Kommunistiske kvinners antifascistiske kamp og offer

Av Berit Rusten

Nr 1 2022

Hensikten med denne artikkelen er å lyse opp i de skyggefulle krokene og børste bort støv, slik at fire kvinner som omtales i Alexander Wistings bok Forfulgt av staten, kommer frem. Disse kvinnene er: Dagfrid Evensen, Ragnhild Wiik, Asvor Ottesen og Rigmor Margrete Hansen. De har et aktivt, antifascistisk engasjement fra tidlig på 1930-tallet felles. Og, alle fire måtte på ulikt vis unngjelde for dette, under krigen og i skyggen av den påfølgende kalde krigen.


Berit Rusten, scenekunstner, faglitterær forfatter og feministaktivist

DAGFRID EVENSEN

Dagfrid Evensen, født Slåttelid, født 12. september 1907 og død 15. oktober 1996.

Førkrigsengasjement

13. mars 1933. Sjømennenes aksjonsutvalg tok initiativet til et antinazistiske folkemøte. Det forlovede paret, Dagfrid Slåttelid og Schrøder Leonard Evensen, var med på denne markeringen i Oslo. Borgerskapet var ikke begeistret for denne type markeringer. Blant annet hadde Morgenbladet oppfordret til mer håndfaste grep mot «oppviglere», dvs antifascister. Schrøder L. Evensen ble mishandlet av politiet, arrestert og behandlet svært dårlig i fengsel, der han måtte sone flere måneder for å ha viste avsky mot Hitler!

Paret var tidlig villig til å ta store risikoer i kampen mot fascismen.

En vårdag i 1933 dro Dagfrid som kurér til Tyskland. Hun måtte ta mange omveier for ikke å bli forfulgt. Kontaktmannen arbeidet i en tobakksbutikk i Berlin. Hun hadde kodeord, som hun skulle bruke: «Ein Paket mit Zigaretten». Hun og kameratene i Berlin diskuterte hvordan tyske flyktninger skulle komme seg til Norge og kunne holdes i skjul.

Vel hjemme i Norge var hun medansvarlig for tilrettelegging og logistikk i forbindelse med flere antifascistiske arrangementer. Dagfrid var tidlig bevisst Hitlers krigsplaner. I forbindelse med minnedagen for 1. verdenskrig, 1. august, holdt hun selv tale i 1935. Hun sa;

Den norske krigsindustri er øket, vi har større skipsflåte. Hvorfor eies f.eks. Norsk Hydro for størstedelen av tyske kapitalister? Er det ikke sannsynlig at Nazi-Tyskland vil benytte seg av det under en krig og gjøre Hydro og de norske arbeiderne til et underbruk for seg?

Under okkupasjonen

Da krigen kom, var Dagfrid og Schrøder L. Evensen gift. De hadde slått seg ned på en øy og fått en datter. Ekteparet organiserte illegal aktivitet. I Alexander Wistings bok er det Schrøder L. Evensen virksomhet som fremheves, men Dagfrid bidro sannsynligvis også. Kanskje ble hun brukt som kurér, en rolle som var livsnødvendig for å formidle informasjon i motstandsnettverket og få ting gjort. Svært ofte var det kvinnene som var budbringere!

Dagfrid og Schrøder ordnet husly til de som var på flukt. Dattera Cecilie opplevde at faren ble fengslet og behandlet som et dyr. Da tyskerne tok ham med, i båt, kastet Schrøder L. Evensen seg på sjøen under overfarten. 8. september 1944.

I den kalde krigen

Dagfrid Evensen og Cecilie flyttet etterhvert fra øya og inn til Bergen.

Dagfrid var aktiv kommunist og hadde verv i NKP, noe som førte til at hun ble overvåket, på partikontoret eller på møter i møtesalen i Folkets hus. Datteren var ofte med moren i Folkets Hus i Bergen. Cecilie husker at hun brukte å leke på loftet og at hun så ledninger på kryss, tvers og i klumper. Dette viste seg å være mikrofoner brukt til overvåkning. Dagfrid Evensen og Cecilie ble begge overvåket, sist, i følge mappene deres, i 1987. Da er det registret at Cecilie står som nummer 33 på NKPs valgliste!

 

RAGNHILD WIIK

Ragnhild Wiik var født 31. august 1910 og døde bare 53 år gammel, 14. mars 1964.

De siste årene av sitt liv bodde hun sammen med sin søster, Gudrun.

Aktiv kamp mot fascismen på 1930-tallet

Ragnhilds historie er tett forbundet med Ernst Wollweber. Ernst Wollweber var med da matrosene gjorde opprør mot krigen, i Kiel i november 1918. I 1932 møtte han i Riksdagen for kommunistene. Han opplevde Hitlers brutale forfølging av kommunistene fra 1933, etter Riksdagsbrannen. I 1935 dro han til Moskva. I mellomtiden hadde han startet arbeidet med et sabotasjenettverk mot Hitler-Tyskland. I Moskva traff han Ragnhild Wiik og giftet seg med henne.

Bidrag til oppbygging av et internasjonalt sabotasjenettverk

De var tre søstre Wiik og alle tre var kommunister. De hadde kurérerfaring fra mellomkrigstiden, en erfaring som nok kom godt med i Ernst Wollwebers oppbygging av dette internasjonale sabotasjenettverket. Ragnhild Wiik tilrettela også slik at Ernst Wollweber kunne operere under myndighetens radar, da hun blant annet skaffet dekkleiligheter for sin mann i Oslo.

En spektakulær aksjon

Både Ernst Wollweber og Ragnhild Wiik var i aktivitet 9. april og dagene etter.

Ernst Wollweber skriver om en spektaktulær aksjon, 10. april 1940, den såkalte Panikkdagen. En lastebilen kjørte rundt i Oslo og ropte ut at Oslo ville bli bombet. Ernst Wollweber forteller:

Vi skaffet en høytalerbil. Denne kjørte på okkupasjonens andre eller tredje dag /…/ rundt i gatene og opplyste følgende: «Klokken 0800 (det betød et par timer senere) vil det engelske flyvåpen bombe Oslo. Befolkningen blir oppfordret om øyeblikkelig å forlate byen».

Før den fascistiske ledelsen forsto hvilket spill dette var, kom en massebevegelse i gang. Etter to knappe timer var Oslo nesten mennesketom. Denne masseflukt kunne ikke engang de tyske kontrollpunktene stoppe. Veien var fri for tusenvis unge nordmenn som kunne følge sin mobiliseringsordre.

Det var en ung kvinne som ropte ut advarselen. Et tidsvitne forteller at kvinnen var rundt 30 år. Kan det ha vært Ragnhild Wiik eller en av de andre søstrene?

Et usynliggjort illegalt arbeid?

Ernst Wollweber flyktet til Sverige rundt 9. april, sammen med Ragnhild Wiiks søster, Gudrun Wiik. Søsteren utga seg for å være Ragnhild Wiik mens Ragnhild ble igjen i Oslo og forklarte dette med at hun var syk på flukttidspunktet. Var dette en måte å opprettholde en sentral rolle i sabotasjenettverket i Oslo og landet forøvrig på? Et sitat fra boka Krig og sluttspill, Volum 4 av Erik Nørgaard kan tyde på det;

Da Ragnhild Wiik havde sagt farvel til Wollweber og det øvrige selskap /…/ rejste hun selv til NordNorge, men vendte illegalt tilbage til Oslo og flyttede under falsk navn ind i den leilighed, hun havde delt med Wollweber på Vålerengen.

Kanskje var det Barly Devold Paul Pettersen som Ragnhild Wiik reiste til Nord-Norge for å treffe? Barly var fra før krigsutbruddet bosatt i Narvik. Han opprettet en lokal motstandsgruppe der, blant annet med hjelp fra Martin Rasmussen Hjelmen. De to mennene tilhørte Wollwebernettverket. Etterhvert fikk hun også kontakt med Siv. org, der hennes tilkommende mann var ledende.

Arrestert som en betydelig «fiende»

Ragnhild Wiik ble arrestert 28. mars 1941. 1. mai ble hun og Hjelmen tatt ut av celler på Møllergata 19 og fraktet i en tungt bevoktet privatbil til Fornebu. Et par dager senere ble de tatt med videre til Hamburg med tog. Der de ble satt inn i SS-fengselet Fuhlsbüttel. For Ragnhild Wiiks vedkommende skulle hun oppholde seg der i 17 måneder.

Hun ble torturert på fryktelige måter, og etterhvert ble hun flyttet til Tukthus Brandenburg i Potsdam. Der satt også Martin Rasmussen Hjelmen. Han ble halshugget der, 30. mai 1944. Barly Devold Paul Pettersen ble henrettet samme dag, samme sted og med samme metode.

Ragnhild satt fastbundet i en celle mens bombene smalt i april 1945. 20. april kapitulerte Nürnberg, området der fengslet Ragnhild Wiik satt i, lå. Ragnhild ble båret ut av fengslet seks dager senere.

Etter krigen

Ragnhild skrev et brev hjem 2. oktober 1945, der hun fortalte at hun var i live, men at det hun hadde opplevd var så grusomt at hun mange ganger ønsket at hun var død. Brevet ble gjengitt i avisa Friheten og havnet i SIPOs mappe.

SIPO fortsatte overvåkingen av henne og søsteren til det siste.

 

ASVOR OTTESEN

Asvor Ottesen var født 12. januar 1911 i Hamburg. Hun døde 9. juni 2003.

Hun ble cand. jur i 1938, og det samme året begynte hun sin juridiske karriere som advokatfullmektig hos Otto L. Johnsen og Ragnar Solheim i Oslo. Ragnar Solheim var knyttet opp til NKP, med kontakt til Osvalds nettverk.

Advokatpraksis som skalkeskjul

Ragnar Solheim gikk i dekning allerede 9. april 1940 og Otto L. Johnsen i april 1942. Asvor Ottesen skjøttet da advokatforretningene deres. I ly av dette kunne hun drive illegale virksomhet. Hun var blant annet bindeledd mellom Asbjørn Sundes Osvaldgruppe og den illegale politigruppen, 2A, som Asbjørn Bryhn ledet.

Asvor Ottesen deltok i sabotasjehandlinger

Asvor Ottesen var direkte involvert i flere sabotasjehandlinger, blant annet aksjonen som fant sted den 9. august 1941. Hendelsesforløpet var som følger: Hun møtte Asbjørn Sunde og Aksel Engelsgaard på Theaterkaféen. Etter en stund strenet hun og Aksel over gata, til kafe Löwenbrau. Hun hadde med en veske med ei bombe. De bestilte mat og drikke på denne kafeen. Asvor skjøv vesken hun hadde under en sofa. De spiste, forlot kafeen og gikk tilbake til Theaterkafeen og Sunde. Bomben gikk dessverre ikke av, men tyskerne oppdaget den og strømmet ut fra sin kafe.

Asbjørn Bryn, fra motstandsgruppen 2 A, ville ha likvidert fem, seks navngitte politifolk som jobbet på Statspolitiets kontor i Henrik Ibsens gate 7. Asvor Ottesen skaffet info og fikk kopiert nøkler, slik at sabotørene kom seg inn usett, en dristig aksjon. De som var med på aksjonen var følgende: Håkon Eriksen, Johan Peter Bruun, Alf Kristiansen og Sigurd Hansen. De plasserte sprengladningen og gikk hjem 21. august 1942.

Rett etter dette måtte Asvor Ottesen flykte til Sverige.

Overvåket under og etter krigen

Etter krigen ble hun overvåket. Da mappen hennes ble frigitt, viste det seg at overvåkningen hadde startet allerede under hennes opphold i Sverige, Det kom frem at hun hadde fått jobb som jurist på Flyktningekontoret. SÄPO hadde identifisert henne som «Lilly Jensen». Ottesen hadde omgang med flere, som SÄPO mente var mistenkelige personer; Hedvig Aubert, Jakob Selekowitz, Isak Dworskij og Charles Koklin. Deres navn klinger jødisk. På dette tidspunkt strømmet jøder som flyktet fra sin holocaustskjebne, til Sverige.

Overvåket og aktiv til det siste

Lars Borgersrud skriver i minneordet i Klassekampen 6. august 2003:

Etter krigen ble Ottesen først ansatt i landssvikpolitiet, men fjernet derfra som ledd i det hun selv oppfattet som politisk utrenskning. Fra 1948 drev hun egen sakførerpraksis /…/.

Asvor Ottesen hadde sin advokatpraksis i Rådhusgata 8, værelse 509, vegg i vegg med Norsk Sovjetrussisk Samband. Hun førte advokatforretninger for en rekke av venstresidas organisasjoner. Hun ble fotfulgt av SIPO i årevis. Til og med da Ottesen og hennes mann kjøpte seg en hytte i Grimstad, ble dette registrert og rapportert…

Lars Borgersrud skriver om Asvor Ottesen:

Da minnesmerket over Osvaldgruppas falne endelig ble reist i 1993 i Oslos Østbanestasjon, som Osvaldgruppa hadde sprengt i 1942, var Asvor Ottesen aktivt med.

 

RIGMOR MARGRETE HANSEN

Rigmor Margrete Hansen ble født 8. november 1908. Hennes skjebne er tett forbundet med hennes mann, Sigurd Peder Hansen. Rørlegger. De giftet seg i 1930 og flyttet inn i Uelandsgata 57 K, inngang 1.

Allerede i 1939 ble paret en del av av Asbjørn Sundes sabotasjenettverk, Osvaldgruppa.

Bidrag til sabotasje på Værnes flyplass

Da krigen brøt ut, jobbet Rigmor som bokbinder og var tillitsvalgt i Oslo Bokbinderes forening. Både Rigmor Margrete og Sigurd Peder Hansen ble aktive i den kommunistiske motstandsbevegelsen. Hun gikk under dekknavnet «Gerd», han ble kalt «Oskar». Ved krigsutbruddet fraktet Sigurd Peder Hansen tyske kommunister i sikkerhet over svenskegrensen. Rigmor var behjelpelig med mat og varme klær til han og dem han hjalp. Hun skaffet også dekkleiligheter. Ektemannen var ansvarlig for våpen- og sprengstoffdepotet for Osvald-gruppa i Oslo, mens hun organiserte våpenlager og sprengstoff. Hun var også kurér, og i den rollen fraktet hun sprengstoff til Værnes Flyplass, der ektemannen etterhvert tok arbeid for å bedrive sabotasje. 9. mai 1942 klarte Sigurd å plassere en en bombe ombord i en FW-200 Condor fjernbombefly som skulle på konvoiangrep i Nord-Atlanteren. Flyet forsvant i havet.

En snarrådig motstandsaktivist 

Sigurd var med på flere spektakulære sabotasjeoppdrag. Natt til 21. august 1942 var han med på sprengingen av Statspolitiet lokaler i Henrik Ibsens gate 7. Tidlig neste morgen kom politiet til Uelands gate 57. Via svensk SÄPO, som samarbeidet med legasjonen i Stockholm om overvåking av kommunistene og som hadde tett kommunikasjon med Gestapo og nazipolitiet i Norge, hadde de plottet ut adressen.

To av sabotørene, Sigurd Peder Hansen og Alf Kristiansen, lå og sov.

Rigmor passet på å løpe til vinduet og velte et blomsterglass – det midterste – et avtalt signal på at noe var galt, før hun sprang inn og vekket sabotørene. Sabotørene ble arrestert. Flere familiemedlemmer av disse, også Rigmor Margrete Hansen, ble tatt. Asbjørn Sunde var på vei opp i leiligheten på arrestasjonstidspunktet. Han så at det midterste blomsterglasset manglet og forduftet.

Henrettelse og mord

Sigurd Peder Hansen ble overført til Trondheim, der han ble dømt til døden 6. september og skutt 18. september 1942. Rigmor Margrete Hansen ble satt på Grini, med fangenummer 4275. Hun døde 29. oktober 1942. Hun lå naken og forslått i cellen da hun ble funnet. Gestapo påsto det var selvmord, men mest sannsynligvis var det mord.

Morderne var flere, men ei peker seg ut, nemlig Gertrud Thielicke Karlsen som torturerte Rigmor Margrete Hansen. Hun var spesialist på etterretning av kommunister og ivrig etter å få informasjon ut av dem, for enhver pris!

Mordersken slipper fri

Etter krigen ble det reist sak mot Gertrud Thielicke Karlsen. Mange trodde nok hun skulle få dødsdom, men hun kunne fortelle mye om kommunistene og fikk derfor satt ned straffen.

En snublesten i Uelandsgate 57

Om det skal legges ned snublesteiner for å minnes og få levendeliggjort fortellingen om den aktive, kommunistiske motstandskampen som kvinnene var en viktig del av, bør det komme en slik stein utenfor Uelands gate 57, der Rigmor Margrete Hansen veltet et blomsterglass.

 

Kilder:

«Asvor Ottesen til minne», av Lars Borgersrud, 6. august 2003, Klassekampen,
se: https://arkiv.klassekampen.no/23359/article/item/null/asvor-ottesen-til- minne

Forfulgt av staten av Alexander Wisting (2020)
Krig og sluttspill, Volum 4 av Erik Nørgaard (2019)
Fiendebilde Wollweber: svart propaganda i kald krig av Lars Borgersrud (2001),
se: http://larsborgersrud.no/boker/fiendebilde_wollweber.pdf

Fanger.no
https://no.wikipedia.org/wiki Liste_over_norske_motstandsfolk_henrettet_p%C3%A5_Kristiansten_festning
ABC nyheter, se: https://www.abcnyheter.no/krigssommeren/article/show?id=407050
Klassekampen 12.12 2020
Varulven av Tore Pryser (Spartacus 2011)
Kjerringer mot strømmen av Harriet Clayhills (1978), oversatt av Veslemøy Haslund, se: https://www.nb.no/items/d0e9779263b36a36a8d534fd3409e455?searchText=NKP%20Husmorlag&page=143
Braanen, Bjørgulv (2020): Kommunistisk motstand. Anmeldelse. Publisert på side 21 I Bokmagasinet til Klassekampen 12.12 2020
Jørgensen, Jørn-Kr. (2020). Jakten på «den røde fare. Anmeldelse. Publisert 7.12.2020 på kulturifarta.no. URL: http://www.kulturifarta.no/litteratur/anmeldelser/2353-jakten-pa-den-rode-fare.htm
Kroglund, Andrew (2020). Norske skyggesider. Anmeldelse. Publisert 18.12.2020 i Ny Tid. URL: https://www.nytid.no/norske-skyggesider/
Solum, Kjell (2020): De som vant krigen og tapte freden. Anmeldelse. Publisert 18.11.2020 på bok365.no. URL: https://bok365.no/artikkel/de-som-vant-krigen-og-tapte-freden/