Klimarettferdighet og myten om grønn kapitalisme

Av Tore Linné Eriksen

2019-04 Bokomtaler

Naomi Klein:
On fire. The burning case for a new green deal
London: Allen Lane 2019, 309 s.

Martin Empson (red.):
System change, not climate change.
A revolutionary response to environmental crisis

London: Bookmarks, 2019, 184 s.

Av Tore Linné Eriksen, historiker, faglitterær forfatter og professor emiritus i utviklingsstudier ved OsloMet – Storbyuniversitetet. Han er aktuell med boka Afrika. Fra de første mennesker til i dag. (Oslo: Cappelen Damm, 2019).

For fire år sida fortalte Naomi Klein oss at klimaendringene mer er et resultat av kapitalisme enn av menneskenaturen, og Dette forandrer alt – klimaet mot kapitalismen (Oslo: Oktober, 2015) var en global bestselger som bidro til å flytte debatten flere hakk mot venstre. Men mye skjer på kort tid, og hun er nå ute med On fire, der de siste kapitlene er skrevet etter at Donald Trump har blitt president og FNs klimapanel har utgitt stadig flere alarmerende rapporter. Og om ikke millioner av skolestreikende ungdom forandrer alt, så bidrar de alle fall til økt oppmerksomhet om det Naomi Klein kaller for en planetarisk dødsspiral.

Bokas konkrete gjennomgang av «a new green deal» viser at dette er et langt mer omfattende og radikalt program enn det som i tilslørende nytale her hjemme kalles for et «grønt skifte». Her tar Klein også for seg de vanligste innvendingene, ikke minst når det gjelder arbeidsplasser, men viktigst er hennes budskap om at gjennomgripende løsninger bare kan skje gjennom en sterkere offentlig sektor, folkestyrt samfunnsplanlegging og økonomisk demokrati. Det er nettopp dette anti-kapitalistiske budskapet om klimarettferdighet som skremmer fossile selskaper og fossile politikere til å avvise både vitenskap og sunn fornuft, men som bærer i seg muligheten til brei mobilisering nedenfra.

Naomi Kleins styrke er at hun er journalist, det vil si at hun rapporterer med innlevelse om PuertoRico, Alberta, British Columbia og andre steder hvor folk opplever klimakatastrofen, eller katastrofekapitalismen, på kroppen. Hun forteller ikke bare om ofrene og om klimakampen nedenfra, men tar oss med til konferanser der reaksjonære tenketanker og fossilmilliardærer møtes. Herfra formidler hun holdninger og løgner som ligger til grunn for deres lobbyvirksomhet, slik at vi kan forberede oss på argumentene til dem som krever «business as usual», med vekt på business.

Som i sine tidligere bøker, byr Naomi Klein også denne gange sine lesere en kombinasjon av innsikt og inspirasjon, alt i et medrivende språk krydret med slående formuleringer og metaforer. Hun er pedagogisk, som er det motsatte av belærende, og gir argumenter og informasjon som er velegnet til videre spredning. Tidligere har en riking kjøpt Hege Storhaugs bok til alle stortingsrepresentanter, i frykt for at hennes hatefulle budskap ikke skal være godt nok kjent. Det er lov å håpe på at noen gjør det samme med Naomi Klein, som har viktige ord på hjertet til begge de to formene for klimafornekting hos våre folkevalgte. Minst farlig er den som kommer fra FrP-ere, det er bare en naturlig refleks av uvitenhet og arroganse. Verre er det med det store flertallet som innser alvoret i vitenskapen, men som i lojalitet til kapitalismen nekter å ta konsekvensene.

Martin Empson, som er historiker, økomarxist og miljøaktivist, har redigert ei bok som er helt annerledes. De fleste av bidragsyterne er knyttet til tidsskriftene International Socialism i Storbritannia og Monthly Review i USA, som begge vil være kjent for mange av leserne av Gnist. Det betyr at de ti forfatternes siktemål ikke er å nå Naomi Kleins breie publikum, men å levere grundige analyser av kapitalismens systemtvang. De ser det derfor som et sentralt poeng er å redde marxismen fra både fiendtlige kommentarer i dag og den tunge arven fra østeuropeiske regimer som kalte miljøødeleggelser for kommunisme. Underveis er det mange påminninger om at Karl Marx sjøl var opptatt av forholdet mellom mennesker og andre deler av naturen, og at han hadde et våkent blikk for vitenskapelige bidrag fra helt andre områder enn økonomi og filosofi. Men mest kretser bidragsyterne seg rundt dagsaktuelle spørsmål og økososialistiske strategier, og de lykkes godt med å oppdatere konkret kunnskap om klima og biologisk mangfold. Sjøl om det i blant er krevende lesning, er det bryet verdt for dem som står midt oppe i debatten med Miljøpartiet De Grønne på den ene sida og skeptikere innafor fagbevegelsen på den andre. I denne kampen er det umulig å vinne fram uten en helhetlig forståelse av hvordan samfunnet er skrudd sammen. Og på kjøpet får vi med oss inspirasjon fra den folkelige motstanden som allerede finnes, og som viser at klimarettferdighet ikke kan vinnes uten kamp nedenfra.

Langt fra alle på venstresida er begeistret for begrepet anthropocen, som betyr at menneskenes omforming av naturen er så dyptgripende i nyere tid at det rett og slett er tale om en ny geologisk epoke. I så tilfelle vil det være ei avløsning av holocen, som vi har levd i sida avslutninga av siste istid for 10-12000 år sida. Opphopninga av C02 i atmosfæren er bare ett av mange symptomer på klodens systemkrise.Blant de fagfolk som bruker begrepet, er det uenighet om når denne epoken starta. Mens noen går tilbake til rundt 1500, da alle deler av verden blei vevd sammen i et sammenhengende økonomisk og økologisk system, foretrekker andre å begynne med overgangen til fossil energi mot slutten av 1700-tallet, om ikke det først er den voldsomme veksten og militariseringa etter 1945 som er det avgjørende vendepunktet. Innvendingene går ut på at det ikke mennesker som mer allment forårsaker endringer, eller at miljøødeleggelser nærmest ligger i menneskenaturen.

I marxistisk tradisjon er det sjølsagt ei tilslørende mystifisering å frikjenne et spesifikt økonomisk system og spesifikke klasseforhold for det grunnleggende ansvaret. Burde det ikke hete capitalocen? Det er vel og bra med slike innvendinger, heter det i bokas kanskje viktigste bidrag, skrevet av geografen Camilla Roye, som også er redaksjonsmedlem i International Socialism. Men hun argumenterer for at betegnelsen på den nye geologiske epoken allerede er i ferd med å slå gjennom, og at man stiller seg på den sekteriske sidelinja om man ikke isteden tar jobben med å fylle det med et mer presist innhold. Når jeg nølende lar meg overbevise, er det fordi både 1500, 1750 og 1945 er årstall som er tett kopla til imperialismen, industrikapitalismen og kriger at det åpner for en forståelse av historiske sammenhenger langt utafor de frelstes rekker. Dessuten synes jeg Roye viser at mange av begrepets pionerer og talspersoner aldeles ikke fordeler skyld og ansvaret likt på alle mennesker i kraft av å tilhøre som art, Homo sapiens. Et annet sentralt bidrag er skrevet av Ian Angus, som her gaider oss gjennom den grunnleggende litteraturen om økososialisme. Angus er på forhånd kjent for flere bøker som bør stå på radikale miljøaktivisters leseliste, og er redaktør for det uunnværlige nettstedet «Climate and capitalism»1.

Men det er også mye mer å hente i denne boka, enten det er om plast, biologisk mangfold, jordbruk og fornying av marxismen. Alt er lærerikt og teoretisk forankra uten at vi slås i svime av akademiske piruetter.


Note

1 Facing the anthropocene. Fossil capitalism and the crisis of the earth system. New York: Monthly Review Press, 2016, 282 sider og A redder shade of green. Intersections of science and socialism. New York: Monthly Review Press, 2017, 160 sider. Adressa til nettmagasinet er https://climateandcapitalism.com/