Foto av: pixabay
Kjernekraft gir oss ingen endelig løsning, verken på energibehovet eller klimaproblemene. Men av alle løsninger, blir det stadig vanskeligere å se hvordan vi kan komme utenom kjernekraft. Spørsmålet bør derfor ikke lenger handle om ja eller nei, men om hvilke former en satsing på kjernekraft skal ta.
Det stadig mer akutte behovet for en utfasing av fossile energikilder har de siste årene forvandlet spørsmålet om kjernekraft fra en kuriositet til en høyaktuell problemstilling, også i den norske energidebatten. På verdensbasis produseres nærmere 60 prosent av energien vi forbruker, ved hjelp av klima- og miljøverstingene olje og kull. Legger vi naturgass til i regnestykket, produseres mer enn 80 prosent av energien ved hjelp av fossile energikilder.
I motsetning til fossil energi foregår produksjonen av kjerneenergi uten klimagassutslipp og uten lokale utslipp. Men også sammenlignet med fornybare energikilder – som vann, sol og vind – er det flere faktorer som taler til kjernekraftas fordel. For det første er det ingen andre kjente energikilder som trenger så små arealer per produsert effekt, for det andre kan kjernekraftverk plasseres nærmest hvor som helst, og for det tredje varierer ikke produksjonen med vær og vind.
Det innebærer ikke at kjernekrafta er problemfri. Som enhver form for menneskelig produksjon, er også produksjonen av kraft ved hjelp av kjernefysiske prosesser et tveegget sverd som på den ene siden kan bidra til menneskehetens velstand, men som på den andre siden også skaper nye farer og risikoer. Balansen mellom disse to egenskapene er det som avgjør, eller i det minste burde avgjøre, hvilken produksjon man satser eller ikke satser på. Da må imidlertid også all produksjon vurderes på like fot.
Kjernekraftas utfordringer
Ta for eksempel ressurstilgangen. Drivstoffet i kjernekraftproduksjonen er uran, som er en begrenset ressurs. Der skiller den seg fra den fornybare kraftproduksjonen, som jo drives av vann, sol eller vind, som for alle praktiske forhold finnes i ubegrensede mengder. Men for å kunne nyttiggjøre oss energien i de fornybare naturelementene, må energien gis en form vi kan nyttiggjøre oss av. Vi trenger kraftverk, og da stiller plutselig ressursspørsmålet seg annerledes, ikke minst med hensyn til de sjeldne jordmetallene produksjonen avhenger av. Både kjernekraft- og fornybarindustrien kjenner ressurssituasjonen og legger derfor stor vekt på å utvikle metoder for å redusere ressursbehovet. Hvem som lykkes vet vi ikke, men kjernekrafta bør være minst like godt rustet som konkurrentene.
Avfall er en annen utfordring. Det er viden kjent at noen av avfallsstoffene fra produksjon av kjernekraft er ekstremt farlige hvis man eksponeres for dem. Men der det for eksempel er anslått at to millioner mennesker årlig mister livet etter å ha blitt eksponert for giftige kjemikalier, er antallet dødsfall som følge av eksponering for avfall fra kjernekraft nær ikke-eksisterende – ikke fordi avfallet er ufarlig, men fordi ingen industri er like opptatt av avfallshåndtering som kjernekraftindustrien. Kjernekraftindustrien er i så måte et forbilde – delvis med hensyn til eksisterende metoder, men også med hensyn til forskning og utvikling, for eksempel for å utnytte avfall produktivt, slik Frankrike har vist at man kan gjennom å åpne et kraftverk som utelukkende går på resirkulert avfall.
Og så er det naturligvis også en ulykkesrisiko. Riktignok er det få næringer der man gjør like mye for å forhindre ulykker som i kjernekraftindustrien, men Tsjernobyl-ulykken i 1986 viser at man aldri kan gardere seg mot feil og mangler, i dette tilfellet dessuten i kombinasjon med menneskelig dumskap. Likevel er dødstallene fra Tsjernobyl – rundt 4 000 ifølge tall fra FN – og fra kjernekraftproduksjon i alminnelighet lave hvis vi sammenholder dem med de rundt 170 000 menneskene som mistet livet ved et demningsbrudd i Kina i 1975, og også med de nærmere 20 000 som mistet livet ved en tilsvarende ulykke i Libya så sent som i fjor. Det er selvsagt ikke noe argument mot vannkraft i Norge, men de viser likevel at vannkraft globalt bærer i seg en betydelig større ulykkesrisiko enn kjernekraft.
Trenger vi mer kraft?
Det er ingen tvil om at verden trenger kraft, og det er heller ingen tvil om at det er maktpåliggende, både av hensyn til klimagasser og til lokalforurensning, å erstatte den fossile kraftproduksjonen med grønn kraft. I et globalt perspektiv, med den teknologien vi har i dag, er det derfor vanskelig å se hvordan man skal komme seg utenom kjernekraft. For Norges del er spørsmålet imidlertid mer åpent. Nesten all den energien vi produserer til strømnettet, er rein, og vi har, med unntak av en ubetydelig andel relativt rentbrennende gasskraft, ingen fossil energiproduksjon å erstatte.
Rødts energikommisjon la i høst frem en rapport. Selv om flertallet i kommisjonen ikke avviser kjernekraft som sådan, konkluderer rapporten likevel med at vi ikke trenger kjernekraft i Norge. Selv om kraftbehovet vil øke, mener kommisjonen at det er tilstrekkelig å ruste opp eksisterende vannkraftverk, sørge for økt energieffektivisering og å satse på solkraft, bergvarme, fjernvarme og biogass. Dette anslår den vil være tilstrekkelig til å dekke Norges forventede kraftbehov i hvert fall frem til 2050. Kommisjonen redegjør i og for seg godt for hvilke prognoser den legger til grunn, men om det er noe vi kan si sikkert, er det at ulike prognoser aldri kan slå til samtidig, og at de derfor alltid vil være belemret med stor grad av usikkerhet.
Ta kunstig intelligens (KI). Det var for bare få år siden den reneste science fiction. Nå er KI på alles lepper. Problemet er bare at KI kommer med et helt annet kraftbehov enn tradisjonelle IKT-tjenester gjør. Det er selvsagt all mulig grunn til å følge energikommisjonen i sin nøkterne tilnærming til KI, men så lenge vi ikke vet hva teknologien bringer om 5, 15 eller 50 år, er det også risikabelt å gjøre denne skepsisen til en tvangstrøye. Dessuten viser den teknologiske utviklingen de siste tiårene at det er, og alltid vil være, usikkerhet rundt fremtidige behov. En helt sentral forutsetning for den norske industrialiseringen etter annen verdenskrig var jo nettopp at vi hadde et kontinuerlig kraftoverskudd som gjorde det mulig for oss å ta høyde for ny teknologi og nye behov når de dukket opp. Dette er ikke mindre viktig i dag.
Det er dessuten en internasjonal dimensjon her. Selv om det er helt maktpåliggende å fase ut fossil kraftproduksjon, kommer vi ikke utenom at det i store deler av verden, ikke minst i den fattige delen, også eksisterer behov som på kort sikt neppe kan dekkes av grønne energikilder alene. Dette blir ekstra utfordrende dersom denne begrensede krafta brukes til å dekke behov i vår del av verden i stedet for til å dekke behovene hos husholdninger og næringslivet lokalt. Sett i dette lyset, fremstår ikke energikommisjonens restriktive holdning til for eksempel datasentre spesielt fremtidsrettet. Datasentrene handler jo tross alt ikke bare om kryptovaluta og kattevideoer. Fremfor alt handler det om tilgangen til vår felles kultur og vår felles kunnskap. Er dette noe vi verdsetter – ikke bare som varer, men som gjenstand for våre behov – så fremstår det svært lite solidarisk om vi samtidig, av hensyn til politisk definerte prognoser over kraftbehov og kraftproduksjon, overlater dette ansvaret til land som ikke har råd til å si nei.
Kjernekraft i Norge?
En gang var Norge en kjernekraftpioner. Da Kjeller-reaktoren åpnet i 1951, var det bare USA, Storbritannia, Frankrike, Sovjetunionen og Canada som kunne skilte med tilsvarende anlegg. Som i disse landene, hvilte også den norske satsingen på et stort engasjement fra det offentlige. Likevel ble Norge aldri en kjernekraftnasjon. Det kan vi nok først og fremst «takke» oljealderen for. Riktignok ble Kjeller-reaktoren stående til forskningsformål, men da den forsvant i 2019, forsvant også den siste rest av det offentliges direkte kjernekraftengasjement – sørgelig nok på terskelen til det som tegner til å bli en ny vår for kjernekraft.
I motsetning til i pionertida, er vår tids initiativer av kommersiell art. Den viktigste aktøren er Norsk Kjernekraft AS, med fysikerne Jonny Hesthammer og Sunniva Rose som sine ansikter utad, og med investoren Trond Mohn som finansiell bakmann. Selskapet er opprettet for å bygge og drive kjernekraftverk i Norge og har allerede inngått avtaler med flere kommuner rundt om i landet, som mulige lokasjoner for sin fremtidige virksomhet. Nå venter de bare på klarsignal fra statlige myndigheter. Men til tross for fagre ord om bærekraft og samfunnsansvar, og til tross for Trond Mohns renomme som filantrop og samfunnsstøtte, ville ikke noe av dette ha skjedd om ikke klingende mynt hadde lokket i horisonten.
Den viktigste årsaken til at det offentlige tidligere har vært en så sentral aktør i utbyggingen av kjernekraft, er at produksjonen tradisjonelt har vært forbundet med ekstremt høye investeringskostnader før én eneste kilowattime er produsert. Kjernekraft har rett og slett ikke vært en arena for kortsiktige gevinster. Utviklingen av små, modulære reaktorer har endret på dette. Men jo kortere tid det tar før pengene begynner å strømme tilbake, desto mer interessant blir kjernekraft for investorer med et langt mindre edle hensikter enn Trond Mohn.
Kjernekrafta kommer
Kjernekrafta kommer også til Norge, og vi bør ønske den velkommen. Ikke fordi den er problemfri eller representerer en endelig løsning på noe som helst, men fordi det per i dag ikke finnes noe reelt alternativ dersom vi vil gjøre noe med klimagassutslippene og lokalforurensningen som følger av fossil kraftproduksjon. Kjernekrafta må derfor ikke bli en hvilepute, slik at vi slutter å forske på andre energikilder. Men så lenge disse andre energikildene er umodne, så har vi verken tid eller råd til å vente på at de blir modne.
Spørsmålet kan ikke lenger være et ja eller nei til kjernekraft. Spørsmålet må være hvilken kjernekraft vi vil ha, hvilken form vi vil at den skal anta. Slik det ser ut nå, peker alt mot at en ny norsk kjernekraftsatsing vil ta form av ordinære kapitalistiske bedrifter, der produksjonen bare er et redskap for profitt, og der fellesskapets rolle er redusert til tilrettelegger og støttespiller. Det var akkurat dette som skjedde da Norge på 90-tallet bestemte seg for å satse på vindkraft. Resultatet av denne satsingen ser vi nå, med en næring vi knapt har kontroll på og som, til tross for sin grønne profil, møter berettiget harme nær sagt hvor enn den forsøker å etablere seg. Kjernekraft krever riktignok ikke like store inngrep som vindkrafta gjør, men dersom vi vil ha nasjonal, demokratisk kontroll over kraftressursene, må det politiske kravet være at det er fellesskapet som skal gå i spissen for kraftutbygging og kraftproduksjon. Da har vi simpelthen ikke lov til å la høyresida eie kjernekraftsaken.