Kollektive boformer og sosialistisk boligpolitikk

Av Peder Martin Lysestøl

Nr 3 2021

Få samfunnsområder viser kapitalismens menneskefiendtlighet så godt som boligområdet. Hva slags boligpolitikk har sosialister fremmet før? Og hva må sosialister gå inn for i dag?


Av: Peder Martin Lysestøl. Lysestøl er sosialøkonom, forfatter og medlem av Rødt. Han har skrevet flere bøker, blant annet Husholdets politiske økonomi (1992) og Velferdsstatens økonomi (2003) sammen med Eilef Meland. Er nå aktuell med boka Arbeiderklassen – visjoner om en annen verden.

Sosialister har i over hundre år krevd gode boliger til alle, at gode hjem skal være en rettighet og ikke en vare. Kollektive boformer og arbeiderbevegelsens gjenreisning av landet etter krigen kan hjelpe oss å se konturene av en boligpolitikk for arbeiderklassen – og aldri har familiestrukturen passet bedre for kollektive boformer enn nå.

Norge var en gang et foregangsland på det boligpolitiske området. Det startet med gjenoppbyggingen etter krigen. Få land lyktes så godt med å reparere og gjenoppbygge det tyskerne hadde rasert, som Norge. Denne suksesshistorien fortsatte til først på 80-tallet. Så var det slutt. Markedskreftene erstattet gradvis den offentlige boligbyggingen. Kommersialiseringen har nå foregått i over 40 år. Situasjonen på boligområdet er blitt verre og verre. I byene presses stygge boligblokker med knøttsmå leiligheter opp, tett i tett. Boligprisene har steget til slike høyder at det for mange er umulig å skaffe seg et sted å bo. Titusener av små og store hushold er nedsunket i boliggjeld. De er konstant truet av gjeldskrise om renta skulle gå opp eller om familien ble utsatt for uventa hendelser, sjukdom, skilsmisse eller arbeidsløshet. Kan det fortsette slik? Finnes det alternativer?

I denne artikkelen skal jeg diskutere årsaken til denne boligkrisen og diskutere hva slags boligpolitikk sosialister må gå inn for.

Men først, kan vi lære noe av hvordan sosialister tidligere så på boligspørsmålet?

 

Historia om kollektive boformer

Hvordan skulle folk fra bygdene bo når de flyttet inn til tettstedene for å bli lønnsarbeidere?

Kapitalistene så her for seg et lukrativt marked. Brakker og gråbeingårder med små og trekkfulle leiligheter ble etter 1850 bygd opp i raskt tempo. Hvordan standarden var i disse fattigboligene er godt dokumentert i Eilert Sundts studier av levekårene i Pipervika og Ruseløkkbakken. De aller fleste levde under uhygieniske og elendige forhold. I gjennomsnitt var det 4,9 personer per værelse. Kristiania var imidlertid fortsatt en småby – hvordan var det i storbyen? Dette er levende beskrevet av Friedrich Engels i boken: Condition of the Working class in England «Knapt et vindu er helt … Hauger av søppel og aske ligger overalt og farlig og skitten veske ligger foran inngangsdørene som stinkende dammer. Her bor de fattigste av de fattige, de dårligst betalte arbeiderne sammen med kriminelle og prostituerte … Her lever mer enn 2/3-del av familiene på ett rom».

Sosialistene var provosert over elendigheten. Alt før de første sosialistpartiene var dannet lanserte de utopiske sosialistene alternativer. Tidlig på 18-hundretallet kom franskmannen Fourier med ideer om at folk måtte bo kollektivt. Også i Piperviken måtte mange familier dele kjøkken, men det var av ren nød. Utopistene mente at felles kjøkken var fint, men da måtte det planlegges, som del av en kollektiv bolig. Ideen om kollektive boformer, der folk valgte å dele kjøkken, vaskerom, oppholdsrom m.m. ble til virkelighet i flere land og til ulike tider.

SPD, historias første sosialistparti, ble dannet i 1875. En av partiets grunnleggere, August Bebel, var som sin gode venn F. Engels, brennende opptatt av arbeiderklassens levekår. Han var særlig opptatt av situasjonen for arbeiderkvinnene. I boka Kvinnen og sosialismen, på norsk i 1912, diskuterer han hvordan folk skal bo i det sosialistiske samfunnet:
«Kvinden i det nye samfund er socialt og økonomisk fulstendig uavhængig; hun er naa ikke underkastet det minste skin av underkuelse eller utnyttelse». Og om husholdet skriver han:

«Kvinners hverdagsliv vil bli helt endret. Under sosialismen vil ikke kvinner måtte kaste bort tida si på slitsomt husarbeid. «Avskaffelse av privatkjøkkenet vil for utallige kvinder bety en kolossal lettelse». Hun skal heller ikke lenger ha ansvar for gamle, syke og uføre. Dette blir samfunnets ansvar: «De gamles livsaftene vil bli forskjønnet av alt hva samfundet kan by dem» . Bebel og Engels var klar over at det var umulig å bygge de kollektive boligene så lenge profittmotivet styrte boligpolitikken. Men under sosialismen skulle mye forandres.

Ikke alle var villige til å vente med å utvikle alternative boformer til kapitalismen var avskaffet. Boligspørsmålet ble et sentralt spørsmål for de første feministene. Blant annet i Frankrike, USA, Danmark og Sverige ble det først på nittenhundretallet organisert en rekke boligselskap med ulike grader av kollektiv eiendom. Også i Norge ble det gjort noen forsøk på kollektive boformer i denne perioden. Felles kjøkken har vært gjennomgående. Noen av kollektivene var store med mange familier som delte kjøkken og oppholdsrom, belyst av Lene Schmidt i et hefte utgitt av Husbanken.

Da bolsjevikene hadde tatt makten i Russland, var boligspørsmålet et viktig spørsmål som måtte løses. Det ble tidlig startet forsøk med kollektive boformer. Sentralt i dette var Aleksandra Kollontaj. Borgerkrig og økonomisk krise stanset prosjektene.

På 30-tallet ble det igjen bygget boliger i Russland med innslag av kollektive løsninger. Dette var de såkalte Kommunehusene. Ifølge Arbeidernes leksikon ble det imidlertid bare gjort begrensede forsøk med denne boformen.

Det mest kjente av de sosialistiske boligprosjektene er Gemeindebau – prosjektet i «Røde Wien», mellom 1925 og 1934. Etter første verdenskrig fikk sosialistene flertall i Wien. Byen ble gjort til en selvstendig delstat med rett til å føre sin egen boligpolitikk. Byregjeringa hadde stor tro på at sosialistene snart ville ha makten i hele landet. Boligmangelen var stor, og i løpet av kort tid bygde kommunen boligblokker med i alt 60 000 leiligheter hvor en gjennomgående tanke var at arbeiderklassen skulle bo vakkert og praktisk. Blokkene var flotte bygg, omkranset av parker. Husleia ble så lav som 4 % av en arbeiders inntekt!

 

De siste rester av kollektive boformer

Under opprørsperioden i Norge på 70-tallet, der AKP og den raskt voksende kvinnebevegelsen spilte en viktig politisk rolle, ble det igjen lansert ideer om kollektive boformer. Selv om markedet enda ikke hadde fått kontroll med boligbyggingen i landet, ønsket noen å finne andre, mer kollektive og sosiale måter å bo på. Det var også på samme tida vekst i tallet på voksne som bodde aleine. For mange av disse var et kollektiv mer attraktivt enn enkeltpersonshushold. Det var umulig å få boligkooperasjonen til å engasjere seg i kollektive prosjekter. For noen ble løsningen å sette i gang på egen hånd. Tomte- og finansieringsproblemet ble for mange umulig å løse, men noen prosjekter kom i gang. Størrelsen på kollektivene varierte, fra 13 til 3 familier.

I dag er bare noen få av disse kollektivene fortsatt fungerende. Bergsligate 13 i Trondheim er et av dem. I forbindelse med arbeidet med boka Husholdets politiske økonomi intervjuet jeg noen av de 11 familiene som bodde i Bergsligate 13. Kollektivet har storkjøkken og oppholdsrom felles. I tillegg har hver familie sin private del. Da jeg sammenlignet bokostnadene i kollektivet med bokostnadene på Risvollan, en av byens store drabantbyer bygd fra 1970, var svaret entydig: Kollektivet var billigst og fungerte best.

Kollektive boformer samsvarte likevel ikke med det som tjente boligkapitalen, men det har ikke hindret enkeltgrupper fra å etablere boformer der ikke alt er på kapitalens premisser. Svartlamoen i Trondheim er et slikt prosjekt.

Etter krisene på 1930-tallet begynte teoretikere på venstresida i Arbeiderpartiet å diskutere arbeiderklassens framtidige boform. Skulle arbeiderklassen overta borgerskapets boligmodell? Tankene ble bare på idestadiet før krigen, men etter å ha fått makten i etterkrigstiden la Arbeiderpartiet, flankert av et sterkt NKP, grunnlaget for et nesten revolusjonært brudd med den gamle boligpolitikken.

 

Den norske boligrevolusjonen

Store deler av arbeiderklassen bodde før krigen i dyre og overbefolkede leiligheter. Arbeiderpartiregjeringa stilte som en av sine viktigste oppgaver å få slutt på denne elendigheten. I tillegg måtte landet gjenoppbygges. Raseringa av Finnmark og deler av Troms, bombing av byer som Steinkjer, Kristiansund og flere andre, gjorde at det manglet 143 000 leiligheter da finansministeren, sosialisten Erik Brofoss, i 1946 lanserte sin plan: Å bygge 100 000 boliger på fire år. Hvordan var dette mulig i et land der krigen hadde gjort stor skade? Her viste planøkonomien seg fullstendig overlegen markedet. Brofoss gjorde det klart at dette ikke skulle være et businessprosjekt for privatbankene. Gjennoppbygginga skulle være av, med og for fellesskapet – og slik ble det. Regjeringa opprettet i 1946 Statens Husbank som ga lån til privatpersoner som hadde ei tomt og til nyopprettede boligbyggelag. Renta var 2,5% og avdragstida 100 år. Målet var at ingen skulle bruke mer enn 20 % av inntekten til å bo. Medlemmer av borettslagene fikk eie leilighetene, men skulle de selge ble det til regulert pris. Markedet skulle holdes på lang avstand! Selv om mangel på tomter gjorde det nødvendig å bygge store drabantbyer, som Lambertseter i Oslo og Risvollan i Trondheim, var leilighetene store og lyse med åpne grøntområder mellom. Slik ble Norge som en stor byggeplass i årene fram til sist på 70-tallet. Rekorden ble satt i 1973 da det ble bygd 43 000 boliger.

Arbeiderpartiet og Høyre gikk sammen om å avskaffe denne menneskevennlige og effektive boligmodellen. Boligpolitikken ble fra 80-tallet på ny overlatt banker og spekulanter.

 

Hvor alvorlig er boligkrisa?

Mens Husbanken sto for 80 % av boligfinansieringen fram til 80-tallet erobret privatbankene, fra midt på 80-tallet, gradvis tilbake dette lønnsomme markedsområdet. Før år 2000 hadde bankene overtatt mer enn 50 % av boligfinansieringen og i dag spiller Husbanken bare en ubetydelig rolle innafor boligfinansieringen. Tallet på leiligheter som bygges hvert år er redusert med 25-30 % i forhold til 70-tallet og det bygges stadig mindre menneskevennlig.

Boligmangelen har ført til at boligprisene har ligget skyhøyt over den alminnelige prisstigningen i samfunnet. I 2020 steg konsumprisindeksen med 1,3 % mens boligprisene steg med hele 14 %! Flere og flere ekskluderes dermed fra det alminnelige boligmarkedet.

Boligstrukturen i samfunnet har mye å si for folks livskvalitet, energiforbruk, barns oppvekstmuligheter og eldres muligheter til å bo i egen leilighet. Om hver voksen person har sin egen leilighet, med alle sine husholdsredskaper og alt det som i dag finnes av ting, vil energiforbruket og vareetterspørselen bli en helt annen enn om det bor mange voksne i hver leilighet. Om hver person skal ha sin egen leilighet vil også etterspørselen etter leiligheter bli en helt annet enn om flere bor sammen. Det trengs ikke mye kunnskap om økonomi for å forstå hva banker, entreprenører, boligutbyggere og bolighaier ønsker seg. Jo flere små leiligheter, jo mer tjener de. Den historiske utviklingen av boligstrukturen viser at markedskreftene har fått det som de vil: I 1960 bodde 21 % av befolkningen i boliger med minst 5 personer. I de store drabantbyene ble det bygd store familieleiligheter med god plass, mye lys og store grøntarealer. Men så snart markedskreftene fikk kontroll med boligbyggingen ble byggingen av store leiligheter redusert kraftig. I 2020 var bare 5,5 % av leilighetene store, det vil si leiligheter der det bodde 5 personer eller mer. Riktignok var familiene blitt mindre. Men viktigere, boligbyggerne tjente mer jo flere leiligheter de kunne presse inn på de kostbare tomtene de skaffet seg. Derfor har tallet på småleiligheter økt kraftig. I 1960 bodde bare 14 % alene i en leilighet. I 2020 var andelen steget til nesten 40 % (se figuren).

I Oslo bor over halve befolkningen i en-personhushold.

Rødt går i sitt boligprogram inn for at det skal opprettes en boligsektor utenfor markedet. Dette er et viktig krav, men er dette mulig under dagens nyliberalisme? Det er tvilsomt at bankene vil gi slipp på det gullegget som dagens boligmarked representerer. Å opprette en boligsektor utenfor markedet var mulig etter andre verdenskrig, da kapitalen var kraftig svekket og arbeiderklassen sto sterkt. Med den tidas styrkeforhold mellom klassene fikk vi både husbanken og en statlig boligpolitikk. I dag er den politiske situasjonen en helt annen.

Dette betyr ikke at vi gir opp kampen. I den daglige kampen mangler det ikke på viktige boligsaker å slåss for. En av de viktigste er kampen for å stanse raseringen av den kommunale boligsektoren. Familier med lav inntekt eller ekstra store utgifter har nesten ingen muligheter til å skaffe seg bolig på det kommersielle markedet. Kommunene har da tilbudt kommunale utleieleiligheter. Opprinnelig skulle husleiene på disse leilighetene være under markedspris. Med New Public Management, har mange kommuner fått den geniale ideen at også husleiene for kommunale boliger må følge markedspris. Dermed gikk husleiene dramatisk opp og leia i kommunale boliger kom på nivå med prisen i det ordinære leiemarkedet. Dette førte til at mange ikke kunne bo i kommunale boliger. Mange kommuner har tolket dette som at det ikke er behov og de har solgt eller planlegger salg. Med skyhøye boligpriser har det gitt mange kommuner en ekstrainntekt. I 2017 var det 111 000 kommunale leiligheter i Norge. I 2020 var tallet redusert til 108 000. Men tross prisøkningen viser statistikken at behovet er stort. 31 % av søkerne på leiligheter i 2020 ble avvist. Behovet for kommunale leiligheter til subsidierte priser er ikke mindre, men større. Derfor må kravet være at salget av kommunale leiligheter må stanses og kommunene må igjen bygge opp en god sosial boligsektor.

I tillegg til kravene som angår dagens boligsituasjon må vi diskutere framtidas boligpolitikk. Hva slags boliger vil vi ha når vi ikke lenger er bundet av kapitalismens snevre rammer? Mye har forandret seg siden de første sosialistene lanserte sine visjoner om framtidas boforhold. Men aldri har familiestrukturen passet bedre for kollektive boformer enn nå.

Få samfunnsområder viser kapitalismens menneskefiendtlighet så godt som boligområdet. Derfor må sosialister gi dette politikkområde høy prioritet. Kanskje er det mulig å reise en folkebevegelse bak kravet om at bolig skal dekke folks behov, ikke kapitalens?