kan bruk av slik informasjon oppfattes som legitimt. Andre ganger ikke. 

Hvem får informasjonen i appen?

Det mange nok lurer på, er hvem som har tilgang til opplysningene om hvor du har oppholdt deg, og om staten kan bruke de til andre ting enn å sjekke om du kan være smitta av viruset Covid 19. I følge Folkehelseinstituttet sine nettsider er det kun autorisert personell som skal ha tilgang til dataene, og de vil kun få slik tilgang når du blir registrert som nærkontakt til en som er smitta med koronaviruset. De skriver også at «helseopplysninger eller lokasjonsdata kan ikke gjøres tilgjengelig for politi eller påtalemyndighet eller brukes i forsikringsøyemed eller av arbeidsgivere. Personopplysningene kan ikke utnyttes kommersielt».

Appen er kun i bruk for folk i Tromsø, Trondheim og Drammen

I følge Folkehelseinstituttets nettsider skal appen kun registrere bevegelsesmønstre de første ukene. Så skal mulighetene for å bli varslet testes ut i noen få utvalgte kommuner å kunne vurdere funksjonaliteten før de tar varsling i bruk i hele landet. Når jeg skriver dette, 19. mai er det bare tre kommuner som har tatt appen i bruk med varslinger. Tromsø, Trondheim og Drammen. Det vil si at det samles inn en hel masse data om bevegelsesmønstre i alle de andre kommunene. Dette blir lagret i 30 dager, men vil ikke bli brukt til noe som helst. For autorisert personell vil kun få tilgang til bevegelsesmønstrene dine når du blir registrert som nærkontakt til en som er smitta med koronaviruset, og det får du jo ikke når ikke varslingssystemet er tatt i bruk. 

Ei krise kommer alltid tilbake

Det har vist seg under denne krisesituasjonen at vi ikke har de hjemlene i våre vanlige lover som gjør at vi kan fungere under en krisesituasjon. Vi er ikke godt nok forberedt. 

Når Norge, som er et land med masse ressurser, er nødt til å hasteinnføre en masse midlertidige lover og forskrifter, er det lett å forstå at også andre land endrer lovene sine i ulike krisesituasjoner. Det som forundrer meg, er at alle synes å holde fast ved trua på alt vil bli sånn som vi hadde det før. Selv om forskere er sikre på viruset kommer fra kjøp og salg av ville dyr på åpne matmarkeder i byene i Kina, virker det ikke som at verdenssamfunnet har lagt press på Kina for å slutte med det. De virusene som allerede har gjort stor skade, SARS, svineinfluensaen eller nå Covid-19, kan komme igjen i nye former, eller vi får helt nye. Vi kan også stå overfor andre typer kriser. Kapitalismen og kriser går hånd i hånd. Også når krisa ikke er utløst av kapitalismen selv, vil det alltid være de med mest penger og makt som klarer seg best gjennom kriser.